lørdag 30. januar 2010

Jobs bok

Litt mer om Apples iPad, selv om mange sikkert synes det er nok hype nå. The Economist bruker i siste nummer en lederartikkel til en betimelig påminnelse om noen kjennetegn ved den litt spesielle innovasjonsmodellen til Apple:

"Apple is regularly voted the most innovative company in the world, but its inventiveness takes a particular form. Rather than developing entirely new product categories, it excels at taking existing, half-baked ideas and showing the rest of the world how to do them properly."

Det å plukke opp andres gode, men kanskje litt uferdige ideer, og gjennomføre dem bedre er en interessant innovasjonsmodell. The Economist minner om at det nå er fjerde gang Apple lanserer et produkt som ved å gjøre det bedre og litt annerledes tar sikte på å få til noe som andre ikke har fått helt til:

"Under its mercurial and visionary boss, Steve Jobs, it has already done this three times. In 1984 Apple launched the Macintosh. It was not the first graphical, mouse-driven computer, but it employed these concepts in a useful product. Then, in 2001, came the iPod. It was not the first digital-music player, but it was simple and elegant, and carried digital music into the mainstream. In 2007 Apple went on to launch the iPhone. It was not the first smart-phone, but Apple succeeded where other handset-makers had failed, making mobile internet access and software downloads a mass-market phenomenon."

Man kan si mye om Apples fanbase, deres bygging av forventninger og om Steve Jobs personlige betydning. Jeg synes kanskje det aller viktigste å ta med seg er Apples helt spesielle evne til koble sammen hardware, software og tjenester på innovative måter. Fordi Apple selger dingser, i følge mange de mest brukervennlige og vakre dingsene som er der ute, er det lett å overfokusere på det tekniske og designmessige ved dingsene. Men det Apple først og fremst har lykkes med tidligere er tjenesteinnovasjon. Kanskje er det riktigere å beskrive Apple som et softwareselskap som lager software som evner å koble gode og innovative tjenester og (egen) hardware sammen.

En iPod er en flott mp3-spiller. Men det som gjorde at det tok sånn av var lanseringen av iTunes i 2001 (tilgjengelig for Windows fra 2003) og enda viktigere, iTunes Store i 2003, butikken som gjør det enkelt å kjøpe musikk, video, lydbøker og ikke minst spill. Der er tjenesten og ikke dingsen som differensierer mest. Og med iPhone var det samme oppskrift. iPhone er en flott telefon, men det som virkelig differensierer er programvaren som gir tilgang til tjenester ute i nettskyen. I App Store er det nå 140000 nedlastbare programmer som er lastet ned 3 milliarder ganger. Disse vil også være tilgjengelige for iPad.

Det som er bra, ikke minst for oss som forbrukere, er at flere andre aktører ser det samme, og forfølger samme type strategier for tjenesteinnovasjon. Det gjelder Amazons kobling av Kindle og Kindle bookstore, og ikke minst gjelder det alle Googles ulike innovative påfunn, der nye tjenester levert til PC og smarttelefoner via nettskyen står i sentrum. Disse forretningsmodellene er også spennende fordi de åpner opp for at tredjepartsaktører kan selge inn programvare og innhold til kundene via de nye plattformene. De nye hardwaredingsene blir derfor store og viktige nye plattformer for andre virksomheters tjenesteinnovasjon.

Jeg har som jeg har skrevet tidligere stor tro på iPad dersom den kan gi meg tilgang til film, video, tidsskrifter og annet multimedieinnhold på en enkel måte. Det tipper jeg Apple kommer til å klare, de har vist før at de vet hva dette handler om. Men iPad vil ikke redde avisene. Og jeg tror ikke iPad vil fjerne behovet for verken netbooks eller Kindle. Dette siste har Eirik Newth noen velfunderte synspunkter på i sin blogg.