søndag 9. august 2009

Hvor takknemlig må man være?

Jeg er veldig takknemlig over å bo i Norge. Det er mange steder i verden som er mindre hyggelige. Da tenker jeg på forhold som demokrati og ytringsfrihet, på velferdsstatens sikkehetsnett og på muligheten til å drive næringsvirksomhet. Mye er fint i Norge.

Men er det slik at noen grupper burde gi uttrykk for litt ekstra takknemlighet til velferdsstaten for at politikere skal høre på dem? For eksempel bønder? De kronisk syke? Eller de spesielt rike? Og hva med gründere som kan bli rike? Burde ikke de være ekstra takknemlige fordi de får lov til å prøve?

Når statsminister Jens Stoltenberg utfordrer de rike og etterlyser en ekstra stor takknemlighet for den norske velfersstaten i Dagens Næringsliv reiser det noen interessante problemstillinger. Stoltenberg er inne på et viktig næringspolitisk poeng: Velferdsstaten kan bidra med en risikoavlasning som gjør at det kan være litt lettere å ta valget om å bli en eier og gründer, og satse egne penger på å bygge bedrift. I følge VG sier Jens Stoltenberg:

"Velferdssamfunnet gjør at folk tør å satse. Det er mulig å satse fordi man vet at det ligger et godt sikkerhetsnett og velferdsgoder i bunn for alle.".

Generelt er jo dette slik det bør være, men det er et par problemer med denne logikken når vi anvender den på det som er dagens næringspolitikk i Norge:

For det første er det ikke riktig at Norge er bedre til å risikoavlaste private investorer og næringsdrivende enn andre land. Jo, vi har generelt bra velferdsordninger. Trygdeordninger, barnehager og gratis helse er utvilsomt viktig. Men vi har også en særnorsk formueskatt som gjør at man må betale skatt uavhengig av om man har et overskudd eller ikke. Skatt og arbeidsgiveravgift på opsjoner fungerer på samme måten. Man betaler skatt på inntekter man kanskje kan komme til å få, men ikke har i dag. Slike skatter rammer ikke de superrike hardest, men alle de vanlige store og små næringsdrivende som utgjør det store flertallet.

For det andre er sikkerhetsnettet i den norske velferdsstaten utformet slik at det er uavhengig av om du driver bedrift eller ikke (det er vel litt færre ordninger man har tilgang til som næringsdrivende). Det gjør at alt for få tør å satse å å starte bedrift. Burde så de som lykkes etter all denne harde jobbingen stå i en spesielt stor takknemlighetsgjeld til den norske stat i forhold til de som får ytelser uten å ha prøvd? Ikke virker det som regjeringen er særlig glad for at folk blir veldig rike. Og ikke gjør den noe aktivt for å oppnå det. Heller tvert imot vil mange si. Og det er vel ingenting som tyder på at det er mye vanskeligere å bli rik i andre land. Da er det kanskje litt spesielt å kreve øremerket takknemlighet.

Denne logikken dratt et skritt videre gjør jo at også gründere som prøver å bli rike bør være takknemlige fordi velferdsstaten lar dem få lov til å prøve. Nå tror jeg gründere flest er klar over hva velfersstaten kan og ikke kan bidra med. Men de jeg snakker med hopper ikke akkurat av begeistring over at det de driver med er så høyt prioritert av statsminster og finansminister. De opplever at de tar mye risiko og at jevnaldrende de gikk på skole sammen med både arbeider mindre og tjener mer. De har valgt det selv, og kunne satset på noe annet enn å bli gründere. Men man kan jo lure på om samfunnet egentlig stimulerer entreprenørskap og eierskap nok når så mange opplever at oppsiden er så liten i forhold nedsiden at de lar være å prøve.

Jeg er som sagt takknemlig over å bo i Norge og over et godt sikkerhetsnett. Men jeg er også takknemlig over at det er gründere, eiere og bedrifter som investere penger og bygger næringsliv. Uten at disse tjener penger er ikke velferdsstaten mulig.