Den nye kommuneagendaen

Den regjeringsnedssatte kommunekommisjonen har lagt frem sin første delutredning, med gode forslag som jeg tror vil samle relativt bred oppslutning. Det er i all hovedsak tiltak som handler om mindre statlig detajstyring, krav og kontroll, og større kommunal frihet til å bestemme hvordan oppgavene skal løses. Kommisjonen mener at forslagene kan gjennomføres raskt, og ikke krever noen større utredning.

I neste utredning fra kommisjonen kommer det forhåpentligvis flere forslag som trekker i samme retning, og sikker også mer kontroversielle forslag. Kanskje aller viktigst er tiltak som ikke gjør det lønnsomt å la være å bygge sterkere fagmiljøer og finne stordriftsfordeler, og gjøre strukturelle endringer der det trengs. Mye av denne første kommisjonsinnstillingen handler om hvordan dagens kommunale oppgave løsning ikke er bærekraftig på sikt, dels fordi vi vil mangle penger, men først og fremst fordi vi mangler folk til å løse alle oppgavene. 

Det endrede forholdet mellom yrkedaktive og eldre er ikke noe som kommer om mange år, det er i ferd med å skje nå, og rapporten beskriver det godt. Jeg vil skrive mer om innholdet i kommisjonen snart, men jeg synes pressekonferansen der utredningen ble lagt frem var så god at jeg må dele videoen her på bloggen. Signe Vabo presenterte kommunenes utfordringer veldig godt, men den som virkelig stjal showt var Jens Stoltenberg, som kom med en sjeldent god beskrivelse av utfordringene kommunene står i, og at det haster å gjøre kraftfulle tiltak. Å høre Jens nå er omtrent som å høre forrige regjering snakke om behovet for kommunereform for 10 år siden, men det er enda mer kraftfullt. For i mellomtiden har utfordringene i kommunene blitt mye større, og vi har fått dårligere tid (Jens Stoltenberg starter ca 26:20 ut i videoen):

Statsbudsjettet 2025 - en leseguide

Jeg har laget en liten leseguide som kan være til hjelp når man skal finne fram i statsbudsjettets mange dokumenter. Hvor skal man egentlig begynne, og hvor finner man de forskjellige kapitlene, postene, begrunnelsene og analysene? Dokumentbunken er diger, også i  den digitale versjonen, og det er ikke uten videre enkelt å vite hva som står hvor. Hvor kan man starte?

Hvor man bør begynne sin statsbudsjettreise er litt avhengig av hva man er mest opptatt av å finne. Har man et spesielt tema, eller en konkret bevilgning, man er særlig opptatt av blir strategien litt annerledses og direkte enn om man her jakt etter et helhetsinntrykk av budsjettet, eller er mest opptatt av analyser av tilstanden i norsk økonomi. Det fine med statsbudsjettet er at det er inndelt slik at det fullt mulig å finne akkurat det man er opptatt av å få svar på, en bestemt skatt eller en ny riksveiinvestering, uten å måtte lese alt det andre. 

Samleside om statsbudsjettet

Uansett hva man er mest interessert i å finne informasjon om, vil jeg sterkt anbefale samlesiden Statsbudsjettet 2025 som utgangspunkt for jakten. Der finner man finanstalen i Stortinget, en alfabetisk stikkordsliste, og fykesoversikter, men det aller viktigste er lenken til siden Statsbudsjettet 2025: Dokumenter og pressemeldinger, en samleside med oversikt over alt som er av formelle budsjettdokumenter, men også alle pressemeldingene departementene har skrevet for for å reklamere for innholdet i eget budsjett. Det er flere pressemeldinger fra hvert departement om ulike temaer de har ansvaret for.

Hvor skal man så begynne å lese? Som en oppvarmingsrunde vil jeg faktisk anbefalle å se litt på alle pressemeldingene fra de ulike departementene, i hvert fall på områder man er særlig intessert i. De innholder riktignok nesten bare gladsaker, og lite av det negative og vanskelige, men de er gjerne korte, poengterte, og er en effektiv måte å få inntrykk av hva departmentene er mest opptatt av å fortelle at de gjør.

Gul bok

Skal man sette seg ordenlig inn i helheten i statsbudsjettet og vil gå grundigere til verks ved å lese om i prioriteringene i stort og på alle departementsområdene, men uten å bruke mange dager på det, vil jeg anbefale å lese starten på Gul bok, eller Prop. 1S (2024-25) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter. På de første 40 sidene i dette dokumentet er det en kompakt gjennomgang av hovedprioriteringene på alle departementesområdene, en veldig effektiv måte å få en helhetsoversikt. Noe som kanskje også kan gi plusspoeng i lunsjpausen på jobben eller på familieselskaper.

Leser man videre i Gul bok finner man også oversikter over hvordan ulike utgiftsområder og sektorer har utviklet seg over flere år fram til nå, og oversikter og flerårige virkninger av statsbudsjettet og hvordan dette påvirker handlingsrommet fremover. Viktig og nyttig informasjon i et system som er veldig fokusert på ett-årige budsjetter. Ja, her er det er også en omtale av arbeidet Finansdepartmentet har satt i gang for å se på mulige reformer i budsjettarbeidet (kapittel 8.3), noe jeg blogget om her for noen dager siden.

Nasjonalbudsjettet

En noe annen type viktig helthet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2025. Dette er stortingsmeldingsdelen av statsbudsjettet, der man ikke finner budsjettallene og vedtakene, men beskrivelsen av hvordan det ser ut i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for norsk økonomi og arbeidsmarked fremover, og hva regjeringens økonimiske politikk og prioriteringene i statsbudsjettet går ut på. Her finner man alle de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjettet har også noen faste kapitler hvert år der temaene er skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, det vil si hvordan vi kan oppnå bedre utnyttelse av kompetanse og penger. Her er det også oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid. Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av statens pensjonsfond.

Alle som har en særlig interesse i å studere inntektssiden i statsbudsjettet, skattene og avgiftene, og hvilke endringer som foreslås for neste år, må lese dokumentet som heter Skatter, avgifter og toll 2025, et av de tykkeste dokumentene i bunken, på over 300 sider. I år er det nok enda flere enn vanlig som er opptatt av hvordan beskatning av næringsliv og av norsk eierskap utvikler seg. Dokumentet omtaler både store overordnede spørsmål nasjonalt og internasjonalt, men går også langt ned i detaljene på alt som har med de enkelte skattene og avgiftene å gjøre. 

Departementens budsjettproposisjoner

Så er det slik at alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Her alle tallene, inntekter og utgifter, og det er her man finner svaret hvis man lurer på hvordan en bevilgning blir i 2025, eller om et konkret prosjekt har fått penger eller ikke. Det er også her man finner mer informasjon når man vet at et område har fått mer penger, men lurer på hvordan pengebruken skal innrettes mer konkret. For å ta et par eksempler. Hvis man lurer på hva den store statsingen i "Gjengpakke 2" handler om (Gjengpakke 1 kom i revisjonen av årets budsjett i juni), og hvordan Politiet, påtalemyndighetene og andre skal bruke pengene, må man lese om det i Justisdepartementets budsjettproposisjon. De samme gjelder ting man lurer på når det gjelder hvordan det jobbes med nytt nødnett (det tilhører DSB) eller hvordan budsjettsituasjonen er i Nasjonal sikkerhtsmyndighet (NSM) etter et noe uvanlig låneopptak i fjor. 

