Kommunene med færrest og flest barn i 2025

Nyttårsbarn før sankhans?

Jeg har i noen år hatt en fast årlig spalte her på bloggen om årets nyttårsbarn. Ikke om hvor nyttårsbarnet kom først, men om hvor nyttårsbarnet kom sist. I noen små kommuner er det nemlig slik at konkurransen om årets nyttårsbarn ikke kan avgjøres før etter lang tid. Kanskje ved påsketider, eller kanskje ikke før sankthans. Og i noen kommuner er  spørsmålet om nyttårsbarnet er kommet før neste nyttårsaften.

Jeg skrev forrige gang om dette her på bloggen i september i fjor da det var blitt klart om det i noen kommuner fortsatt ikke var født noe nyttårsbarn første halvår. Svaret var null nyttårsban før sankthans i to kommuner, Utsira og Røyrvik. Og i hele 10 kommuner ble det bare født et barn i hele første halvår.

Ingen yngrebølge

Hvorfor er dette så viktig? Jo, ganske enkelt fordi det noen ganger feilaktig kaller en "eldrebølge" først og fremst er et problem fordi det ikke blir flere unge. De gamle er jo her fra før, men de blir et år eldre for hvert år, og for hvert år de blir eldre øker sjansen for at de trenger eldreomorgstjenester eller havner på sykehus. Så lenge det blir født minst like mange unge, så er det ikke noe problem, for dag kommer det til nye skoleelever, studenter og, etter hvert, arbeidskraft, der mange kommer til å bli sykepleiere, helsefagarbeidere og leger.

Problemet er naturligvis at dette ikke blir født mange nok til å at dette skjer. Fødselstallene har stupt, og i mange små distriktskommuner blir det ikke født mer enn en håndfull barn i året. Jeg kommer tilbake til kommunene som kom nederst på listen over barnefødsler i 2025. Men først er det viktig å nevne det lille tilløpet vi ser til gode nyheter akkurat nå. Frukbarhetstallet har faktisk gått litt oppover i 2025. Ikke i nærheten av det som kreves for å opprettholde et fødselsoverskudd på lang sikt, men likevel opp. SSB skriver at:

"Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) økte til 1,48 barn per kvinne i 2025, en økning fra 1,44 året før. Det ble født 55 400 barn i Norge i 2025, som var 1 400 flere enn året før, viser nye tall fra statistikken Fødte. Ut fra det totale antallet fødsler regner SSB ut Samlet fruktbarhetstall (SFT). Etter tre år med oppgang ligger det nå på 1,48, men dette er fortsatt lavt i et historisk perspektiv. -Det var særlig kvinner i alderen 30–34 år som bidro til fjorårets økning, mens fruktbarheten var relativt stabil for de andre aldersgruppene, sier Espen Andersen, seniorrådgiver i SSB."

Kommuner nesten uten barn

I noen få kommuner i Norge ble det født over 1000 barn i 2025. Oslo topper listen med 9287 barn. Det kan bli skap konkurranse om å bli årets nyttårsbarn av slikt. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillestrøm, Drammen og Kristiansand ble det født over 1000 barn i fjor. 

I den andre enden av skalaen finner vi som sagt en del kommuner der det er usikkert om nyttårsbarnet kommer til påske, til sankthans, eller i det hele tatt før det neste jul. I 2025 var det en kommune, Røyrvik i Trøndelag, som hadde null barnefødsler. I Utsira kommune, Norges minste, ble det født ett barn. Ett var sluttsummen også i Modalen kommune. Det blir små skoleklasser av slik noen år etter. 

Andre kommuner med færre enn 10 barnefødsler i løpet av 2025 var Aremark (7), Os i Innlandet (9), Etnedal (8), Åseral (8), Kvitsøy (7), Eidfjord (6), Fedkje (3), Masfjorden (8), Sollund (4), Hyllestad (5), Osen (6), Tydal (7), Lierne (9), Namsskogan (6), Høylandet (6), Flatanger (9), Leka (8), Bindal (6), Vevelstad (7), Grane (5), Hattfjelldal (7), Nesna (9), Træna (2), Rødøy (7), Beiarn (8), Sørfold (7), Røst (3), Værøy (4), Flakstad (9), Moskenes (3), Ibestand (4), Gratangen (8), Lavangen (8), Dyrøy (6), Kvænangen (6), Loppa (5), Hasvik (6), Måsøy (8), Gamvik (5), Berlevåg (9), Vardø (8), Nesseby (7). Sannsynligvis er det noen store borettslag i Norge der det blir født flere barne enn dette.

