lørdag 27. juni 2015

Høyt prisnivå i Norge

Det er ikke akkurat noen stor nyhet at prisnivået i Norge er høyt, men det er likevel interessant å se på Statistisk Sentralbyrås (SSB) ferske oversikt over hvor mye dyrere varer og tjenester er i Norge og hvilke varer og tjenester som er spesielt dyre i Norge.

Det er prisnivået i 2014 som er sammenlignet med prisene i EU-landene, samt en del andre europeiske land (her er hele tabellen med prisnivået for ulike typer varer og tjenester i alle landene). Som en ser er det bare Sveits som er dyrere enn Norge i Europa, Norske priser ligger 48 prosent over EUs gjennomsnittlige prisnivå, men det er store forskjeller mellom ulike produktgrupper, slik grafen over viser.

I særklasse dyrest i Norge i forhold til andre land er alkohol og tobakk, noe som alene skyldes høye særnorske avgifter. Neste på listen er hotell og restauranttjenester, det vil si at det er dyrt å overnatte på hotell og dyrt å spise ute i Norge. Det skyldes ikke særnorske avgifter, men et relativt høyt norsk lønnsnivå, særlig for lavtlønnsgrupper. Vareproduksjon og enkelte tjenester kan flytte ut av landet når det blir for dyrt å drive i Norge. Hoteller og restauranter er rimelig stedsbundne, men det er naturligvis slik at det kommer færre turister hit hvis prisene blir for høye.

Nummer tre på listen over produktgrupper som er dyre i Norge er matvarer. Her er vi dyrest i Europa, noe SSB omtaler slik:

"Norge hadde også Europas høyeste prisnivå på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i 2014: 69 prosent over EU28. EFTA-landet Sveits har det nest høyeste prisnivået for denne gruppen, omkring 10 prosent lavere enn det norske. Prisnivået på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i våre to nærmeste naboland, Sverige og Danmark, er fortsatt klart lavere enn det norske, henholdsvis 42 og 22 prosent under."

Videre på listen finner vi også høyt prisnivå i kategorien personlige transportmidler (som jeg antar er bikjøp og bilbruk), konsum i husholdningene (alt mulig av privat forbruk og tjenester til hjemmet), og transporttjenester (buss, tog, trikk og taxi). For klær og skotøy ligger Norge henholdsvis 27 og 36 prosent over EU-snittet, ikke veldig mye og ganske sammenlignbart med våre naboland, men hvorfor vi har såpass stor prisforskjell er jeg usikker på i og med at det meste av klær og sko produseres utenfor landets grenser.

Noen varer er ikke spesielt dyre i Norge sammenlignet med andre land, og den lille forskjellen som finnes kan sikkert forklares med transportkostnader. Det gjelder kategoriene husholdninsapparater, kommunikasjon (som jeg antar særlig er mobiltelefoni og bredbånd), møbler og audiovisuelt utstyr.

Og på et område er Norge billigere enn EU-snittet, med et prisnivå på 90 prosent. Det gjelder elektrisitet som er relativt billig i Norge. Men her er det grunn til å minne om, slik SSB også gjør, at strømpriser kan variere ganske kraftig fra år til år og at i 2014 var det ganske lave priser.

Er det slik at dette høye prisnivået er et stort problem for Norge? Svaret er vel både ja og nei. Ja, i den forstand at det er klare grenser for for mye dyrere varer og tjenester kan være i Norge enn de er i andre land. Særlig gjelder det ting som lett kan produseres billigere utenfor landets grenser og selges i Norge (eller i butikker på grensen). Vi må derfor passe på at vi ikke har et lønns- og kostnadsnivå som er helt i utakt med det som gjelder i resten av Europa, for da vil ikke næringslivet vårt klare å konkurrere i lengden 

Men svaret er også nei, i den forstand at dersom vi aksepterer konsekvensene av det høyt lønns- og prisnivå, at det betyr at enkelte ting må flytte vekk fra Norge og erstattes med virksomhet som tåler det høye lønns- og prisnivået bedre, som innovative og kunnskapsintensive virksomheter som stadig utvikler nye varer og tjenester kundene deres er villig til å betale en høy nok pris for, så er det fullt mulig å være et høykostland. Det er mer behagelig å være et høykostland, men også mer krevende fordi det krever at man må ha en høy endringskompetanse og omstillingsvilje, ikke minst i en stor offentlig sektor som ikke opplever konkurranse i markedet på samme måte som i markedet. 

Når denne statistikken viser at vi har de høyeste prisene i Europa, men også er et av de rikeste landene, viser den at det er mulig å kombinere de to egenskapene. Men det krever som sagt en høy endringskompetanse, både i privat og offentlig sektor, å få det til.