Lurer man på om helseminister Vestres snakk om en ny stor helsereform er noe man finner spor av i statsbudsjettet, må man lete i budsjettproposisjonen til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Noen ny større reform er det vanskelig å finne spor av, men man kan les om at det blir mer penger til spesialisthelsetjenseten, begrunnet i demografi og endringer i finansieringssystemet. HOD har en generelt god samleoversikt over hvor ulike ting står, men spesielt fremoverlent er det ikke denne gangen. 

På samme måte er proposisjonen til Digitaliserings og forvaltningsdepartementet stedet man må gå hvis man lurer på om de friske formuleringene om innretning av mer tverrsektorielle satsinger i den nye Digitaliseringsstrategien blir fulgt opp allerede i 2025 (Det blir de ikke). Og skulle man lure på hvordan det går med nytt regjeringskvartal, og hva det koster, det, eller om man skal finne ut hvordan det står til med den nye felles it-plattformen som skal samle alle departementene, og skal utstyres med en helt ny driftsorganisasjon underlagt DFD, er det her man finner det.

Underliggende virksomheter

Også driftsbudsjettene til de underliggende statlige virksomhetene, budsjettene til virkemiddelorganisasjoner som Innovasjon Norge og Forskningsrådet, etater son NAV, Skatteetaten og statsforvalterne, og rammebevilninger til fylker og kommuner, finner man i deres respektive departementers budsjetter. Kunsten er å finne ut hvilke etater som hører hjemme i hvilket departement. Men noen ganger går det litt på kryss og tvers når det gjelder hvor pengene kommer fra. 

Ta for eksempel DOGA, en virkemiddelorganisasjon som har virkemidler som stimulerer til bruk av arkitektur og design for økt innovasjon i offentlig sektor og næringslivet. De hører organisatorisk til under planområdet i Kommunal og distriktsdepartementet (KDD), og får sin driftsbevilgning derfra. I år er den på 44,8 millioner kroner. Men dette er bare en del av bildet, for de viktigiste virkemidlene DOGA er utstyrt med kommer fra andre departementers budsjetter. Stimulab, som stimulerer til designdrevet tjeneste- og systeminnovasjon, konseptutvikling og brukerorientering i offentlige sektor, får sine penger via Digitaliseringsdirektoratet, som ligger under DFD. Og et viktig næringsrettet virkemiddel, Designdrevet innovasjonsprogram (DIP), ligger under Nærings- og fiskeridepartmentets budsjett. Det er gjerne summen av alle disse postene som betyr mest for tjenestetilbudet, men det er ikke så lett å finne frem for en leser. Og hvis det kuttes, slik Stimulab ble for at par år siden, står det i hvert fall ikke om det i pressemeldingene fra departmenentene.

Disse departementsvise budsjettdokumentene er som sagt veldig nyttige når det gjelder å gi oversikter over hva departementene har av mål og prioriteringer mer generelt, hvordan tidligere meldinger og strategier følges opp, og om det er noen nye initiativer på gang. For eksempel minner Justisdepartementet om at de skal legge frem en ny stortingemelding om totalberedskap senere i høst.

Hvis man er på jakt etter en oppdatert oversikt over hva som foregår i for eksempel forvarspolitikken, eller i samferdselspolitikken, er alltid budsjettproposisjonen et bra sted å starte.

Særlige vedlegg

Noen departementer har også separate vedlegg til budsjettproposisjonene sine med yttereligere informasjon. Klima og miljødepartementet gir ut en "Grønn bok" med regjeringens oversikt over status og planer i klimapolitikken, også ut over departemententets direkte ansvarsområder, mens Kommunaldepartementet gir ut et "Grønt hefte" som vier fordelingen av det kommunale rammetilskuddet til hver enkelt kommune, inntekter som kommunene bruker på mange sektorer. Dette er ikke tall Stortinget vedtar konkret, men er nyttige oversikter over konsekvens av andre vedtak Stortinget gjør.

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre måter å prioritere, og så skal regjeringen forhandle med SV for å få et flertall for hovedtrekkene i sitt budsjettforsalg. Det kommer de etter all sannsynlighet til å klare, uten alt for mye dramatikk.

Størst sysselsettingsvekst i kommunene, lavest i privat sektor

Nye sysselsettingstall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at sysselsettingen har økt med 1 prosent gjennom 2023. Størst vekst har det vært i kommunesektoren, der det økte med 1,9 prosent. Lavest vekst har det vært i privat sektor som økte med 0,7 prosent. Omkring 70 prosent av de sysselsatte jobber i privat sektor. SSB skriver:

"Privat sektor inkludert offentlig eide foretak hadde lavest prosentvis vekst med 0,7 prosent fra 4. kvartal 2022 til 4. kvartal 2023. Denne sektoren har omtrent 70 prosent av alle sysselsatte, og hadde størst økning, med om lag 13 500 flere sysselsatte."

Disse sysselsettingstallene viser også hvordan fordelingen mellom statlige, kommunal og privat sysselsetting er i de ulike norske fylkene (slik fylkene var i 2023). Jeg får av og til inntrykk av at mange tror at Oslo er dominert av arbeidsplasser i offentlig sektor, mens privat sektor dominerer utenfor Oslo. Sannheten er ganske annerledes. Selv om Oslo har mange statlige arbeidsplasser (14.9 prosent av sysselsettingen, bare Troms og Finnmark med 17,8 prosent har en høyere andel), så er andelen kommunale arbeidsplasser i Oslo langt lavere enn i resten av landet, med bare 10 prosent.

Dette med utviklingen i kommunal sysselsetting blir viktig framover. Kommunene har ansvar for eldreomsorg og primærhelsetjeneste, og vil i følge både regjeringens nye helse- og samhandlingsplan og i følge Helsepersonellkommisjonen måtte ta seg av stadig flere oppgaver. Samtidig blir det langt flere eldre over 80 år, så også de oppgavene kommunene allerede har innenfor helse og omsorg vil kreve flere folk. Det vil øke den kommunale sysselsettingen. Utfordringen blir at den ikke må øke mye mer enn den private. Hvor er det så den kommunale andelen av sysselsettingen er høyest. I Oslo, som både er fylke og kommune er den som sagt 10,1 prosent. I Rogaland er den 17,5 i Viken 19 og i Vestland 19,1 prosent. Høyest andel kommunalt sysselsatte er det i Innlandet med 23,5 prosent, og Nordland med 22,9 prosent.

Privat sektor tar derfor størst plass i Oslo, med 74,9 prosent, Rogaland med 73,1 prosent, Viken med 69.8 prosent og Møre og Romsdal med 67,7 prosent. Mens den er minst viktig i Troms og Finnmark med bare 57,3 prosent, Nordland med 61,6 prosent og Innlandet med 62,8 prosent. SSB skriver:

"Privat sektor, som også inkluderer offentlige eide foretak, utgjør 75 prosent av alle sysselsatte i Oslo, noe som er høyest av alle fylkene. Like bak kommer Rogaland med 73 prosent. Troms og Finnmark er fylket som har lavest andel sysselsatte i privat sektor med i overkant av 57 prosent."

