Er Uber en disruptiv innovatør?

Teorien om disruptiv innovasjon, om hvordan små og ikke spesielt ressurssterke bedrifter kan utfordre og utkonkurrerer selv de største industrigigantene, ble lansert av Clayton Christensen i en artikkel i Harvard Business Review i 1995. Christensen er professor ved Harvard Business School og artikkelen het "Disruptive Technologies: Catching the Wave".

Senere kom boken "The Innovators Dilemma" og flere andre bøker fra Clayton Christensen som forklarer hvorfor de mektigste kan gå over ende. Tenk Kodak, General Motors og Digital Corporation. For mange gründere og bedriftsledere i vekstbedrifter ble disruptiv innovasjon selve oppskriften på hvordan man kunne lage en forretningsmodell som kunne lykkes. Så vellykket ble teorien at alt mulig etter hvert ble omtalt som disruptiv innovasjon, også ting som var nye, spennende og gjerne radikale, men egentlig ligger langt unna Clayton Christensens betydelig snevrere definisjon.

Derfor har Clayton Christensen hatt et behov for å minne om hva teorien om disruptiv innovasjon egentlig handler om, og han har nå, 20 år senere, skrevet en ny artikkel i Harvard Business Review med tittelen "What is Disruptive Innovation?". Der oppsummerer han problemstillingen slik innledningsvis:

"Unfortunately, disruption theory is in danger of becoming a victim of its own success. Despite broad dissemination, the theory’s core concepts have been widely misunderstood and its basic tenets frequently misapplied. Furthermore, essential refinements in the theory over the past 20 years appear to have been overshadowed by the popularity of the initial formulation. As a result, the theory is sometimes criticized for shortcomings that have already been addressed. There’s another troubling concern: In our experience, too many people who speak of “disruption” have not read a serious book or article on the subject. Too frequently, they use the term loosely to invoke the concept of innovation in support of whatever it is they wish to do. Many researchers, writers, and consultants use “disruptive innovation” to describe any situation in which an industry is shaken up and previously successful incumbents stumble. But that’s much too broad a usage."

Artikkelen er et sammendrag av teorien om disruptiv innovasjon, inkludert noen videreutviklinger og presiseringer som er gjort senere. Christensen har vært særlig opptatt av at en innovasjon bare er en reelt disruptiv innovasjon dersom den først får fotfeste i en nisje i markedet som den dominerende aktøren mer eller mindre overser og derfor ikke setter inn ressurser for å ta opp kampen. Dette handler enten om det han kaller "low-end footholds", det vil si kunder som først og fremst er opptatt av en lav pris og ikke av veldig mye funksjonalitet, eller det han kaller "new-market footholds", det vil si at man skaper et nytt marked der det ikke var noe marked fra før. Og med utgangspunkt i disse posisjonene, som det er fristende å overse for markedsledere fordi kundene ikke er særlig lønnsomme, spiser utfordreren seg gradvis inn i de de mer lønnsomme delene av markedet.

Underveis stiller Clayton Christensen spørsmålet om Uber er en disruptiv innovatør, selskapet som kanskje oftest av alle blir omtalt som disruptive mot den eksisterende taxi-bransjen. Og Christensens svar er "nei". Fordi Uber har ikke startet i utfordrersegmentene der man kan holde på i fred og ro fordi man blir oversett av de eksisterende aktørene, men har i stedet gått til frontalangrep på den eksisterende bransjens hovedmarked. Christensen skriver:

"Uber has quite arguably been increasing total demand—that’s what happens when you develop a better, less-expensive solution to a widespread customer need. But disrupters start by appealing to low-end or unserved consumers and then migrate to the mainstream market. Uber has gone in exactly the opposite direction: building a position in the mainstream market first and subsequently appealing to historically overlooked segments."

Poenget hans er ikke at Uber ikke er innovative eller gjør noe galt, men at det ikke innebærer en disruptiv innovasjon slik den skal være i følge teorien og bøkene. Noe som har fått The Economist til å reagere. I artikkelen "Disrupting Mr Disrupter" nå i helgen slår The Economist fast at Clayton Christensen ikke fortjener å få siste ordet i akkurat denne debatten, selv om han regelmessig blir utnevnt til den mest innflytelsesrike management-guruen i verden. The Economist minner om at ingen kan ha monopol på begrepet disruptiv innovasjon og at Joseph Schumpeter faktisk laget en ganske besnærende teori om "kreativ destruksjon" lenge før Clayton Christensen ble født. Ved å lage for smale modeller kan vi risikere å gå glipp av noen ganske vesentlige ting:

"The problem is more that the definition of disruption he seeks to impose is too narrow. He rules out Uber because, from the start, it offered a better level of service than existing taxi firms, rather than something cheap but inferior. But ask any cabbie if it threatens to disrupt his business, and you will be left in no doubt of the answer. (...) In Mr Christensen’s theory, disruptive innovators are generally newcomers. But perhaps the most successful disrupter of recent years is an established firm—Apple—that has applied its mastery of technology and design to ever more areas. Mr Christensen greeted the arrival of the iPhone with a shrug: this was a “sustaining” rather than a disruptive innovation, with “limited” chances of success. He failed to see that Apple was reinventing an entire category of product, by turning the mobile phone into an all-purpose computer, entertainment system and shopping centre."

Det som i hvert fall er tilfelle er at endringstakten i næringslivet er høyere enn noen gang og at vi uansett definisjon må være forberedt på stadig nye forretningsmodeller og tjenester som både vil overraske, utfordre og utkonkurrere de som tilsynelatende sitter trygt og godt. Og at det vil skje uansett hva vi kaller det som skjer.

