mandag 22. juni 2015

Større og bedre universiteter

DN: Disse høyskolene slås sammen
Det skjer mye bra i norsk høyere utdanning for tiden. I tillegg til at Stortinget har vedtatt en langtidsplan for forskning og høyere utdanning gjennomføres det store endringer i strukturen i universitets- og høyskolesektoren. Selv om det ikke er slik at størst alltid er best er det i hvert fall slik at det å ha et ledende forskningsmiljø krever en konsentrasjon av ressurser og fagmiljøer med tilstrekkelig størrelse.

Å ha veldig mange små universiteter og høyskoler som driver med akkurat det samme er ikke veldig god ressursbruk og gir et dårlig tilbud til studentene. Veien ut av det er enten at de små blir veldig spesialiserte. Eller at de slår seg sammen til større undervisnings- og forskningsmiljøer som har forutsetninger for å utvikle seg langsiktig, bygge sterke fagmiljøer, gjøre klare prioriteringer og utvikle en tydelig arbeidsdeling internt i institusjonene. Det er dette siste som skjer når regjeringen i statsråd fredag besluttet hele fire sammenslåinger i sektoren som skal gjelde fra nyttår.

Den mest spektakulære sammenslåingen går på tvers av både geografi og tradisjonelle tenkemåter og sørger for etableringen av et nytt universitet som blir klart størst i Norge, med betydelig flere studenter enn Universitetet i Oslo. Det er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Ålesund som blir slått sammen til et felles universitet med navnet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

En annen spennende sammenslåing skjer når Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Telemark nå slår seg sammen og blir Høgskolen i Sørøst-Norge. Den nye institusjonen skal ha studiesteder i Buskerud, Vestfold og Telemark. Også her har de noen spennende faglige ambisjoner som vil bidra til å tydeliggjøre profilen og differensiere fra andre. Høgskolen i Sørøst-Norge har som mål å bli et arbeidslivs- og profesjonsrettet universitet og vil bli en sentral aktør i arbeidet med å utdanne de sykepleierne, ingeniørene og lærerne Norge trenger.

Tredje sammenslåing skjer når Universitetet i Nordland, som holder til i Bodø, slår seg sammen med høyskolen i Nesna. I Kunnskapsdepartementets pressemelding er det også nevnt at det kan bli aktuelt at Høgskolen i Nord-Trøndelag ønsker å være med på denne sammenslåingen.

Fjerde sammenslåing gjelder Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet som slår seg sammen med Høgskolen i Narvik og Høgskolen i Harstad. Det vil blant annet gjøre at miljøene i Harstad og Narvik styrker kontakten med grunnforskningsmiljøene i Tromsø, men innebærer også opprettelsen av et teknologisk fakultet som skal ledes fra Narvik.

Men strukturendringene er neppe avsluttet med disse fire sammenslåingene. De fire er litt ujevnt fordelt geografisk, med to av fire i Nord-Norge, en som omfatter Buskerud, Telemark og Vestfold og en som omfatter byene Trondheim, Gjøvik og Ålesund, men ikke andre på Vestlandet eller i innlandet. Det pågår forsatt diskusjoner enkelte steder som kan føre til ytterligere strukturendringer. Andre steder er det noen relativt små høyskoler som så langt ikke har funnet sin plass i noen strukturprosess, men der en må anta at behovet for styrking av fagmiljøene er minst like stort som der høgskolene slår seg sammen.

Det er derfor ingen grunn til å tro at strukturendringene stopper med dette. Som jeg skrev innledningsvis er ikke størrelse et mål i selv, men et virkemiddel for å lykkes bedre med forskning og utdanning på det nivået som kreves for å trekke til seg studenter og forskere. Flere har dessuten ambisjoner om å bli nye universiteter, som ikke er det samme som kopier av de gamle universitetene. Et interessant eksempel er Høgskolen i Oslo og Akershus, resultatet av en sammenslåing i 2011, som har 16 000 studenter og 1850 ansatte og der nytilsatt rektor (ja, tilsatt og ikke valgt) Curt Rice slo fast ved tiltredelsen at deres universitetsambisjoner handler om å gjøre noe nytt:

"Vi blir ikke et nytt Universitetet i Oslo. Vi vil skille oss ut ved fortsatt å ha en profesjonsprofil, med arbeidslivsorientert utdannelse og forskning, sier Rice."

Jeg tror at konsekvensen av de pågående strukturprosessene og av de høye kvalitetsambisjonene i langtidsplanen er at flere vil bli tydeligere på hvordan de vil skille seg ut fra andre og hva de må gjøre konkret for å nå dette målet. Det er både en sunn og en nødvendig utvikling.