Så neste gang noen påstår at Oslo og hovedstadsområdet er fylt opp av byråkrater i offentlig sektor som lever av skatteinntekter fra hardt arbeidende private ansatte i resten av landet, kan det være greit å minne om at denne pengestrømmen i større grad går motsatt vei. Summen av offentlig sektor i Oslo er  bare 25 prosent. I Rogaland er den 26,9 prosent og i Viken 30,2 prosent av sysselsettingen, Mens det i Troms og Finnmark er 42,7 prosent som jobber i stat, fylke eller kommune, i Nordland 38,4 og i Innlandet 37,2 prosent. Det er også her "eldrebølgen" vil merkes tidligst og mest, noe som vil kreve enda flere offentlig ansatte og utløse enda høyere rop om omfordeling av enda flere skatteinntekter fra privat sektor.

30 prosent av drikkevannet lekker

Det gode nyheten er at det er høy vannkvalitet i Norge. I følge Statistisk sentralbyrås drikkevannsstatistikk leverer de kommunale vannverkene høy kvalitet:

"I 2022 fikk 99 prosent av innbyggerne med kommunal vannforsyning drikkevann av tilfredsstillende hygienisk kvalitet når det gjelder E. coli-bakterier. Dette er på nivå med året før.
Samtidig fikk 98 prosent av innbyggerne med kommunal vannforsyning vann med
tilfredsstillende vannkvalitet med tanke på farge, mens 97 prosent hadde vann med tilfredsstillende surhetsgrad (pH)."

Det som  ikke  er så bra er at vannet lekker fra vannrørene. Det er 52 400 kilometer vannrør i Norge og fornyelsesgraden regnet som et treårig glidende gjennomsnitt er 0,6 prosent i året. Det betyr at når omkring 30 prosent av vannet går til spille så tar det tid å redusere dette tapet:

"I 2022 ble 622 millioner kubikkmeter med drikkevann fra kommunale vannverk sendt ut på ledningsnettet. Beregninger viser at i underkant av hver tredje liter forsvant ut gjennom lekkasjer i rørnettet på vei til vannkranen. Lekkasjetapet på 30 prosent tilsvarer om lag 3,8 kubikkmeter med vann per meter ledningsnett. Dette er en nedgang på nesten 2 prosentpoeng sammenliknet med 2021. Videre går 44 prosent av vannet til hus og hjem, og i underkant av 2 prosent brukes på hytta eller i fritidsboligen. For husholdningene gir dette et vannforbruk per person på 171 liter vann i døgnet."

God kommuneøkonomi i 2020

NRK kommer i dag med gladnyheten at "kommuneøkonomien går med dundrende overskudd". Det er for både kommunene og innbyggerne der, og setter påstander fra opposisjonen i Stortinget om at kommunene er "sulteforet" i et noe merkelig lys.

Nå er det det ikke slik at dette er et årsresultat i bedriftsøkonomisk forstand, som inkluderer absolutt alt, men et driftsresultat som inkluderer de løpende årlige inntektene og de utgiftene kommunene har i den ordinære driften av virksomheten. Lars-Erik Borge ved NTNU beskriver det slik i artikkelen:

"Netto driftsresultat økte fra 2019 til 2020, fra 2 til 3 prosent (i prosent av brutto driftsinntekter). Vi i TBU anbefaler et nivå på minst 2 prosent, så netto driftsresultat i 2020 ligger over anbefalingen. Med driftsinntekter menes pengene kommunen «tjener» på driften. Det inkluderer blant annet penger de får fra staten, og penger de får fra innbyggere og næringsliv i form av skatt og avgifter. Driftsresultat er den totale summen av inntekter og kostnader knyttet til daglig drift av kommunen."

Driften skal med andre ord gå med noe overskudd hvert år slik at kommunene kan sette av penger til ulike investeringsbehov for for å betale ned på gjeld. Når kommunene de siste årene har økte driftsoverskudd slik at de har mer "penger på bok" skuldes dette både at regjeringen har økt bevilgningene til kommunesektoren mye de siste årene, men også at det har gått bra i næringsliv og arbeidsliv og kommunenes skatteinntekter har økt.

Det har også ført til at svært få kommuner nå er på den såkalte Robek-listen og har en så håpløs økonomi at de er "satt under administrasjon" i den forstand at statsforvalterne må godkjenne større økonomibeslutninger i kommunene. Lars-Erik Borge kommenterer dette slik:

"I 2003 var det nærmere 120 kommuner på Robek-lista, så 15 er en dramatisk reduksjon. Det er et resultat av at kommunene siden 2015 har hatt gode driftsresultater, sier Borge."

Dette kan jo være nyttig å være klar over når det kommer påstander om "sulteforing" av kommunene. Noen ubegrenset handlefrihet er det naturligvis ikke, og en befolkningssammensetning der det vil være stadig flere pleietrengende eldre gjør at utfordringene blir store fremover. Men forutsetningene for å løse utfordringene er blitt bedre enn før, ikke dårligere.

Kommunenes utgifter

 I Norge er det kommunene som leverer en vesentlig del av de velferdstjenestene vi benytter i gjennom livet. Men hvor store er egentlig kommunesektorens utgifter? Og hva brukes pengene til?

Svarene på dette finnes i KOSTRA-tallene fra Statistisk Sentralbyrå. Det står for kommune-stat rapportering og er en mengde oversikter og statistikker som gjelder norske kommuner.

Tallene viser at kommunenes driftsutgifter i 2020 endte på 491 milliarder kroner, mens det i fylkeskommunene var utgifter på 85,7 milliarder. Av kommunene driftsutgifter gikk omtrent hver tredje krone, 32 prosent, til helse og omsorg, 18 prosent til grunnopplæring og 11 prosent til barnehage. Det er de tre største driftsområdene. Så er det slik at kostnadene til vann, avløp og renovasjon, sosialtjenester og administrasjon er 5-6 prosent hver.

Mens kommunene har ansvaret for å sørge for flere brede velferdstjenester, og når ut vil de fleste innbyggere i ulike faser av livet, er fylkeskommunene mye mer konsentrert. De to store områdene der er videregående opplæring med 41 prosent av kostnadene og samferdsel med 35 prosent.

Kom nyttårsbarnet i kommunen før sankthans?

Den norske befolkningsveksten, som for noen få år siden var ganske høy, blant annet på grunn av stor arbeidsinnvandring fra EU-landene, er nå på det laveste nivået siden 1997. Det skyldes både lavere fødselstall og dermed et lavt fødselsoverskudd, men også at det nå er mer utvandring enn innvandring i statistikken. 

Da det var høy arbeidsinnvandring til Norge gikk folketallet opp i de aller fleste kommunene. Nå når innvandringen er lav blir det langt mer tydelig at forholdet mellom unge og eldre er blitt slik at lavere fødselstall betyr at befolkningen går ned i mange kommuner.

Nå har halvårsstatistikken for befolkningensutviklingen i 2020 kommet fra Statistisk Sentralbyrå og det er mulig å sjekke hvor mange barn som er født i hver eneste kommune i Norge første halvår. Og mens det i noen store kommuner fødes flere barn enn det er dager i året, og det kan til og med være konkurranse om når på natten 1. januar nyttårsbarnet blir født, er det i mange kommuner slik at man må vente i dager og til og med uker på årets nyttårsbarn. 

Som jeg har blogget om tidligere år er det noen ganger slik at når vi er kommet halvveis i året og nettopp har feiret sankthans, kan det være noen kommuner der det fortsatt ikke kommet noe nyttårsbarn. 1 2019 var én kommune der det fortsatt ikke var kommet noe nyttåsbarn til santkhans. Det var i Forsand kommune i Rogaland,. Den kommunen finnes ikke lenger etter at den ble slått sammen med Sandnes fra nyttår. Og i nye Sandnes kommune, en kommune som har god vekst, ble det født 516 barn første halvår. Det er bare bak Oslo med 4748 barnefødsler, Bergen med 1601, Trondheim med 1061, Stavanger med 776, Bærum med 659 og Kristiansand med 576 nye barn første halvår.

