Temperaturøkningen går saktere

The Economist 

Det har ligget et kaldt lokk over hele Europa i mars og mange steder settes det kulderekorder. England har sin kaldeste mars siden 1962. Og i Berlin opplever de den kaldeste marsmåneden siden 1883. Nå vet vi jo at slike svingninger kommer helt naturlig, i begge retninger, og at en kald vinter ikke endrer hovedtrenden som handler om at klimaet på jorden blir gradvis varmere.

En langt viktigere ting det imidlertid er verdt å merke seg (og som sikkert kommer som en overraskelse på isbjørnene i Arktis som opplever at isen forsvinner raskere enn man tidligere trodde), er at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke stiger så raskt som før. Mens temperaturen steg mye fra 1990 til 2000 har den i praksis vært flat de siste ti årene. The Economist har en grundig artikkel om dette i helgens nummer og sier blant annet dette om saken:

"Over the past 15 years air temperatures at the Earth’s surface have been flat while greenhouse-gas emissions have continued to soar. The world added roughly 100 billion tonnes of carbon to the atmosphere between 2000 and 2010. That is about a quarter of all the CO₂ put there by humanity since 1750. And yet, as James Hansen, the head of NASA’s Goddard Institute for Space Studies, observes, “the five-year mean global temperature has been flat for a decade.” Temperatures fluctuate over short periods, but this lack of new warming is a surprise."

Klimaforskernes modeller har lagt til grunn (IPCC 2007) at en dobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren fra før-industrielt nivå vil øke temperaturen med 3 grader, men med stor usikkerhet og fare for en enda høyere temperaturøkning. Fremskriver vi temperaturøkningen basert på det som har skjedd det siste tiåret vil imidlertid økningen bli en del lavere enn dette. 

The Economists artikkel går inn på en del ulike mulige forklaringer på hvorfor dette kan være tilfelle, blant annet når det gjelder effekten av partikler i atmosfæren, effekten av skyer og effekten av endringer i temperaturen på havoverflaten, og hvor mye usikkerhet det er knyttet til komplekse sammenhenger. Og de refererer til noen forskningsrapporter (også en foreløping upublisert norsk rapport fra Terje Berntsen ved CICERO) som har lavere anslag enn IPCC for økningen i global temperatur ved en dobling av CO2-konsentrasjon. IPCC kommer selv med nye anslag i september.

Men det mest interessante spørsmålet rent politisk er naturligvis om denne kunnskapen er av en slik karakter at vi bør endre politikken Norge og andre land fører for å hindre skadelige klimaendringer. The Economist konfronterer dette spørsmålet i en leder, "Apocalypse perhaps a little later, der de svarer nei på spørsmålet om vi bør endre politikk. De oppgir to argumenter for å ta dette standpunktet, argumenter jeg for øvrig er helt enig i.

For det første er det fortsatt stor usikkerhet knyttet både til størrelsen på temperaturøkningen og effekten av den. Den raske issmeltingen i Arktis viser at noen effekter kan være større enn vi trodde på forhånd og det kan komme flere slike uventede overraskelser i fremtiden. Det er heller ikke slik at en litt langsommere temperaturøkning enn tidligere gjør at alt er i orden. Men det kan kanskje bidra til at vi får litt mer tid til å få kostnadseffektive virkemidler på plass.

Den andre grunnen er at verden i dag uansett ikke fører en klimapolitikk som er kraftfull nok til å snu utviklingen hvis IPCCs prognoser om tre graders temperaturøkning stemmer. Det er rett og slett ingen overdrevent kraftig virkemiddelbruk vi kan dempe. The Economist skriver:

"If the world had based its climate policies on previous predictions of a high sensitivity, then there would be a case for relaxing those policies, now that the most hell-on-Earth-ish changes look less likely. But although climate rhetoric has been based on fears of high sensitivity, climate policy has not been. On carbon emissions and on adaptation to protect the vulnerable it has fallen far short of what would be needed even in a low-sensitivity world."

De minner også om at de reduksjonene i utslipp som faktisk har kommet de siste årene i all hovedsak skyldes andre ting enn klimapolitikk. De skyldes for eksempel en økonomisk nedtur etter finanskrisen og USAs skifergassrevolusjon som erstatter billig kull med enda billigere gass. Jeg blogget nylig om at USAs utsippsreduksjoner uten en klimapolitikk har vært større enn EUs reduksjoner med klimapolitikk. Men nettopp det at mye av reduksjonene skyldes andre ting gjør at det trengs en effektiv klimapolitikk, for uten tiltak for å få ned utslippene vil både CO2-utslipp og global gjennomsnitttemperatur fortsette å stige. Det blir et problem selv om temperaturen av en eller annen grunn stiger litt langsommere enn før.

Bortgjemte musikalske perler (15)

Det er langfredag og med tanke på dagens hovedbudskap kan vel en passende sang være "Death is not the end". Sangen er skrevet at Bob Dylan da han jobbet med albumet Infidels i 1983, men han droppet å ta med sangen der. Den dukket først opp på det langt svakere albumet "Down in the Groove" i 1988. I mellomtiden hadde The Waterboys oppdaget sangen og begynt å spille den live i en langt mer sprudlende utgave, men de ga den heller ikke ut på noe studioalbum (men den finnes på et litt obskurt Waterboys live-dobbeltalbum med gamle konsertopptak som kom i 1998).

Den mest kjente versjonen av Death is not the end er på Nick Caves "Murder Ballads" fra 1996. Her er den i en liveversjon fra MTV der han synger sammen med Kylie Minogue, Shane MacGowan og Mick Harvey og Blixa Bargeld.



En litt smårusten versjon kanskje, men man kan vel si at det stjernespekkede mannskapet i videoen i noen grad kompenserer for det. Albumet er like sjernespekket, de samme artistene synger sangen der, i tillegg til PJ Harvey.

Albumet Murder Ballads handler helt bokstavelig om mord. Noen har regnet ut at det er omkring 65 mord totalt, fordelt på de ti sangene på albumet. Det skulle bli 6,5 mord i gjennomsnitt pr sang. En aldri så liten kuriositet er at alle sangene på albumet handler om et eller flere konkrete mord, bortsett fra den siste sangen som er nettopp Death is not the end.

Bortgjemte musikalske perler (14)

Da David Bowie fylte 50 år i 1997 inviterte han til en konsert i Madison Square Garden i New York, der han spilte et utvalg av sine sanger som duetter sammen med noen gode venner. Blant de som stod på scenen sammen med Bowie var artister som Lou Reed, David Grohl (fra Foo Fighters), Robert Smith (fra The Cure), Frank Black (fra The Pixies) og Billy Corgan (fra Smashing Pumpkins). Det må ha vært tidens bursdagsfest og de som var der fikk nok en opplevelse de aldri glemmer.

Noen klipp fra denne spesielle konserten har heldigvis funnet veien til YouTube. Her er David Bowie og Billy Corgan med sin versjon av Bowies: All the Young Dudes, en av rockehistoriens store klassikere:



All the Young Dudes er en låt med en litt spesiell historie Selv om den ble skrevet av Bowie da han jobbet med albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust, spilte han den ikke inn på plate selv (en ikke utgitt Bowie-versjon dukket riktignok opp på et par samleplater mange år senre), men han ga i stedet sangen til bandet Mott the Hoople som på det tidspunktet slet med å slå igjennom kommersielt. Wikipedia beskriver det slik i sin artikkel:

"Regarded as one of glam rock's anthems, the song originated after Bowie came into contact with Mott the Hoople's bassist Peter Watts and learned that the band was ready to split due to continued lack of commercial success. When Mott rejected his first offer of a composition, "Suffragette City" (from The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars), Bowie wrote "All the Young Dudes" in short order specially for them, allegedly sitting cross-legged on the floor of a room in Regent Street, London, in front of the band's lead singer, Ian Hunter."

At dette ble en av glam-rockens store hymner var i følge David Bowie en stor misforståelse. I et intervju William Burroughs gjorde med ham i Rolling Stone Magazine i 1974 forklarte Bowie at budskapet i sangen er det samme apokalyptiske budskapet som i "Five Years" på The Rise and Fall of Ziggy Stardust, at jorden i løpet av fem år vil gå under, blant annet på grunn av mangel på naturressurser. All the Young Dudes er sangen om denne nyheten.

Om Baumoleffekten

William J. Baumol: The Cost Disease

Boken til venstre heter "The Cost Disease" og har undertittelen "Why computers get cheaper and health care doesn't". Dette fenomenet, at noen sektorer er gjenstand for stadige økninger i arbeidsproduktiviteten mens tjenester som helse og utdanning blir stadig dyrere, kalles gjerne Baumoleffekten. Oppkalt etter den amerikanske økonomen William J. Baumol som ble født i 1922 og formulerte sin teori på 1960-tallet.

