Den siste olje

Den norske kirke med biskop Tor Berger Jørgensen i Sør Hålogaland i spissen går inn for stans i tildelingen av nye leteområder for oljeleting på norsk sokkel. I en kronikk i Dagbladet går en gruppe ledere i kirken inn for en fem års tenkepause der vi tenker og snakker om olje i stedet for å lete.

Dette er et av de merkeligste utspillene jeg kan huske å ha sett noen gang. Det ville nesten vært lettere å forstå kirken hvis den gikk inn for å legge ned norsk oljeproduksjon i morgen. Men fem års tenkepause? Hva er det egentlig vi skal finne ut? Og hvorfor tenke så lenge?

Utspillet fra kirken er kunnskapsløst fordi det lider av to grunnleggende feilslutninger (og her forutsetter jeg at kirken ikke ønsker å lure noen, men at den ikke vet bedre).

For det første er ikke norsk oljeproduksjon på vei opp, den er på rask vei ned. Vi finner mindre olje enn før på norsk sokkel. Derfor trengs det nye leteområder. Å slutte å lete etter olje i fem år vil være ødeleggende for norske kompetansemiljøer og leverandørindustri. Tidenes næringspolitiske selvmål. Det vil ødelegge for mange andre næringer i Norge, inkludert forskningsmiljøer og it-leverandører. Og det ville ikke gjøre noe som helst for verdens miljø. Bilene i Kina, India og USA vil ikke slutte å gå på bensin fordi Norge tar en letepause. Men det vil sette den mest miljøvennlige oljeindustrien i verden langt tilbake.

For det andre blir ikke industrien mer miljøvennlig av tenkepauser. Innovasjon og utvikling av nye og bedre løsninger er avhengig av aktivitet. Et av kirkens mål er "utvikling av utslippsfri petroleumsteknologi". Det er et bra mål. Det gir teknologi som kan eksporteres til andre land hvis vi lykkes. Men jeg begriper ikke hvordan kirken tror man skal klare å utvikle ny teknologi ved å ta en fem år lang tenkepause. Innovasjon og utvikling i norsk petroleumsnæring har alltid kommer fordi vi har tatt store skritt framover i teknologivalg i hvert enkelt prosjekt og i nært samarbeid med norske forskningsmiljøer og leverandører i verdensklasse. 

Jeg synes for øvrig Per Terje Vold i OLF argumenterer godt for at både hensyn til miljø, arbeidsplasser og teknologiutvikling taler for at vi bør åpne opp nytt areal for letevirksomhet så raskt som mulig og med verdens strengeste miljøkrav til virksomheten.

En resept for innovasjon

Tidsskriftet og nettstedet Minerva har under Torbjørn Røe Isaksens redaktørskap tatt på seg å reise noen store og grunnleggende samfunnsdebatter.

Siste nummer (o1/2009) handler om hvilke store og mer eller mindre irreversible reformer man bør satse på å gjennomføre hvis noen andre enn den sittende regjeringen vinner valget til høsten. For poenget kan jo ikke bare være å vinne valg. Man må gjøre noe også.

I den forbindelse er jeg blitt utfordret til å si noe om hva slags reformer som bør gjennomføres i helsesektoren. Hvordan og hvorfor. Så jeg har, delvis inspirert av Clayton Christensens nyeste bok "The Innovator's Prescription" satt ned noen tanker på papiret.

Mitt lille bidrag "En resept for innovasjon" kan leses i den trykte utgaven til Minerva 01/09 eller på Minervas nettsted som akkurat har lagt den ut. Jeg vil for øvrig anbefalle alle å betale for et abonnement. Tidsskrifter som Minerva og Samtiden er viktige bidrag til at den politiske debatten ikke bare foregår i form av korte setninger og slagord.

Krisens rockestjerner - Dr Doom & The Black Swan

Også finanskrisen har sine rockestjerner som alle vil høre på, vel vitende om at vi burde hørt mer på dem før. Her er de to største i samme TV-program hos CNBC. Den ene er Nouriel Roubini, også kjent som "Doctor Doom". Han står bak nettstedet Nouriel Roubinis Global Economonitor. Roubini skrev forøvrig i Washington Post søndag at USA må gjøre som svenskene og nasjonalisere bankene. 

