Finsk presidentvalg og partier

Det ble til slutt en veldig jevn andre runde i presidentvalget i Finland som ble avgjort i kveld. Men det ble lederen i meningsmålingene, Alexander Stubb fra det konservative samlingspartiet, som vant. Han ligger i følge det svenskspråklige Hufustadsbladet an til å få 51,6 prosent av stemmene, mens hans motstander Pekka Haavisto fra det grønne partiet fikk 48,4 prosent.

Jeg tror dette må ha vært en av de minst populistiske og polariserte valgkampene i Europa. Her var det to erfarne finske politikere, Stub har vært statsminister og Haavisto har vært utenriksminister. miljøminister og utviklingsminister (en kort periode i 2014 var de også i regjeringen sammen). Begge er det vi kan kalle moderne, liberale og europeisk orienterte politikere. 

Det er første gang Alexander Stubb stiller til valg som president, mens Pekka Haavisto nå har blitt nummer to tre ganger på rad. Han tapte relativt klar i andre runde i 2012 mot Samlingspartiets Sauli Ninistö i 2012 med 62,6 prosent mot 37,4 prosent. tapte veldig klart i 2018 da Ninistö fikk rent flertall med klar margin allerede i første  runde, men Haavviso kom nærmest i et stort felt og fikk 12,4 prosent. Mens det denne gangen ble veldig jevnt.

Men hvordan står det så til med den finske partipolitikken i forbindelse med presidentvalgene? Selv om presidenten har en stort sett seremoniell rolle, er det ikke uten betydning hvem som vinner. Spesielt i utenriks- og sikkerhetspolitikken, der presidenten har den sentrale rollen, og i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktig at Finland ledes klokt, fast og forutsigbart. 

Tradisjonen er alle partiene som er representer i Riksdagen i Finland stiller med egne presidentkandidater. Og det vi kan fastslå er at av de tre partiene som har pleid å kjempe om både regjeringsmakten og presidentmakten i Finland, så er både sosialdemokratene og Senterpartiet nede for telling. I år var de ikke i nærheten av å vinne.

Skrur vi klokken litt tilbake, til landsfader Uhro Kekkonen gikk av og det ble utlyst valg i 1982, så fikk vi en lang rekke med sosialdemokratiske presidenter i Finland. De vant fire valg på rad. Mauno Koivisto vant i 1982 og 1988 (det første med direktevalgt president), Martti Ahtisaari vant i 1994 og så vant Tarja Halonen først mot Esko Aho fra Senterpartiet i 2000 i et valg som var omtrent like jevnt som dagens, og så vant  hun igjen i et omtrent like jevnt valg i 2006, denne gangen mot Sauli Ninistö fra det konservative samlingsparitet. Her kom Senterpartiets kandidat på tredje plass og ble slått ut i første runde, men de var likevel mye større enn resten. I 2006 fremstod Finland fortsatt som et trepartisystem, med noen små røde og grønne fløypartier, pluss et Svensk Folkeparti med svenskspråklige velgere som innimellom kunne få betydning (deres kandidat Elisabeth Rehn fikk til finalen i presidentvalget i 1994 mot Ahtisaari og fikk 46,1 prosent av stemmene)

Men i årene deretter har det gamle trepartisystemet sprukket opp. I 2012 vant som nevnt Ninistö over Haavisto fra de grønne i finalen. Centern kom på tredjeplass, men Samfunnene var på fjerde, og Sosialdemokratenes kandidat, veteranen Paavo Lipponen var langt bak, på femte plass, med bare 6,7 prosent av stemmene. Og i 2018 da Ninistö ble gjenvalgt lett, med 63 prosent av stemmene, var også de grønne på andre og Samfinnene på tredje. Senterpartiets superveteran Paavo Väyrynen prøvde seg enda en gang, nå som uavhengig kandidat, og kom nå på fjerde plass med 6,2 prosent av stemmene. Senterpartiets egen kandidat kom på 5. plass og sosialdemokratenes på 6. plass.

Men nå i år når det ikke var en sittende president som skulle ta gjenvalg så gikk det kanskje bedre? Nei, i hvert fall ikke for Sosialdemokratene. Også i år kom Samfinnene på tredje plass, med respektable 19 prosent i første runde. Olli Rehn som ble støttet av Senterpartiet kom på 4. plass med 15,3 prosent. Så kom Venstrepartiets kandidat langt bak, på 5. plass, og først på 6. plass kom sosialdemokratenes Jutta Urpillainen, med 4.3 prosent av stemmene. Var det på grunn av taktisk stemmegivning på Haavisto allerede i første runde for å unngå en duell mellom Samlingspartiet og Samfunnene i finalen? Et forsøk på å få frem en troverdig sentrum-venstre kandidat som kunne vinne? Jeg vet ikke, men finsk partipolitikk er i hvert fall ikke lenger hva den var.