Lavere oljeinvesteringer

Grafen til venstre, en oversikt fra SSB over industriinvesteringene i Norge de siste ti årene, viser minst to veldig interessante poenger. Det ene er hvor dominerende investeringer i oljevirksomhet er sammenlignet med andre industriinvesteringer. Det andre er at oljeinvesteringene, etter mange år med sterk vekst, faller kraftig både i 2015 og 2016.

Fordi det er dagens investeringer som skaper fremtidige inntekter, illustrerer dette bedre enn noe annet hvorfor vi må ha flere ben å stå på i norsk næringsliv. Tallene og grafene er hentet fra Statistisk Sentralbyrås nye oversikt Investeringer i olje og gass, industri, bergverk og kraftforsyning, 4. kvartal 2015, For å ta de to poengene i tur og orden;

Investeringer i oljevirksomhet er de klart dominerende industriinvesteringene i Norge, og har økt mest det siste tiåret. Det ble i toppåret 2014 investert 258 milliarder kroner i oljevirksomhet, industri og kraftforsyning i Norge. Av dette utgjorde oljeinvesteringene 214 milliarder kroner, det vil si godt over 80 prosent av totalen. Det er en oppgang fra 90 milliarder kroner i 20014. Industrien investerte for 21 milliarder i 2014, opp fra 19 milliarder i 2005. Kraftinvesteringene var på 22 milliarder i 2014, opp fra 8 milliarder i 2005.

Men det andre poenget er som sagt at vi etter en kraftig vekst i investeringene frem til 2014 er i ferd med å bli mindre oljeavhengige, Og da handler det ikke om statens avhengighet av oljeinntekter (som også er stor men faller når oljeprisen faller), men om hva det blir investert i nå i 2015 og hvordan prognosene er for 2016. Statistisk Sentralbyrå skriver på sin nettside dette om årets investeringer i industrien:

"I investeringsundersøkelsen som ble gjennomført i november anslås samlede investeringer innenfor olje- og gass, industri, bergverksdrift og kraftforsyning i 2015 til 237,4 milliarder kroner målt i løpende verdi. Estimatet er 9,4 prosent lavere enn tilsvarende tall for 2014. Nedgangen skyldes et kraftig fall på 11,8 prosent innenfor olje og gassvirksomheten. Fallet i 2015 dempes noe av høye investeringer innenfor kraftforsyning som økte med 7,7 prosent. Anslaget for industriinvesteringene i 2015 er nå omtrent på samme nivå som for 2014, målt i november i fjor."

Som vi ser er nedgangen i oljeinvesteringene på hele 11,8 prosent fra 2014 til 2015. Og operatørenes anslag for 2016 tyder på en nedgang på ytterligere 9,3 prosent sammenlignet med 2015.

"Samlede investeringer for 2016 anslås nå til 219,4 milliarder kroner, som er 5,4 prosent lavere enn tilsvarende tall for 2015. Nedgangen i 2016 har sin bakgrunn i at det nå indikeres et klart fall innenfor olje- og gassvirksomheten, men fallet dempes av at anslagene indikerer økte investeringer innenfor industri og kraftforsyning. (...) Operatørene på norsk sokkel anslår nå investeringene innen næringene utvinning og rørtransport av olje og gass til å bli 171 milliarder kroner for 2016. Dette er 9,3 prosent lavere enn tilsvarende anslag for 2015, gitt i 4. kvartal 2014. Det er særlig anslagene for investeringer innen letevirksomhet, felt i drift og rørtransport som reduseres sammenlignet med tilsvarende tall for 2015, mens tallene indikerer moderat oppgang innenfor kategoriene feltutbygging, landvirksomhet samt nedstengning og fjerning."

Samtidig som tallene for oljeinvesteringer i tiden som kommer har blitt stadig svakere, riktignok fra et svært høyt utgangspunkt, er det verdt å merke seg at det innenfor kraftforsyningen er bra vekst i investeringene for tiden. SSB skriver:

"Virksomhetenes anslag for samlede investeringer i kraftforsyning i 2015 er nå anslått til 23,6 milliarder kroner. Anslaget ligger 7,7 prosent over tilsvarende anslag for 2014. Et høyt investeringsnivå innenfor overføring og distribusjon av elektrisitet forklarer denne veksten. Økningen kan blant annet knyttes til videre oppgradering av kraftnettet, i tillegg til installering av smarte strømmålere (AMS)"

Når det gjelder anslagene for industriinvesteringene for 2016 er det noen variasjoner mellom de ulike industrinæringene, men summen ser ganske oppmuntrende ut også her. SSB skriver:

"Foreløpige estimater for 2016 antyder svært positive utsikter i industriinvesteringene til neste år, med et anslag på nesten 21,1 milliarder kroner. Sammenlignet med tilsvarende anslag for 2015 antyder dette en solid vekst på 18 prosent. Den kraftige oppgangen skyldes at næringsgruppen oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri, og metallindustrien har en investeringsvekst på henholdsvis 87 og 56 prosent."

Det finnes med andre ord flere lyspunkter i andre industrier, og det er slett ikke slik at oljeinvesteringene i Norge er i ferd med å forsvinne. Oljeinvesteringene er til tross for nedgangen høyere enn de var for fem år siden og dobbelt så høye som de var for 10 år siden. Men dette er likevel en kraftig påminnelse om at Norge trenger flere nye bedrifter og mer vekst i andre virksomheter enn oljevirksomhet, For når de oljeinvesteringene som faller kraftigst er letevirksomheten, det som er selve utgangspunktet for fremtidige feltutbygginger, fremtidig produksjon og fremtidige inntekter, så må det letes etter fremtidige inntekter andre steder.

