Lys fremtid for solenergi i Europa

Den europeiske solcelleindustrien er optimistisk når det gjelder muligheten vil å vinne store markedsandeler frem mot 2020. I følge nettstedet EurActive.com har industrien utarbeidet en rapport som slår fast at:

"Photovoltaic power (PV) could meet up to 12% of Europe's electricity demand by 2020 if a favourable policy framework were established to support it in the coming years, according to a new study by the European Photovoltaic Industry Association (EPIA). Photovoltaic solar power could rival other forms of electricity production in most of the EU market (75%) without subsidies by 2020, the study concludes."

Bedriftene i denne industrien er medlemmer i en industriforeningen som heter European Photovoltaic Industri Association (EPIA). Her er også de norske bedriftene REC, Elkem Solar, Metallkraft og Norsk Hydro medlemmer, sammen med over 200 andre bedrifter fra hele Europa. Den nye rapporten til EPIA er laget sammen med konsulentselskapet A. T. Kearney og heter SET for 2020. Man får lastet ned et 13 siders executive summary her.

I dag står solenergi for under 1 prosent av Europas forbruk av elektrisitet, så en økning til 12 prosent slik EIPA tar til orde for er svært ambisiøst. Når EIPA i et av sine tre scenarier likevel mener dette er mulig (i de to andre scenariene øker solcellenes andel av elektrisitetsproduksjonen til 4 prosent og 6 prosent, også en formidabel vekst) er det særlig fordi mulighetene for kostnadskutt er så store når det gjelder elektrisitet basert på solceller.

Rapporten hevder at det vil være mulig med en årlig kostnadsreduksjon på 8 prosent på nye installasjoner av solceller. Dette skyldes tre forhold. For det første er det en rivende teknologisk utvikling der man får stadig mer elektrisitet ut av solcelleteknologiene. Det er en eksponensiell økning i produktivitet som er sammenlignbar, men ikke fullt så kraftig som utviklingen i prosessorkraft i datamaskiner. Og prisene er allerede i ferd med å bli konkurransedyktige med annen elektrisitet i mange land.

For det andre er det snakk om stordriftsfordeler når volumene blir mye større, og som gjør at driftskostnadene etter hvert blir ganske små. Og installasjoner av solcelleinfrastruktur har lang levetid når det først er på plass. Og for det tredje vil "smart grids" gjøre at noen av solenergiens ulemper (det må for eksempel være sol for at solceller skal produsere strøm) blir nøytralisert av et smartere samspill mellom solenergi og andre energibærere, som for eksempel bioenergi og vannkraft. Vannkraft samspiller godt med solenergi fordi vann kan lagres i magasiner og brukes i perioder der sol- eller vindkraft ikke produserer for fullt.

Vi bør i tillegg gi strømkunder mulighet til å installere solceller til eget behov hjemme og selge overskuddsstrøm tilbake til nettselskapet. Dersom vi får på plass slike positive markedsinsentiver for å fremme miljøvennlig energi kan plutselig de mest optimistiske prognosene være betydelig mer realistiske.

Aftenposten om toppsjefer med blogg

Gunhild M. Haugnes i Aftenposten har skrevet en fin sak om toppledere med egen blogg. Hun har intervjuet Terje Venold i Veidekke som selv skriver bloggen Terjes Tanker, en god lederblogg jeg har nevnt før her. Og så er det jo hyggelig at hun nevner undertegnedes blogg, og til og med har med en lenke til den.

Når jeg først er inne på temaet toppledere som blogger vil jeg også reklamere for Terje Wolds blogg En (daglig) dose Terje Wold. Terje er gründer og bedrfitsleder i it-bransjen. Han er en entusiast når det gjelder sosiale medier og også aktiv i flere verv i næringslivssammenheng, blant annet Næringsdepartementetets strategiske råd for små og mellomstore bedrifter . Og fra et par uker siden ble han også valgt til styreleder i Abelia. Terje Wold har skrevet litt på bloggen sin om dette for et par dager siden.

En annen toppleder som er ivrig og god blogger er Steinar J. Olsen, gründer og daglig leder i Stormberg AS, en bedrift med 80 ansatte som selger sportsklær. Steinars Blogg heter bloggen som er skrevet av en mann med et veldig sterkt engasjement både for natur og miljø, for bedriiften han leder og for etikk og inkludering i arbeidslivet. Steinar J. Olsen er også med i Næringsdepartementets strategiske råd for små og mellom store bedrifter. Han er dessuten på Twitter og bruker mye videoinnslag fra YouTube på bloggen sin.

I Aftenposten er Terje Venold inne på hvorfor en 59 år gammel toppsjef i byggenæringen i dress og med grått hår skriver blogg:

"Ideen til bloggen kom fra et par av mine yngre medarbeidere, og jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Men dette er veldig moro. Vi har mange informasjonskanaler, men dette opplever jeg som en lavterskelkanal. Det er fint å kunne gå ut med mine synspunkter på bedriftens vegne. Jeg har sagt til meg selv at jeg skal evaluere bloggen etter seks måneder, men allerede nå kan jeg si temmelig sikkert at dette vil jeg fortsette med, sier Venold som er strålende fornøyd med responsen."

Og skulle noen flere ledere ha en blogger i magen så er det mulig å komme på et halvdagsseminar hos Abelia om virksomheters forhold til sosiale medier. Terje Venold og Øyvind Solstad fra NRK Beta er blant innlederne. Målgruppe er verken nerder eller rosabloggere, men ledere og kommunikasjonsansvarlige i næringslivet som lurer på om sjefen skal kaste seg ut i dette.

Grenland etter Union - fra industridød til ny kunnskapsindustri

Det eneste næringspolitiske saken som ble toppsak i media ved stortingsvalget i 2005 var nedleggelsen av Union i Skien. Alle partitoppene ville kjempe for at arbeidsplassene ikke skulle legges ned hvis de vant valget. Vi vet hvordan det gikk. Union ble lagt ned og det ble i stedet besluttet å bygge en dørfabrikk i Årdal. Valgkampen i 2009 bør være mer opptatt av hva vi skal leve av i fremtiden.

