Hvem eier hva i Norge? Et viktig skritt fremover

Jeg har skrevet flere ganger her på bloggen om det problematiske i at vi ikke har god nok oversikt over hvem som eier aksjeselskaper og eiendommer i Norge. I februar skrev jeg et blogginnlegg om en veldig god utredning fra Skatteetaten, Kartverket og Brønnøysundregistrene med tittelen "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom", som handler om hvilke behov ulike myndigheter har for eierskapsinformasjon og hvilke problemer det skaper for samfunnssikkerhet, tilsynsvirksomhet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og korrupsjon, etterlevelse av sanksjoner og innkreving av skatter, når korrekt eierinformasjon ikke er tilgjengelig.

En og annen habilitetesproblemstilling knyttet til aksjeierskap, både i politikk og embetsverk, har også fått stor oppmerksomhet. Det er saker som det ville være mye lettere å få rask og korrekt informasjon om med enkel tilgang til oppdaterte eierskapsopplysninger. Norge har dessuten forpliktet seg til å ha oversikt over "reelle eierskap" i flere nasjonale handlingsplaner til det internasjonale åpenhetssamarbeidet i Open Government Partnership (OGP). Og Stortinget har ved flere anledninger bedt regjeringen følge opp gennom vedtak, men ting har tatt tid.

Heldigvis ser det nå ut som ting er kommet i bevegelse og det er håp om et langt bedre innsyn i hvem som eier hva i Norge om ikke lenge. I januar, og i forbindelse med den nevnte rapporten fra Skattetaten, Kartverket og Brøynnøysundregistrene, lanserte daværende næringsminister Jan Christian Vestre en femppunktsplan for større åpenhet om aksjeiere. Og det virker som alle fem punktene, som handler om bedre konsernrapportering, om tilgang til aksjeierbøker, om innsyn i forvalterregistrerte aksjer, om personvernmessige grensedragninger, og om oversikt over reell/bakenforliggende kontroll i selskaper, er blitt satt på noen mer eller mindre parallelle beslutningsmessige spor. I dette problemkomplekset er det noen krevende balanseganger, både av prinsipiell, teknologisk og av mer praktisk karakter.

Men en god nyhet som kom denne uken er en veldig konkret oppfølging av Vestres punkt 2, om bedre tilgang til oppdaterte opplysninger fra aksjeeierbøker i selskaper og aksjonærregistre, noe som egentlig ikke burde være veldig vanskelig å løse verken praktisk, teknologisk eller prinsipielt. Oppfølgingen har kommet i form av et høringsnotat og et forslag til en ny forskrift om innsyn i aksjeeierbok og aksjonærregister, og i eiere av forvalterregistrerte aksjer (temaet forvalterregistrerte aksjer skal jeg ikke kommentere her, men det var altså punkt 3 i Vestres plan fra januar)

Når det gjelder innsyn i opplysninger om eierskap gjennom tilgang til aksjeeierbøker og aksjonærregistre er det faktisk ikke noe prinsipielt nytt i at det skal være åpenhet fra selskapets side om hvem som er eiere. Det står i dagens dagens aksjelov at aksjeselskaper plikter å føre oversikt over aksjonærene og at de plikter å opplyse om hvem som eier aksjer, når noen spør. Dette står i henholdsvis § 4-5 og § 4-6 i aksjeloven. Problemet er at dagens forskrift til loven er fra 1976 og gir uttrykk for en mildt sagt umoderne og ikke-digital måte å praktisere dette innsynet:

"Aksjeboken skal på selskapets kontor i kontortiden være tilgjengelig for enhver. Dersom selskapet ikke har kontor, skal aksjeprotokollen være tilgjengelig på forretningsstedet i forretningstiden. Føres aksjeboken med maskin for automatisk databehandling elles på annet liknende vis, skal aksjeboken holdes tilgjengelig i form av en utskrift som ikke må være eldre enn tre måneder. Etter anmodning skal selskapet innen en uke legge fram alfabetisk liste over endringer som har funnet sted etter at utskriften ble tatt."

Det er vel omkring ti år siden det ble slått fast at vi har et såkalt "digitalt førstevalg" i offentlig forvaltning, innenfor forvaltningslovens virkeområdet, og at papirbaserte løsninger kan være et supplement hvis det er behov. Men når det gjelder innsyn i eierskap er det fortsatt helt motsatt. Det er en  fysisk aksjeierbok som skal være tilgjengelig på kontoret i åpningstiden, og skulle den "føres med maskin", må det produseres en utskrift på papir hvis noen spør. 

Når NFD nå foreslår en ny og modernisert forskrift er det derfor ikke det prinsippielle rundt innsyn som er det nye, men å beskrive hvordan en fornuftig digital innsynsløsning kan erstatte kravet om en upraktisk og papirbasert løsning, Da må også formater, kanaler og tidsfrister tilpasses at vi lever i en digital verden. Ved å gjøre det på denne måten unngår man også at staten må investere i store nye registre med sanntidsinformasjon fra selskapene for å få innsyn, fordi dataene er i selskapene og selskapene selv har allerede denne plikten til å gi innsyn. 

