Barack Obamas innerste krets

Financial Times hadde en interessant artikkel i går om hvem Barack Obama har i sin innerste krets. Hvem er det Obama alltid lytter til når han tar de viktige avgjørelsene? Det analysen beskriver er en svært liten og tett gruppe på bare fire personer.

"In dozens of interviews with his closest allies and friends in Washington – most of them given unattributably in order to protect their access to the Oval Office – each observes that the president draws on the advice of a very tight circle. The inner core consists of just four people – Rahm Emanuel, the pugnacious chief of staff; David Axelrod and Valerie Jarrett, his senior advisers; and Robert Gibbs, his communications chief."

Dette er i følge artikkelen den minste og tetteste gruppen noen president i USA har omgitt seg med siden Richard Nixon. Og det er en gruppe mennesker som har kjent hverandre ganske lenge. Tre av de fire er i likhet med Obama fra Chicago. (Robert Gibbs er fra Alabama). Og tre av de fire hadde helt sentrale roller i Obamas presidentvalgkamp (mens Rahm Emanuel drev sin egen valgkamp for bli gjenvalgt til kongressen):

“It is a very tightly knit group,” says a prominent Obama backer (...) “This is a kind of ‘we few’ group ... that achieved the improbable in the most unlikely election victory anyone can remember and, unsurprisingly, their bond is very deep.”

Artikkelen gir et interessant innblikk i hvem disse fire personene i den innerste kretsen er og hva de er opptatt av. Og når det er en så liten krets som er med på de store beslutningene er det jo også interessant å se hvem som ikke får være med.

Statoil vil skille ut detaljhandel og energi

Styret i Statoil vil gjennomføre en prosess for å sikre en ny eierstruktur for energi og detaljhandelsevirksomheten (E&R), en virksomhet med 2300 bensinstasjoner i åtte land og et omfattende energiproduktsalg direkte til sluttkunder, blant annet propan og drivstoff til fly og marine fartøyer. Jeg jobbet i denne delen av Statoil for omtrent ti år siden, så dette synes jeg er veldig interessant.

Analytikerne er positive, mens fagforeningene fremstiller det som om man blir rammet av en stor katastrofe at det som på oljespråket heter "nedstrømsvirksomhet" skilles ut. Og det kan jo virke som om fagforeningene har et poeng i at det er lurt å ha kontroll på hele verdikjeden, for både Esso, Shell og BP har jo både oljeplattformer, raffinerier og bensinstasjoner.

Ut fra mitt kjennskap til Statoil, både fra konsernstab i Stavanger og fra den skandinaviske energivirksomheten, tror jeg det Statoil gjør nå er veldig lurt. Jeg tror de ansatte vil oppleve det som positivt dersom det blir et litt annet eierskap og fokus. Statoil er i dag for alle praktiske formål et lete-, utbyggings og produksjonsselskap når man ser stort på det. Ikke som Exxon, BP og Shell som har en balansert virksomhet oppstrøms og nedstrøms.

I Statoil er den ene delen veldig mye større enn den andre og man vil aldri verken ønske eller klare å bygge opp en nedstrømsvirksomhet som er sammenlignbar med det de store integrerte oljeselskapene har. Det er hva som skjer ute i havet i form av nye prosjekter og i form av produksjon både investorer og politikere er mest opptatt av. Denne ubalansen gjør at det er i hvert all tre grunner til at det er lurt å skille ut energi og detaljhandel som en mer selvstendig virksomhet:

For det første har det med mulighetene til å skaffe kapital til å investere og vokse gjennom oppkjøp. I dag må energivirksomheten i Statoil hente penger internt. Det kan være vanskelig av flere grunner. Dels fordi risikoen og avkastningskravene er mye høyere i utbyggingsprosjekter offshore enn i en energi- og detaljhandelsvirksomhet. Dermed er det ikke lett å få til prosjekter innen retail og energi som når opp. Dessuten er det pedagogisk vanskelig å få aksjonærer som mener de har investert i et oppstrøms oljeselskap til å forstå hvorfor man skal investere i å åpne bensinstasjoner i flere land eller selge flere energiprodukter til sluttkunder i Europa.

