Hvem eier hva i Norge?

Hvem eier hva i Norge? Spørsmålet kan i utgangspunktet virke ganske dumt i et land der myndighetene har både god oversikt og gode registre, og vi er vant til å måtte melde fra om hva vi eier både når vi leverer skattemelding, og rapporterer hva vi eier, og når vi tinglyser et eierskifte av bolig.

Men så er ikke virkeligheten helt slik likevel. Verken myndighetene eller offentligheten har den oversikten vi liker å tro fordi ikke alt eierskap i Norge er like lett å holde oversikt over. De aktuelle aksjehandelssakene i politikken, der det reises spørsmål om forvaltningslovens habilitetsbestemmelser er blitt brutt, understreker hvor viktig det er med korrekt og oppdatert informasjon hvem som eier hva.

Lars Peder Brekk beskrev dette godt i et innlegg i VG for noen dager siden der han forklarer hvordan det både er ønskelig og mulig å gi digital tilgang til sanntidsinformasjon om både aksjeeierskap og transaksjoner, og gjøre det tilgjengelig for alle de man ønsker at det skal være tilgjengelig for. Jeg kommer tilbake til Lars Peder Brekks konkrete tiltak. Men først litt om hvor vi er i dag.

I dag finnes det ikke tilgang til slik sanntidsinformasjon, hvis ikke selskapet selv velger å gi en slik tilgang til sin private digitale aksjeeierbok. Offentlige registre er faktisk langt fra å være oppdatert. Kjøper man aksjer i et selskap tidlig i januar vil disse endringene først dukke opp i Skatteetatens aksjonærregister i april året etter, det vil si over et år senere. Man kan prøve ut dette selv ved å gjøre et søk i aksjonærregisteret eller hos Proff. Nå er det riktignok slik at Aksjeloven i kapittel 4 pålegger alle aksjeselskaper å ha en aksjeeierbok og sier at den "skal være tilgjengelig for enhver". Loven sier at den skal "føres på en betryggende måte" og "kan føres digitalt", men ingenting om at den må være tilgjengelig digitalt, eller være digital i det hele tatt. Det kan være en bok. Eller kanskje en post-it lapp?

Det er flere andre utfordringer med å ikke ha oppdaterte oversikter over hvem som eier hva i Norge enn inhabilitet. Dagens Næringliv har de siste to årene i artikkelserien Hvem eier Norge? hatt en omfattende gjennomgang av ulike skadelige konsekvenser av at vi har mangelfull oversikt over både eierskapet til eiendommer (det er i dag ikke plikt til å tinglyse eiendomskjøp i Norge), mangel på oppdaterte oversikter over hvem som er aksjonærer i selskaper og manglende oversikt over reelle bakenforliggende eierskap (beneficial ownership) på grunn av vedtektsbestemmelser om kontroll som ikke er tilgjengelige eller indirekte eierskap som ikke blir synliggjort. 

Konsekvensene er at vi risikerer å ikke fange opp økonomisk kriminalitet, som for eksempel brudd på konkurskarantener, offentlige innkjøpere som i hemmelighet har eierinteresser i selskaper de kjøper varer og tjenester fra eller utenlandske myndighetspersoner og oligarker som er underlagt internasjonale sanksjoner, men som likevel har eierinteresser i Norge fordi vi mangler informasjonen som trengs for å avdekke sanksjonsbrudd.

Hva er det så vi må gjøre for å løse dette problemet? Både Skattedirektøren og Brønnøysunddirektøren har presentert svært gode  ønskelister, men det krever politiske beslutninger hos deres sjefer i regjeringen for å få ønskene oppfylt.

For å begynne med Skattedirektøren. Hun er tydelig på at vi ikke må falle for fristelsen til å lage et eget nytt register for hvert problem som dukker opp. For eksempel fristelsen til å lage et eget aksjonærregister for regjeringsmedlemmer, et for stortingsrepresentanter, et for offentlige innkjøpere, et for tilsynsansatte og kontrollører, et for departementsansatte osv. Det blir bare rot. Vi trenger at det gjøres en felles jobb der ulike myndighetsbehov og andre samfunnsbehov blir sett i sammenheng og der det lages en felles løsning, men der det kanskje må være ulike tilgangsnivåer både av hensyn til personvern og sikkerhet. Skattedirektør Nina Schanke Funnemark sier det slik til Dagens Næringsliv:

