Internettets forvitring - om den gradvise forringelsen av digitale plattformer

Forvitrer tjenester, infrastruktur og digitale produkter knyttet til internett, slik at brukeropplevelsen degraderes over tid? Jeg har kalt det "forvitring" i overskriften min her, men i den offentlige debatten brukes det betydelig sterkere begreper enn dette fenomenet, for eksempel "drittifisering" som finnes på Wikipedia, og er en fornorsking av det engelske nyordet "enshittification" (ordboksdefinisjon her).

Enshittification

I januar 2023 lanserte forfatteren Cory Doctorow sitt begrep for dette fenomenet, i en artikkel i Wired om TikTok: "Enshittification". Begrepet ble kåret til årets ord av American Dialect Society, ble tatt inn i ordbøker, og i 2025 ga Doctorow ut boken "Enshittification: Why Everything Suddenly Got Worse and What to Do About It". 

Boken til Doctorow beskriver hvordan mange av nettjenestene vi bruker til daglig har blitt merkbart dårligere de siste årene. Google gir oss stadig flere annonser og KI-genererte sammendrag før vi kommer til lenkene vi egentlig søkte etter. Facebook-feeden er full av reklame og foreslår at vi skal se på innhold fra sider vi aldri har fulgt, og som i økende grad er svindelannonser. For eksempel falske annonser der kjendiser tilsynelatende forteller om tjenster de bruker eller investeringer de har gjort. Amazon favoriserer synliggjøring av sine egne produkter framfor produkter andre produsenter vil selge. Og X (Twitter) er naturligvis et kapittel for seg.

I noen tilfeller, for eksempel etter et oppkjøp av et digitalt selskap , har kunder plutselig blitt avkrevd betaling for en tjeneste som var gratis, for å få tilgang til sine egne data, eller til og med for å fortsatt kunne bruke produktet de har kjøpt. Cory Doctorow har en lang liste med anklager. Han er aktivistisk og spissformulert i formen, og boken er leseverdig, og har som sagt gode konkrete eksempler på tjenester og digitale plattformer som er blitt dårligere. Han har en interessant blogg også, med et svært høyt aktivitetsnivå.

Forbrukerrådets rapport "Breaking free"

I slutten av februar i år kom det norske Forbrukerrådet med en omfattende engelskspråklig rapport som bygger videre både på Doctorows funn og utblåsninger "Breaking Free – Pathways to a Fair Technological Future", som fikk en del oppmerksomhet ved lanseringen. "Drittifisering" av internett er brukt som en norsk oversettelse av "enshittification". Jeg synes selv at det mer moderate begrepet "forvitring" passer bedre på det som skjer. For det er jo ikke slik at alle tjenestene vi bruker blir illeluktende eller skadelige, men noen av dem er blitt mindre nyttige, brukervennlige og velfungende enn før. Det skjer en gradvis nedbrytning av det man i utgangspunktet kom for å få løst, og i noen tilfeller en det oppstått en form for innelåsing det er krevende å komme ut av. 

Rapporten, og Cory Doctorows bok, sier at dette gjerne utvikler seg gjennom tre faser:

