fredag 20. november 2015

Innovasjon Norge virker

"Innovasjon Norge jukser ikke med data", skrev Innovasjon Norges sjef Anita Krohn Traaseth på sin Facebookside fredag kveld, og lenket til en bloggpost på Innovasjon Norges blogg med samme tittel. Nå vil vel mange si at det bør være ganske selvsagt at man ikke jukser, men her er både forhistorien og dagens diskusjon såpass interessant at jeg må blogge litt om temaet jeg også,

Jeg har tidligere, særlig omkring 2008, vært nokså kritisk til både mål og resultater i Innovasjon Norge. Og jeg blogget om dette noen ganger, blant annet da Riksrevisjonen på slutten av 2008 hadde en veldig kritisk gjennomgang av både innretningen av virkemidlene og fremstillingen av resultatene når Innovasjon Norge fortalte eiere, medier og publikum hva de fikk til. Det var rett og slett for lite innovasjon i Innovasjon Norge. Men den kritikken har hatt effekt. Mye er blitt fornyet og forbedret i dagens Innovasjon Norge sammenlignet med tilstanden slik den var da Riksrevisjonen gjorde sin gjennomgang.

Dels har eierstyringen blitt lagt om og målstrukturen er forbedret vesentlig, Dels er de landsdekkende og innovasjonsrettede virkemidlene kraftig styrket i de siste statsbudsjettene. Dels har behandlingstiden for søknader blitt betydelig redusert. Men det er også slik at Innovasjon Norge har gjort store forbedringer i metodikken de bruker for å måle effektene av innsatsen de gjør, noe de blant annet gjør i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå. Og de har blitt veldig mye flinkere til å presentere resultater, både i årsrapporter og ellers. Noe av dette handler naturligvis om å fortelle omgivelsene at man bidrar til noe viktig og positivt i samfunnet, noe alle virksomheter bør være opptatt av, men slik jeg kjenner ledelsen i Innovasjon Norge handler det aller mest om å skaffe kunnskap om hva som fungerer og ikke fungerer, for å kunne forbedre seg ytterligere og oppnå enda bedre resultater.

Så er det naturligvis prisverdig at noen er skeptiske og gjør kritiske undersøkelser av om resultatene er så bra som Innovasjon Norge påstår. Lars Peder Nordbakken i Civita har gjort et slikt forsøk med notatet "Virker Innovasjon Norge?" Problemet er at han i notatet stiller en god del spørsmål, men er likevel ikke i nærheten av å svare på hovedspørsmålene han stiller. I stedet er det en nokså surrete kritikk av metode og datagrunnlag som blir brukt,av Innovasjon Norge, inkludert en påstand om at Innovasjon Norge feiltolker dataene de har fått fra Statistisk Sentralbyrå. Dette siste avviser Erik Fjærli i Statistisk Sentralbyrå helt kontakt når han sier:

"– Innovasjon Norge tar noe av de samme forbeholdene som vi tar. Selv om vi selvsagt ikke har forhåndsgodkjent hvert ord som står i årsrapporten, mener vi også at Innovasjon Norge har vært flinke til å forhåndsklarere formuleringer med SSB i prosessen, sier Erik Fjærli i SSB. Videre mener Fjærli at kritikken tar feil i sin påstand om avvik mellom årsrapporten og deres endelige rapport. – Dette må bunne i misforståelser om metodisk tilnærming. Avvikene som måtte være der er helt ubetydelige, endrer ingen konklusjoner og er et resultat av kontinuerlig forbedring i løpet av publikasjonsprosessen, fortsetter Fjærli."

Det er jo en svært nyttig oppklaring at det ikke er jukset med data. Men også noen andre av Lars Peder Nordbakken forsøk på resonnementer i rapporten fortjener en kommentar. Et sted (side 13) gir han uttrykk for at han har en "skeptisk holdning til oppdragsforskning, hvor en aktør med åpenbare særinteresser gir i oppdrag til en utenforstående leverandør å analysere effekten av egen virksomhet". Dette er en ganske utrolig påstand. Hvis ikke utenforstående evaluatorer skal analysere effekten av det virksomheter holder på med, hvem skal gjøre det da? Dersom offentlige tjenester og virkemidler skal bli bedre er det jo helt nødvendig at uavhengige evaluatorer med forskningsbasert kompetanse blir bedt om å vurdere effekten.

Et annet sted (side 7) kritiserer notatet Innovasjon Norge for å holde landbrukssektoren utenfor når de presenterer effekten av innsatsen, fordi landbruk står for 25 prosent av lån og tilskudd, Men når landbruksnæringen har helt andre inntektsstrømmer og et helt annet forhold til internasjonal konkurranse enn andre norske næringer, må det jo nettopp være fornuftig å skille ut disse ordningene og ikke late som effekten kan måles samlet.

Et tredje tema (side 6 og side 11) er at effektfremstillingen blir kritisert fordi innovative bedrifter kan motta offentlig innovasjonsstøtte fra flere kilder enn Innovasjon Norge. Mange får også skattefradrag gjennom SkatteFunn og penger via forskningsvirkemidler i Norges Forskningsråd eller EU, så man kan ikke vite hva Innovasjon Norges støtte isolert sett har bidratt med. Det er naturligvis riktig. Gode vekstbedrifter vil gjerne lykkes med flere ting samtidig, og kunne trekke til seg både offentlige og private penger, uten at man kan slå fast hvilke penger som gir hvilke resultater. Men er det et problem? Selv om det vanskeliggjør nøyaktig effektmåling, må det jo være bra for bedriftene og gründerne, og for samfunnet, om virkemidlene staten er utstyrt med virker sammen og ikke i isolasjon.

Det er mye annet jeg kunne kommentert også, blant annet det at rapportforfatteren av en eller annen grunn har mer tiltro til resultatene på områder der målingene viser at virkemidlene har ingen eller lav effekt enn til resultatene på områder der indikatorene viser stor og positiv effekt. Jeg tror rådet mitt til rapportforfatteren må være å jobbe litt mer med stoffet og komme tilbake med en ny og mer gjennomarbeidet rapport, der det forhåpentligvis også kan komme en konklusjon, Vi trenger gode og kritiske gjennomganger av om offentlig politikk virker dersom vi skal bli bedre. 

Og til Innovasjon Norge må rådet være å gå videre på det sporet de nå er inne på og der de ønsker å skaffe mer kunnskap om effekten av pengene de bruker på bedrifter, gründere og klyngesatsninger, Slik at de kan lære av feil og bli enda bedre i fremtiden.