For det andre er det kompetansemessig og markedsmessig ganske forskjellig å være god til å kjøpe letearealer, finne olje og designe smarte utbyggingsløsninger i miliardklassen på dypt vann og på den andre siden være god til å selge boller, kaffe, pølser og bioetanol til kunder. Begge deler er komplekse virksomheter som krever både teknisk og kommersiell kompetanse, it-systemer og logistikk. Men det er helt ulike bransjer, helt ulike konkurrenter og helt ulike kompetanser som kreves. Ved å dele virksomheten kan man få inn eiere som tilfører rett eiermessig kompetanse på nedstrøms energimarkeder og på retail. Og det er jo grunn til minne om at Statoil Detaljhandel for noen år siden var eid 50 prosent av ICA og 50 prosent av Statoil.

For det tredje skaper det en litt ny situasjon å få en internasjonal retailvirksomhet inn på Oslo Børs. Dette er en sektor som ikke er spesielt godt representert på børsen i dag og dette grepet vil kunne gi både retailbransjen og denne delen av Statoil mer oppmerksomhet fra finanspresse, investorer og analytikere. Og som nevnt vil det også gi en helt annen handlefrihet til å gripe muligheter som dukker opp når det gjelder restruktureringer i denne sektoren.

Bill Gates med ny blogg

Bill Gates fant veien til Twitter for noen dager siden. Her er hans profil, og ja det er en Verified Account. På noen dager har han klart å få over 398 000 followers, og det ble spekulert i om hans inntreden bidro til at Twitter gikk ned for telling.

Men kanskje enda mer spennende er det at Bill Gates også lanserte en ny blogg for noen dager siden, en blogg han har kalt The Gates Notes. Bloggen handler om de store samfunnsutfordringene Bill Gates er opptatt av, som helse, fattigdom, energi og miljø. Her kan man lese artikler om bedre respons på pandemier, hvordan skape bedre læringsmiljøer, hvorfor det er så vanskelig å måle innovasjon og hvorfor det kreves mer forskning for å få fram fremtidens bærekraftige energisystemer. Store og spennende temaer.

Det som slår en når en leser denne bloggen til Bill Gates er hvor opptatt han er av kunnskap og læring. En egen fane på bloggen heter "What I'm Learning" og handler om ting han selv er i ferd med å lære mer om. Her reklamerer han blant annet for The Teaching Company, en virksomhet som tilgjengeliggjør selger kurs i form av forelesninger av høy kvalitet som lydfiler eller på DVD og som Bill Gates skriver at han selv har brukt til å lære mer historie og økonomi. Sannsynligvis verdt å teste ut.

Jeg hadde for øvrig gleden at å møte Bill Gates for litt over fem år siden i København. Bildet over er tatt der. Egentlig var jeg bare med, for det var sønnen min Petter som var hovedpersonen og som fikk vise hvordan han bruker en Micro RollTalk talemaskin når han ikke kan snakke på vanlig måte. Hardware er en vanlig smarttelefon, men det er software fra norske Falck Igel som gjør at disse hjelpemidlene kan brukes til helt andre ting, både til å kommunisere og som fjernkontroller som styrer rullestoler, lys og ulike apparater på en enklere måte. Ganske viktige saker, ikke bare for funksjonshemmede, men mange eldre med problemer med å bevege seg kan også ha stor glede av slike smarte teknologiløsninger for å klare seg bedre i hverdagen.

Bamses fødselsdag

Cathrines bamse feiret ettårsdag i dag. Når hun er helt sikker på at det er akkurat i dag han har bursdag er det fordi Pølse (ja, han heter faktisk det) har en egen fødselsattest der det står nøyaktig når han kom til verden. Han ble laget av Cathrine på Build-A-Bear i Sandvika Storsenter for akkurat et år siden.

Dette med at hver enkelt av oss selv kan designe leker, joggesko og andre personlige gjenstander er en trend som brer om seg og skaper en del spennende nye innovasjoner. Du kan designe dine egne Nike joggesko, lage din egen kalender hos Eurofoto og dine egne kosebamser hos Build-A-Bear. Noe som for øvrig gjør at man kan ta betydelig mer betalt enn du kan ta for standardiserte bamser som er laget i Kina.