Den andre rockestjernen er Nassim Nicholas Taleb, forfatter av to bøker om hvordan og hvorfor det oppstår hendelser som faller helt utenfor det vi har beredskap for å håndtere: "Fooled by Randomness - The Hidden Role of Chance in Life and in the Markets" og "The Black Swan - The Impact of the Highly Improbable". Taleb er vel om mulig enda mer pessimistisk enn Roubini.

Nå yter vel ikke det litt oppjagede CNBC-formatet disse akademikerne full rettferdighet når det gjelder å få fram helhet og nyanser. Men det er en grei innføring i hva de tenker om hvor lang vei vi må gå for å komme ut av det uføret vi er kommet i.

Ti ting som selger godt i en krise

Forbes.com har en liten gjennomgang av ti ting som selger godt i disse krisetider. Mens banker, bilindustri, boligbygging, møbelbutikker, reklamesalg, aviser og masse annet gjør det veldig dårlig, er det noen lyspunkter der ute.

De ti vinnersektorene er: smarttelefoner, dataspill/konsoller, medlemskap i treningssentere, hygieneartikler, lego, bilvedlikehold, casual sko, vanlige restauranter, kinobilletter og minibærbare datamaskiner (bildet).

Generelt kan man vel si at kommunikasjon, underholdning, personlig velvære og sosiale ting blir prioritert. Folk er opptatt av å bruke penger på de nære ting: seg selv, familie og venner. Og luksusvarer taper på bekostning av litt rimeligere alternativer.

- Is this the iPod moment?

Amazon har nettopp lansert Kindle 2, den nye e-bok leseren som kan lagre 1500 ulike bøker. Med en batterilevetid på to uker og med en vekt mindre enn en paperback.

På rundt 60 sekunder kan eieren av en Kindle laste ned en ny bok fra et bibliotek med 250 000 titler og begynne å lese. Og nå kan også en rekke aviser og tidsskrifter lastes ned til Kindle, som New York Times, Financial Times, Newsweek, Time, Le Monde og Shanghai Daily. Dessverre bare i USA foreløpig.

Hvilket får The Economist til å stille spørsmålet: "Is this the iPod moment?" (som er hovedartikkelen, mens en lederartikkel med tittelen "An iTunes moment?" er her). Er dette øyeblikket sammenligbart med vendepunktet for musikkindustrien da Apple rullet ut I-Tunes og drepte platebutikkene? The Economist mener at det mange likheter og flere viktige forskjeller. Og spekulerer i om Kindle og andre e-boklesere kanskje kan være et distribusjonsformat som kan redde aviser og tidsskrifter fra det umulige valget mellom et døende papirformat og gratiskulturen på internett:

"Indeed, the Kindle and other e-readers could be a boon to newspapers. With rare exceptions, newspapers have accustomed their readers to expect digital editions to be free. As circulation revenue has declined, this made them dependent on advertising, just as the recession hit. On the Kindle, by contrast, the news has no ads. Instead, readers seem happy to pay for it—just as they pay for services in any other industry that offers something worthwhile."

Oppdatering 14.02: Jeg ser at Eirik Newt også har skrevet om dette på forfatterbloggen sin. Han gjør gjør noen refleksjoner over regnestykket Fast Company presenterer i forhold til hvorfor det ville være lønnsomt for New York Times å rett og slett legge ned sin papiravis og i stedet kjøpe en Amazon Kindle 2 og gi bort gratis til alle sine betalende abonnenter. Men som Eirik skriver blir det ikke lett å få folk til å betale for noe som er dårligere (for eksempel ingen farger foreløpig) enn det de får gratis på nett. 

John Olav Egeland i Dagbladet har skrevet om "Det store hamskiftet" i norske medier. Og minner om at opplagstallene for norske aviser i 2008 blir lagt fram 17. februar og vil være tilgjengelige på nettsidene til MBL. Det blir nok mye røde tall.

