Cubas covid-katastrofe

Det er veldig mye som ikke fungerer i det sosialistiske Cuba. Men en av de tingene de gjerne har fått ros for, og kanskje med rette, er helsevesenet. Som i hvert fall i latin-amerikansk målestokk har holdt høy kvalitet.

Slik er det kanskje ikke lenger, i hvert fall ikke hvis vi legger til grunn utviklingen i dødsfall på grunn av Covid. Cuba har en av de høyeste dødsratene i verden, til tross for en svært høy vaksineringsrate. Hva har gått galt?, spør The Economist. Og svarer:

"Cuba’s estimated tally of excess deaths per 100,000 people is 550. This revised death toll would place it among the 20 worst countries in the world. It would also make Cuba an outlier in the region: the average across the Americas is 368. Its ageing population—almost 20% of Cubans are over 60, more than anywhere else in the region—made Cuba especially vulnerable to covid. But other factors were avoidable. Budget cuts and a shortage of essential supplies were taking a toll even before the pandemic. After the outbreak hospitals quickly became overwhelmed; oxygen, personal protective equipment and medicines ran short. And although plenty of Cubans are now vaccinated, the country was slow off the mark."

Det kan derfor se ut som Cubas oppskrytte helsevesen ikke lenger er så mye å skryte av.

Koronamotstandens musikk (6): Resistiré Republica Dominicana

For å finne ut hvordan Den dominikanske republikken har klart seg under koronakrisen så langt måtte jeg sjekke på Worldometers statistikk. Ifølge tallene har dette landet, med litt over 10 millioner innbyggere, ikke klart å utmerke seg i noen klar retning, men har 22 500 smittede og 500 døde. Det er ikke spesielt lavt i egen region, men det er lavere enn for eksempel Sverige og Portugal som også har 10 millioner innbyggere.

Men det er ikke poenget her. Dette innlegget på blogge er et bidrag til koronakrisens musikkspalte der vi er på jakt etter nye sanger og kreative coverversjoner skapt i denne tiden. Her har jeg blant annet trukket frem noen av de mange innspillingene av den spanske anti-koronahymnen "Resistiré" som finnes i mange ulike versjoner, og på flere språk. YouTube er særlig full av ulike versjoner fra Latin Amerika, av litt ulik kvalitet og med ulik seersuksess riktignok. Men høyt på begge deler finner vi Den dominkanske republikk som har en versjon som ikke bare kopierer den spanske originalen, men gir den en latin-amerikansk vri:

Koronamotstandens musikk (2): Resistiré Mexico

Som jeg skrev om forrige helg her på bloggen, er koronakrisen i ferd med å skape sin egen musikk. Noen har brukt hjemmekarantene til å skrive helt nye sanger og album, andre lager nytolkninger av gamle sanger. Og i noen tilfeller stiller en stor gruppe kjente artister opp, i beste "Do they know it's Christmas" og "We are the wolrd"-tradisjon, og spiller inn en sang sammen..

Akkurat nå må dette foregå uten fysisk kontakt i studio, noe som heldigvis tar seg gjennomføre, men som også gjør at musikkvideoene får et interessant særpreg. Først ute og størst var et 30-tall spanske artister som spilte inn "Resistiré", en sang fra 80-tallet som i Spania har blitt kjenningsmelodien som er sunget fra balkonger og på arbeidsplasser landet rundt. Jeg blogget om og lenket til den her.

I flere andre land ble musikere inspirert av dette, og i midten av april kom det meksikanske svaret. Rundt 30 kjente musikere fra flere plateselskaper har samarbeidet om å spille inn samme sang, men som en hyllest til meksikanske helsearbeidere og andre som står på under krisen for å redde liv og holde viktige samfunnsfunksjoner i gang.

Koronakrisen globaliseres

For å følge med på hvordan pandemien utvikler seg i ulike land og regioner, kan man sjekke tallene på worldometer.info eller hos Johns Hopkins University & Medicine. Disse statistikkene blir stadig mer detaljerte og fra USA har man for eksempel ikke bare oversikt over her enkelt delstat, men også daglige tall på fylkesnivå i de fleste statene.