Og det stopper ikke der. Man kan naturligvis utstyre bamsen med en rekke klær, Pølse har for eksempel både pyjamas, motorsykkeljakke i skinn og Manchester United drakt. Gründeren bak Build-A-Bear er Maxine Clark som åpnet den første Build-A-Bear Workshop i St Louis, Missouri i 1997. I dag er det over 400 butikker over hele verden. Samt buildabearville.com, en egen virtuell verden på internett viet disse bamsene.

Og siden vi er inne på feiringer og Manchester United, det ble en stor dag med en svært gledelig 1-3 seier borte mot Arsenal. Arsenal har vært gode i år, tross mange skader. Men 0-3 hjemme mot Chelsea tidligere i sesongen og 1-3 hjemme mot United nå viser at de ikke er gode nok til å være med helt i toppen. United derimot er der. Og Rooney har vel aldri vært bedre enn han var i dag. Så i år blir det en ren duell United mot Chelsea.

Hayek vs Keynes Rap

Problemer med å forstå de grunnleggende prinsippene i de økonomiske teoriene til Friedrich. A. von Hayek og John Maynard Keynes? Hva er de egentlig uenige om, for eksempel når det gjelder statens rolle i en kraftig lavkonjunktur? Her er en innføring i Hayek vs Keynes som musikkvideo. En rap som kommer i stand etter at Lord Keynes insisterer på at de to økonomene må ta en tur på byen sammen kvelden før en stor konferanse (takk til Open Culture for tips):

Jobs bok

Litt mer om Apples iPad, selv om mange sikkert synes det er nok hype nå. The Economist bruker i siste nummer en lederartikkel til en betimelig påminnelse om noen kjennetegn ved den litt spesielle innovasjonsmodellen til Apple:

"Apple is regularly voted the most innovative company in the world, but its inventiveness takes a particular form. Rather than developing entirely new product categories, it excels at taking existing, half-baked ideas and showing the rest of the world how to do them properly."

Det å plukke opp andres gode, men kanskje litt uferdige ideer, og gjennomføre dem bedre er en interessant innovasjonsmodell. The Economist minner om at det nå er fjerde gang Apple lanserer et produkt som ved å gjøre det bedre og litt annerledes tar sikte på å få til noe som andre ikke har fått helt til:

"Under its mercurial and visionary boss, Steve Jobs, it has already done this three times. In 1984 Apple launched the Macintosh. It was not the first graphical, mouse-driven computer, but it employed these concepts in a useful product. Then, in 2001, came the iPod. It was not the first digital-music player, but it was simple and elegant, and carried digital music into the mainstream. In 2007 Apple went on to launch the iPhone. It was not the first smart-phone, but Apple succeeded where other handset-makers had failed, making mobile internet access and software downloads a mass-market phenomenon."

Man kan si mye om Apples fanbase, deres bygging av forventninger og om Steve Jobs personlige betydning. Jeg synes kanskje det aller viktigste å ta med seg er Apples helt spesielle evne til koble sammen hardware, software og tjenester på innovative måter. Fordi Apple selger dingser, i følge mange de mest brukervennlige og vakre dingsene som er der ute, er det lett å overfokusere på det tekniske og designmessige ved dingsene. Men det Apple først og fremst har lykkes med tidligere er tjenesteinnovasjon. Kanskje er det riktigere å beskrive Apple som et softwareselskap som lager software som evner å koble gode og innovative tjenester og (egen) hardware sammen.

En iPod er en flott mp3-spiller. Men det som gjorde at det tok sånn av var lanseringen av iTunes i 2001 (tilgjengelig for Windows fra 2003) og enda viktigere, iTunes Store i 2003, butikken som gjør det enkelt å kjøpe musikk, video, lydbøker og ikke minst spill. Der er tjenesten og ikke dingsen som differensierer mest. Og med iPhone var det samme oppskrift. iPhone er en flott telefon, men det som virkelig differensierer er programvaren som gir tilgang til tjenester ute i nettskyen. I App Store er det nå 140000 nedlastbare programmer som er lastet ned 3 milliarder ganger. Disse vil også være tilgjengelige for iPad.

Det som er bra, ikke minst for oss som forbrukere, er at flere andre aktører ser det samme, og forfølger samme type strategier for tjenesteinnovasjon. Det gjelder Amazons kobling av Kindle og Kindle bookstore, og ikke minst gjelder det alle Googles ulike innovative påfunn, der nye tjenester levert til PC og smarttelefoner via nettskyen står i sentrum. Disse forretningsmodellene er også spennende fordi de åpner opp for at tredjepartsaktører kan selge inn programvare og innhold til kundene via de nye plattformene. De nye hardwaredingsene blir derfor store og viktige nye plattformer for andre virksomheters tjenesteinnovasjon.

