Frokostmøte om gründerpolitikk

På et svært godt besøkt frokostmøte hos Civita tirsdag,  med rundt 200 deltagere, var "Kan Norge bli en gründernasjon?" tema. Foranledningen var lanseringen av boken "Grûndere bygger Norge", skrevet av journalist Øyvind Gustavsen og utgitt på Frekk forlag i samarbeid med tankesmiene Skaperkraft og Civita. Jeg deltok i et panel som kommenterte bokens tema, sammen med Gunn Ovesen i Innovasjon Norge, Lars Petter Nordbakken, bidragsyter i boken og Karl Christian Agerup, direktør i Forskningsparken i Oslo og tidligere gründer.

Jeg synes boken er et utmerket utgangspunkt for en debatt om hva slags politikk vi trenger. Hoveddelen av boken består av intervjuer med noen av Norges tøffeste næringslivsfolk, mennesker som har hatt en drøm om å skape en egen virksomhet, og som har mye å fortelle om hva de innebærer og utfordringene de har vært igjennom. For eksempel Silje Vallestad i Bipper som har flyttet bedriften til Palo Alto California, Steinar Olsen i Stormberg i Kristiansand eller Per Sævik i Havila Supply i Fosnavåg, Dette er folk som har bidratt til mye norsk verdiskaping i ulike deler av landet og i ulike bransjer, men som også forteller om at de har måttet tåle en del motstand.

I Norge er det definitivt en del valg man kan gjøre som er tryggere enn å starte sin egen bedrift. Derfor er nok gründere ofte personer som ikke er helt "A4", men folk som ikke er redde for å gå sine egne veier, og som tåler en del motgang. Noe av utfordringen vi har som samfunn er å redusere disse barrièrene og ta ned risikoen, slik at flere personer med en kommersialiserbar ide våger å prøve seg. Norge trenger dem. Og hvis perspektivmeldingens påstand om at 81 prosent av Norges formue er verdien av fremtidig arbeidskraft (og fire prosent er olje og gass) så trenger vi jo alle de grûnderne vi kan få tak i for å skape arbeidsplassene der den fremtidige arbeidskraften skal brukes. Ikke bare av hensyn til gründerne, men først og fremst av hensyn til landet.

Hva er vi kan gjøre for å legge forholdene bedre til rette for flere gründere i Norge? Jeg brukte innlegget mitt i paneldebatten i dag til å peke på tre nivåer der det er viktig å sette inn den politiske innsatsen. For det første handler det om kultur. Samfunnet rundt, inkludert politikere, lærere og akademia, må anerkjenne entreprenørskap og gründerskap som viktige  for samfunnet. Skolen må formidle at det å starte en bedrift er en reell karrièremulighet  og minst like viktig som å jobbe i offentlig sektor eller i en stor privat bedrift. Akademia må formidle at kommersialisering av forskningsresultater er like viktig for samfunnet som publisering. Og PhD-utdanningen må formidle at en karriere i en vekstbedrift i næringslivet er like relevant som en akademisk karriere for en person med forskerutdanning.

For det andre handler dette om generell næringspolitikk, om hvor godt vi i skattesystemet og på andre måter legger til rette for at nyetablerte bedrifter får de vekstvilkårene de trenger for lykkes med å vokse seg store og internasjonale. Bedrifter som tjener penger skal naturligvis betale skatt, men noe av problemet for gründere er at de må betale mye skatt lenge før de tjener penger, blant annet i form av formuesskatt og arbeidsgiveravgift,  skatter som betales uavhengig av om det er overskudd eller ikke. Dette tar ikke nødvendigvis knekken på bedriftene, men det kan føre til at kapital som ellers kunne vært investert i bedriften i stedet går til staten og at bedriftene blir mindre robuste i forhold til å holde ut mens de venter på at inntektene kommer.

Det som derimot er god generell næringspolitikk, og som også gründerbedrifter kan nyte godt av, er å bruke en del av de offentlige innkjøpene på 400 milliarder kroner i året til å kjøpe fremtidsrettede løsninger som krever innovasjon for å få til. Dersom norsk helsesektor og norsk eldreomsorg er fremoverlent når det gjelder tjenesteinnovasjon så kan dette bidra til å skape nye norske eksportbedrifter - og samtidig løse viktige velferdsoppgaver.

For det tredje handler de om de målrettede innovasjonsvirkemidlene i blant annet Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA. Jeg ble intervjuet om dette av e24 i etterkant av møtet for å kommentere det datamaterialet de har lagt ut om Innovasjon Norges prosjekter de siste dagene og sa jeg synes synd på Gunn Ovesen som blir detaljstyrt av så mange departementer og fylkeskommuner. Innovasjon Norge skal i dag fylle veldig mange politiske målsettinger samtidig og flere av disse måtene handler om helt andre ting enn å støtte nyskaping og innovasjon (Karl-Christian Agerup har skrevet kronikk om denne problemstillingen i "Slipp Innovasjon Norge fri" i E24).

Man kan naturligvis stille spørsmålstegn ved om vi trenger egne statlige virkemidler for vekstbedrifter utover den generelle næringspolitikken. Jeg tror Norge trenger dette fordi det i en tidlig fase i veldig kunnskapsintensive bedrifter inntrer en form for markedssvikt som handler om skyhøy risiko i kombinasjon med lav tilgang til kompetent kapital med bransjekunnskap. Hvordan dette slår ut varierer litt fra bransje til bransje, men det kan fører til at markedet underinvesterer i det ufødte næringlivet vi "skal leve av etter at oljen tar slutt".

Jeg mener at vi trenger et virkemiddelapparat som kan risikoavlaste gründere og investorer i veldig tidlig fase og som kan hjelpe bedrifter inn i nye markeder internasjonalt. Da må Innovasjon Norge bli mer konsentrert om å støtte reelle innovasjonsprosjekter og bedrifter med et reellt internasjonalt vekstpotensial.