Litt tidlig å slå fast om bankpakken vil virke

Så ble bankpakken alle har ventet på lagt fram. Men hvordan er innretningen? Her er Finansdepartementets egen pressemelding.

Det er to nye fond på til sammen 100 milliarder kroner. 50 milliarder går til å styrke bankenes egenkapital gjennom "Statens Finansfond", en ny statlig institusjon. Og 50 milliarder går til Folketrygdfondet slik at de kan delta i refinansieringer og obligasjonsemisjoner. 

Dette siste er jo derfor ikke noen "bankpakke", men en form for ny (og i prinsippet midlertidig) statsbank som skal låne ut penger direkte til næringslivet. Interessant grep. Og sikkert ganske lurt å lage en slik to-spors strategi fra staten. Har man to virkemidler med litt ulik innretning og prising så kan det jo øke sjansen for at noe vil begynne å virke. Per Valebrokk i E24 har noen interessante vurderinger av dette som jeg tror treffer bra ut fra det vi vet i dag. 

I hvert fall to ting er bra i denne pakken. Det er bra at Obligasjonsfondet er lagt til profesjonelle folk i Folketrygdfondet (og ikke Innovasjon Norge eller et departement). Det er også bra at det i Statens Finansfond er sterke insentiver som gjør at bankene ikke vil være tjent med å få varig økt statlig  eierskap. Poenget er å få markedet til å virke bedre, ikke nasjonalisere bankene.

NHO mener at dette vil skape ny optimisme. Vi får håpe det. Kanskje litt tidlig å si, men det lover jo godt at så godt som alle som kommenterer er positive. I både VG og Dagbladet på nett i kveld er er det slått stort opp at regjeringen mener ulønnsomme bedrifter må dø. I dagens situasjon er vel det helt opplagt. Og som "Modernisert og Global" skriver i sin blogg så handler ikke dette om å redde alle, men om å skape et nytt og sterkere næringsliv.

Grafen som går så bratt nedover

Noen som lurer på hvor ille finanskrisen egentlig er? Her er nok en graf til glede for alle grafnerder. Den er hentet fra Time Magazine og sammenligner sysselsettingsfallet i dagens krise (grønn linje) med 1990 (blå) og 2001 (rød). 

Grafen er laget av The Office of the House Speaker Nancy Pelosi etter at de nye sysselsettingstallene kom fredag. Startpunktet er konjunkturtoppen målt i ansatt sysselsatte. Dette viser jo med all mulig tydelighet hvor alvorlig krisen er blitt på kort tid.

De siste tallene viser at 598 000 jobber forsvant i USA i januar, noe som betyr at i alt 3,6 millioner jobber har blitt borte siden starten på denne resesjonen i desember 2007 og at halvparten av dette raset har kommet i november, desember og januar (bra grafikk fra WSJ her).

På Wall Street Journals økonomiblogg kaller Joseph Brusuelas fra Moody’s Economy.com tallene for "the impression of the slow motion train wreck that has become the US economy" og beskriver hva disse talene betyr for for eksempel ungdom og minoriteter i USA:

 

"The January payroll report and the accompanying annual benchmark reinforced the impression of the slow motion train wreck that has become the U.S. economy… As one might expect the burden of the current increase in the rate of unemployment is disproportionately placed among young people and minorities. The unemployment rate among teenagers remained elevated at 20.8% while that among African-Americans jumped to 12.6% and Hispanics increased to 9.7%. Given the evolution of the employment data it does seem clear that the current expectation of a 9.0% rate of unemployment on the part of the Congressional Budget Office and the $43.0 billion in outlays on unemployment insurance in the stimulus, which may be voted on later today seems a bit on the optimistic side."

Det kan nå se ut som en neste omdreining i krisen i USA blir at flere av delstatene med California i spissen kommer i økonomiske problemer på grunn av høy gjeld og store økte utgifter til ledighetstrygd. Også New York, South Carolina, Michigan, Indiana, Ohio og Kentucky må nå låne penger av den føderale regeringen for å betale ledighetstrygd. 

