The Kids Are Allright

"The Kids Are Allright" sang The Who i 1965, på debutalbumet "My Generation". Men går det bra med ungdommen lenger? Under pandemien og i tiden ettererpå, har det vært en nesten sammenhengende fortelling om hvor vanskelig det er å være ung, med ensomhet, psykiske problemer, mobbing, rusbruk, kriminalitet, vold. Tiktok, Instagram, kunstig intelligens, og det som værre er. Det blir stadig mørkere for de unge. Eller gjør det egentlig det?

Ungdom flest har det veldig bra

Det kan være lurt å se på tallene før man blir alt for skråsikker på at alt var bedre før, og at det meste nå er blitt er vondt og vanskelig, og dessuten går i feil retning. Tallene gir nemlig The Who fortsatt rett i at "The kids are allright". Ja, mye har faktisk gått merkbart i positiv retning etter pandemien. 

Noen interssante funn fra den helt ferske undersøkelsen "Ung i Oslo 2026" slår fast at de aller fleste trives godt, er fornøyde med livet og ser lyst på framtiden, og andelen med mange psykiske plager er tilbake på 2015-nivå. Konkret: 

• Andelen jenter med mange psykiske plager har falt fra 28 prosent i toppåret 2021 til 22 prosent i 2026, og blant gutter fra 11 til 8 prosent. Samtidig har 
• Fremtidstroen har styrket seg fra 69 til 75 prosent siden 2023, noe som kanskje er litt overraksende gitt de urolige tidene vi lever i.
• Narkotikabruken har gått ned, tydeligst i videregående, og kokainbruken blant vgs-elever er halvert fra åtte til fire prosent siden 2023. 
• Skjermtiden blant barn 10–12 år har falt markant, fra 40 til 31 prosent som bruker mer enn tre timer daglig.

Disse tallene gjelder ungdom i Oslo, men det er akkurat samme utvikling i andre deler av landet. Vi er ikke i verd med å få en tapt genererasjon, da må vi i så fall bli truffet av noe annet som ikke finnes i disse tallene.

Noen bekymringer likvel

Er det da slik at alle piler peker i riktig retning, og at bekymringer er avlyst? Nei, det er det selvfølgelig alltid noe å være bekymret over, men dette er ting som ikke gjelder ungdom generelt. Det er noen ungdommer som på ulike måter, og sikkert av litt ulike grunner, sliter med livet sitt. Og disse unge har gjerne flere utfordringer samtidig, for eksempel helseutfordringer, ensomhet, psykiske plager, mobbing og skolevegring, som igjen fører til fravær. 

Kort oppsummert sier rapportene fra Ungdata at problemene i endre mindre grad enn før er et bredt generasjonsfenomen, men er konsentrert i mindre grupper med sammensatte belastninger. Ganske lave gjennomsnittstall kan tilsløre at noen har et stort behov for samordning på tvers av skole, skolehelsetjeneste, BUP, barnevern og NAV, og som dagens sektoriserte systemer kan være dårlige til å fange opp. Ja, selv  selv nedgangen i skjermtid blant barn er helt ulikt fordelt i Oslo: Vestre Aker, Ullern og Nordre Aker endrer vaner, mens Stovner, Grorud og Alna fortsetter som før, så forskjellene har økt.

Gutter og jenter

Et siste viktig poeng gjelder kjønn. Eva Grinde skrev en god kommentar i Dagens Næringsliv, "Hvor ble det av jentene i alt gutteglammet?, om rapporten, der hun slår fast at guttene er enda mer lykkelige enn jentene og ser ut til å klare seg enda bedre enn jentene, stikk i strid med fortellingen om gutter som som sliter. Hvorfor skal vi da være bekymret for en "guttekrise" når den ikke synes i disse tallene?

Og igjen: Tallene viser at både de fleste gutter og de fleste jenter klarer seg helt utmerket, og slett ikke dårligere enn før. Men de viser også at det blant de som oppgir at de har problemer er  ulike ting gutter og jenter sliter med. Jenter rapporterer langt mer internaliserende plager (22 mot 8 prosent) som angst og depresjon, mer skolestress, mer ensomhet og mer seksuell trakassering. Gutter er mer utsatt for mobbing og fysisk vold, og mobber oftere selv. Og når det gjelder enkelte ting Ungdata ikke måler som skoleprestasjoner, frafall, og senere utenforskap, kommer også gutter dårligere ut.

Helhetlig innsats for inkludering av barn og unge - et designbidrag

Hvordan ser resultatet ut når system- og tjenestedesignere blir satt til å oppsummere eksisterende kunnskap, finne og vise sammenhenger, avdekke hull, svakheter og manglende resultatoppnåelse, og antyde bedre måter å angripe problemene på? Og bruke pedagogiske og visuelle virkemidler for å ytterlig tydeliggjøre denne kunnskapen? Det kan bli riktig interessant.