Digidel - for økt digital deltagelse

Norge er et av de mest digitalt utviklede landene i verden, i den forstand at stadig flere tjenester og underholdningstilbud og stadig mer nyhetsformidling, debatt og kommunikasjon foregår på internett. Ja, det er etterhvert mye som bare finnes på nett, slik at de som ikke bruker nettet kan risikere å være på utsiden av mye av det som foregår i samfunnet.

Derfor må det være et mål å redusere dette digitale skillet i samfunnet, slik at flest mulig behersker selvbetjente nettjenester og deltar i samfunnet digitalt. Det er bakgrunnen for lanseringen av nettstedet digidel.no, et nettsted som ble lansert på en veldig bra konferanse på onsdag denne uken som samlet frivillige organisasjoner, statlige og kommunale virksomheter og private bedrifter. Virksomheter som har det felles at de ønsker å bidra til å øke den digitale deltagelsen i samfunnet, men som i mange tilfeller også kan kutter kostnader når de får flere fornøyde digitale brukere. For mange offentlige virksomheter betyr dessuten flere brukere på smarttelefon og nettbrett at de ansattes tid og kompetanse i større grad kan brukes på de mer kompliserte utfordringene, de som ikke kan løses gjennom selvbetjening.

Man hva skal politikere og departementer egentlig gjøre for å øke den digitale deltagelsen? Man kan jo ikke drive egen kursvirksomhet, det er det andre som er lagt bedre egnet til å gjøre. I dag er det en rekke ulike organisasjoner og bedrifter som har ulike kurs og opplæringstilbud målrettet mot ulike deler av befolkningen. Det vi derimot ser er at mange gode verktøy og kursopplegg er veldig lite kjent og at mange bruker tid på å lage ting som de kunne lånt fra noen andre som allerede har laget det. Ideen med nettstedet digidel.no er derfor å samle og tilgjengeliggjøre disse bra tingene, På nettstedet er det beskrevet slik:

"Digidel.no er et nettsted for deg som driver kurs- og opplæring i grunnleggende digitale ferdigheter. Ressursene som ligger her er utviklet av Digidel-programmet og andre som driver opplæring av de med lav digital kompetanse. Du kan fritt laste ned, bruke og tilpasse alle ressursene du finner her. I tillegg kan du dele dine presentasjoner med andre. Alle ressurser på digidel.no er gratis."

Går man inn på Digidels oversikt over ressurser vil man se at de er delt inn i to kategorier. Det er den delen som heter Digidelpakker, tilrettelagte undervisningspakker som er utviklet av programmet og som tar for seg noen grunnleggende temaer som mange vil ha nytte av. Den andre heter rett og slett "andre ressurser" og er et stort bibliotek med ulike læringsressurser, kursopplegg og verktøy som ulike virksomheter har valgt å dele gratis og som vil vokse seg mye større etter hvert som flere deler det de har.

På programmet på konferansen onsdag var det også flere innlegg fra private bedrifter som driver gratis opplæring av de ikke-digitale kundene sine i bruk av digitale verktøy. Dette var det veldig interessant å høre om, av to grunner: Dels fordi mange private, for eksempel banker og teleoperatører, har mye lengre erfaring enn offentlige virksomheter med å få kundene til å ta i bruk selvbetjeningsløsninger på nett. De har gjerne også mye hyppigere kontakt med kundene enn det en offentlig virksomhet har kontakt med innbyggerne. Og for det andre er det veldig nyttig å høre om fordi det for disse private bedriftene er veldig lønnsomt å få enda flere til å da ibruk nettbrett og smarttelefon i stedet for å ringe eller komme til en skranke. Bedriftene kan kombinere det å ta et samfunnsansvar for økt digital deltagelse med noe som også er forretningsmessig smart. Det gjør at de private digitale tjenesteleverandørene kan samarbeide godt med både frivillige organisasjoner og offentlige virksomheter som jobber for å øke den digitale deltagelsen, også bidra med sine erfaringer inn i Digidel.

Jubel for regionale innovasjonspenger

I løpet av dagen er det jublet i lokalaviser over hele landet for friske penger til kompetanse-bygging i næringsklynger. Illustrasjonen til høyre er fra et avisoppslag om det som heter Arena Innovasjon Torskefisk i Lofoten og Vesterålen, men det er lignende oppslag om NCE Subsea og Maritim Forenings satsing på etter- og videreutdanningstilbud i Sogn og Fjordane og også om 57 nord-norske reiselivsbedrifter som satser på kompetansebygging på vinterturisme i nord og får støtte til dette.

Ordningen det er snakk om heter Kompetansebygging i regionale næringsmiljø og beskrives slik på Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettsider i mandagens pressemelding:

"Kompetanseutvikling i regionale næringsmiljø er ei ordning oppretta og finansiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ordninga skal medverke til tettare samarbeid mellom næring og utdanningsinstitusjonar. Målet er regional utvikling og fleire kompetansearbeidsplassar i distrikta. Årleg blir det sett av omlag 20 millionar kroner til denne innsatsen. Ordninga er forvalta av Innovasjon Noreg i samarbeid med fylkeskommunane, Forskingsrådet og Siva."

Ordningen er ikke blant de største næringsrettede virkemidlene vi har, men den er veldig spennende fordi den er så målrettet mot det å bygge opp samarbeidet mellom noen fremoverlente regionale næringsklynger og noen utvalgte utdanningsinstitusjoner, Denne brobyggingen mellom næringslivet i distriktene og kunnskapsmiljøene er sannsynligvis noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape forutsetninger for at lokale næringsklynger kan vokse seg sterkere.