Baumol har blitt 91 år gammel, men det er tydeligvis ikke noe i veien med hodet eller arbeidsevnen. Han er hovedforfatteren bak boken som går igjennom fenomenet "the cost disease" og bruker oppdatert statistikk og gode eksempler på hvordan den virker. For alle som er opptatt av produktivitet er denne boken på omkring 250 sider vel verdt å lese.

I følge klassisk økonomisk teori er det slik at lønnsvekst må ha sammenheng med produktivitetsvekst. Hvis ikke bruker man penger man ikke har. Baumols enkle og viktige poeng er at dette er en overforenkling av virkeligheten fordi det stemmer for landet som helhet, men ikke for den enkelte bransje. I virkelighetens økonomi finnes vi det Baumol kaller "the progressive sector", for eksempel vareproduserende industrier som produserer flere varer med stadig færre ansatte. De har råd til å øke lønningene i takt med produktivitetsveksten og må også gjøre dette for å trekke til seg ansatte.

Og så finner vi "the stagnant sector", blant annet tjenesteytende virksomheter som ikke har samme muligheten til å øke produktiviteten ved å investere i ny teknologi eller å jobbe mer effektivt enn før. Baumols favoritteksempel er en strykekvartett som spiller verker av Beethoven. De trenger akkurat like mange musikere i dag som på 1800-tallet. Men til tross for at produktiviteten ikke har økt har lønnsnivået til musikere likevel holdt følge med lønnsnivået til industriarbeidere.

Det samme ser vi innenfor helse og utdanning, der man er nødt til å øke lønningene i samme takt som industrien for å kunne konkurrere om ansatte, men der den underliggende produktivitetsutviklingen isolert sett ikke kan forsvare slike lønnsøkninger (i helsesektoren er det en rekke teknologiske nyvinninger, men mange av disse bidrar til høyere behandlingskostnader, men ikke til høyere arbeidsproduktivitet). Effekten er at "the stagnant sector", som også inkluderer en rekke tjenester levert av private bedrifter, øker prisene raskere enn den generelle prisstigningen i samfunnet.

Alt dette er det lett å kjenne seg igjen i. Det er når Baumol begynner å trekke konklusjoner han blir virkelig interessant. Han har flere tankevekkende analyser av hva konsekvensene av denne "tosporsøkonomien" er. Jeg kan ikke gå inn i alle her, blant annet har noen lengre vurderinger av ulike produktivitetsfremmende innovasjoner i helsesektoren mot slutten av boken, men la meg nevne tre andre hovedpoenger som er viktige:

For det første er Baumol opptatt av at "the cost disease" er et problem som øker jo mer vellykket produktivitetsveksten er i industrien og høyproduktive tjenestenæringer som telekom og finanstjenester, og derfor er et "luksusproblem". Hvis produktivitetsveksten var omtrent null i alle næringer ville også lønningene stå stille. Da øker heller ikke kostnadene. Hvis man tenker seg om skjønner man at det ikke er noen heldig situasjon. Fordi vi sammenligner kostnadsveksten i helse og utdanning med gjennomsnittet i alle sektorer vil kostnadsveksten i disse sektorene bli høyere jo høyere produktivitetsveksten er i sektorer som industri, telekom, finans og ikt.

For det andre mener Baumol, noe kontroversielt, at vi uansett vil ha råd til å betale regningen fordi årsaken til at kostnadsøkningen er den samme produktivitetsveksten som gjør at vi får stadig bedre råd. Da får vi pr definisjon mulighet til å betale mer for tjenester som ikke henger med i produktivitetsutviklingen. Nå er noen av Baumols regnestykker ganske spreke. Et sted i boken skriver han at utgiftene til helsetjenester i USA vil øke fra 15 prosent av BNP i 2005 til 60 prosent av BNP i 2105 hvis vi fremskriver dagens trender. Fordi BNP vil bli åttedoblet i denne perioden kommer det til å gå bra (og skulle BNP-veksten bli lavere vil som nevnt kostnadsveksten bli lavere).

Og for det tredje nyanserer Baumol bildet ganske kraftig når det gjelder en del av de kunnskapsbaserte tjenestene, som softwareutvikling og ulike design- og konsulenttjenester, ved å vise at mens de tilsynelatende har en forholdsvis beskjeden produktivitetsvekst hver for seg, opererer de ofte i verdikjeder der summen av flere innovasjoner til sammen utgjør en formidabel produktivitetsgevinst for kundene. Fordi hovedgevinsten av disse kaskaderende produktivitetsøkningene tas ut i det siste leddet, de vi ofte tenker på som en "tradisjonell" industribedrift, er tette koblinger mellom kunnskapsbedrifter og tradisjonelt næringsliv helt avgjørende for å lykkes med produktivitetsvekst.

Mer innovasjon i offentlige anskaffelser

Hele fem statsråder har undertegnet et nytt strategidokument fra regjeringen med det ambisiøse navnet "Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser". Det er et 50-siders dokument, som kom i midten av februar, med både gode eksempler og fine bilder, og en hel del fakta om hvor stort og viktig området for offentlige anskaffelser er. Men dessverre er det ikke en klar sammenheng mellom størrelsen på den oppgaven som skal løses og de tiltakene som blir foreslått i strategien.

Offentlig sektor i Norge kjøper inn varer og tjenester for 400 milliarder kroner i året, eller omkring 15 prosent av BNP. Det er en veldig stor pengesum så selv en liten økning av innovasjonseffekten i innkjøpene vil ha stor betydning for næringslivets mulighet til å bruke krevende kunder i norsk offentlige sektor som utgangspunkt for å lage nye løsninger som har mulighet til å ut til et globalt marked. 

Problemet med dette strategidokumentet er derfor ikke at det handler om et lite viktig tema, eller at det er feil beskrevet, men at det mangler en klar sammenheng mellom problemene som beskrives og løsningene som foreslås. Problembeskrivelsen i strategien er faktisk veldig presis, og er blant annet hentet fra en undersøkelse i regi av NHO og KS sitt leverandørutviklingsprogram. Der slo man fast at:

- Anskaffelser er i liten grad forankret på ledernivå i offentlige virksomheter, og i liten grad integrert i virksomhetenes øvrige utviklingsarbeid. Anskaffelser er i liten grad koblet til strategier og måldokumenter som ellers er retningsgivende for organisasjonen. 

- Offentlige virksomheter har begrenset kompetanse om hvordan anskaffelser kan være et virkemiddel for bedre oppgaveløsning. Et flertall av offentlige virksomheter opplever at mangel på kunnskap og opplæring begrenser innovative anskaffelser. 

- Få offentlige virksomheter søker innovative løsninger og få offentlige virksomheter gjennomfører leverandørutviklingsaktiviteter.

Når dette er utfordringen skulle man kanskje tro at regjeringen ville komme med et sett tiltak som adresserer nettopp disse utfordringene, men det er bare i begrenset grad tilfelle. Selv om det sies mye klokt om hva dages regelverk muliggjør av samarbeid med partnere i næringsliv og forskningssektoren for å få til innovasjon, er tiltakene nokså puslete. 

I debatten om innovasjon i offentlig sektor hører vi noen ganger at lovverket er så rigid og lite fleksibelt at det hindrer kjøp av nye og innovative produkter og løsninger. Men dagens lover, forskrifter og veiledere som regulerer prosedyrene for måten offentlige anskaffelser gjennomføres på, gir et langt større handlingsrom for innovasjon enn det som vanligvis blir tatt i bruk. Det er ikke regelverket i seg selv, men måten offentlige virksomheter bruker de mulighetene som ligger i regelverket som er hovedproblemet. I Abelia har vi i våre kommentarer til strategien derfor vært opptatt av at to ting må strykes:

For det første må innovasjon være en del av det ledere i kommuner og statlige virksomheter måles på. Det må inn i de overordnede målene for virksomheten og ledere må ta ansvar for og belønnes for resultatoppnåelsen på dette området. På samme måte som de måles og belønnes for å nå andre sentrale målsettinger, som budsjettkontroll og brukertilfredshet. Hvis en leder i offentlig sektor bare måles og belønnes for å aldri ta risiko, aldri gjøre feil og unngå å gjøre noe nytt og uventet, blir det i hvert fall ingen innovasjon.

