lørdag 30. mars 2013

Temperaturøkningen går saktere

The Economist 
Det har ligget et kaldt lokk over hele Europa i mars og mange steder settes det kulderekorder. England har sin kaldeste mars siden 1962. Og i Berlin opplever de den kaldeste marsmåneden siden 1883. Nå vet vi jo at slike svingninger kommer helt naturlig, i begge retninger, og at en kald vinter ikke endrer hovedtrenden som handler om at klimaet på jorden blir gradvis varmere.

En langt viktigere ting det imidlertid er verdt å merke seg (og som sikkert kommer som en overraskelse på isbjørnene i Arktis som opplever at isen forsvinner raskere enn man tidligere trodde), er at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke stiger så raskt som før. Mens temperaturen steg mye fra 1990 til 2000 har den i praksis vært flat de siste ti årene. The Economist har en grundig artikkel om dette i helgens nummer og sier blant annet dette om saken:

"Over the past 15 years air temperatures at the Earth’s surface have been flat while greenhouse-gas emissions have continued to soar. The world added roughly 100 billion tonnes of carbon to the atmosphere between 2000 and 2010. That is about a quarter of all the CO₂ put there by humanity since 1750. And yet, as James Hansen, the head of NASA’s Goddard Institute for Space Studies, observes, “the five-year mean global temperature has been flat for a decade.” Temperatures fluctuate over short periods, but this lack of new warming is a surprise."

Klimaforskernes modeller har lagt til grunn (IPCC 2007) at en dobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren fra før-industrielt nivå vil øke temperaturen med 3 grader, men med stor usikkerhet og fare for en enda høyere temperaturøkning. Fremskriver vi temperaturøkningen basert på det som har skjedd det siste tiåret vil imidlertid økningen bli en del lavere enn dette. 

The Economists artikkel går inn på en del ulike mulige forklaringer på hvorfor dette kan være tilfelle, blant annet når det gjelder effekten av partikler i atmosfæren, effekten av skyer og effekten av endringer i temperaturen på havoverflaten, og hvor mye usikkerhet det er knyttet til komplekse sammenhenger. Og de refererer til noen forskningsrapporter (også en foreløping upublisert norsk rapport fra Terje Berntsen ved CICERO) som har lavere anslag enn IPCC for økningen i global temperatur ved en dobling av CO2-konsentrasjon. IPCC kommer selv med nye anslag i september.

Men det mest interessante spørsmålet rent politisk er naturligvis om denne kunnskapen er av en slik karakter at vi bør endre politikken Norge og andre land fører for å hindre skadelige klimaendringer. The Economist konfronterer dette spørsmålet i en leder, "Apocalypse perhaps a little later, der de svarer nei på spørsmålet om vi bør endre politikk. De oppgir to argumenter for å ta dette standpunktet, argumenter jeg for øvrig er helt enig i.

For det første er det fortsatt stor usikkerhet knyttet både til størrelsen på temperaturøkningen og effekten av den. Den raske issmeltingen i Arktis viser at noen effekter kan være større enn vi trodde på forhånd og det kan komme flere slike uventede overraskelser i fremtiden. Det er heller ikke slik at en litt langsommere temperaturøkning enn tidligere gjør at alt er i orden. Men det kan kanskje bidra til at vi får litt mer tid til å få kostnadseffektive virkemidler på plass.

Den andre grunnen er at verden i dag uansett ikke fører en klimapolitikk som er kraftfull nok til å snu utviklingen hvis IPCCs prognoser om tre graders temperaturøkning stemmer. Det er rett og slett ingen overdrevent kraftig virkemiddelbruk vi kan dempe. The Economist skriver:

"If the world had based its climate policies on previous predictions of a high sensitivity, then there would be a case for relaxing those policies, now that the most hell-on-Earth-ish changes look less likely. But although climate rhetoric has been based on fears of high sensitivity, climate policy has not been. On carbon emissions and on adaptation to protect the vulnerable it has fallen far short of what would be needed even in a low-sensitivity world."

De minner også om at de reduksjonene i utslipp som faktisk har kommet de siste årene i all hovedsak skyldes andre ting enn klimapolitikk. De skyldes for eksempel en økonomisk nedtur etter finanskrisen og USAs skifergassrevolusjon som erstatter billig kull med enda billigere gass. Jeg blogget nylig om at USAs utsippsreduksjoner uten en klimapolitikk har vært større enn EUs reduksjoner med klimapolitikk. Men nettopp det at mye av reduksjonene skyldes andre ting gjør at det trengs en effektiv klimapolitikk, for uten tiltak for å få ned utslippene vil både CO2-utslipp og global gjennomsnitttemperatur fortsette å stige. Det blir et problem selv om temperaturen av en eller annen grunn stiger litt langsommere enn før.