Men tross ganske mange kommunesammenslåinger fra nyttår er det fortsatt mange kommuner med lave fødselstall. Ja, SSBs statistikk viser at det i år er enda flere kommer enn det som har vært vanlig de siste årene der det ikke er født barn i løpet av hele første halvår. I tre kommuner ventet de fortsatt på nyttårsbarnet i begynnelsen av juli. Det ble født null barn i Utsira, Gildeskål og Røst, mens det ble født ett barn i Folldal, Ulvik, Solund, Røyrvik, Beiarn, Værøy og Nesseby og to barn i Aremark, Etnedal, Modalen, Fedje, Hyllestad, Hattfjelldal, Træna, Moskenes, Lavangen, Loppa, Hasvik og Måsøy.

Lavere skatt - høyere skatteinntekter

Normalt tenker vi at det er en sammenheng mellom skattenivå og skatteinntekter, der høyere skattesatser gir økte skatteinntekter, mens lavere skattesatser gir mindre penger inn til stats- og kommunekassene. Men slik har det ikke vært de siste årene. Det er tvert imot slik at skatteinntektene har økt gjennom flere år der skattesatsene har gått ned.

Hva er årsakene til dette? En mulig forklaring er naturligvis svingninger i konjunkturene eller i oljepriser som mer enn opphever effektene av skatteendringene. Og i en åpen og relativt oljeavhengig økonomi som den norske vil disse faktorene naturligvis ha stor betydning for hvordan inntektene utvikler seg.

Men det kan også være andre forklaringer som slår inn. Man kan for eksempel oppleve at skatteøkninger er så store at de er ødeleggende for investeringer aktivitet, at bedrifter flytter til land med lavere skatt, og at skatteinntektene etter en tid faller. Eller at en avgift på forbruk blir så høy at forbruket går kraftig ned, og at inntektene blir mindre Det hender jo også at en slik effekt er ønsket, for eksempel at veldig høye avgifter på miljøskadelige utslipp eller på tobakksbruk, har til hensikt å redusere forbruket, ikke å øke inntektene.

Og motsatt kan man også oppleve at lavere skatt på aktivitet man ønsker mer av, for eksempel investeringer og arbeid, slår ut i nettopp i høyere investeringer og flere i arbeid, slik at inntektene øker selv om skatten går ned. I Statistisk Sentralbyrås (SSB) siste skattestatistikk kan vi se at vi i Norge har nettopp denne situasjonen der skatteinntektene til stat og kommune øker selv om skattenivået for innbyggere og næringsliv er redusert med over 20 milliarder kroner. Statistikk for skatteinngangen i 2019 viser at det totalt kom inn 944 milliarder i skatteinntekter i 2019, en økning på 7,6 prosent fra 2018.

Bryter vi disse samlede skatteinntektene ned sine enkelte deler, ser vi at de 944 milliardene kan deles i fire hovedgrupper av inntekter. Innbetalingene til folketrygden er den største delen og består av 331 milliarder kroner i inntekter, en økning på 4,7 prosent fra 2018. Skattene til staten var på 274 milliarder kroner, en økning på 7,4 prosent.

Tredje komponent, som det alltid er knyttet stor spenning til og som skaper problemer hvis den krymper, er skattene til kommunesektoren. Disse har hatt en svært positiv utvikling de siste årenene. I 2019 var de på 205 milliarder kroner, opp 4,9 prosent fra året før. Det betyr at kommunene i Norge i gjennomsnitt har hatt langt mer penger de kunne bruke enn det man trodde da statsbudsjettet ble vedtatt året før. Og forhåpentligvis er noen av disse ekstra pengene satt på bok, for i dårligere tider kan det gå motsatt vei med inntektene.

Siste bit av skatteinntektene er den minste, men også den som svinger mest fra år til år. Her er det en direkte sammenheng mellom oljepris og skatt. I 2019 utgjorde skatten på petroleum 134 milliarder kroner, en økning på hele 21 prosent fra 2018.

Lavest eiendomsskatt med Høyre

Dagbladet har sett på Statistisk Sentralbyrås statistikker over hvilke kommuner som krever inn mest og minst eiendomsskatt, og laget en oversikt over hvilket parti som styrer kommunen og hva dette betyr for nivået på eiendomsskatten.

Nå fant jeg ikke dagens Dagbladet-artikkelen på nettet i farten, men også Høyres nettsider skriver om samme sak, under overskriften: "Minst eiendomsskatt med Høyre". Forskjellene er ganske store. I artikkelen står det:

"Innbyggere og hytteeiere i kommuner med Høyre-ordfører betaler minst eiendomsskatt. Det viser, ifølge Dagbladet, ferske tall fra SSB. Av de 10 kommunene som krever inn mest eiendomsskatt styres seks av Ap, mens de fire øvrige har ordførere fra Frp, Sp, Venstre og fellesliste. Høyres Ove Trellevik, som sitter i Stortingets kommunalkomité, sier følgende til Dagbladet: - Landsoversikten for eiendomsskatten er gledelig lesning. Den viser at Høyre er det partiet som krever inn minst. Mitt inntrykk er at man i Høyre-styrte kommuner er villige til å prioritere og til å drive effektivt.

132 av landets 422 kommuner krevde ikke inn eiendomsskatt på bolig/fritidsbolig i 2018. I de 75 kommunene som er styrt av Høyre betaler innbyggerne og hytteeierne i gjennomsnitt 859 kroner i året i skatt for bolig og fritidseiendom. Deretter følger fem Frp-styrte kommuner med 1151 kroner, knepent foran 17 KrF-styrte kommuner med 1156 kroner og 99 Senterparti-styrte med 1406 kroner. I de 200 kommunene der Arbeiderpartiet har ordføreren koster det innbyggerne og hytteeierne i snitt 1810 kroner, mens sju Venstre-styrte kommuner krever inn 2058 kroner. I 18 kommuner styrt av felleslister utgjør eiendomsskatt på bolig og fritidseiendom 2506 kr i gjennomsnitt i året."

I SSBs statistikkbank kan man for øvrig finne tallene for eiendomsskatt i alle landets kommuner, og hvordan denne har utviklet seg i ulike kommuner over tid.

Eldreomsorg og kommunestørrelse

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har en ny og  interessant artikkel på nettsidene som ser på sammenhengen mellom befolkningssammensetning, kommunestørrelse og bruk av omsorgstjenester. Den har overskriften "Eldre-utfordringen kan være større for mindre kommuner".

Utgangspunktet er at bruken av omsorgstjenester i befolkningen øker med stigende alder. I 2017 brukte 6,8 prosent av den norske befolkningen en eller flere omsorgstjenester. I gruppen 65 år og eldre var denne andelen i overkant av 24 prosent. 50 prosent av alle mellom 80-89 år  brukte en eller flere omsorgstjenester i 2017, mens tilsvarende andel var nærmere 90 prosent blant dem i alderen 90 år og eldre.