Et fint eksempel på hvordan det kan bli er Halogens rapport "Utfordringer og behov knyttet til helhetlig innsats for inkludering av barn og unge" som både er en interessant og god rapport i seg selv om veier til mer sammenhengende tiltak mot utenforskap blant barn og unge. Og den er også et godt eksempel på hvordan man tilnærmer seg en slik oppgave og hvordan det kan presenteres. Som i dette tilfellet handler om bruk av tjeneste- og systemdesignmetodikk i en tidlig fase av et arbeide som skal løse tverrektorielle og komplekse utfordringer og trenger en kartlegging og et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på.

Litt kontekst: Det har vokst frem en mye større forståelse både i Norge og i mange andre land om at det å løse noen av våre mest komplekse samfunnsutfordringer, som store kutt i klimagassutslipp, omlegging av transport og energisystemer, velferdsstatens bærekraft i møte med demografiske endringer og frafall og utenforskap blant barn og unge, krever en annen tilnærming enn tradisjonell sektorstyring, faglige ekspertutredninger og regel- og rettighetsbaserte offentlige systemer som deler opp utfordringene i små og håndterbare biter og løser dem bit for bit.

Derfor snakker man om "målrettede samfunnsoppdrag" (omtalt som "missions" i EU) som en form for overbygning over tverrgående arbeid med å løse komplekse samfunnsutfordringer der man ikke kan ekspertutrede seg frem til et riktig svar, men må finne nye måter å å jobbe sammen på for å finne flere svar som skal virke sammen.  (En god generell innføring i hva målrettede samfunnsoppdrag er og hvor det egner seg som arbeidsform, finnes i NIFUs rapport "Målrettede samfunnsoppdrag i Norge") 

Forskningsrådets nettsider beskriver hvordan samfunnsoppdraget "Inkludering av barn og unge" er satt opp. Det har vært i en utformingsfase i 2023 og vil i 2024 fastsette en organisering og sette operative mål for arbeidet, basert blant annet på denne Halogen-rapporten Simon Sandoval og Maria Traasdahl har utarbeidet. Det har de gjort i et tett samarbeid med folkene og virksomhetene som i dette arbeidet heter Operativ gruppe, som ledes av Forskningsrådet og der representanter fra DOGA, Utdanningsdirektoratet (Udir), Helsedirektoratet, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), NAV), KS, Barne-, ungdoms –og familiedirektoratet (BufDir), og Kulturtanken deltar.

Rapporten handler om ansvar, samarbeid og tiltak når det gjelder inkludering av barn og unge. Utenforskap skyldes gjerne sammensatte årsaker, der det kan handle om skole, helse, familiesituasjon, dårlig økonomi, funksjonsnedsettelser, barnevern, kriminalomsorg, mobbing eller rus, og ulike koblinger mellom disse. Der det er viktig at tiltakene som settes inn virker sammen og i hvert fall ikke motarbeider hverandre. 

Så kan man spørre seg om dette med å finne måter å løse tverrsektorielle utfordringer bedre er så veldig nytt? Har det ikke vært en rekke initiativer og prosjekter og tverrgående satsninger som har forsøkt dette før? Svaret er naturligvis ja. Det er ikke nytt at utenforskap blant barn og unge har sammensatte årsaker og ikke kan løses av et tiltak eller en sektor alene. Det er heller ikke nytt at man prøver å sette opp store og tverrsektorielle satsinger. Det er gjort flere ganger og på ulike måter, som i områdesatsninger i områder med store levekårsutfordringer og i det såkalte 0-24 samarbeidet der mange departementer og etater har vært med. 

Det denne rapporten gjør er å ta det et skritt lenger når gjelder hvordan man bør tenke om ansvar, roller og bedre koblinger. Rapportens styrke er at den kobler kunnskapen vil har om utenforskaputfordringene fra forskningen, det praksisnære, og den erfaringsbaserte og skjønnsmessige klokskapen vi har opparbeiddet. Og kobler dette til tilsvarende kunnskap og erfaringer med sektorvise og tverrsektorielle tiltak, virkemidler og rammebetingelser som i dag ikke fungerer godt nok (for eksempel dokumentert i FAFOs rarpport "Trøbbel i grenseflatene".) Rapporten fra Halogen beskriver 34 forskjellige helt eller delvis sektorovergripende satsinger som er relevante. og som bidrar til å å belyse hva som virker og ikke virker. 