Onsdag i forrige uke var jeg og to andre medarbeidere i Abelia på bedriftsbesøk i Grenland sammen med Torbjørn Røe Isaksen, Høyres førstekandidat i Telemark ved stortingsvalget i september. Vi besøkte Baze Technology og EDB Industri i Herøya industripark. Herøya er kanskje det aller største symbolet på Norges ledende rolle innen kraftkrevende prosessindustri. Her er opphavet til Norsk Hydro, Yara og flere andre globalt ledende norske bedrifter. Men denne kompetansen på prosessindustri er også opphavet til solenergibedrifter som REC, og Norsun og ikt-bedrifter som Baze Technology og EDB Industri.

Vi er inne i en periode med strukturendringer i næringslivet. De skjer raskere enn før på grunn av finanskrisen. Dette er ikke en overgang der det gamle blir borte og nye bedrifter dukker opp i helt andre bransjer. Det som skjer er et tett samspill mellom industri og ikt. Ikt er plattformen for bedre og mer effektive måter å styre industriprosesser. Ikt bidrar til at industrien i Norge er konkurransedyktig til tross for at vi har et høyt kostnadsnivå.

Samspillet mellom ikt og industri har noen viktige konsekvenser det er viktig ikke å glemme i debatten om hva politikere kan og ikke kan påvirke:

For det første skaper ikt en mer effektiv og konkurransedyktig industri enn før. Men dette er også en mer produktiv industri med færre ansatte pr investerte krone. Noen industrier klarer ikke å være konkurransedyktige i Norge uansett. Noen, som papirindustrien, kan kanskje opprettholde noen få hypermoderne fabrikker, men de vil ha færre ansatte enn før. Samtidig er det nye noen industrier som bygges opp, som for eksempel solcelleindustri. Men også disse vil ha få arbeidere og flere med doktorgrader. Man kan skylde på ikt, men man burde heller takke ny software for at det tross alt er en industrifremtid i et høykostland som Norge.

Den andre konsekvensen er at dette samspillet skaper muligheter for norsk ikt-næring lagt utover Norges grenser. Med utgangspunkt i erfaringer fra Grenland kan man selge tilsvarende softwareløsninger og driftskonsepter til prosessindustri og oljeindustri verden over. Alle er på jakt etter måter å kutte kostnader og automatisere produksjonen. Selv om industri legges ned i Norge kan det likevel bli en netto tilvekst av arbeidsplasser fordi industriens kunnskaps- og ikt-partnere med utviklingsvirksomhet i Norge vokser.

Da vi var i Grenland onsdag i forrige uke, besøkte vi også en av Baze Technologys mest krevende kunder, Aker Borgestad Operations. De opererer det første olje- og gassfeltet på dypt vann offshore India i Bengalbukten. Det flytende produksjonsskipet som heter Dhirubhai-1 bruker software fra Baze Technology til å tilrettelegge for en samhandlingsløsning der ansatte på skipet og ansatte på operasjonsrommet i Brevik i Telemark samhandler i samtid. Dette er et banebrytende olje- og gassprosjekt som skjer i samarbeid mellom en indisk operatør, en norsk leverandør med et helt nytt driftskonsept og en norsk ikt-bedrift som har levert software som gjør dette mulig.

Det er med andre ord mulig å outsource arbeidsprosesser fra India til Norge. Og det er også mulig å selge software fra Norge til India. Klarer vi å få fram flere bedrifter som er ledende på slike områder er det ikke så farlig om et par papirfabrikker må stenge fordi det ikke er så stor etterspørsel etter avispapir som før.

Don Tapscott og Wikinomics på Citisense 09

Sandefjord var vertskap for Citisense 09 konferansen mandag og tirsdag denne uken, et arrangement med et veldig spennende program. Tematisk handlet det både om fremtidens grønne byer, om internett og sosiale medier, og om land og steders omdømmebygging.

Jeg hadde bare anledning til å være med på deler av konferansen, men fikk med meg noen gode bedriftspresentasjoner av Opera Software og eZ Systems, begge eksempler på et nytt kunnskapsbasert næringsliv som bygger et globalt innovasjonsnettverk rundt bedriftene, og et par svært morsomme foredrag om nasjoners omdømmebygging av Arne Hjeltnes (@hjeltnes) og Simon Anholt. Samt et spennende foredrag om fremtiden av Eirik Newth der han tok for seg de neste 40 årene på 20 minutter (@astronewth og jeg kjørte også sammen tilbake til Oslo, så jeg fikk oppdatert meg på både sosiale medier. blogging og bokbransjens fremtid).

Min jobb på konferansen var å introdusere årets store stjerne, kanadieren Don Tapscott (@dtapscott) som har skrevet bestselgeren Wikinomics og en ganske fersk bok om den digitale generasjonen som heter Grown Up Digital. Don Tapscott er veldig overbevisende når han beskriver hvordan bruk av sosiale medier vil forandre måten vi samhandler på, og stiller virksomhetene vi jobber i overfor noen store utfordringer. Sosiale medier skaper helt nye former for innovasjon, deling og samhandling som vi alle blir nødt til å finne ut av.

Et eksempel på dette er hvordan Don Tapscott og hans konsulentselskap nGenera driver både en svært levende Wikinomics-blogg om innovasjon og samhandling, og en Grown Up Digital-blogg om de unge digitale innfødte. Selv om Tapscott skriver bøker som trykkes på papir og står i bokhylla, bygger han samtidig opp en dynamisk community på nett som fortsetter diskusjonen.

På Citisense konferansen ble det for øvrig også lagt fram en Richard Florida-inspirert rapport skrevet av Irene Tinagli om norske kommuners attraktivitet og konkurranseevne når det gjelder teknologi, talent og toleranse. Jeg kommer tilbake med mer om rapporten her på bloggen senere.