Befolkningssammensetningen i Norge er i endring og vi blir langt flere eldre i årene som kommer. Fordi det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen i Norge er det derfor interessant å se hvordan utfordringen er fordelt på store og små kommuner, og ikke minst hvordan situasjonen er i kommuner med under 2000 innbyggere. SSB skriver:

I de minste kommunene med under 2 000 innbyggere var om lag 25 prosent av befolkningen 65 år eller eldre, mens andelen i de aller største kommunene med mer enn 50 000 innbyggere var om lag 15 prosent. Dette innebærer at etterspørselen etter omsorgstjenester kan være større i små enn i store kommuner.

Og i følge SSBs analyser er det ikke bare slik at en høyere andel av befolkningen er i aldergruppen over 65 år i de minst kommunene, men det også slik at det er flere i denne aldergruppen som bruker kommunale omsorgstjenester:

"I de aller største kommunene, med 50 000 eller flere innbyggere, var det rundt 24 prosent av dem i alderen 65 år og eldre som brukte omsorgstjenester. Til sammenligning var tilsvarende andel i de minste kommunene 30 prosent, mens den var 27 prosent i kommuner med 2 000-5 000 innbyggere."

Hva årsaken er til at flere eldre bruker omsorgstjenester i små kommuner enn i store kommuner har ikke denne artikkelen et klart svar på. Det kan skyldes at små kommuner er flinkest til å yte tjenester, men det kan også skyldes av behovet for omsorgstjenester mindre i de største kommunene. Uansett forklaring blir det utfordrende å opprettholde et like godt tjenestetilbud når det blir flere eldre og det er færre i yrkesaktiv alder som kan levere tjenestene.

"Befolkningsframskrivinger viser at det mot slutten av 2030-tallet for første gang vil være flere i alderen 65 år og eldre enn i alderen 20 år eller yngre i Norge. Aldringen av befolkningen vil by på noen utfordringer i landets kommuner. Det er kommunene som yter omsorgstjenester. Det vil derfor være avgjørende i fremtiden at kommunene har ressurser til å yte relevante tjenester på helse- og omsorgsområdet til den delen av befolkningen som har et tjenestebehov."

Skatteinntektene øker også i år

Det virker kanskje litt nerdete, men når man er politiker og og jobber i et kommunaldepartement så er man ganske opptatt av hvordan skatteinntektene til stat og kommune utvikler seg i løpet av året.

Dels er det en interessant politisk problemstilling om det er mulig å senke skattenivået for bedrifter og innbyggere, men likevel få inn mer skatteinntekter enn før (svaret på det er ja og jeg har blogget om flere ganger tidligere).

Men det er også noen helt konkrete og praktiske grunner til at dette er interessant. En stor del av kommunesektorens inntekter er skatteinntekter. Blir det lavere skatteinntekter enn det som lå til grunn i prognosene i statsbudsjettet kan det få negative konsekvenser for enkelte tjenester. Og blir det høyere skatteinntekter kan det øke handlingsrommet. I den forbindelse bør man være opptatt av om de høyere inntektene er en engangseffekt, for eksempel en tilpasning til endringer i skattesystemet, for da er det lurt å ikke pådra seg høyere varige kostnader, men for eksempel heller bruke den midlertidig økte handlefriheten til å betale ned på gjeld.

Tallene SSB har for skatteinngangen i 2018 til og med august viser at skatteinntektene totalt er 7 prosent høyere enn på samme tidspunkt i fjor. Skatten på oljevirksomheten vokser naturligvis mest, på grunn av høyere oljepris, og er hele 80 prosent høyere enn i fjor. Skatteinnbetalingene til kommunesektoren (kommuner og fylker) er på 120 milliarder kroner til nå i år, 3 prosent mer enn i på samme tid i fjor.

Nyttårsbarn før sankthans?

Barn er som kjent fremtiden. Og ser man litt nøyere på hvor mange barn som blir født i ulike norske kommuner i løpet av et år, kan vi slå fast at fremtiden er ganske ujevnt fordelt.

Statistisk Sentralbyrås kvartalsvise befolkningsundersøkelser kan fortelle oss mye interessant om befolkningsutviklingen i Norge, både på nasjonalt nivå og brutt ned på kommunene. Den siste oversikten over Norges folketall fra SSB viser at vi ved utgangen av andre kvartal var 5 312 343 innbyggere i Norge, en økning på 16 724 siste halvår, men noe lavere vekst enn vi har vært vant til de siste årene.

Det har sammenheng med at både innvandring og fødselsoverskudd har falt. Det var 24 072 innflyttinger til Norge fra utlandet første halvår og 14 002 utflyttinger, noe som blir et overskudd på 10 070 personer. Det er det laveste på over 10 år. Antall fødsler var 27 937 første halvår. Fødselsoverskuddet var på 6 654 personer, også dette det laveste på flere år.

Men hvordan er disse i underkant av 28 000 barnefødslene fordelt på 422 norske kommuner? Mens noen kommuner har mange barnefamilier og må investere mye penger i å bygge nye skoler og barnehager, er det flere kommuner som ikke har barn nok i et årskull til å fylle en hel skoleklasse. I Oslo ble det født 4800 barn første halvår 2018, i gjennomsnitt rundt 25 hver dag. I Fredrikstad blir det i gjennomsnitt født to barn om dagen, i Hamar et barn om dagen og i Alta kommune blir det født tre barn i uken.

Men, som jeg skrev om her på bloggen for et år siden, er det en del norske kommuner det ikke er spørsmål om når på dagen det første nyttårsbarnet blir født, men hvilken uke, eller om det kommer noe nyttårsbarn før sankthans i det hele tatt. I 2017 var det to norske kommuner der det var null barnefødsler første halvår: Rømskog og Etnedal.

Hvordan er så situasjonen i 2018? Statistikken for barnefødsler første halvår viser at det i år bare er i Kvitsøy kommune i Rogaland årets nyttårsbarn ikke ble født før sankthans. I seks kommuner var det bare et barn som ble født i første halvår: Utsira, Fedje, Evenes, Værøy, Torsken og Hasvik. Rømskog hadde to barnefødsler i første halvår. Det hadde også Engerdal, Bykle, Åseral, Jondal, Solund, Halsa, Røyrvik, Fosnes, Træna, Beiarn, Røst, Moskenes, Gratangen, Berg og Måsøy.

Nå kan naturligvis både fødselstall, fødselsoverskudd og inn- og utflyttinger variere noe fra kvartal til kvartal. Men felles for disse kommunene og omkring 100 andre kommuner der det ble født 10 barn eller mindre i hele første halvår, er at de fleste har en vedvarende kombinasjon av lavt folketall, få fødsler, lite innflytting utenfra og en befolkning som blir stadig eldre og har behov for flere helse- og omsorgstjenester i årene som kommer.  Det er et regnestykke det blir mer krevende enn før å få til å gå opp.

Stadig færre kommuner i ROBEK

I september i fjor blogget jeg gledestrålende, under overskriften "Gledelig nyhet for kommuneøkonmien", om at antall kommuner i ROBEK-listen var redusert fra 47 til 27 kommuner. Men nå skriver Kommunal Rapport at de anslår at kommuner som vil være igjen i ROBEK i 2018 vil gå ned til 12, og at flere av disse også vil være ute om kort tid.