Basert på dette er det trukket noen konklusjoner i form av 5 hovedfunn og 23 delfunn, fra utfordringer i på det operative nivået i slike prosjekter til systemmessige utfordringer i form av styrings- og ledelseskultur, pengestrømmer og rammebetingelser for å kunne levere på det som er lovet. Rapporten har ikke alle svarene på hva man kan gjøre med dette, det skal det jobbes videre med fremover, men den vil være et rammeverk for forståelsen av problemet og et viktig diskusjonsgrunnlag når man skal finne bedre svar.

Rapporten fra Simon og Maria skal også ha skryt for å ha tatt inn et kapittel på slutten om "Sentrale teorier og begreper" (fra side 59 i rapporten") som beskriver ulike perspektiver på innovasjon, forklarer systemtenking og hva det vil si å ha et systemperspektiv på innovasjon. Den beskriver noen metoder og verktøy som kan brukes i endringsprosesser som dette der man ikke blir noe målrettet samfunnsoppdrag uten at man får til at mange og mangfoldige aktører får bygget en felles virkelighetsoppfatning når det gjelder hva som ikke fungerer godt nok og hvilke retning man må gå i.

Dersom det var et departement som gjennomførte en utredning med denne type tematisk blikk på en større og ganske flokete samfunnsutfordring ville men nok kalt det en områdegjennomgang, og hatt Finansdepartementet med som en av oppdragsgiverne. Og så ville hatt et støtte budsjett slik at man kunne grave dypere i pengestrømmer og budsjettsystemer. Hvordan gevinstene kommer et annet sted enn der tiltakene må gjennomføres, slik at man risikerer å underinvestere i tiltak som egentlig er lønnsomme. Hvordan de digitale systemene for å dele og koble data henger samme - men ofte ikke henger sammen. Og hvordan sektorlovgivning kan hindre gode helhetsløsninger. For å gjøre en slik områdegjennomgang som går en del dypere kreves det et større budsjett. 

Men kanskje kan denne rapporten fra Halogen være til inspirasjon for de som skal lage fremtidige områdegjennomganger og tilvarende brede utredninger av tverrsektorielle utfordringer. Der man kan kombinere designernes blikk og formidlingsevne når det gjelder sammenhengre og koblinger som virker, og ikke virker, og kombinere både domenekunnskapen og den andre kompetansen som må inn for å komme videre - på økonomi, regelverk og digitalisering. 

Tjenestedesign for et bedre arbeidsmiljø og lavere sykefravær

Kan tjenestedesign brukes som verktøy for et bedre arbeidsmiljø og redusert sykefravær og frafall? Det mener i hvert fall kommunenes interesseorganisasjon KS og Halogen som sammen her utarbeidet metoder og verktøy for å jobbe med et inkluderende arbeidsliv i sykehjem. 

Litt kontekst først: Partene i arbeidslivet og staten har i over 20 år hatt avtaler om inkluderende arbeidsliv - IA-avtaler - som har introdusert ulike tiltak for å redusere sykefravær og frafall, og lagt til rette for ulike inkluderingstiltak i arbeidslivet. Den siste IA-avtalen gjelder fra 2019 og skulle gjelde ut 2022, men på grunn av pandemien ble dette arbeidet nokså annerledes enn planlagt og avtalen ble nylig forlenget til 2024.

Det overordnet målet for IA-avtalen er at "så mange som mulig kan arbeide så mye så mulig, så lenge som mulig". Og den slår fast at det viktigste arbeidet for å oppnå disse målene skjer lokalt, i den enkelte virksomheten. Det er virksomhetenes egen innsats for et bedra arbeidsmiljø som best bidrar til å forebygge og redusere sykefravær og frafall og legger til rette for inkludering. Så skal trepartsamarbeidet nasjonalt understøtte dette arbeidet.

Et viktig virkemiddel i IA-avtalen i inneværende periode har vært egne bransjeprogrammer for bransjer og sektorer  med et særlig potensial for å redusere sykefravær og frafall, og bransjer som vurderes som særlig utsatt for omstilling. Felles for bransjene som har egne bransjeprogrammer er også at de ikke er typiske kontorarbeidsplasser med fast arbeidstid, men for eksempel bransjer med turnusordninger som gjør det vanskelig å samle alle ansatte samtidig, eller andre forhold ved virksomheten som gjør at man må finne tilpassede arbeidsmåter og virkemidler. 

En av disse bransjene med et eget IA-bransjeprogram er sykehjem der KS og Halogen har utviklet et opplegg sammen med ansatte og ledere i virksomhetene som beskriver utfordringene, skape skreddersydde løsninger, og teste hva som virker og ikke virker. Opplegget som gjennomføres som fem verksteder, er beskrevet på denne nettsiden til KS: Oss og vårt- verksteder for et bedre arbeidsmiljø. 