På våren i fjord ble det tildelt penger til syv spennende kompetanseprosjekter gjennom denne ordningen, noe jeg blogget om her da jeg besøkte Høyskolen i Bergen og fikk lære mer om samarbeidet de har med næringslivet i Osterfjord-regionen i Hordaland som er verdensledende på robotteknologi og trenger tilgang på mer kompetanse. Ordningen som støtter kompetansebyggingen rundt slike regionale klynger gjør det lettere for både høyskoler og videregående skoler å bygge opp nye og mer næringslivsrelevante utdanningstilbud.

I år var det i alt 28 søkere og av disse var det 10 regionale prosjekter som fikk støtte. De 10 prosjektene kan man lese om her på KMDs nettsider. Både IKT-klynger, marint næringsliv og ikke minst satsinger på å utvikle fremtidens produksjonsindustri er med på listen. I tillegg til de tre jeg allerede har nevnt finner vi følgende syv klyngesamarbeid på listen over de som får støtte til kompetansesatsinger:

IKT Telemark med utgangspunkt i Rjukan/Notodden miljøet: "Industriell datasenterkompetanse",
IT-forum Sogn og Fjordane: "Næringsretta IT-utdanning i Sogn og Fjordane",

Kongsbergregionen: "Smart automasjon og produksjon for fremtidig norsk industri", 

Kunnskapsparken Helgeland : "Kompetanse for grønt skifte i industrien på Helgeland". 

Legasea (biomarin arena-klynge i primært i Ålesund og Kristiansund) "Et marint drømmeløft - kompetansesprang innen prosessteknologi", 

Molde Kunnskapspark: "Etterutdanningsprogram i innovasjon med fokus på Industrielt Internett",
TotAl gruppen: "Avansert -og automatisert utdanning for framtidsretting av norsk vareproduserende/mekanisk industri med utgangspunkt i Industri 4.0"

Hvordan slå tilbake

Ikke uventet er det i The Economist denne helgen brukt mye plass på terroren i Paris, krigen i Syria og hvordan vestens demokratier skal slå tilbake mot angrepene vi blir utsatt for. For, som de skriver i sin hovedleder, kunne det vært hvem som helst av oss som ble angrepet:

"The assault on Paris by Islamic State (IS) on November 13th was an attack on life’s innocent pleasures. The terrorists shot anyone who strayed into their gunsights—ordinarymecs out for a gig, sharing a drink, or watching a football friendly. It could have been any big city. It could have been you."

Artiklene i helgens briefing handler om det siste årets angrep på Paris, i Paris under attack, om Brussel og Belgias ulykkelig rolle som sentrum for mye av det som foregår, i Jihad at the heart of Europe. Om krigen i Midt Østen og hvordan den nå er i ferd med å eksporteres i Fighting near and far og om Syrias kompliserte og foreløpig knapt eksisterende fredsprosess og nye allianser som ser ut vil å være under oppseiling i den forbindelse, i A new alliance emerges.

Dessuten er det også en interessant artikkel om Europa og innføringen av nye grensekontroller i After Paris, drawbidges up?, som tar for seg problemene med å opprettholde intensjonene i Schengen-samarbeidet nå når migrasjonspresset utenfra og terrortrusselen både innenfra og utenfra er blitt så stor. Og så minner lederartikkelen oss om at det er en ekstremt viktig balansegang som må ivaretas når det blir utmeislet en strategi og gjennomført konkrete tiltak for å slå tilbake ISIL:

"The struggle will be long. Countries therefore need policies that they can sustain even as the Middle East remains turbulent and, inevitably, the terrorists sometimes get through. Remember that the West has two things to defend: the lives of its citizens, and the liberal values of tolerance and the rule of law that underpin its society. Where these are in conflict, it should choose policies that minimise the damage to values in order to make large gains in protection. Sadly, in the scramble for security, that principle often seems to be the first thing to go."

I tillegg tar lederartikkelen opp det problematiske spørsmålet om bakkekrig. Og konkluderer med at at det neppe er mulig å vinne uten å frata terroristene det territoriet som gjør det mulig å finansiere krigen og trene nye terrorister. Det er naturligvis viktig å lære av krigene som har vært ført mot terror tidligere, både i Afghanistan og Irak, men her er det viktig å ikke trekke feil konklusjoner av erfaringene som er gjort: 

"As well as securing its borders and making terrorists easier to detect within them, the world needs to fight IS in its territory in Iraq and Syria. As a last resort, that should include the deployment of Western ground troops. Some, particularly on the left, argue that military engagement will defend neither Western values nor Western security. (...) That, they say, is what the wars in Afghanistan and Iraq tell you. Those conflicts do indeed hold sobering lessons. Yet—for the narrow purposes of IS—the wrong ones are being drawn. Modern armies are good at driving jihadists off territory, even if they are bad at rebuilding countries afterwards. Military action forced al-Qaeda out of Afghanistan. Later, the sustained strikes on its leaders hiding in Pakistan gravely weakened it. 

Crucially, IS holds territory, as al-Qaeda once did in Afghanistan. Dislodging it would be worthwhile, because IS uses this territory to raise money and attract, train and co-ordinate many thousands of potential terrorists. For as long as it controls its would-be capital, Raqqa, and the Iraqi city of Mosul, IS remains a symbolic “homeland” for radical Muslims."

Loose Ends

Da jeg for et par år siden blogget om Bruce Springsteens store samlealbum "Tracks", med 66 låter fra ulike epoker som ikke fikk plass på albumene hans, nevnte jeg at låten "Loose Ends" må være en av de beste han har skrevet noen gang. Heldigvis spiller han den ofte live, og jeg kom over et konsertklipp på YouTube fra et par år siden der man kan se og høre den.