Jeg har som jeg har skrevet tidligere stor tro på iPad dersom den kan gi meg tilgang til film, video, tidsskrifter og annet multimedieinnhold på en enkel måte. Det tipper jeg Apple kommer til å klare, de har vist før at de vet hva dette handler om. Men iPad vil ikke redde avisene. Og jeg tror ikke iPad vil fjerne behovet for verken netbooks eller Kindle. Dette siste har Eirik Newth noen velfunderte synspunkter på i sin blogg.

iPad - er det en "game changer"?

Nicholas Carr sier i sin blogg at Apples iPad er "Hello iPad, Goodbye PC". Jeg tror han er alt for rask med en slik konklusjon. iPad er en lekker dings, en slags krysning mellom iPhone og Kindle, som ser veldig morsom ut. Men noen fullverdig PC er den ikke.

Det er flere gode grunner til at iPad slik den ble presentert onsdag kveld ikke vil erstatte en PC. Mashable nevner over 10 ting som mangler. Kanskje er ikke alt dette like viktig, men hvis man skal konkurrere med en PC er det et problem hvis det ikke er multitasking, ikke er USB- inngang (man må bruke en adapter) og det ikke er Flash-støtte.

Dessuten er lagringsplassen bare på 64 GB i den største utgaven, uten mulighet for å utvide med minnekort. Det er også verdt å nevne at den ikke har støtter HD-video og heller ikke noen HDMI-utgang for å avspille til HDTVer.

Men jeg tror som sagt det er feil fokus å sammenligne iPad med bærbare PCer. Dette er en underholdningsmaskin og medieplattform som skal gi tilgang til alt mulig iPhone kan tilby av spill og andre apps. Den skal gi oss tilgang til TV-serier, film og musikk via iTunes. Og den skal gi tilgang til bøker, tidsskrifter og multimediale læremidler og andre kommende nyskapninger spesielt utviklet for iPad av en ny software- og innholdsindustri. Det er summen av alle disse mulighetene som er spennende.

Espen Andersen har et godt poeng når han kaller iPad for inngangsporten til et "økosystem". Jan Omdahl i Dagbladet kaller den en betalingsterminal. Det tror jeg er et godt bilde, og en ganske attraktiv modell for de som produserer musikk, film og journalistikk de i dag sliter med å ta betalt for. Jeg er i likhet med Omdahl egentlig litt tvilende til om vanlige aviser er så godt egnet for en slik hybridmodell, en slags mellomting mellom papir og nettavis. Nyheter er bedre på nett, der de er lenkbare og søkbare.

Men for tidsskrifter, TV-serier, filmer og nye multimedieprodukter som gir bilder og video en sentral plass, er dette en veldig spennende plattform. Mens Kindle har noen fortrinn når det gjelder å være en plattform for vanlige bøker (Mashable har skrevet om Kindles styrker og svakheter), er iPad helt overlegen når det gjelder foto og video.

Jeg tror ikke det som vil avgjøre suksessen til iPad er om den kan erstatte en PC. Det avgjørende for en slik mediedings er om den får noen "killer apps" vi bare må ha. Slik iPod hadde iTunes, med tilgang til omtrent all musikk i verden fra egen PC. Og slik iPhone tilbyr 30 000 (rettelse: 140 000) nedlastbare apps som bare er tilgjengelig på iPhone. For å bli like stor må iPad gi brukerne tilgang til noe de ikke har i dag. Da blir det en virkelig "game changer". Men her antar jeg at det kommer flere nyheter i tiden som kommer.

Kinesisk forskning vokser mest

Financial Times har i dag en svært interessant artikkel om veksten i forsking i de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) målt i form av publiserte artikler i anerkjente vitenskaplige tidsskrifter. Det er Thomson Reuters landanalyser som er grunnlag for analysen.