For det andre trenger offentlige virksomheter noen sentrale incentiver og virkemidler som vil gjøre det lettere å satse på innovative anskaffelser. Virkemidlene i Innovasjon Norge og Forskningsrådet er i liten grad laget for å støtte opp om tjenesteinnovasjon, og i hvert fall ikke offentlige tjenester. Jeg er også usikker på om det er disse organisasjonene som er best egnet til å gjøre jobben. Det viktigste er uansett at stat og kommunesektor får på plass risikoavlastende mekanismer som gjør det lettere å investere i flere innovasjonsprosjekter og å sørge for at flere av anskaffelsene man uansett skal gjøre bidrar til utvikling av nye produkter, tjenester, prosesser og organisasjonsmodeller.

Bortgjemte musikalske perler (13)

Jeg har tidligere blogget om hvordan Echo and the Bunnymen sånn ca 1984 ledet i konkurransen med U2 og Simple Minds om å bli det virkelig store bandet. De kom tross alt fra Liverpool og hadde nok ingen problemer selv med å se seg som arvtakerne til The Beatles. Slik ble det ikke. I løpet at et par år forsvant Echo and the Bunnymen fra listene og gikk i oppløsning, mens U2 laget The Joshua Tree.

Selv om Echo and The Bunnymen aldri ble så store som U2 så kom de faktisk tilbake på slutten av 90-tallet. Først med albumet Evergreen og så med albumet What Are You Going to Do with Your Life i 1999, et sterkt undervurdert album. Der finner vi singelen Rust som nådde 22. plass på UK-listene, men som ville kunnet nådd helt helt til topps hvis bandets karriereutvikling hadde sett litt annerledes ut. Her er videoen på YouTube:



En trist og vakker sang om savn.Teksten på det siste verset er slik:

I wish that you were here, down amongst my dust
I need someone to help me, you need someone to trust
There's something with these tears, turning me to rust
I wish that you were here, I wish that it was ours

Echo and the Bunnymen har holdt det gående også i årene etter, med ytterligere tre album. Det siste, The Fountain, kom i 2009. Bandet består nå bare av to medlemmer, vokalist Ian McCulloch og gitarist Will Sergeant, begge fra originalbesetningen fra 80-tallet. Like bra som da er de nok ikke lenger, men innimellom skriver de noen bra låter og det er imponerende at de holder det gående.

Kypros og krisen

Akkurat da det virket som det verste var over, og euroen kanskje ville overleve i alle euro-landene, så kom bittelille Kypros og ødela idyllen. Det kan virke merkelig at et land med under en million innbyggere og som bare utgjør 0,2 prosent av eurosonens BNP kan lage så store problemer. Hvorfor det er slik skriver The Economist om i denne ukens leder, med overskriften "Just when you thought it was safe...":

"Cyprus is a Mediterranean midget, with a GDP of only $23 billion. But this crisis could have poisonous long-term consequences. Eight months after the European Central Bank appeared to have restored stability by promising to do whatever it took to save the currency, the risk of a euro member being thrown out has returned."

Selv om Kypros har en knøttliten økonomi er ikke bankvesenet i landet fullt så lite. I likhet med et par andre øystater i Europa (Island og Irland) har Kypros banker som forvalter langt mer penger enn landets BNP og som det derfor er vanskelig for staten å redde hvis det oppstår problemer som truer deres eksistens. Kypriotiske banker forvalter verdier som tilsvarer rundt 800 prosent av BNP i landet. Det er omtrent på nivå med Irland, mens det på Island i 2008 var slik at bankenes verdier utgjorde 1000 prosent av landets BNP.

Mye av verdiene stammer fra folk fra andre europeiske land med store formuer og som har flyttet pengene sine til Kypros fordi landet har laget særlig gunstige skatteregler for å trekke til seg slike utenlandsformuer. Problemet er at det ikke er spesielt enkelt for Angela Merkel å forklare tyske skattebetalere og velgere at de nå må plukke opp regningene som ikke er blitt betalt.

Men også EU må i følge The Economist ta mye av skylden for rotet som har oppstått de siste dagene. Å gå med på en plan som innebærer konfiskering av pengene til småsparere og andre som har pengene sine i banken virker veldig lite veloverveid. Det er også helt uten historisk presedens. Slike bankkriser rammer aksjonærene og bankens kreditorer, men det bør ikke ramme innskyterne. Hvis ikke EU opptrer konsekvent på dette området kan det reise tvil om det er også er utrygt å sette pengene sine i banken i andre europeiske land ned svake banker og bunnskrapte statskasser. The Economist skriver:

"Cyprus is odd, because virtually all its banks’ liabilities are deposits (as opposed to longer-term bonds). Yet, of the 147 banking crises since 1970 tracked by the IMF, none inflicted losses on all depositors, irrespective of the amounts they held and the banks they were with. Now depositors in weak banks in weak countries have every reason to worry about sudden raids on their savings. Depositors in places like Italy have not panicked yet. But they will if the euro zone tries to “rescue” them too."

Vi får håpe Kypros og EU finner en løsning som er til å leve med i løpet av helgen. Det blir helt sikkert smertefullt, men en fremtid utenfor eurosonen og som en slags ny russisk provins fremstår ikke som noe bedre alternativ.

Frokostmøte om gründerpolitikk

På et svært godt besøkt frokostmøte hos Civita tirsdag,  med rundt 200 deltagere, var "Kan Norge bli en gründernasjon?" tema. Foranledningen var lanseringen av boken "Grûndere bygger Norge", skrevet av journalist Øyvind Gustavsen og utgitt på Frekk forlag i samarbeid med tankesmiene Skaperkraft og Civita. Jeg deltok i et panel som kommenterte bokens tema, sammen med Gunn Ovesen i Innovasjon Norge, Lars Petter Nordbakken, bidragsyter i boken og Karl Christian Agerup, direktør i Forskningsparken i Oslo og tidligere gründer.

Jeg synes boken er et utmerket utgangspunkt for en debatt om hva slags politikk vi trenger. Hoveddelen av boken består av intervjuer med noen av Norges tøffeste næringslivsfolk, mennesker som har hatt en drøm om å skape en egen virksomhet, og som har mye å fortelle om hva de innebærer og utfordringene de har vært igjennom. For eksempel Silje Vallestad i Bipper som har flyttet bedriften til Palo Alto California, Steinar Olsen i Stormberg i Kristiansand eller Per Sævik i Havila Supply i Fosnavåg, Dette er folk som har bidratt til mye norsk verdiskaping i ulike deler av landet og i ulike bransjer, men som også forteller om at de har måttet tåle en del motstand.

I Norge er det definitivt en del valg man kan gjøre som er tryggere enn å starte sin egen bedrift. Derfor er nok gründere ofte personer som ikke er helt "A4", men folk som ikke er redde for å gå sine egne veier, og som tåler en del motgang. Noe av utfordringen vi har som samfunn er å redusere disse barrièrene og ta ned risikoen, slik at flere personer med en kommersialiserbar ide våger å prøve seg. Norge trenger dem. Og hvis perspektivmeldingens påstand om at 81 prosent av Norges formue er verdien av fremtidig arbeidskraft (og fire prosent er olje og gass) så trenger vi jo alle de grûnderne vi kan få tak i for å skape arbeidsplassene der den fremtidige arbeidskraften skal brukes. Ikke bare av hensyn til gründerne, men først og fremst av hensyn til landet.

Hva er vi kan gjøre for å legge forholdene bedre til rette for flere gründere i Norge? Jeg brukte innlegget mitt i paneldebatten i dag til å peke på tre nivåer der det er viktig å sette inn den politiske innsatsen. For det første handler det om kultur. Samfunnet rundt, inkludert politikere, lærere og akademia, må anerkjenne entreprenørskap og gründerskap som viktige  for samfunnet. Skolen må formidle at det å starte en bedrift er en reell karrièremulighet  og minst like viktig som å jobbe i offentlig sektor eller i en stor privat bedrift. Akademia må formidle at kommersialisering av forskningsresultater er like viktig for samfunnet som publisering. Og PhD-utdanningen må formidle at en karriere i en vekstbedrift i næringslivet er like relevant som en akademisk karriere for en person med forskerutdanning.

For det andre handler dette om generell næringspolitikk, om hvor godt vi i skattesystemet og på andre måter legger til rette for at nyetablerte bedrifter får de vekstvilkårene de trenger for lykkes med å vokse seg store og internasjonale. Bedrifter som tjener penger skal naturligvis betale skatt, men noe av problemet for gründere er at de må betale mye skatt lenge før de tjener penger, blant annet i form av formuesskatt og arbeidsgiveravgift,  skatter som betales uavhengig av om det er overskudd eller ikke. Dette tar ikke nødvendigvis knekken på bedriftene, men det kan føre til at kapital som ellers kunne vært investert i bedriften i stedet går til staten og at bedriftene blir mindre robuste i forhold til å holde ut mens de venter på at inntektene kommer.

