søndag 20. desember 2009

Earth Day vs Earth Race

Klimatoppmøtet i København ble en skuffelse. Som ventet. Det er for mange land og for ulike interesser. (New York Times har for øvrig en god oversikt over de ulike gruppene her, alt fra OPEC, via de små øystatene til G77).

Jeg har noen ganger lurt på om hele denne FN-modellen for å komme fram til mål er feil. Den er i hvert fall alt for langsom. Det hele blir redusert til et politisk show, der miljøorganisasjonene skal vise hvor flinke de er, og der politikere i ulike land krangler med hverandre og skal "vinne seire". Og politiske seire på denne arenaen handler mest om at andre må gi seg, og mindre om at man skal gjøre noe selv.

For man må vise velgerne hjemme at man ikke stoler helt på at andre vil ta på seg nok "byrder" eller gjøre sin del av jobben. Og da kan man ikke forplikte seg. USA og Kina, som til sammen står for 40 prosent av verdens utslipp er begge tilhengere av en avtale, men de er svært uenige om hvor mye den andre skal bidra med. Og noen land, som Sudan, Zimbabwe, Venezuela og Cuba gir i grunnen blaffen i klima og bruker slike konferanser til å irritere resten av verden med trenering og merkverdige utspill mot USA, slik denne bloggen fra siste natt i klimaforhandlingene viser. Da er det ikke rart at man ikke får til gode nok avtaler.

Men er det ikke noen bedre vei? Hvis strategien der alle skal holde hverandre i hånden og være enige ikke virker likevel, er det ikke en bedre måte å få til noe? Der det ikke er snakk om minste felles multiplum, men der det handler om å ta en lederrolle når vi skal designe fremtidens industrier, teknologier og tjenester.

Thomas Friedman har skrevet om dette problemet i bloggen sin i New York Times i dag og sier rett ut at han ikke tror klimaproblemet kan løses hvis man ser på tiltak som en byrde og venter på at alle land skal bli enige:

"I’ve long believed there are two basic strategies for dealing with climate change — the “Earth Day” strategy and the “Earth Race” strategy. This Copenhagen climate summit was based on the Earth Day strategy. It was not very impressive. This conference produced a series of limited, conditional, messy compromises, which it is not at all clear will get us any closer to mitigating climate change at the speed and scale we need."

Man må i stedet være opptatt av hvordan de landene som legger til rette for at næringslivet skal gå løs på klimaproblemene kan vinne konkurransen. Og den konkurransen foregår i et marked, ikke på FN-konferanser. Thomas Friedman mener det er mye positivt å si om FN-prosessen for å få til en klimaavtale, blant annet har den frembragt et vitenskapelig materiale om klimaendringer som blant annet gjør det lettere for rike land å finansiere tiltak for å bevare regnskog og andre pengeoverføringer til utviklingsland. Men i det store bildet går det alt for tregt. Thomas Friedman sier:

"Still, I am an Earth Race guy. I believe that averting catastrophic climate change is a huge scale issue. The only engine big enough to impact Mother Nature is Father Greed: the Market. Only a market, shaped by regulations and incentives to stimulate massive innovation in clean, emission-free power sources can make a dent in global warming. And no market can do that better than America’s."

Politiske appeller og miljøargumenter kan nok kan fungere bra for å få med mange, ikke minst i Europa. Men de sliter med å overbevise bredt nok. Det må være lønnsomt å gå løs på miljøutfordringene også. Som Friedman så fint formulerer det:

"...once we get America racing China, China racing Europe, Europe racing Japan, Japan racing Brazil, we can quickly move down the innovation-manufacturing curve and shrink the cost of electric cars, batteries, solar and wind so these are no longer luxury products for the wealthy nations but commodity items the third world can use and even produce. If you start the conversation with “climate” you might get half of America to sign up for action. If you start the conversation with giving birth to a “whole new industry” — one that will make us more energy independent, prosperous, secure, innovative, respected and able to out-green China in the next great global industry — you get the country."

Og dette gjelder naturligvis ikke bare i USA. Utfordringen er å få alle land, også Norge, til å legge til rette for å skape nye og globale industrier og tjenesteleverandører som kan tjene penger på å redde miljøet. Bildet øverst er for øvrig omslaget til boken "Hot, Flat and Crowded" der Thomas Friedman gir en bredere beskrivelse av hvordan globalisering, innovasjon og miljøvennlige løsninger kan og må virke sammen.