Skulle forhandlingsdelegasjonene i Stortinget få noen pauser underveis denne helgen når de prøver å sy sammen et nytt statsbudsjett, kan de kanskje høre litt på den, Den handler jo om å knyte sammen løse tråder og er temmelig alvorspreget. Refrenget er for øvrig slik:

"But it was like we held a noose
And baby without check
We pulled 'til it grew tighter around our necks
Each one waiting for the other
Darling to say when
Oh baby you can leave me tonight on the loose end"

Innovasjon Norge virker

"Innovasjon Norge jukser ikke med data", skrev Innovasjon Norges sjef Anita Krohn Traaseth på sin Facebookside fredag kveld, og lenket til en bloggpost på Innovasjon Norges blogg med samme tittel. Nå vil vel mange si at det bør være ganske selvsagt at man ikke jukser, men her er både forhistorien og dagens diskusjon såpass interessant at jeg må blogge litt om temaet jeg også,

Jeg har tidligere, særlig omkring 2008, vært nokså kritisk til både mål og resultater i Innovasjon Norge. Og jeg blogget om dette noen ganger, blant annet da Riksrevisjonen på slutten av 2008 hadde en veldig kritisk gjennomgang av både innretningen av virkemidlene og fremstillingen av resultatene når Innovasjon Norge fortalte eiere, medier og publikum hva de fikk til. Det var rett og slett for lite innovasjon i Innovasjon Norge. Men den kritikken har hatt effekt. Mye er blitt fornyet og forbedret i dagens Innovasjon Norge sammenlignet med tilstanden slik den var da Riksrevisjonen gjorde sin gjennomgang.

Dels har eierstyringen blitt lagt om og målstrukturen er forbedret vesentlig, Dels er de landsdekkende og innovasjonsrettede virkemidlene kraftig styrket i de siste statsbudsjettene. Dels har behandlingstiden for søknader blitt betydelig redusert. Men det er også slik at Innovasjon Norge har gjort store forbedringer i metodikken de bruker for å måle effektene av innsatsen de gjør, noe de blant annet gjør i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå. Og de har blitt veldig mye flinkere til å presentere resultater, både i årsrapporter og ellers. Noe av dette handler naturligvis om å fortelle omgivelsene at man bidrar til noe viktig og positivt i samfunnet, noe alle virksomheter bør være opptatt av, men slik jeg kjenner ledelsen i Innovasjon Norge handler det aller mest om å skaffe kunnskap om hva som fungerer og ikke fungerer, for å kunne forbedre seg ytterligere og oppnå enda bedre resultater.

Så er det naturligvis prisverdig at noen er skeptiske og gjør kritiske undersøkelser av om resultatene er så bra som Innovasjon Norge påstår. Lars Peder Nordbakken i Civita har gjort et slikt forsøk med notatet "Virker Innovasjon Norge?" Problemet er at han i notatet stiller en god del spørsmål, men er likevel ikke i nærheten av å svare på hovedspørsmålene han stiller. I stedet er det en nokså surrete kritikk av metode og datagrunnlag som blir brukt,av Innovasjon Norge, inkludert en påstand om at Innovasjon Norge feiltolker dataene de har fått fra Statistisk Sentralbyrå. Dette siste avviser Erik Fjærli i Statistisk Sentralbyrå helt kontakt når han sier:

"– Innovasjon Norge tar noe av de samme forbeholdene som vi tar. Selv om vi selvsagt ikke har forhåndsgodkjent hvert ord som står i årsrapporten, mener vi også at Innovasjon Norge har vært flinke til å forhåndsklarere formuleringer med SSB i prosessen, sier Erik Fjærli i SSB. Videre mener Fjærli at kritikken tar feil i sin påstand om avvik mellom årsrapporten og deres endelige rapport. – Dette må bunne i misforståelser om metodisk tilnærming. Avvikene som måtte være der er helt ubetydelige, endrer ingen konklusjoner og er et resultat av kontinuerlig forbedring i løpet av publikasjonsprosessen, fortsetter Fjærli."

Det er jo en svært nyttig oppklaring at det ikke er jukset med data. Men også noen andre av Lars Peder Nordbakken forsøk på resonnementer i rapporten fortjener en kommentar. Et sted (side 13) gir han uttrykk for at han har en "skeptisk holdning til oppdragsforskning, hvor en aktør med åpenbare særinteresser gir i oppdrag til en utenforstående leverandør å analysere effekten av egen virksomhet". Dette er en ganske utrolig påstand. Hvis ikke utenforstående evaluatorer skal analysere effekten av det virksomheter holder på med, hvem skal gjøre det da? Dersom offentlige tjenester og virkemidler skal bli bedre er det jo helt nødvendig at uavhengige evaluatorer med forskningsbasert kompetanse blir bedt om å vurdere effekten.

Et annet sted (side 7) kritiserer notatet Innovasjon Norge for å holde landbrukssektoren utenfor når de presenterer effekten av innsatsen, fordi landbruk står for 25 prosent av lån og tilskudd, Men når landbruksnæringen har helt andre inntektsstrømmer og et helt annet forhold til internasjonal konkurranse enn andre norske næringer, må det jo nettopp være fornuftig å skille ut disse ordningene og ikke late som effekten kan måles samlet.

