søndag 22. november 2015

Hvordan slå tilbake

Ikke uventet er det i The Economist denne helgen brukt mye plass på terroren i Paris, krigen i Syria og hvordan vestens demokratier skal slå tilbake mot angrepene vi blir utsatt for. For, som de skriver i sin hovedleder, kunne det vært hvem som helst av oss som ble angrepet:

"The assault on Paris by Islamic State (IS) on November 13th was an attack on life’s innocent pleasures. The terrorists shot anyone who strayed into their gunsights—ordinarymecs out for a gig, sharing a drink, or watching a football friendly. It could have been any big city. It could have been you."

Artiklene i helgens briefing handler om det siste årets angrep på Paris, i Paris under attackom Brussel og Belgias ulykkelig rolle som sentrum for mye av det som foregår, i Jihad at the heart of Europe. Om krigen i Midt Østen og hvordan den nå er i ferd med å eksporteres i Fighting near and far og om Syrias kompliserte og foreløpig knapt eksisterende fredsprosess og nye allianser som ser ut vil å være under oppseiling i den forbindelse, i A new alliance emerges.

Dessuten er det også en interessant artikkel om Europa og innføringen av nye grensekontroller i After Paris, drawbidges up?, som tar for seg problemene med å opprettholde intensjonene i Schengen-samarbeidet nå når migrasjonspresset utenfra og terrortrusselen både innenfra og utenfra er blitt så stor. Og så minner lederartikkelen oss om at det er en ekstremt viktig balansegang som må ivaretas når det blir utmeislet en strategi og gjennomført konkrete tiltak for å slå tilbake ISIL:

"The struggle will be long. Countries therefore need policies that they can sustain even as the Middle East remains turbulent and, inevitably, the terrorists sometimes get through. Remember that the West has two things to defend: the lives of its citizens, and the liberal values of tolerance and the rule of law that underpin its society. Where these are in conflict, it should choose policies that minimise the damage to values in order to make large gains in protection. Sadly, in the scramble for security, that principle often seems to be the first thing to go."

I tillegg tar lederartikkelen opp det problematiske spørsmålet om bakkekrig. Og konkluderer med at at det neppe er mulig å vinne uten å frata terroristene det territoriet som gjør det mulig å finansiere krigen og trene nye terrorister. Det er naturligvis viktig å lære av krigene som har vært ført mot terror tidligere, både i Afghanistan og Irak, men her er det viktig å ikke trekke feil konklusjoner av erfaringene som er gjort: 

"As well as securing its borders and making terrorists easier to detect within them, the world needs to fight IS in its territory in Iraq and Syria. As a last resort, that should include the deployment of Western ground troops. Some, particularly on the left, argue that military engagement will defend neither Western values nor Western security. (...) That, they say, is what the wars in Afghanistan and Iraq tell you. Those conflicts do indeed hold sobering lessons. Yet—for the narrow purposes of IS—the wrong ones are being drawn. Modern armies are good at driving jihadists off territory, even if they are bad at rebuilding countries afterwards. Military action forced al-Qaeda out of Afghanistan. Later, the sustained strikes on its leaders hiding in Pakistan gravely weakened it. 

Crucially, IS holds territory, as al-Qaeda once did in Afghanistan. Dislodging it would be worthwhile, because IS uses this territory to raise money and attract, train and co-ordinate many thousands of potential terrorists. For as long as it controls its would-be capital, Raqqa, and the Iraqi city of Mosul, IS remains a symbolic “homeland” for radical Muslims."