tirsdag 2. november 2010

To positive ting med Tea Party-bevegelsen

Alt tyder på at det blir et politisk jordskjelv på linje med, eller kanskje større enn seieren i 1994, da republikanerne vant 52 mandater og veltet et demokratisk flertall som hadde vart i 40 år. Republikanerne dominerte deretter kongressen i 12 år, frem til 2006 da demokratene tok begge hus tilbake. Nå kan flertallet snu igjen i begge hus, etter bare fire år med demokratisk flertall.

Vi vet at en av vinnerne i kveld vil bli Tea Party-bevegelsen, en konservativ grasrotbevegelse som har vunnet flere av nominasjonsvalgene i det republikanske partiet. Nå kan man helt klart diskutere hvorvidt Tea Party har gode svar på USAs største utfordringer, men det gir ikke mye mening når norske medier konsekvent omtaler dem som ultrakonservative og til og med høyreekstreme. Som blogger George Gooding skriver i dag er denne bruken av merkelapper ganske pussig. For å få merkelappen venstreekstrem i Norge må man sprenge bomber, det holder ikke å være vanlig kommunist. Høyreekstrem er man derimot når man går inn for lavere skatter, en redusert offentlig sektor, et balansert budsjett og et konservativt syn på moralspørsmål.

For å skape litt balanse er det grunn til å trekke frem to områder der Tea Party-bevelgelsen bidrar positivt inn i det politiske systemet, og står for en revitalisering av det politiske ordskiftet i en situasjon der alternativene kunne blitt langt verre. Det ene poenget er at denne grasrotbevegelsen sannsynligvis har bidratt til å redde det republikanske partiet fra å bli kvalt av konformitet, kjedsomhet og George Bush. For to år siden snakket Obama om de store spørsmålene, trakk de store folkemengdene, brukte sosiale medier og skapte entusiasme. Republikanerne var temmelig irrelevante og uinteressante. Dette har snudd totalt, i stor grad fordi Tea Party valgte å mobilisere innenfor det republikanske partiet og ikke utenfor. Peggy Noonan i Wall Street Journal skriver:

."..the tea party is not a "threat" to the Republican Party, the tea party saved the Republican Party. In a broad sense, the tea party rescued it from being the fat, unhappy, querulous creature it had become, a party that didn't remember anymore why it existed, or what its historical purpose was. The tea party, with its energy and earnestness, restored the GOP to itself. In a practical sense, the tea party saved the Republican Party in this cycle by not going third-party. It could have. (...) Because of this, because they did not go third-party, Nov. 2 is not going to be a disaster for the Republicans, but a triumph. The tea party did something the Republican establishment was incapable of doing: It got the party out from under George W. Bush."

En morsom anekdote i denne kommentaren til Noonan for oss som har et forhold til gamle musikkhelter, er hvordan Mo Tucker, den kvinnelige tidligere trommeslageren i Velvet Underground, er blitt Tea Party-aktivist, og forklarer hvordan en kunstner kan konvertere til en bevegelse som kulturelitene ser på som den laveste av alle livsformer. The Guardian har også fanget opp dette og skriver om "All tomorrow's tea parties". Og Riverfront Times har funnet henne og gjennomført et intervju på e-post.

Det andre poenget jeg vil peke på er at det ikke er opplagt at opprør mot etablerte politikere, i en tid med finanskrise og misnøye, tar fredelige og demokratiske former. I Frankrike har et ikke spesielt radikalt forslag om å heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år slått ut i ville streiker, gateslag og steinkasting mot politiet. Er det et bedre alternativ å trykke penger enn å kreve at budsjettene kuttes og at utgiftene er i bedre samsvar med inntektene? Hvem er egentlig mest ekstreme, de som protesterer mot president Sarkozy i Frankrike eller de som protesterer mot president Obama i USA? Kommentarspalten Lexington i The Economist skriver at det amerikanske opprøret klart er å foretrekke fremfor det franske:

"It is not hard, if you really try, to find good things to say about America’s tea-partiers. They are not French, for a start. France’s new revolutionaries, those who have been raising Cain over Nicolas Sarkozy’s modest proposal to raise the age of retirement by two years, appear to believe that public money is printed in heaven and will rain down for ever like manna to pay for pensions, welfare, medical care and impenetrable avant-gardemovies. America’s tea-partiers are the opposite: they exhale fiscal probity through every pore. In their waking hours, and in bed at night, they are wracked by anxiety. How is a profligate America to cut borrowing, balance the budget and ensure that its billowing deficit will not place an unbearable burden on future generations? The tea-partiers do not just have less selfish motives than the pampered French. They also have better manners. Let the French block roads and set things on fire: among tea-partiers it is a point of pride that their large but orderly rallies leave barely a crumpled candy wrapper behind them."

Så , selv om europeiske liberalere og sosialdemokrater lett vil finne saker å være uenige med Tea Party-kandidater om, og jeg har også vært kritisk her på bloggen,  er det greit å få ting inn i et visst perspektiv. De utgjør neppe noen stor fare for det demokratiske systemet eller for verdensfreden. De som har grunn til å være mest bekymret på kort sikt er sannsynligvis de mer etablerte establishment-republikanerne som håper å bli presidentkandidater i 2012. Tea Party-bevegelsen har ikke et flertall av befolkningen bak seg. Men årets valgprosess har vist at de har avgjørende innflytelse i nominasjonsprosessen i det republikanske partiet. Den kommer de til å bruke den i 2012.