Det som derimot er god generell næringspolitikk, og som også gründerbedrifter kan nyte godt av, er å bruke en del av de offentlige innkjøpene på 400 milliarder kroner i året til å kjøpe fremtidsrettede løsninger som krever innovasjon for å få til. Dersom norsk helsesektor og norsk eldreomsorg er fremoverlent når det gjelder tjenesteinnovasjon så kan dette bidra til å skape nye norske eksportbedrifter - og samtidig løse viktige velferdsoppgaver.

For det tredje handler de om de målrettede innovasjonsvirkemidlene i blant annet Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA. Jeg ble intervjuet om dette av e24 i etterkant av møtet for å kommentere det datamaterialet de har lagt ut om Innovasjon Norges prosjekter de siste dagene og sa jeg synes synd på Gunn Ovesen som blir detaljstyrt av så mange departementer og fylkeskommuner. Innovasjon Norge skal i dag fylle veldig mange politiske målsettinger samtidig og flere av disse måtene handler om helt andre ting enn å støtte nyskaping og innovasjon (Karl-Christian Agerup har skrevet kronikk om denne problemstillingen i "Slipp Innovasjon Norge fri" i E24).

Man kan naturligvis stille spørsmålstegn ved om vi trenger egne statlige virkemidler for vekstbedrifter utover den generelle næringspolitikken. Jeg tror Norge trenger dette fordi det i en tidlig fase i veldig kunnskapsintensive bedrifter inntrer en form for markedssvikt som handler om skyhøy risiko i kombinasjon med lav tilgang til kompetent kapital med bransjekunnskap. Hvordan dette slår ut varierer litt fra bransje til bransje, men det kan fører til at markedet underinvesterer i det ufødte næringlivet vi "skal leve av etter at oljen tar slutt".

Jeg mener at vi trenger et virkemiddelapparat som kan risikoavlaste gründere og investorer i veldig tidlig fase og som kan hjelpe bedrifter inn i nye markeder internasjonalt. Da må Innovasjon Norge bli mer konsentrert om å støtte reelle innovasjonsprosjekter og bedrifter med et reellt internasjonalt vekstpotensial.

USAs CO2-utslipp har falt kraftig

På FNs klimatoppmøte i København i 2009 forpliktet USA seg til at utslippene av klimagasser i 2020 skulle være 17 prosent lavere enn i 2005. Men det skulle vise seg at kongressen var uenig med Obama om at USA skulle vedta nødvendige tiltak, så noen politikk for å nå målet kom aldri på plass. Dette i motsetning til EU som har vedtatt ganske ambisiøse felles mål og et kvotesystem for å få til lavere klimagassutslipp.

Tall fra IEA (analysert i denne bloggen til Rhodium Group)  viser at USAs utslipp av CO2 nå er 13 prosent lavere enn i 2005, mens EUs utslipp er 11 prosent lavere enn i 2005. Hva er det som gjør at USAs utslipp av klimagasser har begynt å falle så kraftig de siste 4-5 årene, og at nedgangen er større i et USA uten tiltak enn EU med tiltak?

Washington Post har en blogg der de har sett litt på en analyse fra Rhodium Group som har satt opp et "business as usual"-case og så forsøkt å dekomponere de ulike årsakene til utslippsreduksjonen i USA. En viktig årsak til reduksjonen er en overgang fra kull til gass, men i følge denne analysen er det flere årsaker. 55 prosent av reduksjonen på 1017 millioner tonn CO2 kan forklares med lavere økonomisk vekst på grunn av finanskrisen. De øvrige 45 prosentene skyldes lavere karbonintensitet i energiforsyningen.

I stasjonær energiforsyning har utviklingen av ny teknologi (fracking) for å utvinne skifergass ført til lavere gasspriser og en kraftig overgang fra kull til naturgass. Samtidig har det også vært en vekst i bruken av fornybar energi til stasjonær energiforsyning i USA. Bloggen til Rhodium Group sier det slik:

"Coal’s market share declined from 50% in 2008 to a multi-decade low of 33% in April of last year. Natural gas was the biggest winner, growing from 20% of power generation in 2008 to more than 30% during 2012. But renewables played an important role as well. In 2005, renewables accounted for 7.9% of US power generation. During the first ten months of 2012, they accounted for 11.4%. And while one kWh of natural gas-fired generation emits roughly half as much CO2 as a kWh of coal-fired power, renewables emit no CO2 so each kWh of additional generation delivers a bigger emission reduction punch."

I transportsektoren bidrar økt bruk av biodiesel og etanol til at utslippene av CO2 faller. Hvis dagens trend fortsetter vil USA oppfylle sin utslippsmålsetting fra København for 2020 flere år før tiden. Problemet er at mer bruk av naturgass gjør at gassprisene har begynt å stige igjen og at det kan føre til at bruken av kull tar seg opp igjen. I hvert fall hvis man ikke gjør noe politisk for å styrke insentivene for å erstatte kull med gass.

Det er også verdt å nevne at flere andre analyser sier at overgangen fra kull til naturgass må ta æren for en enda større del av nedgangen i klimagassutslipp enn det Rhodium Group har analysert seg frem til. Bloggen til The Breaktrough Institute hevder at overgangen fra kull til naturgass er ansvarlig for mesteparten av reduksjonen i utslipp. Og nettstedet til Council of Foreign Relations har en interessant artikkel fra september i fjor som drøfter hvordan anslagene over naturgassens bidrag til reduksjon i utslippene kan sprike så mye som mellom 77 prosent og 21 prosent for nedgangen i utslipp fra 2011 til 2012.

Det alle er enige om er at klimagassutslippene har falt mye på kort tid. Men så lenge vi ikke helt klarer å vekte de ulike årsakene, er det litt usikkert om denne trenden vil fortsette, og i hvilket tempo det vil skje.

- Folk som ikke passer i firkanter

Abelia har en serie partilederlunsjer denne våren der partilederne kommer for å fortelle om det de er opptatt av og ha en dialog med kunnskapsbedriftene i Abelia. Hele møteprogrammet er ikke på plass enda, men først ute var i hvert fall Trine Skei Grande i Venstre. Hun var rakst på banen svarte at hun ville besøke oss, så på tirsdag i forrige uke hadde vi lunsj med Trine.

At Venstres partileder kom først er nok ikke helt tilfeldig. Venstre har lenge hatt kunnskapspolitikk og forskningspolitikk som hovedsaker og Trine Skei Grande er flink til å snakke om kunnskapens plass i det store bildet. Hvorfor investeringer i utdanning, blant annet i form at en oppgradering av lærernes status, og i systematisk satsing på høyere kvalitet på forskning og høyere utdanning er avgjørende for at vi skal lykkes fremover. På Abelias nettsider er det et fint referat fra møtet.

Det kan være krevende å svare på alle spørsmålene som kommer fra medlemsbedrifter i Abelia. De driver med ganske forskjellige ting og etterlyser gjerne svar på en rekke ulike politikkområder. Blant problemstillingene som kom opp i diskusjonen var arbeidstrening for blinde og andre funksjonshemmede, rammevilkår for private fagskoler, skatteinsentiver for å investere i gründerbedrifter, Innovasjons Norges virkemåte og hvordan arbeidsmiljøloven ikke er fleksibel nok når det gjelder arbeidstidsbestemmelsene. Trine Skei Grande imponerte forsamlingen med både god oversikt og stor detaljkunnskap om mange og tildels ganske kompliserte politikkområder.

Kanskje det aller viktigste Trine Skei Grande snakket om var at vi må huske at "folk som ikke passer inn i firkanter er de som skaper noe nytt". Innovasjon foregår gjerne der folk tenker ulikt og har ulike erfaringer, ikke der alt er standardisert og strømlinjeformet. Både utdanningsbyråkratiet og virkemiddelapparatene har behov for å forenkle og kategorisere, og prøver å lage firkanter vi kan passe inn i. Trine Skei Grandes enkle og viktige poeng var at det både er bra for den enkelte og viktig for samfunnet i stort at vi får til en valgfrihet og fleksibilitet som tar utgangspunkt i forutsetninger og utviklingsmuligheter hos det enkelte individ og den enkelte bedrift.

Paneldebatt om utdanningspolitikk

Torsdag denne uken arrangerte NHO sin kompetansedag, der jeg hadde gleden av å lede en paneldebatt om utdanningspolitikk. Med i debatten var noen av de mest markante aktørene i de siste årenes utdanningsdebatt, kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Civita-sjef og tidligere statsråd Kristin Clemet, NHO-sjef Kristin Skogen Lund, leder av KUF-komiteen i Stortinget Marianne Aasen og NITO-president Trond Markussen.