Et raskt Google søk viser at også North Carolina, Florida, Wisconsin, Ohio, og Minnesota sliter med for lite penger på bok til å betale ledighetestrygd.

Bill Gates om mygg, malaria og gode lærere

Et nettsted jeg synes er innovativt er TED: Ideas worth spreading. Det er et slags sosialt nettsted der interesserte samler seg rundt gode foredrag om store temaer. Foredragene skjer i virkeligheten, med publikum i salen, men via dette nettstedet når man ut til mange ganger flere spredd over hele verden.

Som en teknologisk muliggjører ligger naturligvis dagens kraftige pc-er, bredbånd og web 2.0-teknologi der. For nesten ingen kunne ta imot steamede videoer i høy kvalitet og diskutert innholdet med andre seere på nettet før for ganske kort tid siden. I dag kan en ungdom med en billig minibærbar ta del i denne formidlingen av kunnskap sammen med folk fra hele verden.

Men det aller viktigste her er ikke teknologien. Den er bare en forutsetning. Det som avgjør om man gidder å bruke tid på dette er kvaliteten på innholdet. Og innholdet i denne sammenhengen er personene som snakker. TED bruker foredragsholdere som har noe å komme med og som det er verdt å høre på. Og nå er de i gang med den store TED 2009 konferansen.

Bill Gates har akkurat snakket om "How I am trying to change the world now", eller hvordan man løser to store globale problemer: 1) Hvordan utrydde en dødelig sykdom som transporteres av mygg og 2) flaskehalser for å skaffe bedre lærere til skolen. Både morsomt og viktig, og ganske relevant i minst en aktuell norsk debatt.

Mest absurde utdanningspolitiske utspill?

Noen ganger er politiske utspill så absurde at man lurer litt på hva som har gått galt.

I fjor synes jeg SVs energipolitiske talskvinne Inga Marte Thorkildsen var en ganske suveren vinner av prisen med sitt utspill om at staten må styre ungdom vekk fra utdanninger til jobber i oljebransjen. Det er jo en helt fantastisk ide. Norge skal redde verden fra klimaendringer ved å ikke ha mennesker som er kompetente nok til å drive oljeindustrien vår.

Kanskje denne ideen om å oppnå politiske mål ved å strupe tilgangen til kompetanse var inspirasjonskilden til Kjellbjørg Lunde da hun tidligere i dag ville avskaffe lekser i skolen. Som utdanningsdirektør i Hordaland og hobbyjurist mente hun i god venstreautoritær tradisjon at alt som ikke er eksplisitt tillatt må være forbudt.  Og at barn derfor bør nekte å gjøre lekser. Utdanningsdirektoratet er uenig. Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell er utydelig. I noen medieoppslag er han for lekser,  på bloggen er han ganske uklar.

Nå er det et faktum at forskning viser at sosiale forskjeller øker i skolen. Dette er ikke et norsk fenomen, det skjer over alt i den vestlige verden. Og det skyldes ikke det som skjer i klasserommet, men det som skjer etter skoletid og i feriene. I sommerferiene får barna fra middelklassen mye mer skolerelevant oppfølging fra hjemmet.  Malcolm Gladwell skriver om dette i boken Outliers (som jeg har omtalt her på  bloggen før). 

Forskning kan dokumentere at foreldre i hjem med mye bøker er flinkere til å utfordre og følge opp når det gjelder lekser og faglig påfyll ellers. Men er det noe godt svar å hindre disse foreldrene i å hjelpe barna sine? Skal målet være at de flinke skal bli mindre flinke? Skal vi kanskje avskaffe fritid og sommerferier når vi først er i gang? Eller forby bøker i private boliger der det bor barn slik at ingen får anledning til å lese mer enn andre?

Jeg har en bedre ide. Som et prøveprosjekt kan Bård Vegard Solhjell oppfordre SVs medlemmer med barn i skolen til å slutte å hjelpe barna sine med lekser. Hvis prosjektet er vellykket (det vil si at disse barna oppnår merkbart dårligere resultater enn andre) så kan jo SV gå til valg på å utvide prosjektet til å omfatte alle.