En digital aksjeierbok og digital innrapportering av selskapshendelser til myndighetene er for de aller fleste selskaper en stor besparelse og en effektivisering av arbeidsprosesser sammenlignet med manuelle systemer. Å basere en innsynsløsning på noe man uansett allerede har, er en veldig praktisk og kostnadseffektiv måte å gjøre det på.

Og hva er det så Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) foreslår konkret om frister, formater og kanaler på forespørsler og svar om eierskap i selskaper? I den nye forskriftens paragraf 1 er de foreslått at innsyn i hvem som eier aksjer skal skje ved å sende en kopi av aksjeeierboken digitalt, via epost. Og hvis noen ber om innsyn på annen måte (for eksempel pr brev eller oppmøte på kontoret), kan dette avslås av praktiske grunner. Digitalt førstevalg med andre ord. Men for alle de som må håndtere eierskap i mange selskaper og/eller med mange eiere, er det nok mer praktisk å gi innsyn via et fagsystem, en digital aksjeeierbok som ligger tilgjengelig og er laget for å håndtere slikt. Så slipper man både utskrift, post og epost. § 1-2 i den foreslåtte forskriften handler om innsyn via innsynsløsninger og fagsystemer og lyder:

"§ 1-2 Innsyn via innsynsløsninger 

(1) Selskaper som har registrert aksjene i en verdipapirsentral som tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierregisteret, kan gi innsyn i aksjeeierregisteret via slik innsynsløsning. Ber noen selskapet om innsyn, kan selskapet avvise kravet ved å henvise til verdipapirsentralens innsynsløsning. Henvisningen må skje på en slik måte at den som ber om innsyn, enkelt kan finne frem til innsynsløsningen. 

(2) Dersom den som ber selskapet om innsyn ikke kan skaffe seg tilgang til innsynsløsningen nevnt i første ledd, skal selskapet likevel gi innsyn etter § 1-1. Første punktum gjelder tilsvarende ved vedvarende nedetid eller systemsvikt i innsynsløsningen. 

(3) Første og andre ledd gjelder tilsvarende dersom selskapet fører aksjeeierboken i et fagsystem eller hos annen tjenesteleverandør, og leverandøren av fagsystemet eller tjenesten tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierboken."

Hvor raskt må man svare og hvor oppdatert informasjon er man forpliktet til å gi? I følge forslaget til ny forskrift må informasjonen være slik den var på det tidspunktet forespørselen ble mottatt. Fristen for å svare er bare tre dager, men med en digital innsynsløsning vil det i realiteten gå mye raskere. Det er noe ganske annet enn oppslagene som i dag gjøres i skatteetatens aksjonærregister som gir øyeblikksbilder fra 31/12 hvert år, og ikke er tilgjengelig før langt utpå våren. Kjøper du aksjer tidlig i januar er det ikke synlig før på våren over et år senere. Slik vil det ikke være lenger.

Hva så med kostnadene ved håndtering av innsynsforespørsler? Det kan jo være komplekse konsern- og eierforhold, og mange eiere. Vel, her slår departementet fest i høringsnotatet at det er mulig å få dekket portoutgifter hvis noe skal sendes i posten, og at dersom noen kommer med mer enn 12 innsynsforespørsler i løpet av 6 måneder så kan det tas betalt for reelle ekstrautgifter, mens de 12 første uansett er gratis. Men jeg tenker dette er unntakene. Departementet mener digitaliseringen har kommet for å bli og det et mest sentrale her er at innsyn via innsynsløsninger som nevnt i § 1-2 skal være gratis uansett antall oppslag. Og det er jo naturlig i og med at i en digital løsning vil de som trenger opplysningene finne svare selv.

Når skal dette innføres i lovverket slik at selskapene vet når de må ha en modernisert innsynsløsning på plass? Departementets ambisjon er at forskriften skal besluttes over sommeren, etter en høring som pågår nå, og tre i kraft allerede fra 1.1.2025. Da har de kanskje ikke løst alle utfordringer knyttet til innsyn i hvem som eier hva i Norge, men med denne forskriften kommer noe av det aller viktigste på plass. Og selv om fristen er kort, så mener departementet at løsningene for å håndtere dette allerede finnes, og til og med er tidsbesparende.

Disclaimer: Og her må jeg, som i tidligere poster om samme tema, opplyse om at jeg er styremedlem i og aksjonær i dCompany, et selskap som tilbyr automatisert selskapshendelsesrapportering og digitale aksjeierbøker til aksjeselskaper. dCompany har mange kunder som må ha oversikt over eierskap i mange selskaper og med mange aksjonærer, blant annet innenfor såkorn- og venturekapital, private equity, family offices, eiendomsprosjekter og andre eiermiljøer. dCompany er et av selskapene som har slike løsninger det vil være flere som har behov for når de nye kravene om hvordan åpenhet om eierskap skal praktiseres trer i kraft.