Og akkurat dette med å kunne sammenligne tall mellom land, men også innad i land er ganske interessant. Mellom land kan det være ulikheter i hvor raskt tiltak ble satt i verk, hvor inngripende de er og hvordan de blir lempet på eller fjernet igjen nå. Raskt eller trinnvis. Med litt ulike prioritering av hva det er viktigst å åpne først. Og i noen land, som i USA, er det også ulikheter og uenighet mellom ulike delstater som gjør slike oversikter spesielt interessante over tid.

Så må vi erkjenne at det sannsynligvis er en svært stor underrapportering av smittetilfeller i de fleste land, på grunn av manglende testing, og forskjeller i hvilke dødsfall som rapporteres inn fordi noen land bare har oversikt over dødsfall i sykehus, noen tar med eldreomsorgen og noen land prøver å rapportere alle dødsfall ut over det normale. Dessuten er det alltid et etterslep i slike tall, blant annet fordi testresultater kan bruke litt tid på å komme frem og bli registrert, spesielt når folk dør i eget hjem. Og rent bortsett fra slike ulikheter i måten man teller i ulike land, kan det i enkelte land være grove feil og mangler i statistikken, kanskje fordi noen ikke liker å innrømme at problemene er blitt så store som de er blitt.

Men tross disse forbeholdene er det interessant å se på hvordan tallene utvikler seg over tid, og hvordan koronapandemien har gått seg fra å være et fenomen som rammet Kina veldig sterkt, og Iran, Italia og Spania ganske mye, til å bli noe som særlig har rammet USA og hele Vest-Europa, der både smittetall og dødsfall har ligget langt høyere der enn i resten av verden. Men nå er dette igjen i endring, og tallene om en måneds tid vil sannsynligvis vise et helt annet bilde av hvor problemene er størst. Da vil tallene sannsynligivs vise at pandemien ikke er borte, men under kontroll i Europa, men at det er svært høye tall og fortsatt stor spredning andre steder i verden.

I går passerte vi en form for milepæl da Kina falt ut av topp-10 listen over landene i verden med flest smittetilfeller. Og Kina rapporterer for tiden omtrent null nye tilfeller hver deg og heller ingen nye dødsfall. Jeg vet ikke om det kan være riktig at det bare er 1-2 nye tilfeller daglig i et så stort land, men det er i hvert fall det tallene nå forteller.

Suverent på topp på den globale smittelisten ligger USA med over 1,2 millioner smittede og 75 000 døde. New York State alene har flere smittede enn Italia, Spania eller UK og ville vært nummer to i verden om det var et eget land. Men i USA er situasjonen at New York har fallende tall, mens en del andre delstater opplever en sterk økning i smittespredningen. og i antall døde, og fordi mange delstater har åpent opp igjen samfunnet veldig raskt kan tallene der øke mye mer.

Deretter kommer det fire store vest-europeiske land, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania, med ganske like tall for antall smittede (200-250 000), og et antall døde som er svært likt (25-30 000). De fire landene har ikke vært helt i fase tidsmessig, men det er påfallende hvor like både tallene og utfordringene har vært, med omfattende og inngripende tiltak for å stoppe smitten og med store utfordringer knyttet til å få helsetjenestene til å klare å behandle alle . Alle fire land er nå i ferd med å slippe gradvis opp igjen, med en viss fare for ny spredning av smitte.

Den femte av de vest-europeiske stormaktene, Tyskland, har en litt annen situasjon, med omtrent samme antall smittede som de andre fire store, men med langt færre dødsfall, og en helsetjeneste som ikke er blitt utfordret like sterkt.

Men jeg tror at det er de tre neste landene på topp 10-listen, som har klatret oppover i rekordhastighet, det kan være mest urovekkende å følge med på i tiden som kommer. Det er Russland, Tyrkia og Brasil. Alle har rundt 150 000 registrerte smittetilfeller, og sannsynligvis svært mange flere smittede, og alle tre har en helt eksplosiv vekst i spredning. I går rapporterte Russland over 10 000 flere smittede, noe de har gjort i mange dager på rad og Brasil oppga 11 896 flere registrerte smittede på et døgn. Brasil oppga også 667 flere døde bare i går. Russland og Tyrkia oppgir forbausende få dødsfall, faktisk langt færre enn Tyskland, men det er vel grunn til å tro at vi bare har sett begynnelsen på problemene.