Stort løft for forskning på miljøvennlig energi

I dag kunngjorde Olje- og Energiministeren og Forskningsministeren hvem som har vunnet konkurransen om å bli de åtte nye sentrene for miljøvennlig energi. Dette er en viktig oppfølging av klimaforliket i Stortinget der det ble satt ambisiøse mål for forskning og teknologiutvikling. Forskningrådet skriver:

"Etter to omfattende utvelgelsesprosesser har Forskningsrådet valgt ut åtte Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME). Sentrene dekker viktige områder innenfor miljøvennlig energi som sol, vind, enøk og bioenergi i tillegg til CO2-håndtering. Nærmere en milliard kroner skal brukes på sentersatsingen i perioden 2009-2016"

Dette er satsinger som ligner på sentrene for forskningsdrevet innovasjon (SFI), men øremerket miljøvennlig energi. I tillegg til statens opp til 20 millioner hvert år til hvert senter i fem år framover, vil også samarbeidspartnere i næringslivet delta i finansieringen. Så dette blir ganske stort. Forhåpentligvis så stort og interessant at Norge blir et mer attraktivt land for både utenlandske forskere, talentfulle studenter og ledende utenlandske bedrifter. Der målet må være å bygge opp fremtidig teknologieksport basert på forskning og innovasjon i Norge.

Hvem er det så som har fått i oppdrag å lede disse satsingene? I Abelia er vi selvsagt veldig tilfreds med at seks av åtte sentre skal ledes av medlemsbedrifter (og enda flere er deltagere i sentrene).

Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller (som er avbildet over med Terje Riis Johansen) har ansvaret for et senter for forskning på solcelleteknologi sammen med alle de store industrielle aktørene, som REC, Norsun. Elkem Solar, Umoe Solar og Fesil Sunergy. 

Bergens teknologimiljø har god grunn til å juble over at Christian Michelsen Research - CMR (sammen med bl.a. Unifob og UiB) skal forske på både energi fra vind til havs og på lagring av CO2. Og så er Trondheim ikke overraskende en stor vinner med tre sentre ledet av Sintef og et ledet av NTNU. Sintef skal lede sentre for gode designløsninger for fornybar energi, energi fra vind offshore og CO2-verdikjeder.

Islands statsminister vil inn i EU

Det ser ikke ut som norske nei-ledere med Per Olaf Lundteigen og Aslaug Haga i spissen klarer å holde Island unna EU. I følge AFP nå i kveld er Islands nye statsminister Johanna Sigurdardottir tilhenger av å både melde Island inn i EU og å innføre Euro som valuta. 

Kanskje ikke så rart. Og skal man først inn i et valutasamarbeid fremstår nok Euro som betydelig mer attraktiv enn en veldig oljeavhengig og for tiden ganske ustabil norsk krone.

E24 skriver også om saken i kveld:

"Et medlemskap i EU og eurosonen vil være den beste løsningen for Island, sier nå det kriserammede landets ferske statsminister Johanna Sigurdardottir. - Jeg mener at det beste for oss nå er å gå inn i EU og innføre euroen, sier sosialdemokraten ifølge AFP til journalister i Reykjavik."

International Herald Tribune skriver i kveld at det var på en felles pressekonferanse sammen med finansminister Steingrimur Sigfusson at statsministens EU synspunkter ble presentert. Sigfusson er leder av SVs islandske søsterparti og ny finansminister på Island. Og han har tydeligvis planene klare for hva han skal diskutere med Kristin Halvorsen når hun skal til Reykjavik til helgen for å delta i feiring av de Venstregrønnes tiårsjubileum.

Dagens Næringsliv lurer på om Kristin Halvorsen i likhet med Liv Signe Navarsete vil tilby en valutaunion og bruke av oljefondet til å betale Islands gjeld. Og om slike gaver bare skal gå til Island eller om også Ukraina, Serbia og Tyrkia vil få tilbud om en del av oljefondet hvis de ikke melder seg inn i EU.

