onsdag 3. februar 2010

Statoil vil skille ut detaljhandel og energi

Styret i Statoil vil gjennomføre en prosess for å sikre en ny eierstruktur for energi og detaljhandelsevirksomheten (E&R), en virksomhet med 2300 bensinstasjoner i åtte land og et omfattende energiproduktsalg direkte til sluttkunder, blant annet propan og drivstoff til fly og marine fartøyer. Jeg jobbet i denne delen av Statoil for omtrent ti år siden, så dette synes jeg er veldig interessant.

Analytikerne er positive, mens fagforeningene fremstiller det som om man blir rammet av en stor katastrofe at det som på oljespråket heter "nedstrømsvirksomhet" skilles ut. Og det kan jo virke som om fagforeningene har et poeng i at det er lurt å ha kontroll på hele verdikjeden, for både Esso, Shell og BP har jo både oljeplattformer, raffinerier og bensinstasjoner.

Ut fra mitt kjennskap til Statoil, både fra konsernstab i Stavanger og fra den skandinaviske energivirksomheten, tror jeg det Statoil gjør nå er veldig lurt. Jeg tror de ansatte vil oppleve det som positivt dersom det blir et litt annet eierskap og fokus. Statoil er i dag for alle praktiske formål et lete-, utbyggings og produksjonsselskap når man ser stort på det. Ikke som Exxon, BP og Shell som har en balansert virksomhet oppstrøms og nedstrøms.

I Statoil er den ene delen veldig mye større enn den andre og man vil aldri verken ønske eller klare å bygge opp en nedstrømsvirksomhet som er sammenlignbar med det de store integrerte oljeselskapene har. Det er hva som skjer ute i havet i form av nye prosjekter og i form av produksjon både investorer og politikere er mest opptatt av. Denne ubalansen gjør at det er i hvert all tre grunner til at det er lurt å skille ut energi og detaljhandel som en mer selvstendig virksomhet:

For det første har det med mulighetene til å skaffe kapital til å investere og vokse gjennom oppkjøp. I dag må energivirksomheten i Statoil hente penger internt. Det kan være vanskelig av flere grunner. Dels fordi risikoen og avkastningskravene er mye høyere i utbyggingsprosjekter offshore enn i en energi- og detaljhandelsvirksomhet. Dermed er det ikke lett å få til prosjekter innen retail og energi som når opp. Dessuten er det pedagogisk vanskelig å få aksjonærer som mener de har investert i et oppstrøms oljeselskap til å forstå hvorfor man skal investere i å åpne bensinstasjoner i flere land eller selge flere energiprodukter til sluttkunder i Europa.

For det andre er det kompetansemessig og markedsmessig ganske forskjellig å være god til å kjøpe letearealer, finne olje og designe smarte utbyggingsløsninger i miliardklassen på dypt vann og på den andre siden være god til å selge boller, kaffe, pølser og bioetanol til kunder. Begge deler er komplekse virksomheter som krever både teknisk og kommersiell kompetanse, it-systemer og logistikk. Men det er helt ulike bransjer, helt ulike konkurrenter og helt ulike kompetanser som kreves. Ved å dele virksomheten kan man få inn eiere som tilfører rett eiermessig kompetanse på nedstrøms energimarkeder og på retail. Og det er jo grunn til minne om at Statoil Detaljhandel for noen år siden var eid 50 prosent av ICA og 50 prosent av Statoil.

For det tredje skaper det en litt ny situasjon å få en internasjonal retailvirksomhet inn på Oslo Børs. Dette er en sektor som ikke er spesielt godt representert på børsen i dag og dette grepet vil kunne gi både retailbransjen og denne delen av Statoil mer oppmerksomhet fra finanspresse, investorer og analytikere. Og som nevnt vil det også gi en helt annen handlefrihet til å gripe muligheter som dukker opp når det gjelder restruktureringer i denne sektoren.