Thomas Friedman om kunnskapsklynger

Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer om globalisering, innovasjon og politikk i New York Times og nå i helgen hadde han en kommentar med noen glitrende refleksjoner om hva som må til for å skape fremtidens arbeidsplasser.

Utgangspunktet for kommentaren er presidentvalget i USA og hvordan det i økende grad er slik at presidenter bare har 100 dager hvert fjerde år, før neste kongressvalgkamp begynner, på å iverksette fundamentale endringer. Da gjelder det å prioritere de rette tingene,og i følge Friedman handler det nå om å skape nye kunnskaps-arbeidsplasser. Han siterer Harvard-økonom Laurence Katz som sier at "We are having three jobs crises at once":

Første krise handler om lavere etterspørsel etter varer og tjenester i kjølvannet av finanskrisen, noe som gjør at færre blir ansatt. Andre krise springer ut av den første og handler om at høy langtidsledighet skaper ytterligere problemer fordi stadig flere mister kontakten med arbeidslivet og trenger mer hjelp for å komme tilbake. Tredje krise handler om at arbeid som fantes før forsvinner på grunn stadig raskere endringer i kjølvannet av globalisering og ny teknologi:

"The third jobs crisis flows from the merger of globalization and the I.T. revolution. The president described it in his Kansas speech: “Steel mills that needed 1,000 employees are now able to do the same work with 100 employees, so layoffs too often became permanent, not just a temporary part of the business cycle. ... Today, even higher-skilled jobs, like accountants and middle management can be outsourced to countries like China or India.”.

Hva er så svaret på disse tre utfordringene? Thomas Friedman mener at det handler om å stimulere de arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden. Det er ikke lenger slik at Ford eller General Electric kommer til byen og bygger en fabrikk som trenger 25 000 arbeidere. Den typen fabrikk består i dag av roboter som produserer varer, i tillegg til noen få hundre ansatte. Fremtidens arbeidsmarkedsregioner må posisjonere seg som "kunnskapsklynger", steder som trekker til seg mange innovative bedrifter, i all hovedsak små og mellomstore bedrifter med behov for kreative kunnskapsmedarbeidere. De stedene som får til samspillet mellom høyere utdanning, forskning og næringsliv og lykkes i å være attraktive for den type talent som det kunnskapsbaserte arbeidslivet er avhengig av, studenter, kunnskapsarbeidere, forskere og entreprenører, vil lykkes best:

"We need to think of the future middle class as being generated not by factories “but by hubs,” argues Katz. These are networked urban areas like Austin, Silicon Valley and Raleigh-Durham, where people learn, imagine and create value rapidly by combining universities, high-tech manufacturers, software/service providers and highly nimble start-ups that collaborate and compete to invent things that make people’s lives more entertained, productive, healthy, educated and comfortable. The knowledge workers in these hubs will be the big profit generators."

Thomas Friedman skriver om hva neste amerikanske president må prioritere de første hundre dagene for å få orden på konkurranseevnen og veksten i USA. Men jeg tror dette må være oppskriften en regjering må følge de første hundre dagene uansett hvor i verden den befinner seg. Det handler om å investere i utdanning, forskning, infrastruktur og kompetanse, det som er mest avgjørende for om et land lykkes økonomisk.