"– Å ha oversikt over eierskap i Norge er en jobb som vi må gjøre samlet. På tvers av flere etater, på tvers av flere ansvarsområder. Per i dag er det flere etater som har ansvar for ulike registre. Det vi trenger å gjøre er å få en bedre samlet oversikt over reelt eierskap i Norge. Skattedirektøren viser til spredte opplysninger hos Kartverket, Brønnøysundregistrene, Skatteetaten selv og kommunene. – Det er mye informasjon som jeg tror vi kan bli bedre på å se i en helhet. – Bedre tilgjengelighet av informasjon vil gjøre at vi kan gjøre jobben vår bedre.

Et slik samlet grep der man både kartlegger de ulike myndighetenes behov for eierskapsinformasjon, mediene og allmenhetens tilgang til slik informasjon og det juridiske, organisatoriske og teknologiske rammeverket rundt en ny løsning først, og så lager en slik sammenhengende løsning, er en fornuftig plan. Kanskje trengs det ikke en så stor it-investering som det høres ut som heller, jeg kommer tilbake til det.

Lars Peder Brekk, direktør hos Brønnøysundregistrene, presenterte en liste på fem punkter i et innlegg i VG for noen dager siden:

"Her er våre forslag til hva som vil gi en bedre oversikt over eierskap:

– Gjøre eierskapsinformasjon digitalt tilgjengelig for alle i sanntid.
– Etablere en infrastruktur som kan kobles opp mot markedets digitale aksjeeierbøker for å unngå dobbeltrapportering.
– Etablere et offentlig PEP-register.
- Styrke samarbeidet med utenlandske registre for å spore internasjonale eiere.
- Nasjonale reguleringer som setter klare regler for håndtering av interessekonflikter.

Med slike tiltak vil det være mulig å se enhver aksjetransaksjon i sanntid. Dette gir politikere og andre beslutningstakere mulighet til å undersøke om det foreligger mulige interessekonflikter. Det vil også kunne virke forebyggende. Åpenhet og habilitet er grunnlaget for et velfungerende aksjemarked."

Dette er gode forslag alle sammen, og de henger sammen innbyrdes. Helt sentralt i å få dette til er Brekks punkt 2 om å ha en offentlig digital infrastruktur som kan kobles opp mot markedets digitale aksjeeierbøker. Det finnes nemlig slike løsninger tilgjengelig i markedet i dag som kan mate sanntidsdata inn de offentlige registrene. Jeg sitter selv i styret i og eier aksjer i et slikt selskap, dCompany, et spennende lite norsk selskap som både tilbyr digitale aksjeeierbok og automatisert innrapportering av ulike selskapshendelser som ellers tar tid og kan koste dyre advokattimer. Her er mer om dCompany. Men så vil det naturligvis også være slik at myndighetene vil motta innrapportering via alle leverandører av slike fagsystemer som oppfyller kravene som må stilles til sikkerhet og ikke-manipulerbarhet, men altså ikke aksjebok på post-it lapper. 

Så er naturligvis et siste spørsmål hvor dyrt det blir og hvor lang tid det vil ta å etablere en statlig registerinfrastruktur for alt dette? Det vet ikke jeg svaret på, men noe av det vi ønsker å oppnå av innsyn og åpenhet, i sanntid, er strengt tatt ikke avhengig av at det finnes nye offentlige registre. Dataene kommer jo uansett fra et sted, fra selskapene, og de har allerede i dag i følge aksjeloven en plikt til å holde seg med oppdaterte og tilgjengelige aksjeeierbøker. Ved å i stedet stille lovkrav om at alle aksjeselskaper må ha digitale, oppdaterte, tilgjengelige og ikke-manipulerbare aksjeeierbøker, vil vi kunne ta et viktig skritt på veien mot den åpenheten om eierskap vi trenger. Og legge grunnlaget for at dataene finnes i et format som myndighetene kan ta imot og bruke.

(Disclaimer: For ordens skyld, og slik det også står i teksten; Jeg er styremedlem i dCompany, en tilbyder av en digital og sannstidsoppdatert aksjeeierbok i det private markedet, som kan levere data inn i offentlige eierskapsregistre om det legges til rette for det).