Og går vi lenger nedover listen ser vi også der at mens rike land i vesten toppet statistikken i starten av denne pandemien, som Belgia, Nederland, Sveits, Østerrike, Sverige og Irland, blir de raskt passert av fattigere land som India, Mexico, Peru, Ecuador og Pakistan. Pandemien er den samme, men effektene blir annerledes i fattige land med et dårlig utbygget helsevesen enn i et rikt land der smitten kom tidlig fordi relativt friske folk som reiser mye ble smittet da de var på skiferie i Østerrike og Italia.

Venezuelas kollaps

Hvorfor vender befolkningen i Venezuela seg mot Nicolas Maduro nå? Mye har gått galt lenge i dette stakkars landet, og valgene har blitt stadig mindre demokratiske, men som grafene til høyre viser opplever en hardt prøvet befolkning at hastigheten i landets nedgang øker faretruende.

BNP per innsbygger faller kraftig, valutakursen stuper, oljeproduksjonen er halvert på 10 år, barnedødeligheten har økt kraftig og antall personer som søker politisk asyl i et naboland har eksplodert. The Economist skriver:

"Under Mr Maduro, Venezuela’s descent into economic chaos and human misery has been staggering. Since 2013 GDP has nearly halved and inflation has rocketed to more than 1m percent. The sovereign bolívar, launched in August 2018, has already lost over 95% of its value against the dollar. Food and medicine have become scarce. Three-quarters of Venezuelans have lost an average of 8.7kg per person. Infant mortality has jumped by almost one percentage point. The misery has prompted 3m Venezuelans, a tenth of the country’s population, to flee, mostly to neighbouring states such as Colombia."

Næringslivets vinnere og tapere med Trump

At Donald Trump virker polariserende er ikke akkurat noen nyhet. Men det er interessant at han også innenfor grupper man kanskje har tenkt på som ganske samstemte, også vekker svært ulike reaksjoner. Slik der det også i næringslivet i fUSA, som ser ut til å ha høyst ulike forventninger til Trump.

 Mens noen fremhever hans ledererfaring fra næringslivet som et klart pluss, peker andre på at Trump vil være skadelig for næringslivet på grunn av en sterkt proteksjonistisk legning, noe som historisk har vært uvanlig blant republikanere.. Tollmurer mot vareimport og stengte grenser for kunnskapsarbeidere er det motsatte av det som har gjort USA til verdens sterkeste økonomi. Så får vi se hvor mye av dette som blir gjennomført.

Men kanskje er det så enkelt som at Donald Trumps politikk vil være bra for noen og dårlig for andre, og at dette også gjelder for ulike deler av næringslivet. Sjelden har en presidentkandidat vært så tydelig på hva han liker og misliker, så vi vet sannsynligvis en del allerede om hvem som har grunn til å være bekymret og hvem som kan være mer optimistiske.

Financial Times har rett og slett forsøkt å lage denne oversikten i en artikkel som heter: "Trump victory: corporate winners and losers". Der tar de for seg næringlivet bransje for bransje og kommer med noen interessante spådommer:

Financial Times peker på at legemiddelindustrien har hatt en veldig god aksjekursutvikling rett etter valget og at de sannsynligvis vil tjene på valgresultatet fordi Clinton lovet å innføre strengere prisreguleringer for å få ned prisen på legemidler, mens Trump har vært mer uklar på dette. En annen vinner er olje og gassnæringen fordi Trump både har lovet å åpne nye områder for letevirksomhet og også har sagt at han er skeptisk til klimaavtalen fra Paris.