Jeg må komme med en liten fotnote om Moskenes kommune, med tre barnefødsler i 2025. Dagens Moskenes kommune blir fra 2028 en en del av nye Vest-Lofoten kommune etter sammenslåingen med dagens Vestvågøy kommune. Der ble det født 114 barn, så det blir jo ganske mange til sammen. Men de to kommunene er ikke naboer. Mellom ligger Flakstad kommune som lurer på om de kan klare seg selv. Der ble det født 9 barn i 2025.

Nå er det jo ikke slik at det er antall barnefødsler og heller ikke fødselsoverskudd/underskudd alene som avgjør fremtidsutsiktene. Man kan skaffe nye innbyggere i arbeidsfør alder enda raskere gjennom innflyttng og innvandring. Men dessverre for de minste kommunene med lave fødselstall ser det ikke ut til at tilfytting blir noen redning. Den største befolkningsveksten kommer helt andre steder. Og mer enn 1000 nye innbyggere i 2025 ble det i Oslo, Asker, Lillestrøm, Lørenskog, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Jentene forsvinner ikke lenger

Her er det to forsider fra The Economist som viser at store forbedringer i verden kan skje på overraskende kort tid. Det er  bare 15 år mellom den øverste forsiden, som er fra mars 2010, og den nederste som er fra juni 2025

Temaet er familiers ønske om å få guttebarn fremfor jentebarn, noe vi kan fristes til å tenke at ligger dypt forankret i mange konservative kulturer. Og at denne favoriseringen av gutter, i kombinasjon færre barn, billig ultralyd og enklere tilgang til abort, ville utløse en demgrafisk katastrofe på sikt.

Tallenes tale i 2010

Da The Economist skrev en lederartikkel og satte denne saken på forsiden i mars 2010 virket det temmelig dystert. De skriv under overskriften "Gendercide", at:

"Most people know China and northern India have unnaturally large numbers of boys. But few appreciate how bad the problem is, or that it is rising. In China the imbalance between the sexes was 108 boys to 100 girls for the generation born in the late 1980s; for the generation of the early 2000s, it was 124 to 100. In some Chinese provinces the ratio is an unprecedented 130 to 100. The destruction is worst in China but has spread far beyond. Other East Asian countries, including Taiwan and Singapore, former communist states in the western Balkans and the Caucasus, (...) Gendercide exists on almost every continent."

Analysen i 2010 var svært pessimistisk og konkluderte med at verken mer rikdom, høyere utdanning eller mindre familier ville stoppe denne utviklingen. Tvert imot gjorde mindre familier det anda viktigere å få gutter. Og på toppen av det hele kom det billige og tilgjenelige teknologier som raskt bidro til å aksellerere en kjønnsskjevhet som allerede var der:

"Wealth does not stop it. Taiwan and Singapore have open, rich economies. Within China and India the areas with the worst sex ratios are the richest, best-educated ones. And China's one-child policy can only be part of the problem, given that so many other countries are affected. In fact the destruction of baby girls is a product of three forces: the ancient preference for sons; a modern desire for smaller families; and ultrasound scanning and other technologies that identify the sex of a fetus."

Tallenes tale i 2025

I juni 2025, bare 15 år detter, er igjen denne problemstillingen på forsiden av The Economist, men noe dramatisk har skjedd. Overskriften er "Phew it's a girl! - The stunning decline of boy preference". Fordi det ikke er teknologien som har gått i revers, eller lovgivningen som er endret, så må det ha skjedde en helt bemerkelsesverddig global endring i holdninger. The Economist reflekterer over dette i lederartikkelen, og skriver at: 

"Without fanfare, something remarkable has happened. The noxious practice of aborting girls simply for being girls has become dramatically less common. It first became widespread in the late 1980s, as cheap ultrasound machines made it easy to determine the sex of a fetus. Parents who were desperate for a boy but did not want a large family—or, in China, were not allowed one—started routinely terminating females. Globally, among babies born in 2000, a staggering 1.6m girls were missing from the number you would expect, given the natural sex ratio at birth. This year that number is likely to be 200,000—and it is still falling."

Lederartikkelen går igjennom tallene. I Kina falt ubalansen fra en topp på 117,8 gutter per 100 jenter i 2006 til 109,8 i fjor, og i India fra 109,6 i 2010 til 106,8. I Sør-Korea er det nå helt tilbake til normalen, etter å ha vært sjokkerende 115,7 i 1990. Og nettopp i Sør-Korea har denne endringer kommet litt tidligere. De virket som et litt spesielt unntak i 2010, mens det nå er slik at alle land går i samme retning. The Economist er inne på et par interssante forklaringer og effekster denne nye endringen kan få.