Et tredje tema (side 6 og side 11) er at effektfremstillingen blir kritisert fordi innovative bedrifter kan motta offentlig innovasjonsstøtte fra flere kilder enn Innovasjon Norge. Mange får også skattefradrag gjennom SkatteFunn og penger via forskningsvirkemidler i Norges Forskningsråd eller EU, så man kan ikke vite hva Innovasjon Norges støtte isolert sett har bidratt med. Det er naturligvis riktig. Gode vekstbedrifter vil gjerne lykkes med flere ting samtidig, og kunne trekke til seg både offentlige og private penger, uten at man kan slå fast hvilke penger som gir hvilke resultater. Men er det et problem? Selv om det vanskeliggjør nøyaktig effektmåling, må det jo være bra for bedriftene og gründerne, og for samfunnet, om virkemidlene staten er utstyrt med virker sammen og ikke i isolasjon.

Det er mye annet jeg kunne kommentert også, blant annet det at rapportforfatteren av en eller annen grunn har mer tiltro til resultatene på områder der målingene viser at virkemidlene har ingen eller lav effekt enn til resultatene på områder der indikatorene viser stor og positiv effekt. Jeg tror rådet mitt til rapportforfatteren må være å jobbe litt mer med stoffet og komme tilbake med en ny og mer gjennomarbeidet rapport, der det forhåpentligvis også kan komme en konklusjon, Vi trenger gode og kritiske gjennomganger av om offentlig politikk virker dersom vi skal bli bedre. 

Og til Innovasjon Norge må rådet være å gå videre på det sporet de nå er inne på og der de ønsker å skaffe mer kunnskap om effekten av pengene de bruker på bedrifter, gründere og klyngesatsninger, Slik at de kan lære av feil og bli enda bedre i fremtiden.

Nye energikrav i bygg

Bygg står for 40 prosent av energibruken i Norge. En viktig del av Regjeringens oppfølging av klimaforliket i Stortinget er derfor skjerpede energikrav til nye bygg. De nye energikravene regjeringen nå har lagt frem sikrer at nye bygg vil bli opptil 25 prosent mer energieffektive enn med dagens regler.

De nye kravene er nedfelt i en forskrift fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om nye energikrav i byggteknisk forskrift (TEK 10). Energieffekten oppnås blant annet med bedre vinduer, mer isolering og mer effektive tekniske systemer. I tillegg skal alle nye bygg varmes opp med klimavennlig energi. Det blir forbud mot all installasjon av fossil energi i nye boliger og bygg.

VG har laget et større oppslag om saken der de også ser på kostnadene ved de nye energikravene. Nye krav til gulvisolasjon, energieffektive vinduer og noen andre tekniske krav vil isolert sett øke byggekostnadene med anslagsvis 250-500 kroner pr kvadratmeter. Men her må man også ta med i regnestykket av energiforbruket vil synke, noe som vil gi en lavere strømregning, særlig dersom strømprisene av en eller annen grunn skulle øke mye. 

Men enda viktigere er det at den nye forskriften, i tillegg til å være en stor forenkling av regelverket, i langt større grad enn før åpner for elektrisk oppvarming. Dette gir en rimeligere investeringskostnad enn å installere vannbåren varme og er dessuten en svært fornuftig ting å gjøre sett i lys at vi i Norge har gått fra å ha et kraftunderskudd i alle år til å ha et kraftoverskudd. Og dette overskuddet består både av "gammel" fornybar energi i form av vannkraft, men i økende grad "ny" fornybar energi i form av vind- og solenergi som blir hjulpet frem av ordningen med grønne sertifikater. Når dette er tilfelle er det ikke spesielt lurt å legge hindringer i veien for å bruke miljøvennlig elektrisitet. Den nye forskriften sier også at bygg som produserer lokal fornybar elektrisitet, for eksempel fra solceller på taket, kan få noe lempeligere krav til energieffektivitet i selve bygget. 

En mer fullstendig faktaoversikt over hva som ligger i de nye energikravene, inkludert noen unntak bl,a, for små bygg og overgangsbestemmelser, kan man lese her.

Fem kommuner i Østfold vil slå seg sammen

Vi er på vei inn i den perioden der kommunene skal avslutte sine utredninger om hvilke nabokommuner de bør slå seg sammen med og ta beslutninger om hvordan de skal gjennomføre det. Fordi man ikke kan utrede seg frem til alle svar må man på et tidspunkt viser politisk lederskap og bestemme seg, og rette oppmerksomheten mot hvordan det skal gjøres rent praktisk.

Det er dette som nå har skjedd mellom hele fem kommuner i Indre Østfold som har laget en intensjonsavtale om sammenslåing, og som nettsidene til NRK Østfold skriver om nå. De fem kommunene er Askim, Eidsberg, Hobøl, Marker og Spydeberg. Bruker man nettverktøyet nykommune.no til å slå sammen de fem kommunene vil man se at den nye kommunen blir ganske stor, i hvert fall i folketall, med 41 500 innbyggere. Det er større enn Haugesund og Porsgrunn, og omtrent like stort som Tønsberg.

Ser man på kartet kan kanskje den planlagte nye kommunen umiddelbart se litt lang og smal ut, men ser man litt nøyere etter så ser man at den er veldig logisk. Dette er kommuner som ligger på rekke og rad langs E18 på strekningen mellom Oslo og svenskegrensen (Töcksfors ligger rett over grensen når man har passert Ørje, men følger man E18 videre kommer man til Karlstad og etter hvert til Stockholm). Tettstedene i disse kommunene, som Tomter, Askim, Spydeberg og Mysen, ligger også langs jernbanens Østre Linje, en svært viktig pendlerstrekning som gjør det mulig å for eksempel reise fra Askim til Oslo med tog på under en time. Mange i Oslo tror nok det er lengre vei til Askim enn det faktisk er.