Det er kraftig vekst i grunnforskning flere steder, men det er Kina som i følge disse tallene virkelig imponerer med sin vekst. Siden 1981 er Kinas publisering 64-doblet. Financial Times skriver:

"China has experienced the strongest growth in scientific research over the past three decades of any country, according to figures compiled for the Financial Times, and the pace shows no sign of slowing. Jonathan Adams, research evaluation director at Thomson Reuters, said China’s “awe-inspiring” growth had put it in second place to the US – and if it continues on its trajectory it will be the largest producer of scientific knowledge by 2020."

Verden har vel begynt å venne seg til at Kina er verdens største produsent av industrivarer og elektronikk. De er blitt verdens største utslipper av CO2. Men å styre mot å bli verdens største produsent av forskning plasserer Kina i en annen og høyere divisjon. For det er forskjell på å dominere en konkurranse om ha størst industriøkonomi og å dominere en konkurranse om å ha størst kunnskapsøkonomi.

Nå er det selvsagt flere ting en vitenskapelige publiseringer som betyr noe for evnen til å oppnå resultater på andre områder. Man skal for eksempel også få til gode innovasjonsprosesser. Også selve kvaliteten på forskningen i Kina, Brasil og India er variabel. Men de er i ferd med å styrke seg kraftig også kvalitetsmessig. Det vises blant annet gjennom andelen artikler som har internasjonale medforfattere:

"Although its quality remains mixed, Chinese research has also become more collaborative, with almost 9 per cent of papers originating in China having at least one US-based co-author. Brazil has also been building up a formidable research effort, particularly in agricultural and life sciences. In 1981 its output of scientific papers was one-seventh that of India; by 2008 it had almost caught up with India.At the opposite extreme is Russia, which produced fewer research papers than Brazil or India in 2008."

Styrkeforholdet i verden er i ferd med å endres, også når det gjelder forskning. Vi er blitt vant til at nesten alle de beste universitetene i verden er i USA, med et par europeiske utfordrere. Om ti år tipper jeg det er noen kinesiske universiteter blant de aller beste. Og at India og Brasil er de nye utfordrerne. For de norske universitetene betyr dette at det er enda flere man må slå for å klatre på rankinglistene. Mens det for studentene og for næringslivet er mye å glede seg over i denne utviklingen.

Eksplosiv vekst for mobile apps

Alle som eier en iPhone har sett det. Vi andre føler oss litt utenfor fortsatt. I april i fjor feiret Apple sin nedlasting nummer en milliard av et program til iPhone på hjemmesiden. Og allerede i september passerte de to milliarder.

Dette markedet for å laste ned små programsnutter til mobiltelefon, såkalte "mobile apps" er i ferd med å eksplodere. Spillapplikasjoner er størst, men her er det både sosiale medier til mobilen og en rekke andre nyttige ting. Og i prinsippet kan hvem som helst produsere en helt ny vinnertjeneste og selge den gjennom en "App-store", som for eksempel Googles Android Market.

I følge en ny analyse fra Gartner vil denne bransjen omsette for 6,8 milliarder USD i 2010 og over 21 milliarder USD i 2013. Det er flere interessante forhold i disse analysene. For det første er det slik at over 80 prosent av det vi laster ned er gratis. Og denne gratisandelen vil øke. Likevel vil omsetningen øke kraftig. I dag er det slik at reklamefinansierte apps i dag bare utgjør en liten del. I 2013 mener Gartner reklamefinansiering vil utgjøre 25 prosent av omsetningen.

Et annet viktig kjennetegn ved denne bransjen er at den er veldig preget av "long tail". Det er masse små programvareutviklere som tjener nesten ikke noe. Og noen få store. I øyeblikket omsettes 99,4 prosent av mobile apps hos Apples iTunes.

Men hva betyr så dette for mobilbransjens fremtid? De nye applikasjonsbutikkene er utvilsomt viktige, men vil de forandre på styrkeforholdet mellom de ulike aktørene i bransjen? Mellom de som lager telefoner, de som utvikler software og de som leverer nettverkstjenester? Forfatter og blogger Robert X. Cringely går så langt som å hevde at til tross for stadig flere aktører, er det bare tre virkelig store spillere som vil dominerer softwareplattformene.

