Et britisk politisk jordskjelv

Daily Telegraph om valget

Er det britiske topartisystemet i ferd med å bryte sammen? Og hva kommer i så fall i stedet, et partisystem med tre, og kanskje flere, mellomstore partier som svinger kraftig i oppslutning og enda mer i mandatuttelling? 

Ved forrige parlamentsvalg vant Labour en suveren valgseier i antall mandater, men uten å gå så veldig mye frem i antall stemmer (de fikk 33,7 prosent). Seieren skyldtes særlig at stemmer på høyresiden ble splittet mellom de konservative og Nigel Farage sitt parti Reform UK, som fikk 14,3 prosent av stemmene, men bare fem mandater, mens Liberaldemokratene fikk 12,2 prosent av stemmene og hele 65 mandater. 

Noe som viser at tilfeldigheter og taktisk stemmegivning kan gi både ganske store og ganske rare utslag, og at det ikke nødvendigvis skal så mye til for at flertallet tipper og blir dramatisk forskjellig. I det engelske lokalvalget i forrige uke så vi effektene av dette, og kanskje et forvarsel på et nytt politisk landskap i Storbritannia.

Gjennombrudd for Nigel Farage

Valgpakken denne gangen, ved valget som ble gjennomført 1. mai, bestod for det meste av regionalvalg i typisk konservative og liberale distrikter i England, noen direkte ordførervalg, samt et suppleringsvalg til parlamentet i en av Labours sikreste valgkretser, Runcorn and Helsby. Og for å ta det siste først. Med historiens knappeste margin, bare seks stemmer, vant Reform dette suppleringsvalget og fikk inn et nytt parlamentsmedlem. Derfor viser Farage seks fingre på bildet på forsiden av The Telegraph. En ordentlig ubehagelig skrell for Labour som hadde et forsprang på 34,8 prosentpoeng ved parlamentsvalget i juli 2024.

Men selv om valgnatten ble ubehagelig for Labour, så ble den helt skrekkelig for det konservative partiet. I de 23 regionalforsamlingene der det var valg hadde Tory-partiet flertall i 16 før valget, Labour hadde flertallet i et distrikt og det var ingen som hadde eget flertall i tre. Toryene tapte alle 16 og Labour sin ene. Etter valget har Reform UK rent flertall i 10, mens Liberaldemokratene har flertall i 3. I de øvrige 10 har ingen flertall. Reform UK vant valget i Derbyshire, Kent, Lancashire, Lincolnshire, Nottinghamshire, Staffordshire, Doncaster, North Norhamptonshire, Durham og West Northamptonshire. Liberaldemokratene vant flertall i Oxfordshire, Cambridgeshire og Shropshire.

Det var også seks direktevalg på ordførere. Reform UK vant også to av disse, i Hull & East Yorkshire og i Greater Lincoldshire der tidligere parlamentsmedlem for toryene Andrea Jenkins vant en klar sier for Reform. Og Reform UK tapte såvidt ordførervalget i Doncaster mot Labours kandidat, men har soom nevnt rent flertall i regionalforsamlingen.

Protestvalg eller varig endring?

Er det gamle topartisystemet dødt? Eller er dette et typisk protestvalg der man stemmer på fløypartier, og mot både nåværende og tidligerre regjeringesparti, når det ikke har like stor betydning som ved et nasjonalt valg? Vi vet jo at i både Skottland og i Nord-Irland, og i noe mindre grad i Wales, er slik at det tradisjonelle topartisystemet ikke virker lenger. Men kan det også skjer i England? Ser man på meningsmålingene så kan det faktisk virke slik. I You Govs siste meningsmåling for Sky News og The Times er Reform UK det største partiet med 26 prosent oppslutning, Labour har 23 pst, Tory har 20 og Liberaldemokratene har 15 pst. Ikke akkurat topartisystem.

Hva skyldes så dette sammenbruddet? Her ligger vel det store paradokset. Misnøye med egen økonomi og landets økonomiske utvikling forklarer mye, i tillegg til at Reform UK vinner stemmer på innvandringsmotstand. Men paradokset er at det økonomiske uføret Storbritannia har opplevd de siste årene skyldes Brexit, utmeldingen av EU. Og det virker som partiet og lederne som stod i spissen for EU-motstanden og lykkes med å melde landete ut av EU, er de samme som vinner velgere på de skadelige effektene av utmeldingen. Og like paradoksalt er det at meningsmålingene viser at et flertall av britene helst vil bli medlem i EU igjen, med omkring 50 prosent ja mot 35 prosent nei. 

Det er ikke lett å bli optimist av dette. Det lille snevet av optimisme må handle om at økt politisk fragmenting kan løfte fram behovet for en ny og mer proposjonal valgordning som kan dempe konkurransen om å være mest mulig provinsiell og polariserende, og åpne for at moderate og internasjonalt orienerte holdninger blir bedre representert.