søndag 16. august 2009

Who's hot, who's not - fire uker før valget

Det er nå nøyaktig fire uker igjen til valget og valgkampen har så vidt kommet i gang. Noen har vært hyperaktive i hele sommer, med begrenset effekt. For det er de neste fire ukene som vil avgjøre.

Og det som gjelder er ikke først og fremst å vinne debatter. De viktiste er at sakene der partiet har stor troverdighet dominerer mediebildet. Det spiller stor rolle om det er arbeidsløshet, skatt eller innvandring som blir diskutert rundt lunsjbordene på jobb.

Valgforskerne mener at rundt halvparten av befolkningen bestemmer seg for hva de skal stemme i løpet av valgkampen. De skal overbevises med alle midler og i alle kanaler. Både nye og gamle medier tas i bruk. Noen spretter opp på hustak med rare plakater (foto lånt fra Jonas sin nye Twitterside).

Som i Formel 1 er det i politikken noen startspor som er bedre enn andre, og startsporet man vinner er basert på hva som har skjedd i valgperioden og ved inngangen til valgkampen. Hva er så partienes inngansposisjoner ved begynnelsen av denne valgkampen? Jeg skal gi en høyst subjektiv vurdering, og fordi dette kan skifte raskt vil jeg komme med en oppdatert vurdering en gang i uken fram til selve valgdagen. Det skulle bli fem ganger totalt.

God start på valgkampen: Arbeiderpartiet, FrP og Høyre. Arbeiderpartiet ligger rundt 30 prosent ved inngangen til valgkampen og er partiet som nå bærer det rødgrønne prosjektet. Selv om de vet de kan regjere også uten SV og SP, virker det som Arbeiderpartiet er mest opptatt av å synliggjøre enighet mellom de tre partiene. Og AP har fått debatten akkurat dit de ønsker ved å hevde at FrP i regjering er eneste alternativ. APs partiorganisasjon er erfaringsmessig så sterkt at de kan vokse ytterligere i valgkampen. Men Jonas Gahr Støres drøm om 40 prosent er nok langt utenfor rekkevidde.

FrP bør også være svært fornøyde. De er for første gang APs hovedmotstander og ligger på et historisk høyt nivå ved inngangen til en valgkamp. Målinger lokalt, blant annet i Finnmark og Rogaland viser at FrP er største parti. I Nord Norge er vi i ferd med å få et topartisystem. Det som muligens er et tankekors for FrP er at de ser ut til å slite i noen av sine gamle kjerneområder i og rundt Oslo. Men hvis Siv Jensen lykkes alle andre steder i landet går dette bra likevel. Og i den første store testen, TV-duellen med Jens Stoltenberg på TV2, var Jensen like god som Jens. Noe FrP har mest grunn til å være fornøyd med.

Jeg setter også Høyre på listen over partier med en god start. Noen vil sikkert protestere på dette, men jeg mener at Høyres utgangspunkt tidligere i år var så katastrofalt at det er godt gjort å være såpass positivt profilert som Høyre er nå. Det er til og med litt skattedebatt i denne valgkampen. Flere meningsmålinger viser fremgang, og et Høyre som er mer jevnbyrdig med FrP enn vi har sett siden kommunevalget for to år siden. Og det hjelper at alle målinger nå viser borgerlig flertall.

Problemer ut fra start: SV og Senterpartiet. SV og Senterpartiet sliter med å finne sin egen profil i denne valgkampen. Arbeiderpartiet tar det meste av æren for det rødgrønne prosjektet. Samtidig må SV og SP ta imot kritikk for ting som ikke går så bra, spesielt på områder partiene har som sine hjertesaker, som miljø- og distriktspolitikk. Og problemet er at når man har vært med på det samme laget i fire år, er det ikke noen enkel vei til en helt selvstendig profil nå i valgkampen. Man kan ikke være for kritisk til sitt eget regjeringsprosjekt heller.

Senterpartiet opplever at selv mandatet i Hedmark er utsatt. Og SV gjorde et elendig valg i 2005 og risikerer nå å miste sine representanter også i Buskerud, Vestfold, Hedmark, Nord Trøndelag, Rogaland og Østfold. Det er ennå for tidlig å avskrive disse to partiene. Senterpartiet pleier dessuten å gjøre det bedre i valg enn på meningsmålinger. Men både SP og SV har et akutt behov for at denne valgkampen blir tilført noen nye hovedsaker.

Ikke helt i gang: Venstre og KrF. Både Venstre og KrF har havnet i skyggen så langt i valgkampen. Og hvis ikke de evner å sette seg selv på kartet med noen egne hjertesaker vil de forbli i skyggen. På den annen side skaper den politiske situasjonen noen interessante profileringsmuligheter for nettopp disse partiene, de er tross alt ikke tynget av en litt utmattende regjeringsdeltagelse slik de var for fire år siden. I dag kan begge partiene posisjonere seg slik at de blir et slags alternativ til hoveddebatten mellom AP og FrP, der de peker på noen alternative problemstillinger det er langt viktigere å bruke tid på. Kanskje mange er klar for akkurat det etter fire uker med Siv og Jens.