Men hva er ROBEK, og hvorfor er det en interessant indikator på hvor godt det står til i kommuneøkonomien? ROBEK er et register over kommuner som har en økonomi som ikke er i balanse, og som man litt forenklet kan si at er "satt under administrasjon". Utgiftene man har tatt på seg står ikke i et rimelig forhold til pengene som kommer inn. Det får noen konsekvenser for kommunenes handlefrihet når det gjelder økonomiske beslutninger. Hva det konkret innebærer er beskrevet på KMDs nettsider:

"ROBEK er et register over kommuner og fylkeskommuner som er i økonomisk ubalanse. Kommuner og fylkeskommuner i ROBEK må ha godkjenning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å kunne foreta gyldige vedtak om låneopptak eller langsiktige leieavtaler, samt at lovligheten av budsjettvedtakene skal kontrolleres."

Registeret ble opprettet i 2001. I alt har 218 kommuner, omkring halvparten av kommunene i Norge vært i denne situasjonen på et eller annet tidspunkt. På det meste var det 118 kommuner samtidig i ROBEK, mens antallet siden 2008 har ligget omkring 50, med noen kommuner ut av listen og noen nye som har kommet inn hvert år. De to siste årene har dette endret seg merkbart. I 2017 gikk antallet fra 47 og ned til 27. Og nå er anslaget at det kan bli så lavt som 12 i 2018.

Færre kommuner i ROBEK handler om at det er færre kommuner som har en ubalanse i forholdet mellom inntekter og utgifter i kommunebudsjettet. Det skyldes gjerne at driftresultatene har blitt bedre, noe som ikke bare skjer i disse kommunene, men også i veldig mange andre kommuner. Og i følge Kommunal Rapports tall er det også slik at i flere av disse 12 kommunene er utsiktene blitt merkbart bedre. Om Halden kommune, en kommune som har vært gjennom en svært krevende økonomisk snuoperasjon de siste årene, skriver Kommunal Rapport at:

"Resultat 2017: 6,2 %. Halden hadde for få år siden et udekket underskudd på nær 300 millioner kroner, det største i Norge den gang. De to siste årene har driftsresultatene vært meget gode, og kommunen kommer ut av Robek i 2019 om det ikke skjer noe spesielt i år – fire år før den opprinnelige tidsplanen."

Om Stranda kommune i Møre og Romsdal skriver de:

"Resultat 2017: 5,2 %. Havnet i Robek etter at satsing på alpinanlegg og kai slo feil. Om kommunestyret ønsker, kan kommunen komme ut av Robek allerede i år, fordi driftsoverskuddet er stort nok. Planen er imidlertid å gå ut av svartelista neste år – ett år før oppsatt plan og tre år tidligere enn opprinnelig antatt."

Og om Torsken kommune på Senja i Troms, den eneste kommunen som har vært i ROBEK kontinuerlig fra registeret ble opprettet, skriver de:

"Resultat 2017: 3,3 %. Kommunen har vært i Robek siden registeret ble opprettet for over 17 år siden. I mange år leverte den ikke regnskap i det hele tatt. Nå er regnskapsføringen ajour og driftsresultatet godt etter avsetninger til bundne fond. Oppsamlet underskudd er redusert fra 13 til 3 millioner kroner. Kommer ut i 2019 om utviklingen fortsetter."

Det er med andre ord mye å glede seg over når det gjelder  utviklingen i kommunenes økonomiske situasjon. Samtidig er det også greit å minne om at det likevel ikke er så lurt å løpe ut og lete etter nye måter å bruke opp driftsoverskuddet. Det vil bli trangere i årene som kommer, først og fremst fordi befokningssammensetningen er i endring og kommunene vil få større utgifter til helse og eldreomsorg i årene som kommer. Det er derfor lurt å bruke det nye handlingsrommet til å betale gjeld og balansere forholdet mellom inntekter og utgifter.

Statsbudsjettet 2018 - en leseguide

At regjeringen denne uken la frem et forslag til statsbudsjett for 2018 tror jeg de fleste har fått med seg. Det er stor mediedekning, og mange kommentarer fra både opposisjonspolitikere og alt som finnes av interesseorganisasjoner med en eller flere saker de gjerne skulle hatt med i budsjettet.

Noe av problemet med denne type dekning er at den kan skape et inntrykk av at statsbudsjettet er noe mystisk og komplisert som bare heltidspolitikere og lobbyister kan få innsikt i. Det stemmer heldigvis ikke. Alt som legges fram i statsbudsjettet og som behandles i Stortinget denne høsten er offentlige dokumenter som er tilgjengelig for alle, også på internett. Det er fint at media lager sammendrag, konfrontasjoner og kommentarer, men det er fullt mulig å lese tekster og tall selv, og gjøre seg opp sin egen mening om innholdet. Budsjettdokumentene er stort sett helt forståelige tekster som forklarer hva som skal gjennomføres og hvorfor. Når man vet hva man er interessert i handler det om å vite hvor man skal lete for å finne det.

Derfor har jeg laget en 2018-utgave av min leseguide til statsbudsjettet. Med et mål om å hjelpe folk finne frem i statsbudsjettet. Noen vil være mest opptatt av de helheten og de store linjene. Om oljepengebruken går ned. Om vesten går opp. Om vi gjør nok for å effektivisere offentlig sektor. Andre er mest opptatt av om skolene får mer penger til tidlig innsats, om barnevernet styrkes eller hvilke samferdselsprosjekter i Buskerud som skal settes i gang i 2018. Det fine med statsbudsjettet er at det svarer på alt dette, og mye mer.

Hvor skal man så begynne? For oversiktens skyld kan det være lurt å ta utgangspunkt i to samlesider med lenker til ulike dokumenter og verktøy. Det ene er regjeringens samleside om statsbudsjettet 2018 der det er lenker til hoveddokumentene, de ulike departementenes budsjettdokumenter og pressemeldinger, finanstalen og finansministerens pressekonferanse. Den andre er Finansdepartementets budsjettportal Statsbudsjettet.no som har lenker de de samme dokumentene, men i tillegg også en "statsbudsjettet A til Å", fylkesoversikter, oversikt over avgiftssatser, fordelingsvirkninger av skatteforslagene, omtale av hvordan statsbudsjettet følger opp FNs bærekraftsmål, og mye annet interessant.

De som er opptatt av de store linjene i norsk økonomi og utfordringene vi står overfor i årene som kommer bør begynne med å lese dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2018.  Selv om det dekker store temaer er det et kompakt og oversiktlig dokument som dessuten har fine grafer og tabeller. Det går igjennom utsiktene for norsk økonomi. beskriver hovedtrekkene i regjeringens økonomiske politikk og tar for seg endringene i skatte- og avgiftspolitikken i 2018. Så har det noen kapitler som tar for seg temaer som tiltak for økt produktivitet og effektiviteten i offentlig sektor og næringslivet, om hva Norge gjør for å oppfylle FNs bærekraftsmål og om forvaltningen av statens pensjonsfond.

Er man derimot mest opptatt av å få oversikt over alle utgiftene i statsbudsjettet, på tvers av sektorer og departementer, og i et mest mulig kompakt format, er det dokumentet som kalles "Gul bok" som gjelder. Det er proposisjonen om Statsbudsjettet 2018. De første 35 sidene gir en konsentrert omtale i tekst og tall av alle departementenes hovedprioriteringer og hovedtall og er nyttig lesestoff. Fra side 50 er det noen gode analyser av flerårseffekter av noen områder på statsbudsjettets utgiftsside Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning øker fra året før, men ofte gir det mer innsikt å se på utviklingen over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser av tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og store ikt-prosjekter binder ressurser over flere år og begrenser fremtidig handlefrihet. Kapittel seks beskriver hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført.

