Mer innovasjon i offentlige anskaffelser

Hele fem statsråder har undertegnet et nytt strategidokument fra regjeringen med det ambisiøse navnet "Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser". Det er et 50-siders dokument, som kom i midten av februar, med både gode eksempler og fine bilder, og en hel del fakta om hvor stort og viktig området for offentlige anskaffelser er. Men dessverre er det ikke en klar sammenheng mellom størrelsen på den oppgaven som skal løses og de tiltakene som blir foreslått i strategien.

Offentlig sektor i Norge kjøper inn varer og tjenester for 400 milliarder kroner i året, eller omkring 15 prosent av BNP. Det er en veldig stor pengesum så selv en liten økning av innovasjonseffekten i innkjøpene vil ha stor betydning for næringslivets mulighet til å bruke krevende kunder i norsk offentlige sektor som utgangspunkt for å lage nye løsninger som har mulighet til å ut til et globalt marked. 

Problemet med dette strategidokumentet er derfor ikke at det handler om et lite viktig tema, eller at det er feil beskrevet, men at det mangler en klar sammenheng mellom problemene som beskrives og løsningene som foreslås. Problembeskrivelsen i strategien er faktisk veldig presis, og er blant annet hentet fra en undersøkelse i regi av NHO og KS sitt leverandørutviklingsprogram. Der slo man fast at:

- Anskaffelser er i liten grad forankret på ledernivå i offentlige virksomheter, og i liten grad integrert i virksomhetenes øvrige utviklingsarbeid. Anskaffelser er i liten grad koblet til strategier og måldokumenter som ellers er retningsgivende for organisasjonen. 

- Offentlige virksomheter har begrenset kompetanse om hvordan anskaffelser kan være et virkemiddel for bedre oppgaveløsning. Et flertall av offentlige virksomheter opplever at mangel på kunnskap og opplæring begrenser innovative anskaffelser. 

- Få offentlige virksomheter søker innovative løsninger og få offentlige virksomheter gjennomfører leverandørutviklingsaktiviteter.

Når dette er utfordringen skulle man kanskje tro at regjeringen ville komme med et sett tiltak som adresserer nettopp disse utfordringene, men det er bare i begrenset grad tilfelle. Selv om det sies mye klokt om hva dages regelverk muliggjør av samarbeid med partnere i næringsliv og forskningssektoren for å få til innovasjon, er tiltakene nokså puslete. 

I debatten om innovasjon i offentlig sektor hører vi noen ganger at lovverket er så rigid og lite fleksibelt at det hindrer kjøp av nye og innovative produkter og løsninger. Men dagens lover, forskrifter og veiledere som regulerer prosedyrene for måten offentlige anskaffelser gjennomføres på, gir et langt større handlingsrom for innovasjon enn det som vanligvis blir tatt i bruk. Det er ikke regelverket i seg selv, men måten offentlige virksomheter bruker de mulighetene som ligger i regelverket som er hovedproblemet. I Abelia har vi i våre kommentarer til strategien derfor vært opptatt av at to ting må strykes:

For det første må innovasjon være en del av det ledere i kommuner og statlige virksomheter måles på. Det må inn i de overordnede målene for virksomheten og ledere må ta ansvar for og belønnes for resultatoppnåelsen på dette området. På samme måte som de måles og belønnes for å nå andre sentrale målsettinger, som budsjettkontroll og brukertilfredshet. Hvis en leder i offentlig sektor bare måles og belønnes for å aldri ta risiko, aldri gjøre feil og unngå å gjøre noe nytt og uventet, blir det i hvert fall ingen innovasjon.

For det andre trenger offentlige virksomheter noen sentrale incentiver og virkemidler som vil gjøre det lettere å satse på innovative anskaffelser. Virkemidlene i Innovasjon Norge og Forskningsrådet er i liten grad laget for å støtte opp om tjenesteinnovasjon, og i hvert fall ikke offentlige tjenester. Jeg er også usikker på om det er disse organisasjonene som er best egnet til å gjøre jobben. Det viktigste er uansett at stat og kommunesektor får på plass risikoavlastende mekanismer som gjør det lettere å investere i flere innovasjonsprosjekter og å sørge for at flere av anskaffelsene man uansett skal gjøre bidrar til utvikling av nye produkter, tjenester, prosesser og organisasjonsmodeller.