Det ble en en nyansert og bra diskusjon som fikk belyst mange av utfordringene i både videregående og høyere utdanning, og der alle understreket hvor viktig det er med et tettere samarbeid mellom utdanning og næringsliv. Vi brukte også en del tid på å diskutere det høye frafallet i videregående skole og høyere utdanning, som alle var enige om at er et stort problem.. Mer om debatten kan man lese på Abelias nettsider og på NHOs nettsider.

Deltagerne i panelet var ikke helt enige om alt, men det er likevel en forbausende stor skolepolitisk enighet for tiden. Rundt flere temaer der det var hissig skolepolitiskdebatt om for noen år siden har det foregått en slags politisk konvergens. Det skyldes ikke at partiene har møttes på halvveien. Kristin Clemet står for det hun gjorde i sin tid som statsråd, og svært ofte ble kritisert for av opposisjonen. Hovedgrunnen til at man er mer enige enn før er at dagens regjeringspartier, særlig SV, har gått helt bort fra ting de de mente da de var i opposisjon og nå slutter opp om det man pleide å kalle borgerlig skolepolitikk (noe jeg blogget om rett før jul). Det blir litt kjedeligere debatter av slikt, men for norske elever og lærere er det en bra utvikling.

Innovation House i Silicon Valley

I Palo Alto i hjertet av Silicon Valley, der man blant mye annet finner Stanford University, garasjen til Hewlett og Packard og Palo Alto Reseach Center (PARC) - og noen tusen oppstartsbedrifter, finner man også det norske Innovation House. Man tenker ofte på Innovasjon Norge som en samling trauste låne- og tilskuddsordninger som blant annet skal fremme distriktsutvikling, men Innovation House handler om å legge grunnlag for internasjonal vekst gjennom å jobbe med marked og kunder, og drive innovasjon rundt forretningsmodeller.

Hun som leder Innovation House i Palo Alto heter Anne Worsøe og er en gammel nabo til Abelia. For noen år siden ledet hun Norsk Venturekapitlaforening og hadde kontor rett over gangen fra Abelia i Næringslivets Hus. Det gjorde at vi samarbeidet mye om ulike utspill og innspill om rammevilkår for entreprenørskap, innovasjon og vekstbedrifter i Norge. Jeg lærte i hvert fall mye av det samarbeidet og jeg tror denne bakgrunnen til Anne fra venturebransjen er verdifull når man gir gode råd til norske gründere som skal prøve å hente penger i den store verden.

Det er et flott intervju med Anne Worsøe på Forskningsrådets nettsider som er verdt å lese og der hun reflekterer litt over gründere som kommer til Silicon Valley med ambisjoner om å lykkes i den store verden:

"– Vi har fantastisk mye bra forskning og teknologi i Norge. Amerikanerne kaller norsk teknologi for ”hard core tech”, forteller Worsøe. Men denne styrken blir også en svakhet. Det som kjennetegner forskningsbaserte bedrifter, er nemlig at de blir veldig opphengt i teknologien. Og glemmer kundene. Først når produktet er 100 prosent ferdig, begynner mange å tenke på om det er et marked for produktet der ute.I praksis bør man i den siste halvdelen av utviklingsløpet jobbe tett med kunder. Bare slik kan man bli sikker på at man utvikler noe som passer overens med kundens behov, mener Worsøe."

Programmet bedrifter kan delta på i Innovation House heter Tech Incubator (TINC), et fireukers intensivt utviklingsprogram som ligger under Innovasjon Norge, men også støttes av Forskningrådet. Blant de som har deltatt i TINC er Abelias styreleder Terje Wold. Han blogget om hva han var med på i TINC-programmet våren 2012. Jeg tenker at slike virkemidler for vekstbedrifter må tilpasses de lokale forholdene, og ikke alle steder er helt som Silicon Valley, men jeg tror det er mye å lære av erfaringene de gjør der. Hastigheten i innovasjonsprosessene er blitt mye raskere enn før. Da må innovasjonsvirkemidlene være tilpasset en endret virkelighet for bedriftene.

Frafall i videregående- og høyere utdanning

Torsdag arrangeres NHOs kompetansedag. Her skal kunnskapsministeren og andre nøkkelpersoner diskutere om utdanningssystemet leverer det arbeidslivet trenger av kompetanse, både når det gjelder kvalitet og kvantitet.

At ikke alt står helt bra til kan vi blant annet lese ut av de siste tallene for "gjennomstrømming i høyere utdanning" fra Statistisk Sentralbyrå. Der står det at frafallet i høyere utdanning er så høyt som 41 prosent, og på vei oppover:

"Av de om lag 40 100 nye studentene som startet på høyere utdanning høsten 2000, var det 41 prosent som ikke hadde fullført en grad etter ti år. Sammenlignet med studentene som startet ti år tidligere, er dette en økning på 6 prosentpoeng. Det er fortsatt høyest andel menn som ikke fullfører en grad. I 2000-kullet stod nesten halvparten av de mannlige studentene uten fullført grad etter ti år. Tilsvarende andel for kvinner var drøye 36 prosent."

Dette høye frafallet i høyere utdanning kommer på toppen av et høyt frafall i videregående skole. I de siste tallene for "gjennomstrømming i videregående opplæring" fra mai 2012 kan vi lese at antallet som har oppnådd studie- eller yrkekompetanse etter fem år på videregående skole holder seg stabilt på 70 prosent. Det betyr at 30 prosent ikke har oppnådd noen formell kompetanse:

"62 000 elever startet grunnkurs i 2006. I likhet med tidligere kull i videregående opplæring oppnådde i gjennomsnitt nesten syv av ti av disse studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år. Halvparten fullførte med studiekompetanse, 20 prosent med yrkeskompetanse, mens vel 30 prosent ikke oppnådde noen formell kompetanse. Av de som ikke oppnådde noen kompetanse, var 5 prosent fortsatt i videregående opplæring, 7 prosent hadde gjennomført Vg2 eller gått opp til fagprøve, men ikke bestått. 18 prosent hadde sluttet underveis."

Det virker som frafallet i videregående skole holder seg stabilt over tid. Tross ulike tiltak for å redusere frafallet er det ingen tegn til forbedring når en sammenligner de som begynte i 2006 med årskullene som begynte i 2004, 2002, 1998 og 1994. Andelen som ikke har formell kompetanse etter fem år ligger stabilt på 30 prosent. Det er imidlertid stor forskjell på studieforberedende og yrkesfaglige studieprogrammer. Blant de med studieforberedende utdanningsprogram er det 16 prosent som er uten formell kompetanse etter fem år, mens tallet for de yrkesfaglige studieprogrammene er hele 45 prosent:

"50 prosent av elevene som startet på grunnkurs i videregående opplæring i 2006, begynte på en yrkesfaglig studieretning. Om lag 30 prosent av disse elevene fullførte utdanningen med en yrkeskompetanse eller et fagbrev. 25 prosent fullførte med studiekompetanse, mens 45 prosent av elevene på de yrkesfaglige studieretningene oppnådde ingen formell kompetanse i løpet av fem år. 28 prosent av disse elevene hadde sluttet i løpet av opplæringsløpet, mens 9 prosent fortsatt befant seg i videregående opplæring. 7 prosent hadde gjennomført hele utdanningsløpet, men strøk i ett eller flere fag."

Ser man tallene for frafall i videregående skole og høyere utdanning i sammenheng er det imidlertid ikke sikkert situasjonen i de studieforberedende utdanningsprogrammene er så mye bedre. Det kan virke som frafallet blant disse elevene kommer litt forsinket og slår ut som et høyt frafall i høyere utdanning. Frafallet på 41 prosent i høyere utdanning er ikke så ulikt frafallet på 45 prosent i yrkesfagene i videregående skole.

Tallene er bekymringsfullt høye og tyder på at noe helt fundamentalt ikke fungerer som det skal. At noen elever finner ut at den utdanningen de har begynt på ikke passer likevel og velger noe annet er naturlig. Det er også naturlig at noen begynner å jobbe før de fullfører. Men at mellom en tredel og halvparten aldri fullfører det de har begynt  på er en alvorlig sløsing med både enkeltpersoners og samfunnets ressurser.

Det tyder på at det enten: a) er veldig mange velger feil utdanningsretning i forhold til hva de er motivert for å ta, b) at veldig mange ikke har det kunnskapsgrunnlaget som kreves eller c) at kvaliteten i utdanningsprogrammene er så dårlig at studentene mister motivasjonen underveis. Kanskje er det en kombinasjon av flere ting. Det store frafallet er i hvert fall et problem det er viktig å gjøre noe med.