"The smart phone marketplace will consolidate around three operating systems — Android, Blackberry, and OS X. Though there will be some ups and down in the market and the complete transition will take longer to complete than my usual 12-month timeline, Symbian, Windows Phone, and every other smart phone OS that isn’t from Apple, Google, or RIM, are likely to die or be reduced to insignificance.None of these platforms expect to die, but that’s the way it is with these things. You don’t expect to lose until you’ve lost, generally."

Grunnen til dette er i følge Cringely at dette ikke lenger vil handle om hardware, men om software. Og selv om det er slik at mange av aktørene gjør begge deler, er det i følge Cringely forskjell på "a hardware company that does software" på den ene siden, og i følge Cringely: "Apple is a software company that sells its products in an expensive hardware box".

Hva med Microsoft, som jo er store på nettopp software? I følge Cringely ligger Microsofts mulighet i å være på lag med en av de tre store. Siden Microsoft ikke vil velge en allianse med Google vil de i følge Cringely motvillig bli alliert med Apple. Eller, hvis de velger å være enda et hakk dristigere kan Microsoft kjøpe kanadiske RIM, de som lager Blackberry og i dag er en betydelig aktør i markedet for businessmobiler.

Jeg er ikke i stand til å ta stilling til disse prognosene. Kanskje er det slik at Cringely med sin it-bakgrunn overvurderer smarttelefonenes betydning for totalmarkedet. USA er tross alt ikke hele verden, og markedene ser litt annerledes ut i de markedene mobilsalget vokser raskest. Men at programvare, mobilt bredbånd og nye tjenester er i ferd med å omforme mobilbransjen er det ingen tvil om. Ting skjer raskt og da er det alltid noen kort som skal deles ut på nytt. Apple og Google som Cringely tror vil vinne var ikke en gang i mobilbransjen før ganske nylig.

Sammen med disse nye plattformene har det kommet en helt ny programvareindustri med små underleverandører av mer eller mindre nyttige mobile programmer. Mashable kan for eksempel fortelle oss om 9 essential iPhone apps for cat lovers, 10 best iPhone apps for dog lovers og 10 essantial iPhone apps to avoid dating disasters.

Er det Apples plate som skal redde de gamle mediene?

Ingen klarer å skape så store forventninger i forkant av sine produktlanseringer. Kanskje ikke så rart når man har iPod og iPhone på samvittigheten. Men i år er det flere rykter og høyere forventninger enn noen gang.

Selv har Apple på karakteristisk vis vært ganske tause. De har sendt ut en litt kryptisk invitasjon til en pressekonferanse på onsdag med illustrasjonen til venstre og "Come see our latest creation".

Men det "alle" ser ut til å vite er at dette er tidenes dings. En kombinert leseplate til ebøker, læreverktøy, musikkspiller, spillmaskin, medieavspiller til film og stort sett alt annet. Og naturligvis i farger i motsetning til Kindle. Brukergrensesnittet er i følge ryktene en slags forstørret iPhone. Hva den skal koste er det litt ulike spådommer om, men den blir ganske dyr i forhold til Kindle, kanskje rundt 600 USD. Noen mener den vil koste så mye som 1000 USD.

En grunn til at mediene er så enormt opptatt av denne leseplaten er at man håper dette er dingsen som skal redde avisbransjen ved å tilby en fungerende betalingsløsning for lesing av digitalt innhold. Nå styrer jo ikke Apple dette alene. For å kunne tilby andres innhold må man først ha på plass avtaler med mediehus, forlag, filmstudioer og plateselskap. Ryktene går om at Apple har snakket med HarperCollins (som er en del av News Corp) om bøker og snakket med McGraw-Hill og Hachette om lærebøker. Og de har helt sikkert snakket med mange innen aviser, film og TV også. Og når alternativet er stadig mer Google, kan det se ut som mange vil snakke med Apple.

Ryktene sier også at Apple planlegger å lage iTunes ute i nettskyen, slik at også Apples mediespillere kan få streamet musikk til dingsen slik Spotify gjør. Og at Apple har vært i samtaler om musikkindustrien og dette i det siste. Cnet News melder at det er mulig, men ikke sannsynlig at disse planene blir lansert allerede på onsdag.