Akkurat det handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger på noe er ikke det samme som et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er vedtatt, og effekten av tiltaket når det er ferdig, som avgjør om politikken er vellykket. 

Er man mest opptatt av inntektssiden i statsbudsjettet, som skatter og avgifter, er det en egen proposisjon om alt som har med dette å gjøre som heter Skatter, avgifter og toll 2018. Her er det både helhet og mye detaljer, og denne proposisjonen er derfor på over 380 sider.

Mange er naturligvis opptatt hvordan det vil gå i en bestemt sektor, eller rett og slett av enkeltsaker. Her er det gjerne i det enkelte departementets budsjettdokumenter man finner svarene. Er man for eksempel opptatt av kommuneøkonomiens utvikling i 2018 er det Kommunal og moderniseringsdepartementet som har svarene. Via regjeringen budsjettportal finner man alle KMDs budsjettdokumenter og pressemeldinger. Kommuneøkonomien er omtalt i en pressemelding, nye digitaliseringstitak i en annen. Ønsker man et mer utfyllende bilde må man også lese  KMDs budsjettproposisjon til Stortinget. Men det finnes mer, også innenfor KMDs område. Et populært dokument blant kommuneøonomiens selverklærte nerder er vedlegget med tabeller som viser alle effektene av kommuneinntektsystemet på den enkelte kommune, det såkalte Grønt hefte, 

Alle departementene legger hvert år frem hver sin budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett. Stortinget komitebehandler budsjettet og behandler det kapittel for kapittel utover høsten, Alle disse dokumentene finnes på nettet, for eksempel Samferdselsdepartementets budsjett, Kunnskapsdepartmentets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, som alle har gode analyser av utfordringer som skal løses både på kort og lang sikt og målene de arbeider etter, i tillegg til selve tallene. Og når den tid kommer vil stortingskomiteen lage innstillinger om de samme dokumentene, som legges ut på Stortingets nettsider.

Et siste tips er å bruke de fylkesvise oversiktene på Finansdepartementets statsbudsjettside. Disse oversiktene ikke delt inn etter saksområder og sektorer, men etter geografi. Alle relevante satsinger og tiltak i statsbudsjettet er forsøkt tatt med i oversiktene, slik at man for eksempel kan få et samlet bilde av hva statsbudsjettet betyr for Møre og Romsdal eller for Telemark. når det gjelder alt fra nye veiprosjekter til kommuneøkonomi. Det er mer interessant enn mange tror å lese et statsbudsjett.

Gledelig nyhet om kommuneøkonomien

Norske kommuner har opplevd en sterk inntektsvekst de siste årene. En konsekvens av dette er at stadig færre kommuner er såkalte Robek-kommuner, det vil si kommuner som har så dårlig økonomi at de ikke har fullt handlingsrom når det gjelder viktige budsjettvedtak, men må ha statlig godkjenning. Aftenposten skriver i dag om dette i den helsides artikkelen "Aldri har færre kommuner vært under administrasjon":

"Robek-listen er statens oversikt over kommuner med så dårlig økonomistyring at de ikke får ta opp lån, vedta budsjett eller inngå langsiktige leieavtaler uten at staten, via Fylkesmannen, har godkjent det. I desember 2016 var det 47 kommuner registrert i Robek. Nå er tallet redusert til kun 27 kommuner. Det er det laveste tallet siden Robek-listen ble etablert i 2001. Siden nyttår er kommuner som Kristiansund, Røros, Haugesund, Kautokeino, Vestre Toten og Bø blitt «friskmeldt» og meldt ut av registeret. – Dette viser at opposisjonens elendighetsbeskrivelse av kommuneøkonomien er gal, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H). – Det å ha orden i økonomien er viktig for å kunne tilby innbyggerne gode tjenester. De nye tallene er derfor svært gledelige."

Dette er en positiv konsekvens at at kommuneøkonomien er blitt betydelig bedre de siste fire årene. og, som grafen over viser, har det aldri vært så få kommuner som har vært på Robek-listen. 

Men det er ikke bare kommunene på Robek-listen som har merket at det er blitt bedre tider. Kombinasjonen av at regjeringen har lagt fram statsbudsjetter med gode økninger i kommunerammen og at skatteinntektene til kommunene har økt som et resultat av bedre økonomiske tider, gjør at også driftsresultatet i kommunene har blitt stadig bedre. Da jeg blogget om det historisk gode kommuneresultatet i 2016 siterte jeg dette fra KMDs pressemelding i mars:

"Driftsresultatet i kommunesektoren i 2016 forventes å bli over 4 prosent, viser en undersøkelse som KS har gjort. I 2015 var driftsresultatet 3,2 prosent. Bortsett fra 2006, som også var et år med sterk skattevekst, er resultatene de høyeste i sektoren på 2000-tallet."

Bedre kommuneøkonomi i denne regjeringsperioden har særlig tre årsaker. Den første og viktigste handler om at regjeringen og det borgerlige flertallet i Stortinget har prioritert vekst kommunesektoren i statsbudsjettene. Det hender opposisjonspartiene hevder at kommunene er "sulteforet" og opplever "nedskjæringer". Færre Robek-kommuner og betydelig bedre driftsresultater viser at slike påstander ikke stemmer. Tvert imot har kommunene fått større mulighet til å styrke kvaliteten på viktige velferdstjenester innenfor blant annet eldreomsorg og skole.

Den andre årsaken til bedre kommuneøkonomi er at skatteinntektene ble høyere enn forutsatt både i 2015 og 2016. Nedturen i norsk økonomi var kraftig i de delene av landet der oljenæringene er sterkest, men mange bedrifter og næringer utenfor oljesektoren har klart seg godt selv om oljesektoren har hatt en nedtur. Nå når arbeidsledigheten går nedover igjen og de økonomiske konjunkturene peker oppover, blir det god vekst i skatteinntektene. I tillegg har det også vært noen ekstra skatteinntekter som skyldes tilpasninger til skattereformen Stortinget har vedtatt. 

Den tredje årsaken til at mange kommuner opplever et større driftsoverskudd er at de selv har tatt ansvar og gjennomført ulike effektiviseringstiltak. For eksempel ved å ta i bruk sikker digital post og ved å gjennomføre andre digitaliseringstiltak som reduserer administrative kostnader Mange kommuner er flinke til å ta i bruk velferdsteknologi i eldreomsorgen, noe som både gir en bedre eldreomsorg, men også gjør at kommunenes får lavere utgifter. Fordi kommunene er rammefinansiert beholder de selv gevinstene når de jobber smartere og kan bruke penger på andre ting, som å bedre tjenestetilbudet, fjerne eiendomsskatt eller betale ned på gammel gjeld som ellers vil gitt mindre handlingsrom i fremtiden.

Så er det noen politiske motstandere som har vært bekymret for at det vil bli mindre vekst igjen fra 2017. Men som jeg blogget om for noen dager siden viser prognosene at skatteinntektene til kommunene øker også i 2017.  De siste beregningene viser at skatteinntektene til kommunene blir fire milliarder høyere enn anslaget da revidert statsbudsjett ble lagt fram i mai. I Dagens Næringsiv for noen dager siden minnet Jan Tore Sanner om at vi de siste fire årene har vist at det er fullt mulig å få til både vekst i økonomien, skattelettelser til innbyggere og næringsliv og bedre kommuneøkonomi.

