Om Baumoleffekten

William J. Baumol: The Cost Disease

Boken til venstre heter "The Cost Disease" og har undertittelen "Why computers get cheaper and health care doesn't". Dette fenomenet, at noen sektorer er gjenstand for stadige økninger i arbeidsproduktiviteten mens tjenester som helse og utdanning blir stadig dyrere, kalles gjerne Baumoleffekten. Oppkalt etter den amerikanske økonomen William J. Baumol som ble født i 1922 og formulerte sin teori på 1960-tallet.

Baumol har blitt 91 år gammel, men det er tydeligvis ikke noe i veien med hodet eller arbeidsevnen. Han er hovedforfatteren bak boken som går igjennom fenomenet "the cost disease" og bruker oppdatert statistikk og gode eksempler på hvordan den virker. For alle som er opptatt av produktivitet er denne boken på omkring 250 sider vel verdt å lese.

I følge klassisk økonomisk teori er det slik at lønnsvekst må ha sammenheng med produktivitetsvekst. Hvis ikke bruker man penger man ikke har. Baumols enkle og viktige poeng er at dette er en overforenkling av virkeligheten fordi det stemmer for landet som helhet, men ikke for den enkelte bransje. I virkelighetens økonomi finnes vi det Baumol kaller "the progressive sector", for eksempel vareproduserende industrier som produserer flere varer med stadig færre ansatte. De har råd til å øke lønningene i takt med produktivitetsveksten og må også gjøre dette for å trekke til seg ansatte.

Og så finner vi "the stagnant sector", blant annet tjenesteytende virksomheter som ikke har samme muligheten til å øke produktiviteten ved å investere i ny teknologi eller å jobbe mer effektivt enn før. Baumols favoritteksempel er en strykekvartett som spiller verker av Beethoven. De trenger akkurat like mange musikere i dag som på 1800-tallet. Men til tross for at produktiviteten ikke har økt har lønnsnivået til musikere likevel holdt følge med lønnsnivået til industriarbeidere.

Det samme ser vi innenfor helse og utdanning, der man er nødt til å øke lønningene i samme takt som industrien for å kunne konkurrere om ansatte, men der den underliggende produktivitetsutviklingen isolert sett ikke kan forsvare slike lønnsøkninger (i helsesektoren er det en rekke teknologiske nyvinninger, men mange av disse bidrar til høyere behandlingskostnader, men ikke til høyere arbeidsproduktivitet). Effekten er at "the stagnant sector", som også inkluderer en rekke tjenester levert av private bedrifter, øker prisene raskere enn den generelle prisstigningen i samfunnet.

Alt dette er det lett å kjenne seg igjen i. Det er når Baumol begynner å trekke konklusjoner han blir virkelig interessant. Han har flere tankevekkende analyser av hva konsekvensene av denne "tosporsøkonomien" er. Jeg kan ikke gå inn i alle her, blant annet har noen lengre vurderinger av ulike produktivitetsfremmende innovasjoner i helsesektoren mot slutten av boken, men la meg nevne tre andre hovedpoenger som er viktige:

For det første er Baumol opptatt av at "the cost disease" er et problem som øker jo mer vellykket produktivitetsveksten er i industrien og høyproduktive tjenestenæringer som telekom og finanstjenester, og derfor er et "luksusproblem". Hvis produktivitetsveksten var omtrent null i alle næringer ville også lønningene stå stille. Da øker heller ikke kostnadene. Hvis man tenker seg om skjønner man at det ikke er noen heldig situasjon. Fordi vi sammenligner kostnadsveksten i helse og utdanning med gjennomsnittet i alle sektorer vil kostnadsveksten i disse sektorene bli høyere jo høyere produktivitetsveksten er i sektorer som industri, telekom, finans og ikt.

For det andre mener Baumol, noe kontroversielt, at vi uansett vil ha råd til å betale regningen fordi årsaken til at kostnadsøkningen er den samme produktivitetsveksten som gjør at vi får stadig bedre råd. Da får vi pr definisjon mulighet til å betale mer for tjenester som ikke henger med i produktivitetsutviklingen. Nå er noen av Baumols regnestykker ganske spreke. Et sted i boken skriver han at utgiftene til helsetjenester i USA vil øke fra 15 prosent av BNP i 2005 til 60 prosent av BNP i 2105 hvis vi fremskriver dagens trender. Fordi BNP vil bli åttedoblet i denne perioden kommer det til å gå bra (og skulle BNP-veksten bli lavere vil som nevnt kostnadsveksten bli lavere).

Og for det tredje nyanserer Baumol bildet ganske kraftig når det gjelder en del av de kunnskapsbaserte tjenestene, som softwareutvikling og ulike design- og konsulenttjenester, ved å vise at mens de tilsynelatende har en forholdsvis beskjeden produktivitetsvekst hver for seg, opererer de ofte i verdikjeder der summen av flere innovasjoner til sammen utgjør en formidabel produktivitetsgevinst for kundene. Fordi hovedgevinsten av disse kaskaderende produktivitetsøkningene tas ut i det siste leddet, de vi ofte tenker på som en "tradisjonell" industribedrift, er tette koblinger mellom kunnskapsbedrifter og tradisjonelt næringsliv helt avgjørende for å lykkes med produktivitetsvekst.