Bøkenes fremtid - og Google

Har bøker noen fremtid? Ja, helt sikkert i en eller annen form, men i likhet med andre i utgangspunktet analoge medier som aviser, tidsskrifter, musikk og film, sliter de tradisjonelle utgiverne med både forretningsmodell og teknologi i møtet med den digitale verden.

Clayton Christensen vil vel si at de er utsatt for en klassisk disruptiv innovasjon i form av en teknologi som krever helt nye forretningsmodeller for å fungere. En glimrende beskrivelse (og produktanmeldelse) av hvordan forlagene sliter finnes på Erik Newts forfatterblogg der han beskriver den nye e-bokhandelen Digitalbok.no.

Men hva er rett forretningsmodell? Så vidt jeg kan se er det flere spennende ting som skjer parallelt og som trekker i litt ulike retninger. Det er i hvert fall tre store ting som skjer:

Første utviklingsretning har Espen Andersen beskrevet på bloggen sin flere ganger og handler om "publishing on demand". Espen selger sin nye bok på Lulu.com som trykker et eksemplar hver gang noen bestiller. Digital versjon kan du velge om du vil la leserne laste ned gratis.

Den andre utviklingsretningen er e-bokleseren. Den som leder kappløpet er Amazons "Kindle", som i følge Amazon.com er utsolgt for tiden. Denne er bare tilgjengelig i USA foreløpig. En oversikt over hvilke e-boklesere som finnes og hvordan utviklingen går finnes i denne artikkelen i New York Times. De slår helt riktig fast at den mest undervurderte av alle e-boklesere sannsynligvis er Apple I-Phone. Og ryktene sier at Kindle snart kommer i ny versjon. Personlig har jeg stor tro på e-bokleseren som forretningsmodell, i hvert fall hvis ikke forlagene roter det til.

En tredje utviklingsretning - som nok har passert litt under radaren (jeg ble gjort oppmerksom på at det skjer noe viktig nå av bloggen til Nicholas Carr) - er Google Booksearch. Google har gjerne litt større prosjekter enn alle andre, og det å digitalisere alt trykt materiale utgitt i hele verden og lage det ultimate bibliotektet er det noe "googlsk" over. Google har til nå scannet og digitalisert noe sånt som åtte millioner bøker, mange av dem utilgjengelige i trykt versjon. Til mange forfattere og forleggeres store skrekk. Derfor gikk forfattere og forleggere til et stort gruppesøksmål mot Google for å forsvare sine rettigheter. 

Men det ble ikke noen rettssak. I oktober ble det et inngått et forlik mellom utgiverne og Google som resulterte i en gigantisk standardavtale om rettigheter, tilgang, økonomisk oppgjør osv. Det er vanskelig å overskue virkningene av dette. Larry Lessig er veldig positiv og skriver: 

"...this is a good deal that could be the basis for something really fantastic. The Authors Guild and the American Association of Publishers have settled for terms that will assure greater access to these materials than would have been the case had Google prevailed. Under the agreement, 20% of any work not opting out will be available freely; full access can be purchased for a fee. That secures more access for this class of out-of-print but presumptively-under-copyright works than Google was initially proposing. And as this constitutes up to 75% of the books in the libraries to be scanned, that is hugely important and good. That's good news for Google, and the AAP/Authors Guild, and the public."

En veldig lesverdig og kritisk røst er Robert Darnton i "New York Review of Books". Arikkelen heter "Google & The Future of Books" og stiller noen fundamentale spørsmål:

"After reading the settlement and letting its terms sink in—no easy task, as it runs to 134 pages and 15 appendices of legalese—one is likely to be dumbfounded: here is a proposal that could result in the world's largest library. It would, to be sure, be a digital library, but it could dwarf the Library of Congress and all the national libraries of Europe. Moreover, in pursuing the terms of the settlement with the authors and publishers, Google could also become the world's largest book business—not a chain of stores but an electronic supply service that could out-Amazon Amazon."

Darntons artikkel er godt skrevet og drar de lange linjene tilbake til både renessansen og fremveksten av og den gradvise utvidelsen av opphavsrett. Og uansett hvem som har rett så er nok dette problemstillinger vi vil høre mye mer om fremover.