Jeg har noen ganger lurt på om hele denne FN-modellen for å komme fram til mål er feil. Den er i hvert fall alt for langsom. Det hele blir redusert til et politisk show, der miljøorganisasjonene skal vise hvor flinke de er, og der politikere i ulike land krangler med hverandre og skal "vinne seire". Og politiske seire på denne arenaen handler mest om at andre må gi seg, og mindre om at man skal gjøre noe selv.
For man må vise velgerne hjemme at man ikke stoler helt på at andre vil ta på seg nok "byrder" eller gjøre sin del av jobben. Og da kan man ikke forplikte seg. USA og Kina, som til sammen står for 40 prosent av verdens utslipp er begge tilhengere av en avtale, men de er svært uenige om hvor mye den andre skal bidra med. Og noen land, som Sudan, Zimbabwe, Venezuela og Cuba gir i grunnen blaffen i klima og bruker slike konferanser til å irritere resten av verden med trenering og merkverdige utspill mot USA, slik denne bloggen fra siste natt i klimaforhandlingene viser. Da er det ikke rart at man ikke får til gode nok avtaler.
Men er det ikke noen bedre vei? Hvis strategien der alle skal holde hverandre i hånden og være enige ikke virker likevel, er det ikke en bedre måte å få til noe? Der det ikke er snakk om minste felles multiplum, men der det handler om å ta en lederrolle når vi skal designe fremtidens industrier, teknologier og tjenester.
Thomas Friedman har skrevet om dette problemet i bloggen sin i New York Times i dag og sier rett ut at han ikke tror klimaproblemet kan løses hvis man ser på tiltak som en byrde og venter på at alle land skal bli enige:
Man må i stedet være opptatt av hvordan de landene som legger til rette for at næringslivet skal gå løs på klimaproblemene kan vinne konkurransen. Og den konkurransen foregår i et marked, ikke på FN-konferanser. Thomas Friedman mener det er mye positivt å si om FN-prosessen for å få til en klimaavtale, blant annet har den frembragt et vitenskapelig materiale om klimaendringer som blant annet gjør det lettere for rike land å finansiere tiltak for å bevare regnskog og andre pengeoverføringer til utviklingsland. Men i det store bildet går det alt for tregt. Thomas Friedman sier:
Politiske appeller og miljøargumenter kan nok kan fungere bra for å få med mange, ikke minst i Europa. Men de sliter med å overbevise bredt nok. Det må være lønnsomt å gå løs på miljøutfordringene også. Som Friedman så fint formulerer det:
Og dette gjelder naturligvis ikke bare i USA. Utfordringen er å få alle land, også Norge, til å legge til rette for å skape nye og globale industrier og tjenesteleverandører som kan tjene penger på å redde miljøet. Bildet øverst er for øvrig omslaget til boken "Hot, Flat and Crowded" der Thomas Friedman gir en bredere beskrivelse av hvordan globalisering, innovasjon og miljøvennlige løsninger kan og må virke sammen.
Interessant innspill. Markedet og næringslivet er en sterk kraft. Politiske rammebetingelser er også en sterk kraft. Menneskenes eget overlevelsesinstinkt er en sterk kraft. FN bør ha en sterk rolle. Kanskje burde sikkerhetsrådets mandat utvides til også å gjelde klima? Menneskeskapte klimaendringer er en trussel mot verdens befolkning på samme måte som en storkrig vil være det. Jeg tror ikke på politikerne alene, heller ikke markedet alene. Logikken er enkel. Vi er i ferd med å ødelegge oss selv. Vi kjenner årsakene. At de rikeste landene, dvs USA/EU bør gå foran og vise vei virker ikke urimelig.
SvarSlett