# Neda

Fra Wikipedia i dag:

"Neda was a 16 year old Iranian woman killed by the Basij during the 2009 Iranian election protests. Her death was captured on video by at least two bystanders. The graphic videos were broadcasted on the internet, quickly becoming a rallying cry for the pro-reform demonstration. Neda means "voice" in Farsi, and she was fittingly dubbed the "voice of Iran"

Noen bilder bare brenner seg fast og vil bli stående som selve symbolet på store begivenheter. Slik det var med "Tank Man" i Beijing i 1989 tror jeg det kan bli med Neda i Tehran i 2009. En 16 år gammel iransk jente drept på åpen gate med et skudd fra et hustak. Når uskyldige mennesker blir skutt på denne måten er det ikke mulig å hevde at det var en ulykke. Dette var drap og bildene er helt grusomme.

(Oppdatering 23.06.2009: Det har etter hvert kommet fram at Neda fra videoen er 26 år gamle Neda Agha-Soltan, en filosofistudent som deltok i demonstrasjonene. VG forteller historien hennes her.)

Mange flere er sikkert blitt drept av regimet i Iran de siste dagene, kanskje blir folk arrestert og drept akkurat nå. Det spesielle med Neda var at hun ble filmet av noen som stod i nærheten og bildene ble kringkastet til hele verden via YouTube (og her er det grunn til å advare mot svært ubehagelige og sterke bilder, CNN har en litt mer dempet versjon).

Neda er blitt en hel verdens kamprop mot prestestyret i Iran og #Neda er firkantmerket på twitterstrømmen som er i ferd med å bygges opp til en global flodbølge mot regimet i Iran. Plutselig er sosiale medier blitt blodig alvor. Det blir ikke lett å harselere helt på samme måte som før over Twitter, blogger og YouTube.

CNN ser ut til å ha et svar på dette som er interessant. De ber folk sende inn videoer fra aktuelle begivenheter på et eget nettsted "iReport - Unedited. Unfiltered. News". Et nettsted for brukergenerert nyhetsinnhold i erkjennelsen av at egne reportere uansett ikke kan være over alt. Det siste døgnet har CNN brukt TV-sendingene aktivt til å oppfordre folk i Iran til å sende inn sine videoklipp og bilder. Her har vi kanskje kimen til en spennende måte å kombinere de sterkeste sidene til live TV og de stekeste tidene til et nettsted med brukergenerert innhold.

Her hjemme er det vel dessverre grunn til konkludere med at Dagsrevyen hadde en særdeles dårlig dag i går der de første minuttene ble bruk til å vise videoer fra YouTube, samt å helt ukritisk videreformidle et ubekreftet rykte om at Ayatollah Khomeinis gravplass var angrepet av en selvmordsbomber, et rykte det ikke har vært mye snakk om senere, og som prestestyret selv godt kan ha stått bak. Så gikk Dagsrevyen videre til en god nyhetsssak om helseministerens forsøk på å påvirke noen sykehussjefer, før de gikk i gang med en helt meningsløst reportasje om hvorfor helsereformen til Bjarne Håkon Hansen ikke vil lykkes hvis vi ikke fjerner moms på frukt og grønt i Norge (en sak som bloggen til Mandag Morgen merkelig nok publiserte en artikkel om noen få minutter etter at Dagsrevyen gikk).

Så det ble ikke så mye i NRK i går om Iran som vi ikke fikk langt grundigere og bedre informasjon om fra andre kilder. Og poenget her er vel at det ikke er så veldig lett å være en tradisjonell TV-kanal i en situasjon der journalister er kastet ut, mens hver enkelt borger kan lage nyhetsstoff med kameraet på mobiltelefonen, en YouTube konto og en internettilgang. Men da må de tradisjonell mediene aktivt ta i bruk disse mulighetene og ikke late som alt er akkurat som før. Videoklippene med Neda er blitt selve symbolet på hva som er galt med Iran, men kan også vise seg å bli øyeblikket da vi oppdaget at medielandskapet var snudd på hodet.

Følg Iran på Twitter, Flickr og blogger

Fra twitterbruker @Mousavi1388 fredag kveld:

"Please join Mousavi, Khatami and Karoubi tomorrow at 4pm from Enghelab Sq. to Azadi Sq. in Tehran for a crucial green protest #IranElection"

Og fra @persiankiwi;

"Advice - your location can be identified from mobile signal - + delete all sms after sending in case u are arrested - #iranelection"

Det kan se ut som det går mot et dramatisk døgn. Regimet prøver å skremme fok til taushet og det er derfor stadig viktigere for det grønne laget i Iran at det har har åpne kanaler til verden utenfor. Og at informasjon kommer ut selv om de utenlandske mediene er kastet ut og iranske medier er underlagt streng sensur. Nå spiller sosiale medier og spesielt Twitter hovedrollen.

En artikkel på nettsiden til Fox News om twitterbrukere som er inne i Iran anbefaler blant annet å følge disse brukerne av Twitter som skriver oppdateringer om Iran fra innsiden fra time til time: @persiankiwi, @change_for_iran, @madyar og @mousavi1388.

(Oppdatering 23.06.2009: I tillegg følger jeg også @oxfordgirl som er en aktiv og oppdatert kilde for informasjon. Og @AnnCurry fra NBC er verdt å følge.)

Tåler man veldig mye info (mange i sekundet) om Iran fra brukere av Twitter i hele verden som legger inn #iranelecton i meldingene sine, er det en lenke her. Men som sagt, det kan bli litt for mye.

På Flickr finner man #iranelection som legger ut oppdaterte bilder fra demonstrasjonene hver dag. Bildet (some rights reserved) oppe til venstre på denne posten er hentet herfra og er lastet opp av en bruker som heter Faramarz Hashemi (.faramarz på Flickr og @faramarzhashemi på Twitter).