En forskningsmelding som ikke svarer på det viktigste

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen brukte fredagen på å legge frem en ny stortingsmelding om forskning, og på å si at hovedproblemet er at det forskes for lite i næringslivet. Det har hun rett i. Men da er det helt uforståelig at det i en stortingsmelding på over hundre sider ikke er noen vesentlige tiltak som tar sikte på å stimulere mer forskning i næringslivet eller oppnå mer forskningsbasert innovasjon. Norsk Industri sier det slik i sin kommentar, med tittelen "Forskningsmelding rettet mot offentlig sektor":

"Meldingen og de nye tiltakene som presenteres fokuserer i hovedsak på universitets- og høgskolesektoren og offentlig forskning. - De største grepene i meldingen går ut på å redusere midlertidigheten blant ansatte i universitets- og høgskolesektoren, en 10-årig langtidsplan for forskning, ny nærings-ph.d.-ordning for offentlig sektor og ny gaveforsterkningsordning. I fremleggelsen etterlyser statsministeren mer privat forskning, samtidig som meldingen er svært tynn på tiltak for å øke denne forskningen."

Mens LO i sin kommentar til forskningsmeldingen sier dette om næringslivsrettet forskning:

"Det vi først og fremst savner i meldingen er en mer markert satsing på FoU i næringslivet, både internt i bedriften og i forskningsbedrifter (...) Det må til for at næringslivet skal nå sin del av tre prosent målet."

Universitetene er rimelig fornøyde med meldingen. Norge bruker allerede mest penger i verden på høyere utdanning (i følge side 11 i meldingen) og skal bruke enda mer. Det er lett å forstå at man er fornøyd med at vi skal bruke enda mer når vi allerede bruker mest penger i verden på offentlige universiteter og høyskoler. Universitetenes hovedutfordring er ujevn studiekvalitet og mangel på tematisk og faglig prioritering og spissing, ikke at de har for lite penger. Denne utfordringen sier meldingen en del fornuftig om i kapittel 8, men det er nokså uklart hva regjeringen vil gjøre for å løse dette problemet.

Hovedproblemet med forskningsmeldingen er at den ikke svarer på det viktigste. Den sier ikke hvordan offentlig politikk skal stimulere til forsking og innovasjon som tetter gapet mellom verdiskaping og velferdsutgifter i fremtiden, et problem som øker når oljeinntektene etter hvert vil gå ned. I Perspektivmeldingen 2013 som ble lagt fram for bare tre uker siden er regjeringen opptatt av at vi i 2060 vil mangle inntekter tilsvarende 6 prosent av verdiskapingen, eller 140 milliarder kroner, hvis vi ikke øker produktiviteten og innovasjonen. Perspektivmeldingen sier også at:

"Fortsatt høy økonomisk vekst krever evne til innovasjon, omstilling og effektiv ressursbruk også framover. Selv om Norge har mye olje og gass, er verdien beskjeden i forhold til inntektene som skapes i fastlandsøkonomien. Utviklingen i arbeidsinnsats og produktivitet betyr derfor mest for vår framtidige levestandard."

Da skulle man tro at en ny forskningsmelding som legges frem bare tre uker senere ville trekke opp strategien for hvordan vi som samfunn skal bruke forskingspolitikken til å utvikle mer innovative og mer produktive bedrifter, støttet opp av virkemidler for mer og bedre næringsrettet forskning og innovasjonsvirkemidler som gjør at forskningsresultater blir tatt i bruk av næringslivet. Men her er den nye forskningsmeldingen fullstendig tom for tiltak, selv om staten i følge Forskningsbarometeret 2012 bare bruker 0,14 prosent av BNP på å støtte forskning i næringslivet.

Det er ikke nødvendig å finne på masse nye virkemidler. Det gjennomføres jevnlig evalueringer som viser at de virkemidlene Forskningsrådet har for næringslivet stimulerer til mer forskning og innovasjon, de gir kunnskapsdeling på tvers av bedrifter og de gir god samfunnsmessig avkastning. Det gjelder blant annet SkatteFunn, brukerstyrt forskning gjennom BIA, Forsknings og utviklingskontrakter og Forny 2020, virkemidlet for kommersialisering av offentlig finansiert forskning. Evalueringene viser også en positiv effekt av pengene staten bruker på de anvendte forskningsinstituttene, som er viktige innovasjonspartnere for både private bedrifter og offentlige virksomheter. Tross dette er det ingen planer om å gjøre mer av det som virker.

Nå sier riktignok forskningmeldingen at det skal innføres rullerende tiårsplaner for forskning i Norge, etter mønster av de nasjonale transportplanene. Det er sikkert en god ide, men hvorfor legger ikke da regjeringen fram en slik plan nå?. Den har sittet i snart åtte år og har hatt god tid til å skrive en slik langtidsplan, men i stedet legger den frem nok en stortingsmelding som sier det samme som den forrige for fire år siden. Og at en tiårsplan for forskning først kommer i 2015. At noen jubler over noe de ikke vet hva er som kommer om to år tyder på at forventningsnivået har blitt nokså lavt.

Stortingsmeldingen har som sagt et stort hull, men det er ikke så veldig vanskelig å fylle hvis flertallet i Stortinget er interessert. Når kunnskapsminister Kristin Halvorsen etterlyser mer forskning i næringslivet, når vi gjennom en rekke evalueringer vet hvilke virkemidler som bidrar til mer forskning og innovasjon i næringslivet, når vi vet hva næringslivet selv ber om og når vi vet at det er mer av dette som må til for å øke produktiviteten og dekke gapet Perspektivmeldingen 2013 beskriver, ja da burde det ikke være så veldig vanskelig å få det til.

Venezuela etter Chavez

Blant de fremmøtte i Hugo Chavez begravelse i Caracas fredag var Irans president Mahmoud Ahmadinejad, Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko og Cubas statsleder Raoul Castro, tre av verdens minst demokratiske ledere. Det sier mye om hvilke forbilder og samarbeidspartnere Hugo Chavez hadde. Hans politiske prosjekt gjorde at han i løpet av sin tid som president i Venezuela også var gode venner med folk som Saddam Hussein, Robert Mugabe, Muammar Qaddafi and Bashar Assad.

Denne vennekretsen, det nokså mislykkede prosjektet til Chavez og hva fremtiden til Venezuela blir er et så interesssant  tema at det er blitt en egen briefing i The Economist denne uken. En briefing som går igjennom presidenthistorien til Hugo Chavez og ser på hva han fikk til og ikke fikk til. Den er verdt å lese. En grei oppsummering av hovedpunktene er:

"Behind the propaganda, the Bolivarian revolution was a corrupt, mismanaged affair. The economy became ever more dependent on oil and imports. State takeovers of farms cut agricultural output. Controls of prices and foreign exchange could not prevent persistent inflation and engendered shortages of staple goods. Infrastructure crumbled: most of the country has suffered frequent power cuts for years. Hospitals rotted: even many of the “missions” languished. Crime soared: Caracas is one of the world’s most violent capitals. Venezuela has become a conduit for the drug trade, with the involvement of segments of the security forces."

Forskning og skatt

Temaet forskning og skatt er vel ikke akkurat det mest tabloide politiske temaet man kan reise en diskusjon om, men likefullt er det viktig å avklare hvordan vi kan stimulere forskning og utvikling i næringlivet, både i eksisterende bedrifter, i nye vekstbedrifter og i forskningsinstituttene. Derfor arrangerte NHO onsdag et godt besøkt seminar der jeg hadde gleden av å lede en liten paneldebatt på slutten om forskning og skatt der Arbeiderpartiet, Høyre og FrP deltok.

Selve foranledningen for dette seminaret er at Christian Hambro, advokat og tidligere direktør i Forskningsrådet, har skrevet en bok om FoU og Skatt. Boken går grundig inn i hvordan SkatteFunn fungerer, men er også en håndbok for næringslivsfolk og jurister i en del andre skattespørsmål man støter på i bedrifter som driver med FoU-virksomhet. I tillegg har boken noen forslag til forbedringer av skattevirkemidlene for forskning. Hambro delte dem i foredraget sitt på seminaret (som også ligger på NHOs nettsider) opp i det han kalte opprydding og det han kalte reformtanker:

I kategorien opprydding, ting som kan gjøres raskt og ikke er spesielt dyre eller kompliserte, finner vi fjerning av taket på lønnskostnader i SkatteFunn, tillate direkte utgiftsføring av FoU i bedriftenes regnskaper, lage mer fornuftige regler for avskrivning av immaterielle rettigheter og få fjernet forskningsinstituttenes skatteplikt. Skatteplikten for instituttene har ikke kommet som resultat av en politisk diskusjon og avklaring, men fordi fylkesskattekontorer og rettsapparatet har hatt noen konkrete enkeltsaker oppe til vurdering, og har brukt disse til å endre norsk forskningspolitikk. Da må politikerne komme på banen og rydde opp i helheten slik at vi får bedre og ikke dårligere rammevilkår for forskning i Norge.

