Den republikanske valgvinden ser en tydeligst i prognosene for mandatfordelingen i representantenes hus (bildet over) der alle medlemmene velges på nytt ved valget i høst. Republikanerne vil få flertall både der og blant guvernørene. Når velgere i hele USA blir spurt om hva de vil stemme leder republikanerne med omkring 48 mot 41 prosent. Og dette vil naturligvis også slå ut i senatvalget, men her er det bare 37 av de 100 plassene som er på valg, noe som gjør at demokratene kan beholde sitt flertall med et nødskrik. For en grundig analyse av situasjonen i de 37 duellene anbefales norske Monticello Societys valganalyse fra i dag og Jan Arild Snoens analyse hos Minerva, der han spår fortsatt demokratisk flertall i senatet med et eller to mandater.
Nå skulle en kanske tro at den veldige misnøyen med demokratenes politikk i kongressen og valgskredet republikanerne kan få om tre uker også slår ut i en sterk misnøye med Barack Obama, og et nesten garantert skifte om to år. Men slik er det ikke. Selv om to av tre i USA mener at landet går i feil retning ligger Obamas approval ratings fortsatt nær 50-50. Og målinger som er gjort i forhold til presidentvalget i 2012 viser at Obama leder marginalt over Romney og Huckabee og mye mer over Sarah Palin. Det er også spurt om velgerne vil støtte Obama eller en Tea Party candidate i 2012, og da leder også Obama klart.
Så når den kraftige republikanske bølgen ikke er kraftig nok til å sørge for større misnøye med Obama eller et republikansk flertall i senatet allerede i høst, er det ikke demokratenes fortjeneste. Flertallet synes de gjør en elendig jobb. Problemet er at mange republikanere har lett for å bli overivrige og skyter seg selv i foten ved å nominere ytterfløyskandidater. I USA har de et begrep som heter "Wingnuts", en slags parallell til britenes "loony left", men som i amerikanernes tilfelle er mest dagsaktuelt på den politiske høyresiden der det har dukket opp en del temmelig bisarre kandidater som har fått støtte fra The Tea Party og så blitt nominert som offisielle republikanske kandidater. Og det ser ikke velgerne ut til å like så godt, i hvert fall ikke i tradisjonelt demokratiske stater som i år kunne vurdert å stemme på en moderat republikaner, men ikke får den muligheten.
I Kentucky har republikanerne nominert Rand Paul, en kandidat båret fram av Tea Party-bevegelsen som sannsynligvis vinner i november, men ikke på langt nær så overbevisende som en mer moderat republikaner ville gjort. En viktig grunn til det er at Rand Paul som av alle ting klarte å skape tvil om hva han mente om Civil Rights Act fra 1964, og antydet at staten muligens har gått for langt på dette området, og at det kanskje kunne overlates til private virksomheter å selv avgjøre om de vil skille kunder på bakgrunn av hudfarge. Han trakk det raskt tilbake, men alle som kjenner bare litt til amerikansk historie skjønner fort hvilken håpløs politisk debatt man da roter seg inn i.
I Delaware er det mer ekstremt. Der har republikanerne nominert Christine O'Donnell, en kandidat som er såpass bisarr (sjekk for eksempel denne "I am you"-videoen) at hun garantert taper et valg til senatet republikanerne kunne vunnet med en normal kandidat. I Nevada ser det ut som demokratenes Harry Reid er så upopulær at han kan tape senatsvalget mot Sharron Angle, men det spørs vel om det er noen fordel for republikanernes sjanser om to år å ha henne i senatet. Angle, O'Donnell og Sarah Palin går nå under fellesbetegnelsen The Mama Grizzlies. Og Sarah Palin har lagt ut en Mama Grizzlies video på YouTube. Problemet til republikanerne er at man vinner valg ved å vinne sentrum, ikke ved å skape begeistring på ytterfløyen og støte fra seg de moderate. Så jo flere wingnuts, jo mer fornøyd blir Obama.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar