Wingnuts

Wingnut er et amerikansk begrep som beskriver en person på en politiske ytterfløy, til høyre eller til venstre, som gjerne dyrker noen nokså sære teorier og ikke er spesielt mottakelig for objektive fakta. For de har allerede bestemt seg for hva som er sant. Eller som dommer Clay D. Land sa om advokat Orly Taitz, en av de mest fremtredende "birthers":

"Unlike in Alice in Wonderland, simply saying something is so does not make it so".

Wingnuts finner vi i flere ulike fasonger, og boken Wingnuts - How the lunatic fringe is hijacking America av John Avlon, en bok som kom i fjor, gir et overblikk. Den beskriver en del av de virkelig sprø teoriene, og miljøene som står bak, men kunne godt ha gått litt dypere inn hvordan disse ytterliggående synspunktene får økende gjennomslag i det etablerte politiske miljøet.

Forfatter John Avlon var taleskriver for Rudi Guiliani i New York og ønsker seg bredere kompromisser om store reformer, og løsninger inn mot det politiske sentrum , et sentrum han mener flertallet av amerikanere egentlig også tilhører, selv om politikerne deres går mot fløyene. Han kritiserer venstresiden for å lide av Bush derangement syndrome, noe som gjorde at de sluttet å se klart. Uansett hva Bush sa eller gjorde var man mot.

Og han har et par ferskere eksempler på hvordan venstreorienterte wingnuts som kongressmedlem Alan Grayson og andre aktivister i det tidligere demokratiske flertallet i kongressen gjorde det umulig for Obama å finne kompromissser i det politiske sentrum, selv om han gikk til valg på at han skulle samarbeide over partigrensene..

Men noen balanse mellom kritikk av ytre venstre og ytre høyre er det ikke i boken, det handler mest om høyresidens wingnuts. Og det har nok mest med den eksplosjonen i ulike varianter av protestbevegelser som har vokst frem på høyresiden etter at Obama ble president. Mer moderate krefter i det republikanske partiet blir nedkjempet i nominasjonsprosessene, de sliter med å vinne representasjon i det hele tatt i deler av USA, og partiet til Lincoln er snart ikke til å kjenne igjen, mener Avlon.

I følge Avlon ville heller ikke Barry Goldwater eller Ronald Reagan vært særlig glade for at partiets base blir for smalt og ikke har takhøyde nok for ulike meninger:

"...Ronald Reagan won the White House for conservatives by preaching a "big tent" philosophy - noting as far back as in 1967, "The Republican Party, both in California and nationally, is a broad party. There is room in our tent for many views; indeed, the divergence of views is one of our strengths" - and reminding activists that an 80 percent friend is not a 20 percent enemy. These axioms echoed Reagan's genial personality, but they were also shrewd politics. In 1984 the tent was big enough to hold 59 percent of the electorate and carry forty-nine states."

Boken er også innom radioprogramledernes rolle, blant annet Glen Beck og Rush Limbaugh, og hvordan mediene polariseres, noe jeg også skrev om her på bloggen i forbindelse med the Economists bilag om gamle og nye medier nylig. Jeg tror ikke vi unngår en utvikling i retning av at flere medier har meninger, og tror heller ikke det er så negativt hvis man er åpen og tydelig på at man faktisk mener noe.

Avlon er også innom hvor stor betydning sosiale medier har fått for denne politiske mobiliseringen på fløyene og har noen interessante tall som viser hvordan republikanerne var helt bakpå i bruken av sosiale medier i forrige presidentvalgkamp, men at Tea Party-folket og de nye protestbevegelsene har en helt annen holdning og primært bruker sosiale medier i sin mobilisering:

"The technology gap could be seen in the GOP's 2008 online outreach. Obama had 3.1 million Facebook supporters, compared to 600 000 for McCain. Obama had 113 million YouTube views compared to 25 million for McCain (...) By mid-2009 there were twice as many conservative congressmen on Twitter as Democrats, and Sarah Palin was using her Facebook page as her primary means of communicating with supporters. The Tea Party protests and town hall protests were organized online, and with an assist from Fox News' pre-game promotion, they started to feel like populist uprisings."

Boken gir som sagt et bra overblikk over ulike mer eller mindre merkelige bevegelser som preger amerikansk politikk for tiden, alt fra folk som vil yte væpnet motstand mot en stat de mener er blitt sosialistisk til de som vil rive løs delstaten sin fra unionen, såkalte "tenthers". Det er "birthers", det er "truthers" (som tror USA selv stod bak 9/11) og det er folk som mener Obama er antikrist.

Der boken kunne vært enda sterkere er å dokumentere hvordan dette ikke bare er sære utgrupper, men synspunkter som i en eller annen grad påvirker de etablerte partiene og de politiske beslutningsprosessene i kongressen. Ikke fordi så mange sentrale politikere er like gale som the wingnuts, men fordi det i dagens polariserte debattklima er en del politikere som sliter med å ta tydelig avstand fra usannheter og galskap. Boken viser hvordan moderate stemmer i begge partier blir straffet og risikerer å forsvinne fra kongressen. Det blir ikke lett å styre USA hvis det er en trend som forsterkes.