lørdag 5. mars 2011

Kunnskapsbasert mateksport for milliarder

I dag så jeg plutselig bilde av en blid og sushi-spisende Wiktor Sørensen i Aftenposten, og fant en  artikkel med den fantastiske fortellingen om hvordan han og Svein A. Krane var med på introduserte rå norsk laks i japanske sushi-retter midt på 80-tallet.

Wiktor er blitt pensjonist, men jeg kjenner ham godt som tidligere nestleder i styret i Abelia og toppleder for Norut, et forskningskonsern med hovedkontor i Nord- Norge. De sitter på toppen av tre forskningsinstitutter og et innovasjonsselskap med hovedfokus på teknisk-naturvitenskapelig forsking og innovasjon. Jeg tror ikke det er noen jeg har møtt som har vært så entusiastisk og så utrettelig i sin innsats for anvendt forskning i Norge. Og saken i Aftenposten gir en konkret og god illustrasjon på hvordan kunnskap, innovasjon og kommersialisering kan henge sammen, og hvordan det er avgjørende for å lykkes også i en råvarebasert næring.

I 1985 ble det eksportert norsk laks til Japan for 50 millioner kroner, i dag er tallet 1,1 milliarder. Japan er verdens største laksespisende nasjon, men det er mulig at Kina etter hvert kan bli enda større. Og mye av årsaken til den kraftig veksten er veksten i konsumet av rå laks. Snart blir halvparten av all norsk oppdrettlaks spist rå. Og selv barn som ikke liker fisk liker sushi, det vet jeg av egen erfaring. Og det var naturligvis ikke noen norsk mattradisjon de norske utsendingene skulle dele med japanerne. Svein Krane og Wiktor Sørensen sier til Aftenposten:

"- Vi hadde ikke spist rå fisk tidligere. Sushi var bare et ord. Men det gikk på et vis da vi fikk det servert, sier Svein A. Krane. Wiktor Sørensen påpeker at ingen kunne forutse at dette skulle ta helt av. - Norsk oppdrettsnæring var helt i startfasen. At stadig mer laks inngår i sushi over hele verden var noe vi ikke kunne drømme om da, sier han."

Det er en fin fortelling om en norsk suksesshistorie der noen så en mulighet ingen andre hadde oppdaget. Og sannsynligvis er det noe man kan lære av den også, en lærdom vi kan bruke i andre sammenhenger. Jeg synes for det første dette er et glimrende eksempel på hvordan innovasjon ikke nødvendigvis handler om å gjøre det vi allerede gjør litt bedre, ved å for eksempel legge på en ny funksjon, et nytt design eller en ny arbeidsprosess. Noen ganger handler innovasjon om å skape helt nye markeder der det ikke er noe fra før, å selge noe folk ikke visste at de trengte. For det andre sier dette eksemplet en god del om betydningen av å ha et virkemiddelapparat som henger sammen, der de som støtter bedriftenes utvikling av nye varer og tjenester og de som arbeider for å fremme norsk eksport i utlandet spiller på lag. 

Og for det tredje handler det om kunnskap. Det er når vi har ledende miljøer innenfor anvendt forskning, som behersker det akademiske og forskningsmessige, men som i tillegg har greie på kommersialisering og internasjonale markeder, at vi kan få til fremtidens eksportsuksesser. Innen matvareforskning i Norge finner vi blant annet Nofima-konsernet, med hovedkontor i Tromsø og forksningsavdelinger både på Ås, Averøy, Sunndalsøra, Bergen og Stavanger. Med økt endringstakt i verden og større kunnskapskrav, blir forskingsinstituttene våre enda viktigere for at bedrifter skal få tilført den kompetansen de trenger for å lykkes med innovasjon og internasjonalisering.

Mer informasjon om den norske instituttsektoren og hva den bidrar med kan man finne på nettsidene til Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA). Det er en organisasjon som er tilknyttet Abelia og som Wiktor Sørensen var en pådriver for få i gang for å synliggjøre en avgjørende, men litt for lite kjent del av den norske kunnskapsinfrastrukturen. Artikkelen over to sider i Aftenposten i dag er et bra bidrag til synliggjøringen.