På den samme nettsiden til KS finner man også heftet "Tjenestedesign for en bedre arbeidshverdag - Rapport fra arbeidet med å bruke tjenestedesign for å styrke arbeidsmiljøet og redusere sykefravær i sykehjem." som beskriver tjenestedesignernes erfaringer med å jobbe med bransjeprogram sykehjem.  I innledningen skriver de:

Ett av tiltakene bransjeprogram sykehjem har benyttet er tjenestedesign. Tjenestedesign er en åpen, systematisk og eksperimenterende tilnærming for å designe helhetlige, forståelige og attraktive brukersentrerte tjenester. Tjenestedesign er godt egnet for å forstå opplevelsene og perspektivet til de som yter tjenestene. Bransjeprogrammet har hatt to hovedmål med å bruke tjenestedesign: 1) tilføre programmet kunnskap om hvordan det står til hos sykehjemmene (både generelt og spesielt under en pandemi), og 2) utvikle et konsept for “morgendagens IA-arbeid i sykehjem”. Denne rapporten dokumenterer tjenestedesignernes erfaringer fra arbeidet med å nå de to målene."

Ti sykehjem i fire kommuner ønsket å bruke tjenestedesign til å utvikle tiltak gjennom bransjeprogrammet. Designerne fikk komme innenfor dørene og oppleve hverdagen i sykehjemmene, også under pandemien og testet metoder som kunne gi ansatte på sykehjem bedre måter å arbeid med eget arbeidsmiljø og erfare hva som fungerte godt og mindre godt. Målet med dette arbeidet var ikke bare å lage noe som fungerer på ti sykehjem, men å bruke erfaringene til å lage noe som kan brukes og deles av langt flere:

"For at verdien fra innsikten og erfaringene skulle komme flere til nytte, fikk vi også i oppdrag å utvikle noe som kunne spres og tas i bruk av alle sykehjem i Norge. Resultatet har blitt verktøyet "Oss og vårt", en lavterskel og klart definert prosess for at ansatte i sykehjem skal arbeide med eget arbeidsmiljø. Oss og vårt består av 5 arbeidsmøter med tilhørende arbeidsark og veiledere, og kan lastes ned og tas i bruk av alle som ønsker."

Jeg tenker at noe av verdien i dette arbeidet også bør være å spre kunnskap og dele erfaringer enda bredere, og helst også på tvers av ulike bransjer og mellom de ulike bransjeprogrammene. Det er naturligvis forskjeller mellom sykehjem, sykehus, barnehager, busstransport og næringsmiddelindustri, men sannsynligvis er det også mange fellestrekk, noen utfordringer som ligner på hverandre og mye man kan lære av hverandre. Og gevinstene ved å finne de gode svarene i IA-arbeidet er enormt store, både for den enkelte, for virksomhetene og for norsk økonomi.

Utenforskap varer kort - eller veldig lenge

Norge har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet, men er samtidig kjennetegnet av at når folk havner utenfor arbeidsmarkedet så kommer de enten i jobb igjen raskt, eller så forblir de utenfor.

Dette fenomenet har Statistisk sentralbyrå sett på en stor undersøkelse som de omtaler i artikkelen "Få kommer i jobb etter langt utenforskap"  der de slår fast at:

"Få er utenfor i flere år, for så å komme tilbake i jobb, utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak. Personer som faller utenfor blir der som oftest enten kortvarig, eller permanent."

SSB følger 2,9 millioner personer i aldersgruppen 18-66 år fra 2015 og har sett på hvordan deres forhold til arbeidsmarkedet har utviklet seg gjennom disse årene. Og har sett spesielt på hva som kjennetegner de som har falt utenfor i løpet av denne perioden:

"222 200 personer, eller 8 prosent av personene fulgt i rapporten, var utenfor alle 6 årene i perioden 2015–2020. De hadde følgende typiske kjennetegn:

• Mottakere av uføretrygd
• Aldersgruppen 50–61 år i 2015
• Kvinner
• Grunnskole som høyeste oppnådde utdanningsnivå og lite utdanningsbevegelser i perioden
• Overrepresentasjon av innvandrere" 

I den store gruppen av 2,9 millioner er det også 34 000 som var i arbeid eller utdanning, men som havnet i utenforskap i begynnelsen av perioden, og som det har vært mulig  å følge videre for å se hvor raskt de kommer tilbake i arbeid. Enten så skjer det raskt eller ikke i det hele tatt er det nedslående svaret:

"Over 34 400 personer var sysselsatt , under utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak i 2015, og falt
utenfor i minst 4 sammenhengende år etterpå. Bare 10 prosent av disse var i aktivitet igjen i 2020. Av de som var mottakere av uføretrygd i 2015, forble hele 88 prosent utenfor hele resten av perioden. Til sammenligning var om lag en tredjedel av de registrerte arbeidsledige i 2015 utenfor bare det året, mens 11 prosent var utenfor i alle 6 årene."