I kategorien reformtanker lanserte Hambro to viktige ideer. Det ene er å innføre en egen og bedre SkatteFunn-ordning for særlig forskningsintensive unge bedrifter, bedrifter som bruker minst 15 prosent av omsetningen på FoU. Disse mener Hambro burde få trekke fra trekke fra 30 prosent av FoU-kostnadene på skatten og også ha et høyere tak for prosjekter enn i SkatteFunn. Begrunnelsen er at den ordinære SkatteFunn-ordningen fungerer bra, i hvert fall om man gjør noen justeringer, for å fremme mer forskning og innovasjon i vanlige små og mellom store bedrifter som trenger et FoU-prosjekt, mens de virkelig forskningsintensive bedriftene trenger en mer kraftfull risikoavlastning.

Det andre reformforslaget er å stimulere forskning og innovasjon i forbindelse med offentlige innkjøp, og etablere et nytt "ForvaltningsFunn" som et virkemiddel som støtter prosjekter som handler om innovative offentlige innkjøp. Tanken er at offentlige  virksomheter verken har budsjetter til FoU eller liker å ta den risikoen innovative innkjøp innebærer. Derfor trengs det et eget virkemiddel for å redusere risikoen.

Paneldebatten jeg ledet viste at Arbeiderpartiet ikke lenger er negative til et SkatteFunn, slik de var i mange år etter at ordningen ble innført av en borgerlig regjering. Hele panelet var dessuten opptatt av å vurdere forbedringer i SkatteFunn. Når det gjelder bruk av skatteincentiver mer generelt for å støtte forskning, blant annet for å fremme private investeringer i forskningsbasert nyskaping og for å risikoavlaste de mest forskningsintensive bedriftene, opplevde jeg at det fortsatt er en stor forskjell mellom Arbeiderpartiet på den ene siden, som snakker mot om tilskudd og virkemiddelapparat, og Høyre og FrP på den andre siden som er mer åpne for å stimulere nyskaping gjennom skattesystemet.

Ellers hadde Kristin Skogen Lund en utmerket innledning på seminaret om de delene av NHOs forskningspolitiske dokument Opptrapping 2030 som omhandler skatt og forskning. Ådne Cappelen fra SSB tok for seg det store bildet nasjonalt og internasjonalt når det gjelder balansen mellom tilskuddsordninger og skatteincentiver i forskningspolitikken. Så får vi se når forskningsmeldingen kommer i slutten av denne uken om noen av disse tankene har gått gjennomslag hos dagens regjering, eller om det trengs et skifte for å få til en kraftfull satsing.

Bedriftene trenger arbeidsinnvandring

NHO: Økonomisk overblikk 1/2013

Det er sagt en del underlige ting om arbeidsinnvandring de siste dagene. En av tankene som er lansert er at Norge nå har nok arbeidskraft og at vi ikke tåler mer innvandring. Og at særlig svensk ungdom kommer til Norge og tar jobber fra norsk ungdom, fordi den svenske regjeringen ikke vil ta ansvar for å få ned ledigheten, men skyver problemene over på Norge i stedet.

Sannheten er at norske bedrifter trenger mer arbeidskraft enn de klarer å få tak i. I NHOs utmerkede økonomibarometer er bedriftene stilt følgende spørsmål: "I hvilken grad hindrer disse forholdene din bedrift i å øke investeringene?" Ser vi på resultatene i grafen over, ser vi at det for NHO-bedrifter totalt er slik at manglende tilgang på kvalifisert arbeidskraft er på første plass med 37 prosent, foran problemer som sviktende omsetning, reduserte salgspriser, lite forutsigbare rammebetingelser og manglende tilgang på finansiering.

Når hele 37 prosent av bedriftene sier at problemer med tilgang på arbeidskraft hindrer økte investeringer mens bare 13 prosent sier at manglende tilgang til kreditt og finansiering hindrer økt investeringer, mener naturligvis NHO at tilgang på kapital er viktig, men i likhet med medlemmene mener NHO at arbeidsinnvandring i dagens arbeidsmarked er helt avgjørende for at bedriftene skal kunne vokse. Når vi i Abelia har gjort våre egne medlemsundersøkelser for å finne ut hva de største flaskehalsene er, så er det en enda større andel som setter problemer med tilgang til kompetanse øverst på problemlisten.

I Abelia-bedriftene er man på jakt etter høyt utdannet og spesialisert kompetanse som i mange tilfeller kan velge og vrake i jobber globalt. De må ikke komme til Norge og det er i hvert fall ikke opplagt at Norge er førstevalget. Derfor må vi anstrenge oss for å være attraktive nok til at den globalt mobile arbeidskraften kommer hit, og i hvert fall ikke snakke som om det ikke er bruk for flere utlendinger i Norge. Jeg kjenner det kunnskapsintensive næringslivet best, men jeg har inntrykk av at mange andre bransjer også er helt avhengige av å rekruttere ansatte fra utenfor Norge dersom de skal fungere. Det vil for eksempel ikke være mulig å bygge vei- og jernbaneprosjekter i Norge, eller flere boliger til en voksende befolkning, uten arbeidsinnvandring.

To viktige avtaleverk har bidratt til at bedriftene tross alt får tak i mye av den kompetansen de trenger: Det felles nordiske arbeidsmarkedet, regulert i Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked av 1983. Og det felles europeiske arbeidsmarkedet, slik det er er nedfelt i EUs unionstraktat og som Norge er del av gjennom EØS-avtalen fra 1992. Det nordiske avtaleverket om et felles arbeidsmarkd er opprinnelig fra 1954 og et godt eksempel på et konkret og praktisk nordisk samarbeid som har vært svært viktig når det gjelder å gi bedrifter enkelt og ubyråkratisk tilgang på arbeidskraft på tvers av de nordiske landegrensene.

Det felles nordiske arbeidsmarkedet er bra for bedriftene og bra for den enkelte arbeidstaker, som har fått langt flere muligheter enn om de bare kunne ta jobb i egen land. Og det er bra for landene og deres skatteinntekter, for de nordiske økonomiene beveger seg ikke helt i fase. Hvis det går bra i Norge, men det er dårlige tider i Sverige, er både bedrifter, arbeidstagere og statene tjent med at man enkelt kan søke jobb i et naboland. Her har Norden vært helt i forkant i verden, og disse positive nordiske erfaringene var en viktig grunn til at EU gjorde regler for  fri bevegelse av arbeidskraft til en del av det indre markedet, rettigheter som etter hvert også omfatter de nye medlemslandene i øst. Det fungerer godt.

Å begrense retten svensk ungdom har til å ta jobb i Norge (og norsk ungdoms mulighet til å jobbe i Sverige) ville bety at vi sier opp EØS-avtalen og avskaffer det felles nordiske arbeidsmarkedet som har eksistert siden 1954. Det vil ikke skje. Heldigvis har dette grenseoverskridende samarbeidet både sterk støtte i næringslivet og bred politisk oppslutning.

Om å bli dolket i ryggen

I følge Dagsrevyen tidligere i kveld mener Erik Solheim at Thorbjørn Jagland  er en fryktelig dårlig leder, som dolket han i ryggen i 2001. Så ble han i følge boken han nettopp har skrevet dolket i ryggen av Audun Lysbakken i 2012. Han har sikkert blitt motarbeidet av mange andre udugelige og kunnskapsløse folk også. Selv er Erik Solheim, i hvert fall i egne øyne, en beskjeden og grei kar som aldri ville finne på å dolke noen i ryggen.

Dette er for øvrig noen av overskriftene journalistene har laget etter å ha lest boken Solheim har skrevet:

- Kloakkrøret Stein Kåre Kristiansen (Aftenposten)

- Jens Stoltenberg er uten visjoner (ABC Nyheter)

- Solhjell ble statsråd som plaster på såret (Nettavisen)

- Thorbjørn Jagland hadde en farlig tro på at en person uten kunnskaper kan gå inn i et område og gjøre en forskjell (NRK)

- Lysbakken driver studentpolitikk (Bergens Tidende)

- Lysbakken har jo ikke fulgt mine råd (Dagbladet)

Erik Solheim stiller spørsmål ved Lysbakkens karakter (Aftenposten)

- Lat og lettvint (om NRKs Kyrre Nakkim)

- Analyser man gjerne hører langt ned i drinkene i Holmenkollåsen (om DNs Sofie Mathiassen)

Det er ikke hver dag jeg synes synd på SV, men når noen blir konfrontert med fenomener som dette er det naturlig å føle litt sympati. Når et selvbilde vokser til så virkelighetsfjerne dimensjoner som i dette tilfellet er det neppe helt enkelt å vite hva man skal gjøre. Det må være fristende å ta igjen, selv om det helt sikkert er bortkastet tid. 