Flere nettaviser har også laget samlesider med lenker til blogger og twitterfeeds om Iran, blant annet The Huffington Post. Og The New York Times News Blog har en egen kontinuerlig oppdatert nyhetsstrøm med oppdateringer fra Iran. NiacINsight er en liveblog på nettstedet til det iransk-amerikanske miljøet.

Bloggen PR 2.0 spør "Is Twitter the CNN of the New Media Generation?". De som er gamle nok til å huske den første Golf-krigen i 1990-91 vil huske CNNs store gjennombrudd som live nyhetskanal fra hustakene i Bagdad da den amerikanskledede koalisjonen satte i gang luftangrepene 17. januar 1991. Mens andre TV-kanaler fulgte sitt sendeskjema der nyhetene kom til faste tider, dekket CNN nyhetene mens ting faktisk skjedde. Den gang fantes det ikke sms, web, chat, blogger eller e-post for folk flest til privat bruk.

I dag finnes det tilgang til internett stort sett over alt i verden og verktøy som gjør at vi alle kan distribuere innhold til hele verden via blogger, Flickr og Twitter. Selv nyhetskanaler her problemer med å henge med. Og kanskje representerer kommunikasjonen fra opposisjonen i Iran et slikt "tipping point" for sosiale medier i en storpolitisk sammenheng.

#Iranelection - en billedserie

En ganske utrolig billedserie tatt inne i Iran de siste dagene (velg fullskjermmodus nede i høyre hjørne for å se større versjon) Bildene ligger på en Flickr konto og det er meningen av verden skal se dem. Sosiale medier er ikke bare leketøy. Langt i fra i dette tilfellet. Akkurat nå er det den viktigte kanalen opposisjonen i Iran har til verden utenfor.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Om å kaste unge forskertalenter ut av landet

Norge er et rart land. Vi sliter tungt med å få nok unge mennsker til å ta lengre realfagsutdanninger. Og også nivået på realfagskunnskapene i norsk skole er en stor utfordring. Den mest teknologitunge delen av næringslivet får ikke tak i nok kloke hoder, og særlig vanskelig er det å få tak i flere kvinner.

Da skulle man tro at vi ville legge ut en rød løper når en ung russisk kvinne tar ingeniørutdanning i Narvik og doktorgrad ved NTNU på satelittnavigasjon, og ønsker å bli i Norge. Adressa skrev om saken da beskutningen om utkastelse kom i januar 2008 og mange var temmelig forbauset. Ja, faktisk ganske forbannet. Uten av det påvirket verken UDI, UNE eller regjeringen til å gjøre noe. Man man bør nok være fotballspiller og ikke forsker for å få lov til å være i Norge.

Og Nadeja Sokolova flyttet til Canada. Men hun gikk til sak og vant i Oslo Tingrett. UNE liker ikke å tape, så de anket. Og nå har Sokolova vunnet i Lagmannsretten også. Adressa skriver:

"Russiske Nadejda Sokolova deltok i et forskningsprosjekt ved NTNU. Etter ti år i Norge ble hun utvist fra hele Schengen-området.Sokolova vant over Utlendingsnemnda (UNE) i Oslo tingrett i fjor høst, og utvisningsvedtaket ble opphevet. UNE anket saken videre, men mandag ble det klart at de igjen har tapt for Sokolova. Dommen var enstemmig."

Canada og andre land som tar imot ferdig utdannede talenter med åpne armer må jo lure veldig på hva vi egentlig driver med i Norge. Når vi har råd til å utvise kvinnelige toppforskere som Norge til og med har betalt en lang sivilingeniør- og doktorgradsutdanning for. Vel har oljepegene gjort oss rike, men det er jo trist hvis oljepengene har gjort oss gale også.

Fem bud for sosiale medier

Paul Gillin var redaktør i Computerworld da han i desember 2003 erklærte at:

"Blogging's wave has already crested, now that millions of online diarists are realizing that not many people actually read this stuff".

I dag sier han at han aldri har tatt mer feil om noen ting. For i januar 2004 var det en milloner blogger. Et år senere var det 8 millioner. I dag regner man med at det er 133 millioner blogger i verden. Og Paul Gillin har for lengst bestemt seg for at sosiale medier er fremtiden. Han skriver for øvrig også den utmerkede bloggen "Newspaper Death Watch" om avisdøden i USA.

I boken "The New Influencers" skriver Gillin om sosiale medier. Han har gjort en kategorisering av ulike typer blogger, og skriver også om hva slags mennesker disse "nye påvirkerne" som bidrar til sosiale medier egentlig er. Boken er skrevet på slutten av 2006 og flere endringer har skjedd siden den gang, blant annet den eksplosive veksten til først Facebook og så Twitter. Men hovedbudskapet står seg godt.

Noe av det Gillin er på jakt etter er forklaringen på hvordan noe så fragmentert og kaotisk som sosiale medier, der det mangler skrevne lover og regler, likevel er et sted der folk stort sett oppfører seg hensynsfullt og ordentlig. Mens gamle Usenet og nettavisenes debattfora renner over av anonym personhets, har blogger og Twitter en forbausende høy grad av positiv erfaringsutveksling mellom folk som vil hverandre vel. Og stadig flere skriver under med fullt navn.

Hva slags uskrevne regler er det egentlig der ute som gjør det mulig? Gillin mener det er fem bud som de toneangivende deltakerne følger:

1. Thou shalt link. Lenker er hard valuta i blogosfæren. Man lenker til kilder og man gir ære til den som æres bør. Noe som betaler seg fordi andre lenker til deg når du er først ute med noe bra. Få melder om tyveri fra blogger. Og grunnen er at de fleste som låner noe fra andre er flinke til å fortelle hvor de henter ting fra, og utstyrer postene sine med lenker tilbake.