Og så må jo dingsen ha kontakt med mobilt bredbånd, i følge ryktene snakker Apple med både AT&T og Verizon. Hva dette betyr for verden utenfor USA sies det ingenting om i disse ryktene, kanskje blir det som med iPhone at den kommer litt senere til resten av verden. Noen har begynt å regne på hva Apple kan tjene på leseplaten dersom den lykkes. Selger Apple fem millioner enheter kan det generere inntekter på tre milliarder dollar, i følge Apple Insider:

"Anticipation for an Apple Tablet (expected Jan 27) resembles that of Moses bringing down the 10 Commandments," Abramsky wrote. "Despite high expectations, we believe Apple plans to redefine portable computing -- as the Mac redefined the PC -- by 'creating' desire for a new converged portable device with innovative touch/gestures -- with iTunes content. A 'Hit' could provide a possible new growth engine for Apple."

Nå er det noen som mener at selve platen ikke er helt klar enda og at salget til kunder ikke vil begynne før i juni. Jeg antar at Steve Jobs og Moses skiller lag akkurat her, for Moses hadde nok tavlene med de ti bud klare allerede under lanseringen. Men hvis Steve Jobs redder medieindustrien blir han nok tilgitt for akkurat det.

Et viktig senatsvalg og en baseball-brøler i Massachusetts

Tirsdag kveld foregår det et uvanlig viktig valg i Massachusetts for å fylle den ledige plassen etter Ted Kennedy i Senatet. De aller fleste av de siste meningsmålingene sier at det blir republikansk seier i noe som burde vært demokratisk walk-over.

San Francisco Chronicle har funnet 10 grunner til at dette er et veldig, veldig viktig valg. Kort oppsummert handler det for det første om at dette er en av de mest demokratiske delstatene i landet. Ikke siden 1972 har Massachusetts valgt en republikansk senator, og den plassen som nå skal fylles har tilhørt Kennedy-familien siden 1952. Samtlige ti medlemmer av US House of Representatives fra Massachusetts er demokrater. Så det er litt forståelig dersom demokratenes kandidat Martha Coakley har tatt litt lett på oppgaven.

For det andre er dette et valg som kan endre styrkeforholdet i senatet og frata Obama støtten fra de nødvendige 60 medlemmene som skal til for å slippe å forhandle med republikanerne. Det er med andre ord et valg som kan velte Obamas helsereform. Og alle andre større saker han vil ha igjennom og som er kontroversielle. Allerede litt over et år ut i Obamas presidentperiode kan rammebetingelsene hans endres helt.

Og ironisk nok har man dette valget fordi demokratene endret loven i 2004 for å hindre at det skulle utpekes en republikansk senator (Tore Sandvik minner om dette poenget på bloggen sin). Da var senator John Kerry presidentkandidat og Mitt Romney guvernør. Og normalt er det jo guvernøren som utnevner en ny senator i perioden fram til neste valg hvis plassen blir ledig. Men demokratene i Massachusetts endret loven fordi de ikke ville gi Romney mulighet til å utnevne en republikansk senator. Og dobbelt ironisk blir det hvis republikaneren som eventuelt blir valgt i Ted Kennedys sted skal være den som sørger for å velte selve helsereformen, Ted Kennedys store prosjekt.

Når demokratene ser ut til å kunne tape en av sine sikreste plasser i senatet har det nok litt med Obama og nasjonale stemninger og gjøre. Men det har nok enda mer med en serie blundere kandidaten Martha Coakley har gjort.

Den mest spektakulære tabben til Coakley var å kalle to profilerte republikanere, Rudi Guiliani og Curt Schilling for "Yankee fans" i et radiointervju. Sportsmetaforer slår naturligvis godt når de treffer. Men de kan være veldig destruktive når de avslører at den som kommer med dem ikke kan noe som helst om sport. At Rudi Guiliani er stor tilhenger at New York Yankees (her snakker vi baseball) og ofte observert i karakteristisk NY-caps er godt kjent. Her er Martha Coakley på trygg grunn.

Problemet er at baseballstjerne, blogger og republikaner Curt Schilling ikke akkurat er noen "Yankees fan". Han har siden 2004 vært en av de største stjernene i Boston Red Sox, og var med på å vinne The World Series i baseball i 2004 og 2007. Stort større idrettshelter har man ikke i Massachusetts. Da Boston Red Sox vant World Series i 2004 var det 86 år siden sist de vant. Mange mente at de var rammet av "The Curse of the Bambino" etter at Babe Ruth ble solgt til New York Yankees i 1919. Men denne forbannelsen ristet Red Sox som sagt av seg i 2004 da de slo St Louis Cardinals i finalen. Og de kom til finalen ved å vinne over nettopp New York Yankees 4-3 over syv kamper etter å ha ligget under 0-3. Det er første gang i historien et lag har klart å snu 0-3 til 4-3. Curt Schilling var en av en av de største heltene.

