søndag 23. august 2009

Who's hot, who's not (2) - tre uker før valget

I løpet av uken som er gått siden jeg blogget om valget forrige søndag, er valgkampen kommet i gang i TV. Og det har den i så stor grad at man lurer på om man er blitt lei allerede. Heldigvis har Pål T. Jørgensen begynt å dra partilederne inn i sitt UFO-studio i TV2 der han dekomponerer politikken bit for bit. Kristin Halvosen ble blek både av både belysning og spørsmål om hvordan man forhandler med Taliban. TV2s utspørringer kan bli riktig interessante for flere partiledere fremover.

Hva har så skjedd av mer substansielle ting i løpet av uken som gikk? Med unntak av SVs sammenbrudd har det vel ikke skjedd så veldig mye:

Arbeiderpartiet holder tilsynelatende stø kurs. De kunne sikkert ønsket seg en enda mer alvorlig finanskrise akkurat nå, men de er i ferd med å valgkampen dit de vil, som en duell med Siv Jensen og Fremskrittspartiet. Politikken blir så mye enklere med bare to alternativer når man selv er det ene. Og Jens Stoltenberg er som ventet TV-debattenes mester. Men det store løftet som må til for å rødgrønt flertall uteblir så langt.

Fremskrittspartiet kan også være forholdsvis fornøyd med åpningsrunden. FrP er riktignok utsatt for veldig mye angrep både fra andre partier og pressefolk som ikke liker partiet, og har siste uke blitt konfrontert med noen avsnitt i partiprogrammet de ikke er sikre på om de er enige i lenger. Men jeg tipper dette er ting som får liten betydning. Kjernevelgerne til FrP får bekreftet partivalget når venstreorienterte journalister og kulturarbeidere kaller dem idioter. Viktigere for FrP er det at asylsøkere og innvandring har begynt å komme opp som tema i utspørringer og debatter. Det mobiliserer godt. Men de tre ukene som er igjen kommer garantert til å bli knalltøffe for Siv Jensen, med kontinuerlige angrep fra alle kanter. Så langt har hun klart seg godt.

Høyre bør også være fornøyd. Partiet var på vei under ti prosent, men har klart å snu trenden. Erna Solberg har overrasket positivt i debattene, og Høyres favorittemaer, skatt og skole, er med i diskusjonen. Skattedebattene er heller ikke walkover for de rødgrønne slik det var for fire år siden. Men fortsatt er oppslutningen historisk lav på meningsmålingene og det må vel et slags mirakel til for å gjøre noe vesentlig med dette. En ting som kan hjelpe Høyre er mer motvind for FrP.

Sist skrev jeg at Venstre og KrF ikke hadde kommet i gang med valgkampen. Det har de gjort nå, og på en positiv måte. Både Høybråten og Sponheim har gjort det godt i partilederdebattene. Og begge har fått oppmerksomhet om saker som minner kjernetroppene om hvorfor partiene finnes. Venstre har for eksempel lagt fram tiltak for nyskaping og innovasjon, og minnet om hvorfor de ikke vil sitte sammen med FrP i regjering. Utfordringen til både Venstre og KrF blir å holde på interessen i tre uker til.

Senterpartiet har havnet i skyggen av Arbeiderpartiet og SV. Og Navarsete har som fersk partileder en særlig stor utfordring i å klare debattene og utspørringene. I debattene virker det som hun vil si noe om hele partiprogrammet hver gang hun har ordet. Men utspørringen i NRK gikk bra, og alt i alt tror jeg SP skal være fornøyde.

Det ene virkelig avgjørende som har skjedd denne uken er sammenbruddet i SVs valgkamp i partilederdebatten på TV2. Noe som ble ettertrykkelig slått fast i en av tidenes beste partilederutspørringer i regi av Pål T. Jørgensen dagen etter.

For fire år siden serverte SV varm laks og kylling til pressen og la fram et forslag om gratis varm skolemat. Det gikk helt galt fordi de ikke hadde regnet ut hva det ville koste å servere elever det man serverer journalister. I år er det fire år gamle påstander om hvor lett det er å avskaffe fattigdom som har sporet av SVs valgkamp. For fire år siden gikk SV tilbake fra 12,5 til 8,8 prosent ved valget. Men da kom SV inn i regjering for første gang med fem statsråder. I år kan også dette forsvinne når velgerne blir borte.

Nå har riktignok SV prøvd å unnskylde et eller annet. Men noen har gått litt surr i om det er en innrømmelse eller en unnskyldning som er riktig reaksjonsmåte når man har sagt at politikk er lett når det egentlig er vanskelig. Jeg tror en uforbeholden innrømmelse av at dette med tiltak mot fattigdom er komplisert kanskje kunne fungert. Og den innrømmelsen kunne godt kommet før valgkampen begynte, for det lå jo i dagen at SV ville bli konfrontert med sine gamle uttalelser om fattigdom. (I den grad noen fortjener en unnskyldning må det være Kjell Magne Bondevik som ble utsatt for ufortjent kritikk for fire år siden. Men det å unnskylde noe som helst overfor Bondevik er nok enda vanskeligere for Kristin Halvorsen enn å oppheve tyngdekraften).

I stedet kom det en slags partiintern unnskydning til Karin Andersen og Jarl Ovesen i et lite møterom på Stortinget. Denne pussige reaksjonsformen skyldes nok venstresidens (i betydningen til venstre for sosialdemokratiet) "godhetshegemoni", der man per definisjon er best på alt som handler om rettferdighet, fordeling og fattigdom. Lykkes man ikke er det ikke feil politikk eller dårlig moral, det er fordi man ikke har jobbet hardt nok. Det blir ikke lett å overbevise velgerne om at det er så enkelt en gang til.