2. Thou shalt not diss. Det er en forbausende sivilisert tone bloggere imellom. De skriver gjerne pent om hverandre selv om de er dundrende uenige om politikk og livssyn. Det virker som selve formatet inviterer til romslighet og nyanser. Noen vil kanskje hevde at dette er fordi tvitring og blogging er et elitefenomen, og at eliter alltid oppfører seg dannet når de har publikum. Jeg tror heller det handler om en felles interesse av å heve anseelsen til sosiale medier, og som medfører at folk som ødelegger blir oversett eller moderert. Og over tid har det virket. (Kanskje det er noe av grunnen til at mange reagerer negativt på at aviser som DN og Aftenposten harselerer litt over Twitter og omtaler det som en forlengelse av hagefestene på vestkanten. Men det at noen kjendiser strever med å finne ut av hvor private de skal være er jo morsomt mediestoff, men det betyr jo ikke at nye medier er bare er tull. Det er helt normalt at store aviser er opptatt av at kjente folk gjør rare ting).

3. Thou shalt be transparent. Dette budet dekker flere ulike fenomenter som har med integritet, ærlighet og åpenhet å gjør. Gillin trekker blant mye annet frem hvordan de fleste bloggere reagerer når noen dokumenterer at de har skrevet noe som er feil. Bloggeren vil takke kritikeren for hjelpen og korrigere opplysningene. Det kan skje i den opprinnelige posten eller i kommentarfeltet, men uansett på en måte som gjør at det fremgår tydelig at det er gjort en rettelse på bakgrunn av en kommentar fra en leser. I sosiale medier er leseren også er en bidragsyter som hjelper til.

4. Thou shalt comment. I tillegg til å åpne for leserkommentarer på egen blogg, sier kulturen at bloggere også bør bruke tid på å lese og kommentere andres blogger. Slik at det blir mer samhandling og økt trafikk. Litt uvant for nye bloggere som sitter og venter på trafikk, men det å delta i diskusjonen hos andre er viktig og nødvendig ting for å øke interessen for eget produkt.

5. Thou shalt not blather. Kort og hyppig er bedre enn langt og sjeldent. Lesing på skjerm favoriserer ting som helst ikke bør være over 500 ord (denne posten er litt lenger). Men her er det ingen absolutte regler, og bloggere som Nicholas Carr og Chris Anderson er blant dem som kan finne på å skrive ganske lange ting med litt lengre intervaller mellom.

Budene til Gillin er ikke så oppsiktsvekkende hver for seg, men summen av dem sørger for en ganske sterk selvregulerende kultur som det er fryktelig vanskelig å kopiere for mer hierarkiske organisasjoner. De fem "budene" blir derfor en slags kulturell samledefinisjon av sosiale medier.

Jeg tenkte på kulturproblemet etablerte og hierarkiske organisasjoner har med å angripe dette fenomentet da jeg innledet for noen dager siden på Teknologirådets seminar Demokrati 2.0, om hvordan stat og kommune skal forholde seg til sosiale medier. Å finne en teknologi som virker er blitt enkelt. Problemet er å finne ut av spillereglene rundt åpenhet, tilbakemeldinger og dialog. Og det er nok bare de sterkeste kulturene som klarer seg med en visjon og noen bud.

Dobbeltmoral i norsk miljøpolitikk

Norge er en del av EUs kvotesystem for utslipp av klimagasser. Kvoter gir rett til utspill, så de er et slags verdipapir. Vil man slippe ut klimagasser og mangler kvoter, må man kjøpe kvoter i markedet fra noen som heller vil selge enn å slippe ut selv. Det er et smart system, for markedet vil sørge for at pengene brukes der det gir størst positiv effekt på utslippene.

Men selv et godt system kan brukes dårlig. Norge er i den situasjonen at vi har større CO2-kvoter enn vi trenger til eget næringsliv fordi det ikke ble delt ut gratiskvoter gjennom EU-systemet til oljeindustrien. De må betale selv. Det betyr at Norge i dag har et overskudd på 13,5 millioner CO2-ekvivalenter, tilsvarende 25 prosent av Norges totale utslipp i 2009.

Siden oljeindustrien ikke får kvotene de er tildelt av EU-systemet burde jo disse kvotene bare blitt slettet. Det ville være et bra bidrag til å redusere de globale utslippene. Men det vil ikke regjeringen ha noe av. Den vil ta kvotene og selge dem til noen andre. Ifølge Dagbladet:

"I Statsbudsjettet for 2009 har regjeringen kalkulert med 1,3 milliarder kroner i inntekter fra salg av klimakvoter. Kvotene tilsvarer 13,5 millioner CO2-ekvivalenter - eller en fjerdedel av Norges årlige klimagassutslipp - eventuelt ni år med full drift av Energiverk Mongstad uten CO2-håndtering."

Dette er en ganske merkelig politikk fra regjeringen, noe blant annet NHO-blogger Baard Meidell Johannesen påpeker:

"Det betyr rett og slett at noen der ute vil kunne slippe ut 13,5 millioner tonn CO2 takket være kreativ bokføring fra finans- og miljøvernministeren. Og i tillegg håver de altså inn CO2-avgifter hos offshoreindustrien."

Hva er så Kristin Halvorsens begrunnelse for å gjøre dette? I følge Dagbladet sier hun at:

"Hvis jeg hadde hatt 1,3 milliarder kroner mer å bruke på miljøtiltak, ville jeg brukt det på noe annet enn å slette kvoter, sier hun til Dagbladet."