• I første fase lokkes brukerne inn i en tjeneste som tilbys gratis eller til en veldig lav pris, og med en god brukeropplevelse. Hvis det er annonser er de få og diskré, innholdet er stort sett relevant for deg, også tipsene om hva annet du kan følge, eller kjøpe, og funksjonaliteten er rik, og utvides jenvlig med nye og spennende muligheter. Når flere opplever det samme oppstår det en nettverkseffekt, og man treffer andre gjennom tjenesten, noe som også gjør at det blir vanskelig å forlate tjenesten. Enten fordi alle vennene dine er der, eller fordi kunder og samarbeidspartnere er der.
• I fase to reduseres tilbudet til privatpersoner til fordel for bedriftskundene som annonserer eller bruker plattformen til å selge sine produkter og tjenster. Frihet og funksjonalitet for brukerne nedprioriteres til fordel for annonsører, selgere og andre forretningskunders inntjening. Algoritmer endres og prioriterer synligheten til betalt innhold. Funksjoner som ga brukerne valgmuligheter for å velge ting bort, fjernes. Noe som gjerne fører til at brukerne blir irriterte, og lurer på hva som skjer, men det er vanskelig å bytte fra en plattform de man har kontakt med er på, til noe annet som nesten ingen bruker.
• I fase tre opplever også forretningskundene en mye dårligere tjeneste. Plattformeier finner ut at det er vanskelig å vokse videre gjennom å skaffe flere brukere eller bedriftskunder, og tenker at det er blitt på tide å ta gevinst. Underveis er også forretningskundene blitt innelåst fordi de må være der kundene er, selv om vikårene deres er blitt dårligere, og selv om det er plattformeieren selv som tar inn de største gevinstene. Rekkevidden faller og bedrifter må betale mer for å nå sitt publikum.
  

Rapporten beskriver dette godt, med flere konkrete eksempler. Google søk ble dårligere for å gi annonsene en bedre plassering. Apple bruker digitale fingeravtrykk på komponentene i en iPhone, slik at en reparatør ikke kan bytte en del med en kompatibel del fra en annen iPhone uten Apples egen programvare. Uavhengige reparatører stenges i praksis ute, og brukte deler kan ikke brukes. Så vil kanksje EUs nye Right to Repair-direktiv tvinge Apple til å endre denne praksisen. Skriverprodusentene som HP bruker digitale låser for å blokkere tredjepartsblekk, og kan dermed prise blekkpatroner langt høyere enn andre produsenter gjør. 

Bilprodusenter har lagt funksjoner som setevarme, motorytelse og til og med bilnøkkelen bak et månedlige abonnement. Komponentene er allerede i bilen, men låst inne digitalt. Tesla har i tillegg blitt anklaget for å redusere ladehastigheten på eldre biler med opptil 30 prosent. Da Futurehome gikk konkurs, innførte de nye eierne et obligatorisk årsabonnement på for funksjonalitet som tidligere var inkludert med utstyret folk allerede hadde betalt for og montert. Noen av eksemplene i rapporten er velkjente og beskrevet før, andre er nyere, og veldig interessante å lese om.

Dokumentasjon eller spekulasjon?

Rapporten er god der den dokumentrerer denne forvitringen av digitale tjenester konkret, men ikke like god der den hevder at det er en slags deterministisk lov som fører til at det med nødvendigvis må bli dårligere, eller når den i et eget kapittel også spekulerer i at KI-tjenester vil forvitre på samme måte, og kanskje enda raskere. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. Påstanden om at "the question therefore is not whether generative AI systems will be enshittified, but rather how and when" er et eksempel på en slik argumentasjon. 

Konkurransesitusjonen for KI er foreløpig veldig annerledes enn for sosiale medier eller søkemotorer. Det er flere store aktører som konkurrerer hardt, og kinesiske DeepSeek, og etter hvert flere andre open-source modeller har vist at konkurransedyktige modeller kan lages for en lavere kostnader. De åpne språkmodelllene presser de proprietære. Ikt-historien er også full av eksempler på store produkter og tjenster som har blitt borte fordi publikum ikke ville ha dem lenger. Jeg kan jo nevne MySpace, Friendster, BlackBerry og Yahoo. Eller virutelle verdener i metaverset, både for 20 år siden, og mer nylig.

Når man leser den aktivistiske språkbruken i Breaking Free kan man lure litt på hvorfor de store plattformenselskapene har noen kunder i det hele tatt hvis det bare er problemer og dritt de serverer. Sannheten er jo at de også har gitt brukerne nye opplevelser, nye venner, nye nettverk og store effektivitetsgevinster, og på mange områder har tjenester som tidligere bare var tilgjengelige for noen få gjennom dyre og proprietære spesialsystemer, bitt tilgjegelige for alle gjennom en app eller et nettsted. Noe er til og med gratis, i hvert fall gratis i den forstand at du får tilgang med å dele dataene dine med selskapene som leverer tjenesten, men ikke pengene dine.