Positive effekter av flere jenter

The Economist peker for det første på det ganske opplagte, som både er en årsak og en mulig virkning, at selve samfunnssystemet og verdigrunnlaget som første til et ønske om gutterbarn framfor jentebarn, må være svekket. At sønnene tjener pengene og sørger for familienes gamle, og at kvinnene skal tjene mannnen, er ideer som åpenbart finnes fortsatt, men de stemmer ikke så godt med virkeligheten.

En annen effekt er at det samfunnsskadelige overskuddet av menn ikke lenger vil være et stort problem. The Economist skriver at verden blir sikrere:

"Second, it heralds an easing of the harms caused by surplus men. Sex-selective abortion doomed millions of males to lifelong bachelorhood. Many of these “bare branches”, as they are known in China, resented it intensely. And their fury was socially destabilising, since young, frustrated bachelors are more prone to violence. One study of six Asian countries found that warped sex ratios led to an increase of rape in all of them. Others linked the imbalance to a rise in violent crime in China, along with authoritarian policing to quell it, and to a heightened risk of civil strife or even war in other countries. The fading of boy preference will make much of the world safer."

 Men kan det være at dette bare er begynnelsen, og at denne reverseringen av et overskudd av gutter ikke stopper når det blir likt, men fortsetter i favør av jentene? Hvis flere jenter tar høyere utdanning, jobber i de sikreste jobbene, tar jeg av sine foreldre, ikke er de som kommer i fengsel eller er voldelige i samme grad som menn, hvorfor ikke prioritere å få jentebarn? Og i følge The Economist er dette i ferd med å skje, i hvert fall i noen regioner i verden:

"In some regions, meanwhile, a new preference is emerging: for girls. It is far milder. Parents are not aborting boys for being boys. No big country yet has a noticeable surplus of girls. Rather, girl preference can be seen in other measures, such as polls and fertility patterns. Among Japanese couples who want only one child, girls are strongly preferred. Across the world, parents typically want a mix. But in America and Scandinavia couples are likelier to have more children if their early ones are male, suggesting that more keep trying for a girl than do so for a boy. When seeking to adopt, couples pay extra for a girl. When undergoing in vitro fertilisation (IVF) and other sex-selection methods in countries where it is legal to choose the sex of the embryo, women increasingly opt for daughters".

For mye kjønnsubalanse den ene eller andre veien er naturligvis ikke bra, og det er svært gledelig at det som kunne se ut som en fremvoksende demografisk katastrofe, ikke ser ut til å bli det likvel. Jeg er litt overrasket selv over hvor raskt en svært negativ utvikling har snudd og hvor mye det har utviklet seg i positiv retning. Det er mer enn nok andre store problemer i verden som krever tid og oppmerksomheten, så dette er en viktig fremgang det er grunn til å glede seg over. 

Befolkningsvekst, -brems og -nedgang i 2023

Vi snakker mye om "eldrebølgen" som består i at andelen pensjonister øker og andelen i yrkesaktiv alder går ned. Men  "eldrebølgen" har  ikke bare med at folk lever lengre enn før og at de store barnekullene etter krigen kommer blir pensjonister og, etter hvert, trenges sykehjemsplass. Eldrebølgen skyldes også mangel på en yngrebølge. Det blir født stadig færre barn (se grafen). 

Dette med lave fødselstall, at det er ujevnt fordelt mellom kommunene, og at man i noen kommuner lurer på om nyttårsbarnet kommer før sankthans, eller kommer i det hele tatt, har jeg blogget om flere ganger. Nå er imidlertid folketallet i kommunene og i Norge avhengig av flere ting enn bare antall fødsler, Når folketallet ved utgangen av 2023 økte til 5 550 200 var det en vekst på 61 200 personer. Det inkluderer en innvandring på 86 600 personer. 33 000 innvandrere kom fra Ukraina alene. Nettoinnvandringen til Norge i 2023 var på 52 500 personer, så det var i all hovedsak innvandringen som bidro til befolkningstilveksten.

Men hvordan ser egentlig kommunenes utsikter til vekst ut fremover, bortsett fra det som har med innvandring å gjøre. Vi har tidligere sett hvordan arbeidsinnvandring fra andre land, blant annet fra Polen, kan både svinge og avta når polsk økonomi gjør det godt. Innvandring fra Ukraina er minst like usikkert fremover. 