Hæ? Hva da? Hele poenget med kvotene er jo at de gir de mest kostnadseffektive tiltakene. Det er ikke mulig å finne tiltak i Norge som gir så store utslippsreduksjoner for denne summen. Det er jo derfor kvotene selges til utlandet. Dette helt merkelige svaret til Kristin Halvorsen får Kjell Ingolf Ropstad i KrF til å spørre på bloggen sin: "Vet Kristin hva kvoter er?" Han har i hvert fall skjønt poenget:

"For 1,3 mrd vil hun kunne oppnå enorme kutt i CO2-utslippene, og hun vil sende et signal om at vi ønsker å bidra til å minske antallet kvoter som er tilgjengelig, og på den måten bidra til å presse prisen på kvotene opp og dermed gjøre det mer lønnsomt for bedriftene å rense utslipp i stedet for å kjøpe kvoter. Nå gjør vi det motsatte. Vi bidrar til å senke prisene og øke utslippene."

Hvordan bruke sosiale medier til å selge bøker

Man må rett og slett bli imponert når 19 år gamle Tor Økland Barstad er så opptatt av å redde verden fra fattigdom at han bruker 50 000 kroner av egne sparepenger til å gi ut en bok om "Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige". Han har vært i både Dagbladet og i NRK TV hos Christian Strand.

Og like imponerende som idealismen er salgsstrategien Tor Økland Barstad har valgt for å få oppmerksomhet om boka gjennom bruk av sosiale medier. Han har en egen gruppe på Facebook. Han har et eget nettsted for å fortelle om boka som heter "Oljefondet til bistand" Og han har kontaktet flere av Norges mest leste bloggere som skriver om samfunn og politikk og sånn (ja, han har ringt meg også og sendt bok i posten), og overtalt dem til å anmelde boka. Skribenter på kryss og tvers av det politiske spekteret. Og dette gir selvsagt resultater.

Det har blant annet resultert i at den profilerte stortingskandidaten Filip Rygg i KrF anbefaler boka sterkt (det er vel slike tanker som må støttes når man er i KrF og vil øke bistanden).

Jan Simonsen er imponert over pågangsmotet, men har en negativ holdning til selve det politiske budskapet. Som naturlig er. Jan Simonsen trekker blant annet fram Dambisa Moyo fra Zambia og hennes bok "Dead Aid" som lister opp en rekke grunner til at bistand ikke virker slik en ønsker (jeg er i gang med å lese "Dead Aid" og kommer kanskje tilbake på bloggen med noen synspunkter på denne og på Paul Colliers glimrende bøker om årsakene til fattigdom hos "The bottom billion").

Interessant nok skriver Ida Jackson (Virrvarr) i Rødt også en kritisk anmeldelse (noe som har utløst en lang diskusjon mellom blogger og forfatter på bloggen til Virrvarr). Men Ida, som selv er tilhenger av økt norsk bistand, minner om at man ikke løser problemer ved å dele ut penger. Man må gjøre noe med årsaken til problemene.

Selv mener jeg også idealismen er sterkere enn argumentene i boken. Det er gode grunner til at også vi som er moralske tilhengere av bistand bør være kritiske til et budskap om at dersom vi skal løse et problem må hele oljefondet sendes av gårde. Boka er etter mitt syn litt for svak i argumentasjonen på tre viktige områder:

For det første er de positive effektene av dagens bistand litt dårlig begrunnet i boken. Det er selvsagt en rekke gode moralske argumenter for at rike skal hjelpe fattige, men det hjelper ikke med et godt sinnelag hvis bistanden ikke virker eller til og med har negativ effekt. Og selv om Økland Barstad nevner noen gode eksempler på bistand som har en dokumentert positiv effekt (som GAVIs vaksineprogrammer, Leger Uten Grenser og Mikrokredittprogrammer), blir det for tynt i forhold til alle de milliardene som går til bistand hvert år. Nå er jo ikke dette først og fremst Økland Barstads skyld. Det er giverlandene og organisasjonene som må dokumentere resultatene sine bedre. Men det gjør det problematisk å argumentere for å bruke hele oljefondet på bistand.

Det andre problemet er at oljefondet er en formue, mens bistandsmidler er årlige bevilgninger. Pengene i oljefondet kan brukes en gang, så er det tomt. Det er som å selge huset sitt for å hjelpe noen som har høyere utgifter enn de har inntekter. Hvis man selger huset og bruker opp denne formuen uten at det har noen varig effekt for dem man hjelper, så har vi egentlig kommet dårligere ut enn før uten at vi har oppnådd noe særlig.

Den tredje innvendingen min er at bistandsmidler ikke er et mål, men et virkemiddel som må brukes til å oppnå strukturelle og varige forbedringer. Det kan ikke være et mål å dele ut penger. Land som mottar penger på varig basis kommer inn i et uheldig avhengighetsforhold (og her er gjerne sosialister og liberalister forbløffende enige). Pengene fortrenger lokalt næringsliv og de vil i mange tilfeller oppmuntre til korrupsjon. Bortsett fra ren nødhelp bør derfor bistandspenger så langt det lar seg gjøre, bidra til at land som mottar penger blir selvhjulpne. Ved at de for eksempel bygger et utdanningssystem og et lønnsomt næringsliv.

Jeg er som sagt tilhenger av at Norge og andre land bidrar med bistandsmidler til de fattigste landene i verden. Og jeg synes det er flott at Tor Økland Barstad bidrar til mer debatt ved å utgi en debattbok, med noe av den mest systematiske markedsføringen via sosiale medier jeg noen gang har sett. Så får vi håpe de sosiale mediene bidrar til at det blir enda mer debatt.

Jon Stewart: Hvor ble det av Obama-effekten?

The Daily Show With Jon Stewart	Mon - Thurs 11p / 10c
Indecision 2009 - Everywhere but Here Edition
thedailyshow.com
Daily Show Full Episodes Political Humor Newt Gingrich Unedited Interview

Klassisk Jon Stewart om hvordan Obama-effekten slo til ved valget i Libanon, men plutselig uteble i EU-valget. Og hvordan vil den egentlig fungere i Iran?