Andre vinnerbransjer Financial Times trekker frem er de som utvinner og produserer materialer til bygging av infrastruktur, som stål, kobber og sement, fordi Trump har lovet å satse på mer og bedre offentlig infrastruktur. Det samme gjelder forsvarsidustrien, fordi Trump har lovet mer satsing på forsvaret, og virksomheter som det offentlige outsourcer arbeid til, fordi Trump blant annet har sagt at andre enn det offentlige kan drive føderale fengsler og andre oppgaver.

Men det er også flere tapere. Bilindustrien, både bilprodusenter og ulike andre bedrifter i verdikjeden har opplevd nedgang i aksjekursen, og vil i følge FT tape på Trumps politikk. Både fordi mange av de amerikanske produsentene har fabrikkene sine i Mexico, men også fordi en generell nedkjøling av økonomien på grunn av mindre handel vil ramme bilsalget. Fornybar energi er også en sektor der Trump har hatt lite pent å si om offentlige insentiver og subsider, og der aksjekursene jevnt over har falt flere prosent.

Financial Times peker også på at mange innenfor flytrafikk og shipping kan oppleve vanskeligere tider som et resultat av mer proteksjonisme og redusert handel. Her mener de at bildet vil bære blandet, men at de som driver innenfor global handel og transport, som containerrederier, kan oppleve nedgang i aktiviteten. Innenfor bank og forsikring vil det være blandet. Også disse vil tape på redusert økonomisk aktivitet i verden. På den annen side har de et håp om at det kan bli mindre strenge myndighetsreguleringer enn under en president Clinton.

Og sist men ikke minst peker Financial Times på noen negative effekter som kan komme for teknologi, telecom og media, som både er globale i rekkevidde og er avhengige både av grensekryssende handel og av å ha tilgang på kompetent arbeidskraft fra hele verden. Trump har også varslet at han ser skeptisk til en fusjon mellom AT&T og Time Warner, noe som kan tolkes som et varsel om mer offentlig innblanding. På den annen side er det også her et håp om at et Trump-regime betyr færre og ikke flere reguleringer.

Og det siste illustrerer også noe av poenget: På mange områder vet vi foreløpig ikke hvordan politikken vil se ut, og om det blir gjort endringer. På enkelte områder har Trump gitt klart uttrykk for at han ønsker politiske endringer som noen vil tjene på og andre vil tape på, men på mange områder må vi bare vente og se hvordan nokså generelle utsagn i en valgkamp blir omgjort til konkret politikk.

Venstrebølge i revers i Latin-Amerika

Slate; Om valget i Venezuela

Med alle utfordringene vårt eget kontinent opplever for tiden, og et utfordrende naboskap i Midt Østen og Nord Afrika, kan det være lett å glemme at det skjer ting i resten av verden også. Og at noe av det som skjer er både svært viktig og svært gledelig.

Søndagens parlamentsvalg i Venezuela er en slik endring som kan få stor betydning også ut over landet selv. For selv om president Maduro fortsatt sitter, ble valget en enorm seier for opposisjonen, i et land som i mange år har vært ledet av politikere som har latt økonomisk ønsketenking og anti-vestlig demagogi gå foran økonomiske realiteter. Mange har også vært i tvil om det sittende regimet ville akseptere et valgnederlag. Nettavisen Slate skriver:

"Venezuela ended 17 years of authoritarian socialist rule on Sunday, as the opposition won a majority of the 167 parliamentary seats up for grabs during historic elections. Almost 85 percent of Venezuelans are dissatisfied with their country’s situation, according to a Pew Research Center poll, as staples like milk, bread, and toilet paper are increasingly scarce and waiting in multiple-hour lines for these goods has been a fact of everyday life for years. Looting is on the rise, as is violent crime, now at a historic high in the South American country, with the second highest peacetime murder rate in the world after Honduras and 98 percent of crimes going unpunished."

