Et blåere og mindre polarisert Spania

Man kan nok lure på hvor smart det er å ha et viktig nasjonalt valg midt i juli i Spania, med svært høye sommertemperaturer. Men det var nå å skrive ut nyvalg landets statsminister Pedro Sanchez valgte å gjøre. Kanskje det medvirket til at valgdeltagelsen bare var på 66 prosent.

Men hva skjedde ellers ved dette valget i Spania? Landet har i to perioder vært ledet av Pedro Sanchez fra Spanias sosialistiske arbeiderparti (PSOE) som tross det voldsomme navnet er et ganske tradisjonelt europeisk sosialdemokratisk parti. 

I følge forhåndsreklamen skulle dette valget enten resultere i at den geniale taktikeren Sanchez grep initiativet, snudde stemningen og vant, mot alle odds. Eller så skulle valget resultere av Partido Popular, Spanias svar på Høyre, red videre på en god medgangsbølge, men ikke fikk flertall alene, men så måtte samarbeidet med det fremadstormende høyrepopulistiske partiet VOX, Francos politiske etterkommere, og bli et slags gissel for et reaksjonært politisk prosjekt. Og bygge opp under en fortelling om at nok at land i Europa har blitt overtatt av høyrepopulister.

Nå viste det seg at ingen av disse fortellingene var spesielt treffsikre. Spania er for tiden noe av det minst populistiske som finnes i Europa og valget nå resulterte i at både fløypartier og separatistpartier tapte oppslutning. Sanchez venstresosialistiske koalisjonspartnere i Sumar (en paraply der blant annet Podemos, som ble veldig store etter eurokrisen er med) fikk 12 prosent oppslutning og falt fra 38 til 31 mandater. Det sterkt forhåndsomtalte Vox fikk også 12 prosent og falt fra 55 til 33 mandater (de gikk bare tilbake 2,7  prosentpoeng, men gikk kraftig tilbake i antall mandater). Og i Catalonia mistet de to store regionale partiene mandater, mens PSOE gikk frem.

Hvem var det da som gikk frem? Først og fremst Partido Popular (PP) som fikk 33,1 prosent av stemmene og 136 mandater, en fremgang på 47 mandater. Litt lavere enn meningsmålingene, men som kartet over viser er de nå det største partiet i nesen hele Spania. Unntakene er Catalonia der PSOE fikk fremgang  på bekostning av regionale partier og i Extremadura i innlandet, samt i provinsen Sevilla i Andalucia, Men i resten av det tradisjonelt røde Andalucia er PP blitt det største partiet, noe de også var ved lokal og regionalvalget i mai. Spania er blitt blåere. 

Men så har også PSOE gjort det overraskende godt, med 31,7 prosent og 122 mandater, en fremgang på to. Og fordi det er uaktuelt for de fleste regionale partiene å samarbeide med Vox fordi de avviser stort sett alle former for regional autonomi, er det ikke helt utenkelig at PSOE klarer å skrape sammen et styringsdyktig flertall ved å hestehandle. Problemet da er at de da er avhengige av støtte fra folk som de tidligere har bidratt til at er dømt for ulovlig separatisme, og som neppe er spesielt takknemlige. The Guardian skriver:

"By enlisting the support of smaller regional parties, including the separatist Catalan Republican Left party and the pro-independence Basque party EH Bildu, the PSOE leader could potentially secure the backing of 172 MPs – enough to get him over the line in a second investiture debate. But Sánchez would also need to negotiate a deal to ensure the abstention of Junts, the hardline, centre-right pro-independence party of the former Catalan president Carles Puigdemont. In another of the election’s many twists of fate, Puigdemont’s party – which spearheaded the unsuccessful push to secede from the rest of Spain almost six years ago – could find itself playing kingmaker. “We won’t make Pedro Sánchez PM in exchange for nothing,” its leader, Míriam Nogueras, warned on Sunday night."

Så hva skal man da tro bli utfallet? Hvis ingen oppnår et tilstrekkelig flertall så må det gjennomføres et nytt valg. Slik var det i 2019, med valg både i april og november. Kanskje blir det to valg i år også.