I tillegg til å se på fødselstallene i alle kommunene, har jeg sett på to andre tall: fødelsoverskuddet (fødte minus døde) i kommunen i 2023 og befolkningsveksten i kommunene. Og laget en superenkel analyse som deler landet i tre kategorier. Kategori 1 er kommunene som har både fødselsoverskudd og befolkningsvekst. Det er kommunene som har minst grunn til bekymring (noen mener kanskje det vokser for mye). Dette er kommuner med en underliggende vekst i befolkningen og med best balanse mellom ulike aldersgrupper. Kategori 2 er kommunene der folketallet vokste i 2023, men det var fødelsunderskudd. Veksten skytes noe annet enn flere barn, og for de aller fleste av disse var det innvandring. Kategori 3 er kommunene der det var både fødselsunderskudd og nedgang i folketallet. Kanskje det var innvandring, men folketallet gikk likevel ned. Og med mindre innvandring vil det gå enda raskere ned.

Så er spørsmålet: Forteller SSBs kommunestatistikk noe om hva slags kommuner som er i de tre kategoriene? Er det slik at kommunene som vokser i stor grad er i distriktene, slik regjeringen har som mål? Vel, det kan man trygt slå fast at ikke er tilfelle. I den grad regjeringen har noen politikk for å snu sentraliseringen og reversere forgubbingen på bygdene, må den har slått alvorlig feil.

I min kategori 1, kommuner med både fødselsoverskudd og befolkningsvekst finner vi alle de største kommunene i Norge. I Oslo var fødselsoverskuddet 4541  og befolkningsveksten 8673 personer. Denne kombinasjonen er det også i de andre største byene, Bergen, Stavanger, Trondheim, Sandnes, Tromsø, Kristiansand, Drammen, Ålesund og Bodø, men stort sett er fødelsoverskuddets andel av befolkningsveksten lavere enn i Oslo. Den samme kombinasjonen av fødselsoverskudd og befolkningsvekst finner vi også de store vekstkommunene rundt Oslo, sin Bærum, Asker, Lillestrøm, Lørenskog, Rælingen, Ullensaker og Nordre Follo. Det samme gjelder vekstkommunene på Jæren og rundt Bergen. God befolkningsvekst og noe fødselsoverskudd. Og noen få kommuner ellers. I Finnmark skiller Alta seg ut med et ganske stort fødselsoverskudd

I kategori 2 vinner vi de i 2023 hadde befolkningsvekst kombinert med fødselsunderskudd. De vokser litt, men det er mer usikre fremtidsutsikter fordi veksten skyldes innvandring. Mange av de mellomstore norske byene er i denne kategorien. I Østfold gjelder det for eksempel, Halden, Fredrikstad, Indre Østfold og Moss, i Vestfold og nedover: Holmestrand, Sandefjord, Larvik, Skien, Porsgrunn, Kragerø og Arendal. I Innlandet gjelder det Hamar, Gjøvik, Lillehammer, Ringsaker og Kongsvinger. Og slik kan vi gå landet rundt og for mange av kommunene er det slik at befolkningsveksten er lav, og betydelig lavere enn antall nye innvandrere.

I min kategori 3 er kommuner hvor det både var var en nedgang i folketallet i 2023, Til tross for innvandringen, På denne listen kan Nord-Odal være et interessant eksempel med 35 fødsler, men et fødselsunderskudd på 39 og en befolkningsnedgang på 10 personer. På listen finner vi på Østlandet kommuner som Hol, Grue, Våler, Trysil, Stor-Elvdal, Sjåk, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Østre Toten, Nordre Land, Sør-Aurdal, Drange, Nome, Tinn. På Vestlandet Kvam, Vaksdal, Sollund, Høyanger, Fjaler, Bremanger, Stranda og Sykkylven. I de nordligste fylkene har folketallet gått ned i Meløy, Vega, Grane, Værøy, Røst, Andøy, Moskenes, Kvæfjord, Gratangen, Målselv, Storfjord, Kåfjord, Lebesby, Berlevåg, Båtsfjord og Nesseby. 

Det er ikke slik at det bare er vekst i Oslo eller i de de aller største byene i Norge. Store kommuner i arbeidsmarkedsområdene rundt de største byene vokser også. Det gjør også byer og tettsteder i andre viktige arbeidsmarkeder, men her er veksten mindre, og mer avhengig av innvandring. Mens det i de små distriktskommunene stort sett er stillstand eller nedgang i folketallet, tross rekordhøy innvandring.

Største befolkningsvekst siden 2012

Norges befolkning ved utgangen av 2022 var på 5 488 944 personer. Det er en vekst på 63 714 personer fra året før, den største årlige veksten i folketallet siden 2012. Men dessverre er det ikke slik at barnefødsler i Norge bidrar så mye til denne veksten. 