Som en person som er pårørende til en person uten talespråk, og med et stort behov for hjelpemidler for å kunne kommunisere med andre, vet jeg en del om forskjellen på å kunne bruke en app på et nettbrett, og ha tilgang til en chat i sosiale medier på en plattform andre bruker, og den gamle modellen der man måtte søke om noe, for eksempel en klumpete skjerm, fra en spesialistleverandør via NAVs hjelpemiddelsentral. Dyrt, og upraktisk. Plattformselskapene har bidratt både til inkludering og demokratisering, og til mye lavere priser gjennom volum og standardisering. Ting tyder dessuten på at de fleste digitale tjenestene er populære blant brukerne verden over.

Men de store globale plattformene har som sagt også bidratt med noen viktige negative ting. Det er dette som er temaet i rapporten, og det mest interessante da er om forfatterne også har tenkt ut noen tiltak som kan gjøre noe med problemene? Noe som virker? Noe disse ekspertene som ser små mye som er feil kan bidra til å reparere? Her er dessverre ikke rapporten spesielt sterk. 

Diagnoser og behandling

Rapportens forord trekker frem tre brede områder som krever innsats for å få utviklingen av internettjenester på et bedre spor, og det er vanskelig å være uenig i noen av dem:

1. Rebalance power between service providers and consumers. Consumers should be allowed to control their digital experiences and decide how they want to use products that they own. It should be possible and practical to switch to alternative service providers, or tweak services they already use to suit their needs and preferences.
2. End dependence on big tech. To lay the groundwork for innovative products and services and pave the way for alternatives to big tech, competition in digital markets must be restored. Technology based on principles such as openness, interoperability and portability must be advanced through strategic investments. For example, the public sector should leverage its power as a major procurer to support alternatives to big tech.
3. Double down on the enforcement of existing laws. Far from hindering innovation, regulation and laws provide crucial guardrails to guide innovation and ensure a level playing field. Weak enforcement allows big tech to continue its damaging practices at the cost of freedom of choice, service quality, and innovation. To remedy this, enforcement must be strong and vigorous.

Men, hva betyr dette i praksis? Det betyr i hvert fall at Norge må ha en svært nær tilknytning til EU, som lager regelverket på disse områdene. I hvert fall for å oppnå noe som helst innenfor mål 1 og 2. Helst burde Norge vært medlem i EU, og tatt del i regelverksutformingen, naturligvis, men vi må i hvert fall bruke en EØS-tilkyning til å proaktivt bidra til å utvikle og er raske med å innføre det regelverket EU samler seg om. Slik er det ikke i dag.

Og noe at det paradoksale i rapporter som dette er at man etter å ha hudflettet politiske og regulatoriske myndigheter for å være alt for servile overfor internasjonale digitale selskaper, og alt for passive og kunnskapsløse, så ender det med helt generelle anbefalinger om at de samme politiske og regulatoriske myndighetene man ikke stoler på skal gjøre en masse ting på forbrukernes og virksomhetenes vegne,  men som ikke er beskrevet. En dyp pessimisme blir plutselig snudd til en herlig optimisme når det gjelder at politikere både skal tenke ut og innføre konkrete regler. Men særlig hjelp fra denne rapporten om hva som skal vedtas får de ikke.

Tiltak som (ikke) virker

Kapittel 5 i rapporten til Forbrukerrådet heter "A path to revive the internet: Policy recommomentations", og det høres jo lovende ut. Men mens rapporten er leseverdig og konkret når den beskriver eksemplene på forvitring av tjenester og innelåsing av kunder, er den dessverre temmelig upresis når det gjelder å formulere konkrete tiltak som kan motvirke en uønsket utvikling. 