Denne flotte og praktiske beliggenheten, med kort reisevei til Oslo og Akershus, men med langt lavere boligpriser, gjør at det er kraftig befolkningsvekst. På nykommune.no er det beregnet at folketallet vil være over 53 000 i den nye kommunen i 2040. Da virker det også veldig logisk at nettopp disse kommunene, med korte avstander og god transportinfrastruktur seg imellom, ønsker å slå seg sammen, Da vil de kunne synliggjøre regionens attraktivitet og trekke til seg nye arbeidsplasser. De har også regnet ut at de kan spare en del penger på administrative oppgaver og som kan frigjøres til andre formål. På NRK Østfold står det:

"Nå ønsker de fem kommunenes ledere å fremheve de økonomiske fordelene av en slik fusjon. – Vi får større muskler, og kan bedre opprettholde desentraliserte tjenester på en god måte. Og med et robust fagland i bakkant så blir kvaliteten bedre, sier Hals (ordfører i Askim). – Vi sparer 30–40 millioner i året på ny administrasjon og kommunestyre. Det kan bli 750 millioner de 20 første årene, sier Unaas (ordfører i Eidsberg). – Vi har jobbet litt de siste to dagene med hvordan vi eventuelt skal bruke dette, sier Hals. Blant annet på ishall, et stort næringsfond, en innendørs fotballbane, og andre fyrtårn som vi kan få etablert sammen, men ikke hver for oss."

Dette er en spennende fortelling om frem fremoverlente kommuner som er opptatt av utfordringene som kommer og som ser mulighetene som ligger der. Og der de lokale politikerne nå tar lederansvar. Men det er pussig hvor lite riksmediene, med et hederlig unntak for NRK, får med seg det som foregår i Indre Østfold, og mange andre steder i landet. Det er bare et par dager siden Klassekampen skrev av nesten ingen kommuner har planer om å slå seg sammen, og blant de få de hadde fått med seg var ikke de fem kommunene i Indre Østfold. Kanskje tror Klassekampen at det aldri vil skje noe interessant i indre Østfold? Det er i så fall en grov undervurdering av en region som, med sin beliggenhet, sin befolkningsvekst og sin transportinfrastruktur, har store muligheter og har tenkt å bruke dem. Da er en kommunesammenslåing en viktig del av fremtidsplanene.

Fotball vs terror

Rent sportslig var det Zlatans kveld etter at han mer eller mindre på egenhånd sørget for at Sverige kvalifiserte seg til sommerens EM i fotball, mens Danmark ble slått ut. Men det var på Wembley de virkelig store følelsene ble satt i sving da det franske landslaget møtte det engelske i en vennskapskamp. bare noen dager etter terroren i Paris.

Mens kampen mellom Tyskland og Nederland i Hannover ble avlyst på grunn av en bombemistanke, ble kampen på Wembley mellom England og Frankrike spilt som planlagt. Ikke nødvendigvis noen enkel avgjørelse å ta, men en veldig riktig måte å vise at vi kan og bør protestere mot ekstremister og terrorister ved å gå på fotballkamper, konserter og restauranter, akkurat like mye som før, i stedet for å være hjemme fordi vi lar oss skremme bort fra å leve normale liv, Å høre 70 000 franskmenn og engelskmenn synge Marseillaisen sammen før kampstart må ha vært veldig gåsehudfremkallende.

Selv om det var en vennskapskamp der resultatet ikke hadde avgjørende betydning, spiller man fotballkamper for å vinne, også ved en så spesiell anledning som dette. Og for oss som holder med England ble det en stor kveld. Resultatet ble 2-0, Den unge Tottenham-stjernen Dele Alli scoret det første målet på vakkert vis. Wayne Rooney scoret det andre målet og satt med det engelsk landslagsrekord med 51 mål, men aller mest oppmuntrende er det at duoen Harry Kane/Wayne Rooney holder så høy kvalitet nå at de bidrar til å gjøre England til et lag som bør nå langt i sommerens EM. Neppe den aller største forhåndsfavoritten, men blant de som har reelle vinnersjanser. Det har nok også Frankrike, særlig fordi de skal spille EM på hjemmebane, men i kveld hadde de ganske mye annet å tenke på.

Terror i Frankrike - igjen

Igjen er Frankrike rammet av en stor terroraksjon, denne gangen enda mer dødelig enn den forrige store i januar i år da redaksjonen i Charlie Hebdo og en jødisk matbutikk ble angrepet. Det er fortsatt tidlig, og mange flere detaljer om denne aksjonen og hvem som stod bak, vil komme frem. Men vi vet allerede mye, blant annet at unge mennesker fra en rekke ulike land ble rammet.

Jeg synes Anders Giæver i VG har et godt poeng når han i en kommentar på VG-nett i dag skriver at terroristenes åpenbare mål er å bli kvitt det åpne, moderne og liberale Europa ved å angripe de unge menneskene som utgjør det åpne, moderne og liberale Europa:

"13. november-angrepet var et militært angrep på sivilbefolkningen. Og ikke et tilfeldig utvalg av sivilbefolkningen, men de unge, urbane menneskene som er ute og nyter storbylivet på en fredagskveld. De moderne, åpne, liberale menneskene som utgjør Europas fremtid og som jevnt over har en åpen og tolerant holdning til andre nasjoner og religioner. De var totalt forsvarsløse, de hadde ikke mulighet til å gjemme seg, og de ble meiet ned uten nåde, før terroristene avsluttet sitt nihilistiske massedrap med å blåse seg selv i luften. Hvordan beskytter man seg mot en slik vilje til å spre smerte, lemlestelse og død?"