"Veksten i skatteinngangen er så sterk at kommunene i år får fire milliarder mer enn ventet. For kommunalminister Jan Tore Sanner (H) er det ett bevis for at Jonas Gahr Støres 15 milliarder i skatteøkning ikke er svaret nå. Før den avgjørende budsjettkonferansen på onsdag og torsdag har DN fått bekreftet at veksten i år og i 2018 er sterkere enn hva regjeringen anslo i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen i mai. Det gjør at Høyre og Frp enda sterkere i troen på at det er rom for ytterligere skattelettelser fremover. Og tilbakeviser Aps påstand om at skatteøkning er nødvendig for å finansiere velferden."

Kommunene i norsk økonomi

At kommunene har en stor og viktig rolle både som leverandører av viktige velferdstjenester og som beslutningsorganer i lokale saker er godt kjent. I vår norske og nordiske modell har vi lagt langt flere store oppgaver til kommunenivået enn det som er vanlig ellers i Europa.

Men hvor store er egentlig kommunene målt i andel av økonomien? Eller som andel av alle sysselsatte i Norge? Det får man svar på ved å lese kommuneproposisjonen som ble lagt frem av regjeringen på torsdag i forrige uke. Der er det rett og slett veldig mye interessant informasjon om både kommunenes oppgaver og økonomi. I tillegg, naturligvis, til informasjon om kommuneopplegget for neste år.

I underkapittel 11.2 om kommunesektorens størrelse i norsk økonomi kan vi lese at kommunenes inntekter er omkring 18 prosent av BNP, mens sysselsettingen målt i timeverk er omkring 16 prosent av samlet sysselsetting i Norge.

"Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjorde kommunesektorens inntekter 18 prosent i 2016, mens kommunalt konsum lå på knapt 14 prosent. Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk i norsk økonomi utgjorde den kommunale sysselsettingsandelen oppunder 16 prosent. Siden en relativt stor andel av de kommuneansatte jobber deltid, er kommunesektorens andel av den totale 
sysselsettingen større målt i personer enn i timeverk."

Mens både andelen av sysselsettingen og kommunenes konsum som andel av BNP har vært ganske stabile, har kommunesektorens inntekter som andel av BNP økt. En viktig forklaring på det er at kommunene har blitt tilført nye oppgaver, blant annet innenfor helseområdet, der det har fulgt med inntekter. Fordi kommunesektoren er en arbeidsintensiv sektor er det også slik at prisveksten for kommunal tjenesteyting er høyere enn for en del andre sektorer i samfunnet som er mer kapital- og teknologiintensive.

Det er også slik at Stortinget de siste årene har vedtatt økonomiske rammer for kommunesektoren som har muliggjort aktivitetsvekst og høyere kvalitet på tjenestene. Veksten i kommunenes frie inntekter, det vil si pengene som ikke allerede er bundet opp av befolkningsutvikling, pensjonskostnader osv., har vært høyere i denne stortingsperioden enn i rødgrønn tid:

"Ser vi over perioden fra 2013 til 2016, var den gjennomsnittlige årlige oppgavekorrigerte realveksten i frie inntekter 2,3 prosent, mens den for perioden fra 2009 til 2013 var 1,5 prosent, jf. figur 11.3. Innbyggertallet i Norge har økt i begge perioder. Den oppgavekorrigerte realveksten per innbygger var i gjennomsnitt 1,2 prosent i perioden fra 2013 til 2016 og 0,2 prosent i perioden fra 2009 til 2013. Veksten i de frie inntektene til kommuner og fylkeskommuner i perioden fra 2013 til 2016 har således vært sterkere enn i forrige stortingsperiode."

Dette har også slått ut i at driftsresultatene i kommunene generelt nå er langt bedre enn for noen år siden. Det er anbefalt at driftsoverskuddet for kommunesektoren samlet bør ligge på minst to prosent. De to siste årene har vi ligget godt over det nivået:

"Netto driftsresultat lå i 2015 og 2016 godt over de anbefalte nivåene, både i kommunene og i fylkeskommunene. I 2015 ble driftsresultatene kraftig forbedret fra de foregående årene. For sektoren som helhet utgjorde netto driftsresultat 3,2 prosent av inntektene, noe som var det høyeste netto driftsresultatet siden 2006. For kommunene (inkl. Oslo) var driftsresultatet 3,0 prosent og for fylkeskommunene 4,6 prosent. Netto driftsresultat forbedret seg ytterligere i 2016. For sektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 4,2 prosent. For kommunene (inkl. Oslo) var driftsresultatet 4,0 prosent og for fylkeskommunene 5,0 prosent. Et stort flertall av kommunene styrket driftsresultatet fra 2015 til 2016"

Mer om kommunenes driftsresultater om investeringer, gjeld og andre ting som bidrar til kommunenes rammebetingelser kan man som sagt lese om i den nye kommuneproposisjonen fra Kommunal og moderniseringsdepartementet. Jeg og resten av politisk ledelse bruker dagene etter at proposisjonen er lagt frem på å reise rundt til alle fylkene i landet og presentere både årets tall og rammene for neste års økonomiske opplegg for kommune-Norge. Med det handlingsrommet regjeringen har sørget for og foreslår neste år er det en veldig hyggelig jobb.

507 000 er ansatt i en kommune

Ved utgangen av 2016 var det i alt 507 000 sysselsatte i norske kommuner. Det er 1,9 prosent flere enn på samme tid i 2015. I tillegg var det 49 000 sysselsatte i norske fylkeskommuner, omtrent det samme som i 2015.

Går man inn i Statistisk Sentralbyrås ferske tall for antall ansatte i kommunesektoren vil man se at det er ganske stor forskjell på antall sysselsatte og antall årsverk, blant annet fordi det i noen sektorer er mange ansatte som velger å jobbe deltid. Skal man sammenligne aktivitetsnivået på tvers av sektorer og med andre deler av arbeidslivet er det derfor mest nøyaktig å bruke tall for antall årsverk. Årsverkstallene viser at det var 380 447 avtalte årsverk i kommunene i 2016, en vekst på 2,5 prosent, og 42 900 årsverk i fylkene, en vekst på 0,4 prosent.

Innenfor offentlig sektor er kommunesektoren klart størst, betydelig større enn både statsforvaltning, helseforetak og fylkeskommuner. Men hvilke områder er det som dominerer innenfor kommunal sektor? Her viser tallene at det er helse- og omsorgstjenester som er størst, med 165 269 årsverk. I løpet av 2016 var det en vekst på over 5200 årsverk, eller 3,3 prosent. I grunnskolen er det 124 224 årsverk, en vekst på 2278 årsverk, eller 2,3 prosent. Så hvis noen lurer på hvor den gode økonomiske veksten i kommuneøkonomien de siste årene er blitt av, så er den viktigste delen av svaret flere årsverk i kommunal eldreomsorg og flere årsverk i grunnskolen.

Så er det også viktig å nevne en liten bekymring. Tallene viser at det nå er 51 648 årsverk i kommunal administrasjon. Det er en vekst på hele 3,9 prosent fra året før. I fylkeskommunene er det 5356 administrative årsverk, en vekst på 5,8 prosent fra året før. Her må man sikkert ta noen forbehold når det gjelder kategoriseringen av ulike stillinger, men det er uansett viktig at det økte handlingsrommet kommunene har fått brukes til bedre tjenester til innbyggerne, ikke som økt vekst i byråkratiet. Det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder hvor mye de satser på å forenkling og på innovasjon, og i hvor stor grad de tar i bruk digitale verktøy. Det er fortsatt en stor jobb å gjøre.