Jeg har sans for måten Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv setter skapet på plass når hun av Erik Solheim blir beskyldt for å ikke har forstått at samfunnet er mer enn Oslo vest og at hun har analyser man gjerne hører langt nede i drinkene i Holmenkollåsen. Til Kampanje sier hun.

"Solheim kan ikke ha hørt meg snakke. Jeg kommer fra en liten by på Sørlandet, og vet ikke hva de snakker om i Holmenkollåsen", sier Mathiassen til Kampanje. - Du bor ikke i Holmenkollåsen? "Nei, nei, nei. Jeg har bodd på Tåsen i seks år, og før det bodde jeg på Oslos østkant, på Bjølsen og Grünerløkka", sier Mathiassen.

Startlån og boligboble

I en kronikk i Dagens Næringsliv 22. februar med overskriften "Rødgrønn boligboble" skrev Christopher Rødsten en glimrende kronikk om hvordan selv den mest velmente støtteordning kan gi det motsatte resultatet av det man hadde tenkt seg. Rødsten skriver:

"I USA kalte de det subprime, i Norge kaller vi det startlån. Startlån finansierte ifjor kanskje hvert tiende boligkjøp i prisklassen opp til 3,5 millioner i Oslo. Ikke rart prisene stiger. Politikere og økonomer mener vi har for høye boligpriser. Samtidig er det nesten stille om hvordan den rødgrønne regjeringen bruker milliarder på å pumpe opp boligprisene og øke gjeldsbyrden for dem jeg her for enkelthets skyld kaller «de nest fattigste»."

For å dempe prisveksten på boliger og begrense bankenes mulighet til å låne ut penger til folk som kan få problemer med å betale tilbake, innførte regjeringen for en tid tilbake et krav om at man bare kan låne 85 prosent av boligens verdi fra banken. Resten av pengene må man skaffe selv. Da skulle man tro at regjeringen fikk til en slags "kindereggeffekt", tre gode ting på en gang; 1) dempet prisvekst på boliger, 2)  låntakere som ikke får låne mer penger enn de klarer å betale tilbake og 3) banker som ikke går konkurs fordi kundene deres ikke klarer å betale tilbake boliglånet. Tilsynelatende en bra oppskrift.

Men så enkelt er det dessverre ikke. Samtidig som regjeringen har strammet inn de private bankenes mulighet til å gi lån, har det vært en eksplosjon i startlån fra Husbanken, lån som skal gå til spesielt vanskeligstilte. I 2011 har det vært bevilget startlån for 7,5 milliarder kroner, og i følge ulike medieoppslag har halvparten av dem som har mottatt lån tjent over kr 400 000. Flere tjente over en million. Startlån utgjorde i 2011 4,7 prosent av alle boliglån i Norge. 12 512 personer mottok slike lån i 2011 og tre av fire låntakere har ikke egenkapital. Dagens Næringsliv 23. februar anslår at startlån finansierer så mye som 20 prosent av alle omsatte boliger i prisklassen 1-3 millioner kroner. 

Men det mest interessante med startlånene, slik de nå virker, er at de bidrar til det stikk motsatte av "kindereggeffekten" regjeringen ønsker, på alle tre punkter: For det første er omfanget av startlån så stort og subsidiene såpass kraftige at de presser boligprisene oppover. Det hjelper ikke at regjeringen sier at den vil begrense prisveksten på boliger når den selv sitter med en ordning som bidrar til at boligprisene stiger kraftig. 

For det andre er det ingen krav til egenkapital når du får startlån. Når 3 av 4 ikke har egenkapital og det samtidig er en prisvekst på boliger, øker sannsynligheten for at noen havner i en alvorlig gjeldskrise, Nettopp det regjeringen skulle unngå ved å innføre strengere krav til egenkapital ved boliglån. Det er neppe mer moralsk at staten selv produserer flere gjeldsofre enn at bankene gjør det.

For det tredje er det grunn til å være bekymret for at norske kommuner kan bli påført store tap, spesielt hvis boligprisene begynner å falle. I følge Dagens Næringsliv 26. februar er risikoen i disse lånepakkene til Husbanken fordelt slik:

"I følge forskriftene for startlån har kommunene ansvar for de første 25 prosentene av tapene. Først det overskytende  tapet tar staten seg av. Fordi kommunene ikke kan ta seg betalt for annet enn saksbehandling fra låntakerne, kan kommunene heller ikke bygge seg opp noen reserver til å dekke tap den dagen konjunkturene snur, antallet som trenger kommunal hjelp vokser og krisen rammer lokalsamfunnet."

Man skal naturligvis ikke svartmale, men når det til nå er blitt lånt ut 36,1 milliarder kroner som startlån til boligkjøpere som stort sett ikke har egenkapital, og ikke har hatt mulighet for å få vanlig boliglån i en bank, er det grunn til å følge med. Og fordi mange av disse etter å ha fått innvilget startlån har fått lån i en privat bank, er det fare for at tapene kan spre seg dersom kunder begynner å få betalingsproblemer. Det paradoksale er at regjeringens politikk for å hindre at dette skal skje, med strengere egenkapitalkrav for bankenes boliglån og en kraftig vekst i startlånsordningen i kommunene, er det som blåser opp boblen.

Skattefradrag for investeringer i småbedrifter

Det svenske finansdepartementet har lagt frem et interessant lovforslag om et nytt skattefradrag for investorer som investerer i små bedrifter. Det har vært ute på en høringsrunde og fremmes nå til såkalt "lagrådsremiss", som er siste trinn før det går til Riksdagen som lovproposisjon og sannsynligvis blir vedtatt.

Begrunnelsen for forslaget er å legge til rette for fremveksten av flere små bedrifter med stort vekstpotensial,  noe som i følge pressemeldingen fra regjeringen er viktig for vekstkraften i svensk økonomi og for sysselsettingen. Selve skatteforslaget de fremmer beskrives slik:

"Förslaget innebär att fysiska personer som förvärvar andelar i ett företag av mindre storlek i samband med att företaget bildas eller vid en nyemission får göra avdrag för hälften av betalningen för andelarna i inkomstslaget kapital. Investeraren får alltså en skattelättnad i samband med investeringen. Avdrag ges med högst 650 000 kronor per person och år vilket motsvarar en investering om 1,3 miljoner kronor. De sammanlagda tillskotten till ett och samma företag får uppgå till högst 20 miljoner kronor per år."

Flere land har svart på vekstutfordringen med skattevirkemidler som er målrettet mot å øke forskning og innovasjon i næringslivet og å fremme investeringer i små vekstbedrifter. Det er ikke nødvendigvis enkelt å målrette og avgrense disse virkemidlene slik at de treffer riktig. Dokumentet som inneholder det svenske skatteforslaget fra regjeringen inneholder interessante drøftinger av dette, blant annet basert på høringsuttalelsene som er kommet.inn. 

I det svenske forslaget er skattefradraget begrenset oppad til SEK 650 000 pr investor (for en investering på 1,3 millioner) pr år og maksimalt 20 millioner kroner i investeringer pr bedrift pr år. Bedriften det kan investeres i må ha et lønnsgrunnlag på minst 300 000 i året for å kvalifisere til et skattefradrag for en investor. Bedriften skal maksimalt ha 50 ansatte og en nettoomsetning på 80 millioner kroner. Det er også foreslått at investorene må investere direkte i en enkeltbedrift, ikke via investeringsselskaper eller aksjefond med små vekstbedrifter i porteføljen. EU-kommisjonen må godkjenne det svenske skattefradraget, som skal tre i kraft 1. september 2013 hvis alt går etter planen.

Det er ulike måter å innrette og avgrense slike virkemidler som er innrettet på å øke de private investeringer i nyskaping og vekstbedrifter. Poenget er at mange land gjør dette nå, i erkjennelse av at det er fornuftig å risikoavlaste denne type tidligfaseinvesteringer. I Norge er det i dag skattemessig gunstig å putte privat kapital i fast eiendom, men ingen tilsvarende insentiver for å plassere private penger i vekstbedrifter. Jeg tror det er lurt å se på det svenske forslaget og se om Norge bør gjøre noe lignende. Det er kamp om å tiltrekke seg den kompetente kapitalen og de mest innovative bedriftene. Med den dominansen statlig kapital og oljesektoren har i norsk økonomi er det minst like viktig å fremme private investeringer og vekstkraft i små innovative bedrifter her i Norge som det er i Sverige.