Det skal sikkert telles stemmer i Italia en stund til, men hovedbildet virker klart. Den store vinneren er Georgia Melonis parti Fratelli D'Italia med 26 prosent av stemmene, enda litt mer enn meningsmålingene tydet på, og opp fra 4 prosent ved forrige valg. Hun er del av en høyrekoalisjon med Salvinis Lega og Berlusconis Forza Italia som begge fikk litt over 8 prosent av stemmene hver, en klar tilbakegang for begge. Med til sammen blir det 44 prosent på koalisjonen, noe som burde sikre flertall i begge kamrene i nasjonalforsamlingen og regjeringsmakt.
De store taperne ble venstrekoalisjonen, som denne gangen ikke klarte å lage noen større koalisjon i det hele tatt. Slik at Partito Democratico, det største sosialdemokratiske partiet, med røtter tilbake til eurokommunismen i etterkrigstiden, men et moderat sentrum-venstre parti i dag, fikk omkring 19 prosent av stemmene. Og alliansen deres fikk totalt 26 prosent. Men denne koalisjonen var uten tidligere partileder i PD og tidligere statsminister Matteo Renzi som hadde sin egen lille koalisjon, som ikke lykkes. Og uten Movimento 5 Stelle, femstjernersbevegelsen, det venstrepopulistiske partiet som har styrt både Italia, Roma og store deler av Sør-Italia de siste årene. De fikk 15 prosent av stemmene nå, ned fra 33 prosent ved forrige valg. En totalkollaps i oppslutning, men i følge dem selv ganske bra fordi det var mye bedre enn fryktet.
Det betyr at Georgia Meloni sannsynligvis blir ny statsminister i Italia og hennes viktigste parlamentariske grunnlag, og det største parti i nasjonalforsamlingen, er de jevnlig resirkulerte restene av en politisk retning som ofte omtales som "nyfascister", som har operert under litt ulike partinavn og i litt ulike allianser i flere tiår. Tilbake i 2008, etter mange års ørkenvandring fusjonerte Alleanza Nationale med Berlusconis Forza Italia og ble en del av Berlusconis nye parti PdL som vant valget, og noen av de som kom fra AN ble også en del av regjeringen. En regjering Georgia Meloni selv var en del av og som satt lenge etter italiensk målestokk, fra 2008 til 2011. Senere støttet PdL en teknokratregjering ledet av Mario Monti, og de var en periode også med i en koalisjon med sosialdemokratene i PD.
Hvilket beviser at alt er mulig i italiensk politikk. Og at retorikk og realiteter ikke alltid henger helt sammen. Er det for eksempel slik at valgresultatet nå er det mest ekstreme i Italia noen gang? Strengt tatt var det vel mye mer ekstremt for fire år siden da venstrepopulistene i femstjernersbevegelsen fikk 33 prosent og Salvinis høyrepopulister i Lega fikk 18 prosent, og fant ut at de skulle regjere Italia sammen, Uten å ha noe særlig annet felles enn at de var mot alle de andre partiene. Og det hele endte med kollaps og en ny teknokratregjering, en temmelig vellykket en, ledet av Mario Draghi. De satt trygt og fint helt til Melonis parti og femstjernersbevegelsen ikke klarte å sitte stille i båten lenger og utløste den siste regjeringskrisen.
Det som taler for at det kan bli mer stabilt nå er at det er mer klassiske politiske blokker som har stilt til valg og den ene av dem har vunnet. Og selv om både Salvini og Berlusconi er merkelig glade i Putin, virker det som Meloni er både for sanksjoner mot Russland og for å støtte Ukraina med våpen. Ikke er hun like negativ til EU og Euro som tidligere heller. Men noen glødende tilhenger av EUs fire friheter er hun definitivt ikke. Skepsisen i andre EU-land er stor, ikke minst når det gjelder om Italia vil følge EUs regler og rammeverk når det gjelder budsjettbalanse og offentlig gjeld. Men hovedproblemet hun vil møte er det vanlige i Italia: koalisjonspartnerne stoler ikke på hverandre og begynner å ødelegge for hverandre. Og at det er lovet langt mer i valgkampen enn det er mulig for noen å holde. Men skulle det gå galt etter en stund, og regjeringen kollapser, kan man jo alltids henvende seg til en "Super-Mario", for eksempel Mario Draghi, og be han styre landet for seg.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar