Byer som krymper

I Norge vokser folketallet ganske raskt og vi er vant til å tro at byvekst og tilhørende press og arealknapphet er det normale. The Economist har en god artikkel i siste nummer som minner om at det ikke er tilfelle alle steder. Det er ganske mange eksempler rundt om i verden, og ikke lenger bare i den gamle østblokken, på at byer går ned i folketall.

Det er primært to grunner til at en by krymper. Det ene er migrasjon, at folk flytter til byer andre steder. Noen ganger handler det om ytre sjokk som rammer enkeltbyer, men der regionen rundt er i vekst, slik det er med bilbyen Detroit i USA eller skipsbyggingsbyen Middlesbrough i England. Andre steder, som i Ruhr-området i Tyskland har nedgangen rammet flere byer i samme region.

Den andre grunnen til at byer mister folk er demografi, at det ikke er nok barnefødsler eller innvandring til at folketallet kan opprettholdes. Dette er situasjonen mange steder i det østlige Europa etter hvert, men også land som Japan, etter hvert Korea, og Kina litt lenger frem i tid, vil oppleve denne demografi-effekten. I Sør Korea har begge de to største byene, Busan og Seoul, nedgang i folketallet. The Economist beskriver landene med den største demografiske utfordringen slik:

"Though increased life expectancy can delay the moment of reckoning, once a country is largely urbanised, its cities will contract unless it can attract enough immigrants or deliver enough babies to counterbalance the number of deaths. Japan and Russia are already failing to do this, and South Korea is approaching the edge. Japanese women have 1.4 children each, on average; though South Korea’s population is younger, its women have just 1.2. Neither country wants mass immigration. Successful cities in such countries will be able to grow by poaching inhabitants from unsuccessful ones. But as the total population falls it will become clear that they are playing a national game of demographic musical chairs, competing for an ever-shrinking number of people. China will soon be doing this, too: the UN reckons its urban population will be declining by 2050."

Noen steder er det også en kombinasjon av næringsmessige forhold som påvirker migrasjonen og lave fødselstall som skaper utfordringer. The Economist har en interessant interaktiv graf som viser befolkningnsutviklingen i Tysklands 107 byer. Fra 2020 er det bare i tre av disse prognosene forteller om befolkningsvekst.

Hva gjør man så når man havner i en situasjon der det ikke lenger er et press for å bygge flere boliger og åpne flere skoler og barnehager, men er blitt for få innbyggere til å fylle alle husene? Et alternativ er naturligvis å prøve å være så attraktiv at man klarer å skaffe nye innbyggere fra et annet sted i eget land eller fra andre land, men hvis man ikke lykkes med dette handler det om å  prøve å styre nedgangen. The Economist argumenterer for at en "styrt avvikling" i byer som er kommet i denne situasjonen, der bygninger i deler av byen som er særlig utsatt for fraflytting rives ned slik at tidligere bolig- og næringsområder kan tilbakeføres til naturen, er et langt bedre alternativ enn tilfeldig og gradvis forfall.

Når vi tenker på hva slags utfordringer vi kunne hatt også her i Norge, tenker jeg at vi skal være glad for at vi er i en helt annen situasjon og opplever at byene våre er attraktive og trekker til seg nye innbyggere. Fødselstallene er også høyere enn de er i mange andre land. Det skaper noen vekstutfordringer i form av behov for nye flere boliger, mer kollektivtransport og bedre infrastruktur, men dette er langt hyggeligere problemer å gå løs på enn konsekvensene av en befolkningsnedgang.