Lille blå har gjenoppstått som konservativ.no

Norges mest savnede blåblogger er tilbake. Torbjørn Røe Isaken, tidligere kjent som Lille Blå, er gjenoppstått som konservativ.no. Da jeg skrev om de politiske partienes bloggkvalitet i april, etterlyste jeg spesielt Torbjørn Røe Isaksen og Kristin Clemets stemmer. På det første punktet er jeg i hvert fall blitt bønnhørt.

Torbjørns blogg er litt annerledes enn forrige gang, nå inngår bloggen i en full hjemmesidepakke med videoer, intervjuer, artikler og presseklipp, slik det skal være for en moderne kandidat til Stortinget. Det blir spennende å følge både Torbjørn valgkamp og Torbjørns blogg framover. Og i neste uke skal han være med Abelia på bedriftsbesøk og se på hvordan overgangen fra papirindustri til kunnskapstjenester og ikt har gått i Grenland.

En ny røst i bloggerby er NHOs Baard Meidell Johannesen som blogger om stortingsvalget på NHOs valghjemmesider. Baards blogg er helt ny og har ikke vært markedsført så mye. Den mangler også lenker til andre blogger, noe han vil trenge for å få mer trafikk fra andre. Men det kommer sikkert etter hvert. Og bloggen er nok et eksempel på hvordan selv etablerte organisasjoner flytter sitt arbeid med å påvirke politikk og opinion over til sosiale medier.

Innovasjon i nedgangstider

Hva skjer med innovasjon i dårlige tider? Espen Andersen skriver på E24 i dag at mye går ned, men at svaret ikke er fullt så opplagt som man skulle tro. På noen områder er kriser bra for innovasjonsviljen.

Det ene poenget Espen tar opp i artikkelen er at det er stor forskjell på hvordan ulike typer forsknings- og innovasjonsaktiviteter påvirkes av krisen. Innovasjonsprosesser og produktutvikling i bedriftene rammes hardt av finanskrisen fordi eksisterende prosjekter stoppes samtidig som det ikke settes i gang like mange nye ting.

Men samtidig er det også slik at grunnforskning ved universitetene og langsiktige grunnforskningsnære aktiviteter i bedriftene kan få en vekst fordi bevilgningene til forskning øker kraftig i en del land, for eksempel i USA (den enorme veksten i bevilgningene til energiforskning er illustrert i grafen). Norge har dessverre ikke et like stort løft i offentlig finansisert FoU og innovasjonsstøtte, men det kom noe i den første krisepakken.

Espens andre poeng er at vi må bli mer opptatt av hvordan krisen påvirker markedets etterspørsel etter innovasjon og ikke bare tilbudssiden. Og etterspørselen etter bestemte typer innovasjoner vil øke i krisetider skriver Espen:

"Etterspørselssiden (som man sjelden tenker på når det gjelder F&U) endrer seg også. Man får en økt etterspørsel etter visse typer innovasjon – særlig prosessinnovasjon – gjerne koblet med en større villighet til å prøve nye og mer dramatiske løsninger. Dårlige tider gjør at man kan gjennomføre endringer man ikke kunne gjøre før, noe som kan lede til teknologiskift. De fleste bedrifter tar ikke grep før det nesten er kroken på døren."

Og så filosoferer Espen Andersen over om det kanskje er slik at det å gå motstrøms er et poeng i seg selv i slike tider som vi er inne i nå. At det i hyperinnovative bransjer kan være et poeng å være litt mer kjedelig for å skille seg ut. Og at det i de mer stillestående bransjene er lurt å være den innovative som viser veien ut av krisen. Det er neppe slik for alle, men dette er i hvert fall spennende tanker om hvordan nedgangstider kan gi mer innovasjon på flere områder.

Noen tanker om hvem som vant EU-valget

EU-valget er en så stor og så mangfoldig demokratisk prosess, med mye lokale variasjoner, at det er vanskelig mene noe helt generelt. Når en del unge svensker stemmer på et parti som bare er opptatt av fildeling og ikke noe annet, så er jo det et ganske underlig, men ikke akkurat noen europeisk trend. Heldigvis.

Litt mer alvorlig er det at partiene helt ytterst til høyre og helt ytterst til venstre har gått fram. Dette er et fenomen som selvsagt er mediemessig viktig og riktig å gi mye omtale. Men som en ser av grafen over er makten fortsatt trygt plassert hos konservative, kristendemokrater, sosialdemokrater og liberale. Den type partier og politikere som pleier å vinne valg i Europa. Så heller ikke nå vil verken rasister, kommunister eller pirater styre EU.

Hva er det så som er viktig ved dette valget? Jeg synes det er to beslektede forhold som er svært tydelige og som er ganske overraskende. Det ene er at dette valget tross en stor finanskrise ikke er at protestvalg i samme grad som for fire år siden. I land som Frankrike, Italia, Tyskland og Polen vant sittende liberalekonservative og kristendemokratiske partier, til manges store overraskelse.

Riktignok har liberalkonservative høyrepartier har gått kraftig fram i opposisjon i blant annet UK, Spania og Ungarn. Det er nok mer et resultat av den andre hovedtrenden: At liberalkonservative og kristendemokratiske partier har vunnet uavhengig av om de sitter i regjering eller i opposisjon. Finanskrisen har gjort at velgerne i Europa har gått til høyre. Det ser ikke ut som velgerne vil erstatte kapitalismen med noen annet, heller tvert imot.

Fra mail til wave - vil Google Wave endre alt?

- What e-mail would look like if it were invented today

Jeg fikk endelig satt meg ned og sett hele videoen fra førlanseringen av Google Wave. Det tar litt tid, men dette er virkelig en imponerende presentasjon. For eksempel helt på slutten der det oversettes ord for ord i sanntid mellom en bruker som skriver meldinger på engelsk og en annen som skriver på fransk. Men det er litt urettferdig å trekke fram en funksjon, for her er det mye "wow-faktor". Google Wave er dessuten basert på åpne standarder, noe som gjør at tredjepartsaktører kan utvikle verktøy som plugges inn. Det vil gi mye mer innovasjon rundt denne plattformen framover. Og man skjønner hypen om at dette vil være det nye programmet som river ned skillene mellom e-post, facebook, twitter, MSN, wikier, samhandlingsverktøy osv.

