torsdag 3. januar 2013

Hvorfor Obamas seier var et nederlag

President Obama skrøt i etterkant av budsjettavtalen fordi den innebærer økte skatter for de rikeste i USA. Blant republikanerne i representantenes hus valgte mange å stemme mot budsjettavtalen nettopp fordi skatter skal økes mens det ikke ble enighet om kostnadskutt. Dette har nok bidratt til at mange amerikanske medier og også norske medier feilaktig har fremstilt dette som en stor seier for Barack Obama.

En mer nøktern analyse av hva som er vedtatt, og hva som venter at nye konflikter, viser at det er Obama som ligger an til å tape klart mest. To gode analyser av hvorfor dette er tilfelle kan man finne på Tom Therkildsens blogg Tomsnakk og på Jan Arild Snoens blogg hos Minerva. Disse to bloggerne, som dessuten ser på dette fra sine helt ulike politiske ståsteder, konkluderer begge med at republikanerne har skaffet seg et klart overtak i forhold til de politiske beslutningene må komme i neste runde.

Kort oppsummert ligger årsaken til dette i kombinasjonen av hva som er vedtatt på budsjettets inntektsside (i form av skattesatser) og hva som enda ikke er vedtatt av kutt på budsjettets utgiftsside, men må komme snart. For å ta det i tur og orden:

Når det gjelder skattene har mediene og de republikanske utbryterne vært mest opptatt av at noen velstående personer må betale en del mer skatt enn i dag. Men det viktigste for helheten er ikke at skattene for noen rike øker, det er tross alt alt for få av dem til at de kan løse budsjettunderskuddet i USA, men at skattenivået fra George W. Bush-perioden skal fortsette å gjelde for alle andre. Barack Obama har gjennom denne avtalen fratatt seg selv muligheten til å bruke økte skatteinntekter til å rette opp budsjettbalansen. For å sitere Tom Therkildsen:

"...sannheten er at det stort sett er skattepolitikken til president George W. Bush som nå gjelder. Kongressens eget budsjettkontor regner kostnadene med de nye skattesatsene – sammenlignet med å gå tilbake til satsene fra før Bush-perioden – til om lag 4 trillioner dollar over en periode på 10 år. Så det presidenten har oppnådd er å øke skattene litt i forhold til dagens situasjon, men redusere dem kraftig sammenlignet med å gå over ”budsjettstupet”. Faktisk har demokratene og presidenten med dette i praksis "låst inne" et skattenivå som er helt utilstrekkelig for å kunne kontrollere statsgjelden og samtidig opprettholde dagens velferdsytelser for en befolkning der antallet eldre vil øke sterkt i årene som kommer."

Kan man ikke komme i mål ved å økte statens inntekter må man gjøre noe med statens utgifter. Og når noen medier fremstiller det som om Obama unngikk utgiftskutt i budsjettavtalen er dette i beste fall en halvsannhet. Obama unngikk noen automatiske kostnadskutt som ville kommet hvis man ikke hadde fått til en avtale. Men gjeldstaket som setter en begrensning på hvor mye penger USAs statsadministrasjon kan låne for å finansiere sin fremtidige drift er ikke opphevet. Obama fikk bare utsatt tidspunktet for når man treffer gjeldstaket med noen få uker. Jan Arild Snoen skriver:

"Kuttene er utsatt i to måneder. President Obama ville ha opphevet ordningen med at Kongressen setter et tak på hvor mye gjeld staten kan ta opp, men republikanerne sa naturlig nok nei, siden dette er et viktig forhandlingskort for dem. De kan stille betingelser for å gå med på å heve taket, noe som passer republikanerne ekstra godt, siden det er dette partiet som snakker mest om behovet for å holde underskuddet nede. (...) Gjeldstaket er allerede teknisk sett nådd, men Obama-administrasjonen har noen knep tilgjengelig som gir dem et par ekstra måneder. Men i starten av mars må noe skje, og hevingen av gjeldstaket og behandlingen av de automatiske kuttene vil skje samtidig."

Så realiteten er at allerede i mars, som et resultat av tidligere vedtak og litt utsettelse, så kommer det neste store slaget om det ikke-bærekraftige amerikanske budsjettunderskuddet. Og da er det ikke lenger slik at man kan løse problemet med økte skatter, de er allerede vedtatt. Nå er kutt i offentlige utgifter eneste vei til å nå målet.om å rette opp et enormt budsjettunderskudd, som bare i 2012 var på 1100 milliarder dollar. Som Tom Therkildsen helt riktig skrev på bloggen sin onsdag, dagen etter budsjettvedtaket:

"I natt vedtok Kongressen å skyve på de automatiske utgiftskuttene som lå i ”budsjettstupet” med noen måneder. Demokratene oppfatter det som en seier, og republikanerne som et nederlag. Det er å snu saken på hodet. Det er republikanerne som har skaffet seg et maksimalt gunstig utgangspunkt for neste runde med forhandlinger, mens forsvarsverkene til demokratene er kraftig svekket. Demokratene har allerede ”vunnet” skatteøkninger av stor symbolsk (men dessverre langt fra noen stor økonomisk) betydning og en kort utsettelse av nedskjæringene. Nå kommer regningen. Republikanerne kommer til å kreve kraftige kutt for å heve gjeldstaket, og demokratene har ingenting å ”betale med” for å hindre slike kutt. Skattepolitikken er nå allerede gitt bort."

At flertallet av republikanerne i representantenes hus (151 mot 85) likevel stemte mot dem fremforhandlede avtalen sier nok mer om tilstanden i det republikanske partiet for tiden enn om hvem som har vunnet mest i forhandlingene. Vi vet jo også fra norsk politikk hvor lett det kan være å ønske seg så mye samtidig at man klarer å få gode politiske kompromisser til å se ut som nederlag.