Det klart største bidraget til befolkningsveksten kommer fra tilflytting av flykninger fra krigen i Ukraina. I alt 32 600 ukrainske statsborgere innvandret til Norge i 2022 og antall ukrainere i Norge er totalt 35 400 nå. Og det er bra at Norge tar sin del av innsatsen for å bosette flykninger fra krigen. Man kan jo heller ikke utelukke at det kan komme mange flere.

Når det gjelder fødselstall var de nede igjen på lavt nivå ingen etter en pandemiopptur i 2021. Og fødelsoverskkudet i 2022 (antall fødsler minus antall døde) ble bare på 5700, under halvparten av året før. SSB skriver:

"Etter eit lite oppsving i 2021, gjekk fødselstalet kraftig ned i 2022. Det vart fødd 51 500 born i Noreg i 2022, som er 4 500 færre enn i 2021, og det lågaste sidan 1985. – Auken i fødslar i 2021 var nok eit unnatak. I 2022 fortsette trenden frå tidlegare år, og fødselstalet er no det lågaste på 40 år, seier Sønstebø."

Jeg kommer tilbake med noen tall for hvor de 51 500 barna ble født. Jeg pleier jo å blogge om de kommunene som har så lave fødselstall at det er usikkert om nyttårsbarnet kommer før Sankthans. Og i 2022 var det faktisk slik at det i to kommuner ikke ble født noen barn i det hele tatt. Og i ganske mange kommuner ble det født under 10 barn, så spesielt fulle skoler får de ikke i årene som kommer. Men dette kommer jeg som sagt tilbake til.

Fødselstall og kvinnelig yrkesdeltagelse

En gammel sannhet sier at når flere kvinner kommer i jobb får de færre barn og fødselstallene går ned. Derfor er fødselsraten lavere i rike land med høy kvinnelig yrkesdeltagelse enn i fattige land med lav yrkesdeltagelse. Slik var det for 40 år siden og slik er det nå? Eller?

Problemet med denne gamle sannheten er at den ikke kan forklare hvorfor land som Spania og Italia, som har langt lavere kvinnelig yrkesdeltagelse enn for eksempel Norge og Sverige, har enda lavere fødselstall. I et forskningsnotat har National Bureau of Economic Research i USA har sett på tallene og slår fast at det ikke er som i 1980. Tvert imot er det et mønster at det i land som legger til rette for høy kvinnelig yrkesdeltagelse og der holdninger i samfunnet trekker i retning av likestilling i arbeidslivet, blir født flere barn, ikke færre.

The Economist skriver om disse tallene i artikkelen "In rich countries, working women and more babies go hand in hand". De har sett på forskningsnotatet og skriver at:

"A new working paper published by the National Bureau of Economic Research argues that the reversal was driven by both cultural and policy changes. In countries such as America and Norway it became economically and socially easier to hold down a job and be a mother. As a result, the birth rate increased. But in places where the two remained in conflict, for example in Italy and Spain, women still worked less and had fewer babies (see chart). The authors find that four main factors lead to higher fertility rates: flexible labour markets, co-operative fathers, favourable social norms, and good family policies."

De peker på fire faktorer som bidrar til høyere fødselstall i noen rike land: fleksible arbeidsmarkeder, samarbeidsvillige fedre, samfunnsnormer som støtter at kvinner flest er i jobb og gode (og dyre) offentlige tiltak for lange fødselspermisjoner og subsidierte barnehager. Og fremhever Norge og USA spesielt fordi begge land ser ut til å ha lykkes, men med en ganske ulike miks av tiltak. Norge er ledende i verden på offentlig betalte ordninger for barn og foreldre:

"In Norway, for example, where childcare is highly subsidised—in 2021 the government spent $29,726 per toddler—both the female employment rate and the fertility rate are among the highest in the OECD, a club of mostly rich countries. No doubt 49 weeks of parental leave helps too."

Mer overraskende for oss som bor i Norden og Nord-Europa er det nok at USA, med noen av den rike verdens mest elendige offentlige ordninger for betalte fødselspermisjoner og barnedekning, også klarer å kombinere relativt høy kvinnelig yrkesdeltagelse med høye fødselstall, ja høyere fødselstall enn i Europa. Det kommer i følge The Economist av at holdninger til likestilling er moderne, selv om offentlige velferdsordninger ikke fremmer det på samme måte som i Norden:

"Social factors also play a role. America ranks near the bottom of the OECD on childcare spending, dishing out just $500 per child each year. It is also the only country without national paid maternity leave. But men in America do more housework and take on more child care than in most OECD countries."