Men det er ikke bare Venezuela som har slitt med skadevirkningene av venstrepopulisme. I Argentina var det også et valg for litt over en uke siden som innebærer en stor forandring. Etter at den venstrepopulistiske familien Kirchner har styrt landet i til sammen 12 år, noe som har bragt inflasjonen opp i 25 prosent og budsjettunderskuddet opp i 6 prosent, tapte venstresiden valget, ganske overraskende, og Buenos Aires borgermester Mauricio Macri blir ny president. Han er til høyre for sentrum politisk og har lovet å gjeninnføre normale økonomiske spilleregler i Argentina, inkludert reformer som fjerner prisreguleringer og subsidier, gjeninnføring av frihandelsrelasjoner med andre land og åpenhet mot internasjonale kapitalmarkeder. Dessuten vil han i følge The Economist være opptatt av å reparere forholdet til USA og Europa:

"The new president wants to repair relations with the United States and European countries, which Ms Fernández snubbed in favour of friendship with authoritarian regimes such as those of Russia, Iran and China. Mercosur, a six-nation trade grouping including Brazil, is likely to be more open to agreements with other trade partners than it has been under the Kirchners."

Men hva med Brasil, landet som lenge lignet på et slags ventresidefyrtårn med opp til flere sympatiske trekk? Det virker ganske lenge siden nå. Kombinasjonen av lav oljepris og vedvarende korrupsjon har gjort at regjeringen etter hvert har sluppet opp for (andre folks) penger den kan bruke på populære prosjekter. Også president Dilma Rousseff er trukket inn i anklager om misbruk av sin maktposisjon etter at den brasilianske versjonen av riksrevisjonen har nektet å godkjenne presidentens regnskaper. Men selv om venstresiden også der har styrt i 12 år, og presidenten har store utfordringer både i opinonen og i rettsapparatet, mener The Economist i sin siste analyse at det er mer sannsynlig at hun sitter til helt frem til presidentvalget i 2018 enn at hun må gå før tiden:

"Her approval rating, sapped by the Petrobras scandal and the deteriorating economy, is around 10%, roughly where Mr Collor’s was on the eve of his impeachment. Here, though, the similarities between her and her disgraced predecessor-but-three end. Unlike him, Ms Rousseff has not been accused of enriching herself. And she retains the backing of the PT, which has not lost all its strength.Perhaps most important, there is little evidence that the opposition wants to take the mess off Ms Rousseff’s hands. It would rather watch her suffer and win an easy victory in the next election in 2018."

Dia de Muertos

En ting man i hvert fall ikke unngår å legge merke til når man besøker Mexico er at religiøse høytidsdager både kommer tett og markeres ettertrykkelig. Nå i månedsskiftet oktober/november skjer det mye og særlig viktig er det å markere De dødes dag, Dia de Muertos, eller Day of the Dead på engelsk, som varer i tre dager fra 31. oktober til 2. november.

Denne høytiden er viktig for folk i Mexico og handler om å samle familie og venner for å minnes og be for de som har gått bort. Markeringen, slik den i dag praktiseres i Mexico, kombinerer både før-kristne tradisjoner, halloween, allehelgensdag og alle sjelers dag. Wikipedia skiver:

"Prior to Spanish colonization in the 16th century, the celebration took place at the beginning of summer. It was moved to October 31, November 1 and November 2 to coincide with the Western Christian triduum of Allhallowtide: All Saints' Eve, All Saints' Day, and All Souls' Day. Traditions connected with the holiday include building private altars called ofrendas, honoring the deceased using sugar skulls, marigolds, and the favorite foods and beverages of the departed, and visiting graves with these as gifts. Visitors also leave possessions of the deceased at the graves."

Det virker som dette også er en viktig dag for handelsstanden, for butikkene er rikelig utstyrt med både hodeskaller, kostymer og andre effekter som har en plass i feiringen. Men vi som var deltagere på Open Government Partnership Summit opplevde også at det på dagen og kvelden 28. oktober ble skutt opp fyrverkeri stadig vekk og at det fortsatte med høye eksplosjoner hele natten igjennom (noe jeg tror flere av deltagerne på toppmøtet følte gikk litt dårlig sammen med lang flytur og jetlag) . Det viste seg å ikke være en feiring av de dødes dag eller halloween litt på forskudd, men om en annen religiøs høytid der man tilber San Judas Tadeo,

Sentralt plassert i det historiske sentrum i Mexico City ligger Iglesia de San Hipolito, en kirke som er den mest sentrale stedet når det gjelder å tilbe apostelen Judas Taddeus (som ikke må forveksles med den andre Judas). I området rundt kirken kunne man hele dagen 28. oktober se folk som gikk rundt i byen og bar på statuer og andre religiøse symboler. Mer om denne særegne tilbedelsen av San Judas Tadeo i Mexico, som fører til at folk får behov for å kaste noen veldig bråkete kinaputter ute på byen hele natten, kan man lese her. 