Dette er ikke en liten og perifer sportslig begivenhet. Vi snakker om noe alle i Boston vet, slik alle i Norge vet at det var Oddvar Brå som brakk staven. Er man politiker fra Trondheim eller Bergen holder man orden på hvem som spiller for Rosenborg og hvem som spiller for Brann. Pinlige feil på dette området er ikke å anbefale, verken i Norge eller i USA. Obama rykket inn i helgen, i valgkampens siste fase for å avverge et alvorlig nederlag. Men det spørs om det var for sent.

Næringslivet forsket mer i 2008

Bedriftene brukte mer penger på forskning i 2008, tross finanskrise. Totalt brukte bedrifter med over ti ansatte 19 milliarder kroner på forskning og utvikling. Det er en økning på 9,2 prosent fra 2007. Tar vi også med bedrifter med 5-9 ansatte ble det forsket for til sammen 20,5 milliarder i næringslivet i Norge i 2008.

Det er Statistisk Sentralbyrå (SSB) som har lagt fram nye tall for forskning i næringslivet. Det de fremhever som den mest interessante trenden er hvordan den tjenesteytende delen av næringslivet stadig får en viktigere rolle også når det gjelder forskning i bedriftene:

"Tjenesteytende næringer utførte FoU for nesten 8,5 milliarder kroner i 2008, en økning på 17,6 prosent sammenliknet med 2007. Til sammenlikning var industriens FoU-kostnader 8,6 milliarder kroner, men dette er bare 3,7 prosent høyere enn i 2007. Industriens andel av næringslivets FoU-kostnader er 45,5 prosent i 2008. Tjenesteytende næringer bidrar med 44,6 prosent og andre næringer (inkl. olje- og gassutvinning) med 9,9 prosent. Det er også de tjenesteytende næringene som bidrar mest til næringslivets økning i utførte FoU-årsverk med en vekst på 15,4 prosent fra 2007 til 2008. I industrien var det kun en marginal oppgang. Dette har ført til at det nå er flere utførte FoU-årsverk i tjenesteytende næringer enn i industrien."

Det er også verdt å merke seg at forskningen i næringslivet i all hovedsak blir finansiert av næringslivet selv, med bidrag fra bedrifter i samme konsern og andre private kilder. Staten bidrar bare med 7,6 prosent av finansieringen. Og selv i finanskriseåret 2008 holdt andelen næringlivet selv finansierte seg på et høyt nivå. I følge SSB:

"Foretakene dekket selv 75 prosent av egenutførte FoU-kostnader i 2008. Det innebærer en nedgang på 1 prosentpoeng fra året før. Foretakene i de tjenesteytende næringene økte sin egenfinansieringsgrad med 2,1 prosentpoeng, til 73,7 prosent. For industriforetakene var utviklingen omvendt. De dekket 75 prosent gjennom egenfinansiering, en nedgang på 3,2 prosentpoeng. Samlet offentlig finansiering av næringslivets FoU utgjør 7,6 prosent. Bidraget fra SkatteFUNN-ordningen utgjør 2,5 prosentpoeng av dette. Øvrig finansiering dekkes i hovedsak av eksterne private kilder, inklusive foretak i samme konsern. Finansiering fra utlandet utgjør 11 prosent."

Det er nok for tidlig å sette to streker under svaret på hvordan finanskrisen har påvirket forskning og innovasjon i bedriftene. Men det vi i hvert fall ser er at en kunnskapsbasert tjenestesektor som vokser uansett, får en enda viktigere relativ betydning som en konsekvens av finanskrisen. Retningen på endringene er den samme, men det skjer enda raskere enn ellers. I antall FoU-årsverk i næringslivet er tjenestesektoren nå blitt større enn industrien. Og det vil i enda større grad være slik at det er den kunnskapsbaserte tjenestesektorens innovasjonskraft vi må stole på når det gjelder fremtidig verdiskaping i Norge.