Bedriftene trenger arbeidsinnvandring

NHO: Økonomisk overblikk 1/2013

Det er sagt en del underlige ting om arbeidsinnvandring de siste dagene. En av tankene som er lansert er at Norge nå har nok arbeidskraft og at vi ikke tåler mer innvandring. Og at særlig svensk ungdom kommer til Norge og tar jobber fra norsk ungdom, fordi den svenske regjeringen ikke vil ta ansvar for å få ned ledigheten, men skyver problemene over på Norge i stedet.

Sannheten er at norske bedrifter trenger mer arbeidskraft enn de klarer å få tak i. I NHOs utmerkede økonomibarometer er bedriftene stilt følgende spørsmål: "I hvilken grad hindrer disse forholdene din bedrift i å øke investeringene?" Ser vi på resultatene i grafen over, ser vi at det for NHO-bedrifter totalt er slik at manglende tilgang på kvalifisert arbeidskraft er på første plass med 37 prosent, foran problemer som sviktende omsetning, reduserte salgspriser, lite forutsigbare rammebetingelser og manglende tilgang på finansiering.

Når hele 37 prosent av bedriftene sier at problemer med tilgang på arbeidskraft hindrer økte investeringer mens bare 13 prosent sier at manglende tilgang til kreditt og finansiering hindrer økt investeringer, mener naturligvis NHO at tilgang på kapital er viktig, men i likhet med medlemmene mener NHO at arbeidsinnvandring i dagens arbeidsmarked er helt avgjørende for at bedriftene skal kunne vokse. Når vi i Abelia har gjort våre egne medlemsundersøkelser for å finne ut hva de største flaskehalsene er, så er det en enda større andel som setter problemer med tilgang til kompetanse øverst på problemlisten.

I Abelia-bedriftene er man på jakt etter høyt utdannet og spesialisert kompetanse som i mange tilfeller kan velge og vrake i jobber globalt. De må ikke komme til Norge og det er i hvert fall ikke opplagt at Norge er førstevalget. Derfor må vi anstrenge oss for å være attraktive nok til at den globalt mobile arbeidskraften kommer hit, og i hvert fall ikke snakke som om det ikke er bruk for flere utlendinger i Norge. Jeg kjenner det kunnskapsintensive næringslivet best, men jeg har inntrykk av at mange andre bransjer også er helt avhengige av å rekruttere ansatte fra utenfor Norge dersom de skal fungere. Det vil for eksempel ikke være mulig å bygge vei- og jernbaneprosjekter i Norge, eller flere boliger til en voksende befolkning, uten arbeidsinnvandring.

To viktige avtaleverk har bidratt til at bedriftene tross alt får tak i mye av den kompetansen de trenger: Det felles nordiske arbeidsmarkedet, regulert i Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked av 1983. Og det felles europeiske arbeidsmarkedet, slik det er er nedfelt i EUs unionstraktat og som Norge er del av gjennom EØS-avtalen fra 1992. Det nordiske avtaleverket om et felles arbeidsmarkd er opprinnelig fra 1954 og et godt eksempel på et konkret og praktisk nordisk samarbeid som har vært svært viktig når det gjelder å gi bedrifter enkelt og ubyråkratisk tilgang på arbeidskraft på tvers av de nordiske landegrensene.

Det felles nordiske arbeidsmarkedet er bra for bedriftene og bra for den enkelte arbeidstaker, som har fått langt flere muligheter enn om de bare kunne ta jobb i egen land. Og det er bra for landene og deres skatteinntekter, for de nordiske økonomiene beveger seg ikke helt i fase. Hvis det går bra i Norge, men det er dårlige tider i Sverige, er både bedrifter, arbeidstagere og statene tjent med at man enkelt kan søke jobb i et naboland. Her har Norden vært helt i forkant i verden, og disse positive nordiske erfaringene var en viktig grunn til at EU gjorde regler for  fri bevegelse av arbeidskraft til en del av det indre markedet, rettigheter som etter hvert også omfatter de nye medlemslandene i øst. Det fungerer godt.

Å begrense retten svensk ungdom har til å ta jobb i Norge (og norsk ungdoms mulighet til å jobbe i Sverige) ville bety at vi sier opp EØS-avtalen og avskaffer det felles nordiske arbeidsmarkedet som har eksistert siden 1954. Det vil ikke skje. Heldigvis har dette grenseoverskridende samarbeidet både sterk støtte i næringslivet og bred politisk oppslutning.