Det mangler ikke på pompøse formuleringer, og det er ganske lett å rope ut om at myndighetene ikke evner å ta ledelsen, eller at det mangler tiltak for å begrense plattformselskapenes makt, men da må fagmiljøene som etterlyser slike tiltak formulere dem konkret. Eller eventuelt erkjenne at det er vanskelig å treffe presist og balansere ulike hensyn, og da heller foreslå en prosess for å kommet til dette konkrete nivået. Det må åpenbart gjøres sammen med andre land som vil det samme som oss.

Hvis vi holder oss til de tre politikkområdene jeg siterte fra litt høyere opp her så er det første å "rebalance power between service providers and consumers". Det brukes begreper som "tear down the walls, brick by brick" og "open the gates". Og da handler det om ting som interoperabilitet mellom tjenester, portabilitet av egne data fra en tjeneste til en annen og desentralisering vekk fra at en aktør kontrollerer økosystemet av tjenster. Alt dette høres faktisk veldig fint og riktig ut, men de nett-tjenestene som bygger på slike prinsipper har ikke akkurat vært store suksesser så langt. 

Område to handler om mye av det samme, og om å begrense de store tech-selskapenes makt. Ideen om et "European Tech Fund" for å investere i teknologiselskaper høres gøy ut, det må jo i såfall være fordi de ikke lykkes å hente inn penger på vanlige måte i markedet. Problemet er jo at uten nok kunder blir det jo ikke noe alternativ selv om det er aldri å riktig rent prinsipielt. Gamle gjengangere som å oppmuntre offentlige virksomheter til å velge open source-teknologi i anskaffelser er også nevnt her. Det nevnes en del eksempler på land og delstater som prøver seg på det, men der er ikke et ord i rapporten om hvilken effekt det har hatt.

En styrking av konkurransepolitikken

Det mest konkrete som sies i rapporten på tiltakssiden er på det tredje området, som handler om å sørge for at eksisterende lovgivning blir praktisert mer kraftfullt. Spesielt konkurranselovgivningen som skal forhindre karteller og monopoldannelser, og som må henge med i den digitale utviklingen. Digital Markets Act (DMA) trekkes frem som det mest kratfulle universalverktøyet som skal brukes for å fremme en mer bærekraftig og sunn konkurranse, og bedre tjenester til forbrukerne. Rapporten peker på at utviklingen går raskt i digitale markeder, og at det derfor ikke er nok å komme inn og bryte opp skadelig maktmisbruk etter at skaden har skjedd. Man må på samme måte som i telekomlovgivningen kunne gå inn og avverge slik skade før den oppstår. Rapporten sier også at:

"In practice, big tech companies can acquire other companies before they become big enough to warrant regulatory scrutiny. Competition authorities therefore need additional powers to protect digital markets. This includes call-in powers, which allow authorities to scrutinise deals below the thresholds of merger law when the deals can influence competition."

Vi skal bruke konkurransepolitisek virkemidler som allerede finnes og utvikle nye der det viser seg å være behov, slik at ikke kundene og innovasjonen lider, og slik at Europa og EU kan være foregangsregionen i verden på dette området. 

En ting rapporten ikke verken eksemplifiserer eller drøfter særlig mye er det forbrukerne selv kan gjøre av aktive forbrukervalg for å støtte aktørene som følger sunne prinsipper for blant annet interoperabilitet og personvern. Hvilke tjenester er det som har lykkes med dette? Migrasjonen fra X til Bluesky de siste årene? Substacks vekst som kanal for betalt innhold, som motvekt til store sosiale medier? Økt betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk? Ting som skjer uten noen politisk inngripen. Er dette suksesser? Viser de vei når det gjelder ting det er mulig å få til? 

Kanskje vi også trenger noen bedre oppskrifter som kan hjelpe forbrukerne selv ta mer informerte valg, for eksempel gjennom merking, sammenligningsverktøy, transparens om hvordan algoritmene prioriterer, og bedre tilgang til data om hvor mye tid og penger man bruker på ulike tjenester. Vi kunne kanskje hatt et forbrukerråd som gir flere konkrete råd til forbrukerne om hva de kan gjøre selv.