Venezuela etter Chavez

Blant de fremmøtte i Hugo Chavez begravelse i Caracas fredag var Irans president Mahmoud Ahmadinejad, Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko og Cubas statsleder Raoul Castro, tre av verdens minst demokratiske ledere. Det sier mye om hvilke forbilder og samarbeidspartnere Hugo Chavez hadde. Hans politiske prosjekt gjorde at han i løpet av sin tid som president i Venezuela også var gode venner med folk som Saddam Hussein, Robert Mugabe, Muammar Qaddafi and Bashar Assad.

Denne vennekretsen, det nokså mislykkede prosjektet til Chavez og hva fremtiden til Venezuela blir er et så interesssant  tema at det er blitt en egen briefing i The Economist denne uken. En briefing som går igjennom presidenthistorien til Hugo Chavez og ser på hva han fikk til og ikke fikk til. Den er verdt å lese. En grei oppsummering av hovedpunktene er:

"Behind the propaganda, the Bolivarian revolution was a corrupt, mismanaged affair. The economy became ever more dependent on oil and imports. State takeovers of farms cut agricultural output. Controls of prices and foreign exchange could not prevent persistent inflation and engendered shortages of staple goods. Infrastructure crumbled: most of the country has suffered frequent power cuts for years. Hospitals rotted: even many of the “missions” languished. Crime soared: Caracas is one of the world’s most violent capitals. Venezuela has become a conduit for the drug trade, with the involvement of segments of the security forces."

- Slutt å synge i dusjen, sier Chavez

Venezuelas sosialistiske leder Hugo Chavez advarer nå sine landsmenn mot å oppholde seg for lenge i dusjen. Og de bør for all del ikke synge, i følge Financial Times:

"Venezuela’s garrulous leader, who is leading what he calls a “Bolivarian Revolution” and aims to breed a “New Man”, also railed at those who spend half an hour singing in the shower. “I’ve counted: three minutes is more than enough, and I don’t stink, I can assure you. One minute to wet yourself, another to soap yourself and the third to wash it off. The rest is a waste,” says Mr Chávez, commending the bracing qualities of cold showers."

Årsak er mangel på strøm og vann, noe som igjen skyldes en systematisk underinvestering i infrastruktur i dette stakkars latinamerikanske landet. Hugo Chavez skylder på tørt vær. Andre peker på ekstrem korrupsjon som hovedårsaken til at et land med noen av verdens største oljereserver og et land som med masse vannkraftressurser ikke engang klarer å forsyne sin egen befolkning med vann og elektrisitet:

"Victor Poleo, vice-minister for electricity from 1999 to 2001, believes corruption is the main reason that less than a quarter of the $643m budgeted for electricity transmission infrastructure projects between 2001 and 2005 was spent. Indeed, less than 10 per cent of the extra electricity generation capacity deemed necessary 10 years ago has been installed.On top of the crisis in public services, Venezuelans also endure one of the highest crime rates in the world, as well as runaway inflation. It has all eroded Mr Chávez’s approval ratings by as much as 10 percentage points in the past year."

I en annen Chavez-historie skriver Telegraph.co.uk at Hugo Chavez og Michael Moore har blitt uvenner etter at Moore hevdet at de drakk en og en halv flaske tequila sammen på Chavez hotellrom under filmfestivalen i Venezia, der Chavez var i forbindelse med lanseringen av Oliver Stones nye film South of the Border. Mens de drakk skal de ha skrevet talen Chavez holdt under FNs Generalforsamling, en tale som varte i over en time selv om maksimal taletid er femten minutter. Staben til Chavez er rasende og insisterer på at han er avholdsmann.