Han skriver også at den europeiske sivilisasjonen mål ha en sterk rygg for å bære dette, spesielt hvis det er slik at terroristene nå har endret strategi og har tenkt å fortsette gjennomføre massakrer mot innbyggere og turister som er på konserter, restauranter, barer og fotballkamper i vestens byer. Da vil det i praksis bli svært krevende å klare å være like åpen, moderne og liberal som i dag, For selv om terroristene ofte vil mislykkes, vil de noen ganger lykkes. Noe de nord-irske terroristene i IRA slo fast på sin makabre og kyniske måte i en presseuttalelse da de nesten to livet av statsminister Margaret Thatcher i Brighton i 1987 og sa at: "...but remember we only have to be lucky once. You will have to be lucky always".

Hvorfor har det blitt slik at terroren har rykket nærmere og hva kan vi gjøre med det? The Economist har noen viktige poenger i sin kommentar i dag. De peker blant annet på hvor forbausende enkelt det er for forvirrede sjeler å reise fra Europa og rett inn i terroristenes baser:

"The ease with which such recruits have been able to travel to IS’s stronghold in Raqqa, Syria by just getting a plane ticket to Turkey and then continuing by road is not quite matched by their ability to return to their homes. Security agencies and police do their best to monitor them and prosecute them if they have evidence. But it is estimated that at least half the jihadists who have gone to Syria in the past four years have come back hardened, brutalised and plugged into technically savvy support networks. In both France and Britain, there may be around 400-500 such people. To them can be added unknown numbers of radicalised individuals who have never left home, but are persuaded by the ceaseless flow of jihadist propaganda on social media to carry out so-called “lone wolf” attacks."

En annen bekymring som jeg ser blir nevnt både av The Economist og flere andre medier nå er hvordan denne aksjonen tilsynelatende ikke ble fanget opp av etteretningstjenestene i forkant slik at de kunne aksjonere. Vanligvis vil det være noen signaler et eller annet sted om at noe er i ferd med å skje. Det blir interessant å følge analysene av om dette var annerledes nå og hva årsakene til det eventuelt har vært. The Economist har også noen tanker om hvor utfordringen ligger:

"If it is true, as early reports suggest, that Western surveillance agencies failed to pick up any of the “chatter” that usually precedes a major operation (...) that will be a source of considerable alarm. The planning that went into last night’s attacks must have taken several weeks and involved more than the immediate perpetrators. (...) Fears have been growing that the strong encryption routinely built into smartphones and messaging apps by tech firms to protect their customers’ privacy is also a gift to terrorists who want to “go dark” when an operation is being planned. In both France and Britain, security agencies have been getting new powers to eavesdrop on suspects, but even with those it is possible that they are still falling behind in the technology arms race with the terrorists.

Og her er vi i naturligvis i kjernen av det som kan bli den politiske debatten fremover. Det er riktig, som mange politikere gjør i dag, å slå fast at vi ikke må la terrorister bestemme hvordan vi skal innrette samfunnet vårt. Vi skal ikke la oss tvinge til å mindre åpenhet og mer kontroll enn vi ønsker. Men samtidig kan vi ikke la være å gjennomføre tiltak som beskytte mennesker og materielle verdier mot angrep. Vi er nødt til å ha et forebyggende arbeid mot terrorisme som er i stand til å avdekke planer og vi er nødt til å ha en beredskap som virker og har utstyr og kapasitet til å reagere når noe skjer, Dessuten er vi og andre som vil kjempe for våre åpne, demokratisk og liberale samfunn nødt til å bidra i det arbeidet som skjer internasjonalt for fjerne organisasjonene som står bak terroren.

Bedre helsetjenester krever større kommuner

At kommunereformen ikke først og fremst handler om å flytte kommunegrenser og tegne nye kommunekart, men om kvaliteten på grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne, fikk vi illustrert godt i Stortinget torsdag. De behandlet da en viktig stortingsmelding fra regjeringen om "Fremtidens primærhelsetjeneste - nærhet og helhet" om hvordan den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles i årene som kommer og hvordan pasientenes behov skal settes i sentrum for endringene.

I helse og omsorgskomiteens innstilling i saken slår et bredt flertall helt utvetydig fast at en slik ambisjon krever en ny kommunestruktur:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at en ny kommunestruktur med større fagmiljø kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og fremtidens behov. Meldingen kan dermed sees i sammenheng med Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner."

Helseminister Bent Høie fulgte opp dette budskapet i sitt innlegg i debatten, og slo fast at:

"Så vil jeg si og virkelig understreke at kommunereformen er avgjørende for å sette kommunene i stand til å skape framtidens primærhelsetjeneste. Gjennom større kommuner kan vi få bredere og mer solide fagmiljøer, dele kompetanse, skape større bredde i tilbudet og utnytte ressursene bedre. Denne meldingen og stortingsmeldingen om kommunereformen er derfor to meldinger som i realiteten er siamesiske tvillinger. Det er ikke mulig å slutte seg til det målbildet som ligger i denne stortingsmeldingen, uten at en samtidig støtter opp om behovet for å gjøre en endring i kommunestrukturen."

Og her er vi ved selve kjernen i hvorfor kommunereform er helt nødvendig. Når kommunene har fått et større og mer helhetlig ansvar for helsetjenester stiller det også større krav til organisasjonene som skal levere dem. Derfor har Bent Høie helt rett i at stortingsmeldingen om kommunereformen og stortingsmeldingen om primærhelsetjenestene er "siamesiske tvillinger". Det betyr at kommunereformen ikke bare er Sanners kommunereform, men like mye Bent Høies kommunereform og Stortingets kommunereform, slik at bredt flertall av helsepolitikerne i Stortinget minnet oss om i innstillingen som var grunnlaget for debatten i dag..