Men hvilke spørsmål er egentlig Google Wave svar på? Kanskje må vi lete etter disruptive innovasjonsmuligheter litt andre steder enn det som ligger i dagen, og der det som ligger i dagen er en slags utvidelse av dagens e-post for hver enkelt av oss. Det litt spesielle med Web 2.0-verktøyene er at vi lett tenker sosial samhandling (og Google-folket bruker også mye eksempler med shopping, ferie, reiser osv i videoen). Web 2.0 verktøy folk bruker privat er ikke helt egnet for jobbbruk (og nå ser jeg bort fra at journalister og politikere tvitrer og lærere blogger, de fleste andre gjør ikke det som en del av jobben). Til jobbtingene bruker de fleste e-post, kalender og telefon, samt diverse databaser og slikt som også kan være tigjengelig aggregert via for eksempel Lotus Notes eller Sharepoint i større bedrifter, eller på enklere webbaserte verktøy i mindre virksomheter.

Hvordan skal Google Wave og større samhandlingsverktøy i virksomheter forholde seg til hverandre? Skal de leve side om side eller konkurrere med hverandre? Hvis jeg skal tenke høyt er det vel mulig å se tre helt ulike alternativer:

Alternativ 1) Bruksområdene vil være så forskjellige at Google Wave og eksisterende systemer for prosjektstyring, samhandling og dokumentdeling vil leve side og side med litt integrasjon i ytterkantene, men uten å være i noen direkte konkurranse. Og siden it for samhandling er et kjempemessig vekstområde i bedriftene er det god plass til leverandører i begge ender.

Alternativ 2) Google Wave kommer inn nedenfra som en disruptiv, åpen og webbasert konkurrent til større og tyngre systemer og vil spise seg inn i bedriftsmarkedet nedenfra og overta mer og mer. Dels ved at små bedrifter tar det i bruk som sin plattform. Og dels ved at ansatte i andre virksomheter tar det i bruk uavhengig av hva it-avdelingen og ledelsen sier man skal bruke. Det er tross alt webbasert og veldig lett å kunne dele ting med ansatte hos kunder og partnere andre steder på denne måten, uten å spørre om lov.

Alternativ 3) Vi vil få "plug and play" der verktøy som Google Wave må tilpasses og plugges inn i eksisterende bedriftssystemer for å virke der, og der det tas hensyn til spesielle krav til sikkerhet og identitetskontroll som må være til stede i en virksomhet. Man kan for eksempel plugge inn ulike fagsystemer og verktøy som håndterer samhandlingen med for eksempel mobile terminaler.

Jeg er ikke teknolog og ikke spåmann. Men på dette området tror jeg kanskje ikke det først og fremst er teknologien man trenger å spå om. Det interessante er hvordan virksomheter vil drive innovasjon når det gjelder organisasjon, ledelse og samhandlig i årene som kommer og hvordan vertøyene er i stand til å støtte opp under nye måter å øke produktiviteten og kreativiteten.

Tetris feirer 25 år i dag

Google bruker en Tetris-logo i dag for å markere at Tetris feirer 25 år. Det største høydepunktet til Tetris kom i 1989, året Berlinmuren falt, da Nintendo lanserte en bundlet Game Boy med Tetris som solgte 33 millioner eksemplarer. Og på sett og vis kan Tetris stå som et slags symbol på hvorfor Berlinmuren og planøkonomien måtte bort.

Tetris har en interessant historie. Det ble utviklet av noen unge datanerder i gamle Sovjetunionen. Men kanskje er Tetris en god illustrasjon av hvorfor god realfagsutdanning og kloke hoder ikke er nok, du må ha kapitalisme i tillegg. Man trenger et politisk system som aksepterer entreprenørskap og innovasjon i privat sektor for at det skal komme morsomme forbruksvarer og industri ut av kunnskapen. Wikipedia skriver historien slik:

"In June 1984, Alexey Pajitnov created Tetris on an Elektronika 60 while working for the Soviet Academy of Sciences at their Computer Center in Moscow with Dmitry Pavlovsky, and Vadim Gerasimov ported it to the IBM PC. Gerasimov reports that Pajitnov chose the name "Tetris" as "a combination of 'tetramino' and 'tennis'." From there, the PC game exploded into popularity, and began spreading all around Moscow. This version is available on Gerasimov's web site.

The IBM PC version eventually made its way to Budapest, Hungary, where it was ported to various platforms and was "discovered" by a British software house named Andromeda. They attempted to contact Pajitnov to secure the rights for the PC version, but before the deal was firmly settled, they had already sold the rights to Spectrum HoloByte. After failing to settle the deal with Pajitnov, Andromeda attempted to license it from the Hungarian programmers instead.

Meanwhile, before any legal rights were settled, the Spectrum HoloByte IBM PC version of Tetris was released in the United States in 1986. The game's popularity was tremendous, and many players were instantly hooked—it was a software blockbuster, with reviews such as in Computer Gaming World calling the game "deceptively simple and insidiously addictive". The details of the licensing issues were uncertain by this point, but in 1987 Andromeda managed to obtain copyright licensing for the IBM PC version and any other home computer system."

Neste kapitel i historen om Tetris startet i 1989 da Nintendo bundlet Tetris med den originale Game Boy og solgte smått utrolige 33 milloner spill. Det gjør Tetris-versjonen for Game Boy til det tredje mest solge konsollspillet i historien, bak Wii Sports (bundlet med Nintendo Wii) og Super Mario Bros. (bundlet med NES).

Hva så med Alexey Pajitnov som laget Tetris? Han fikk aldri noen stor del av inntektene fra spillsalget. Først i 1996 ble rettighetene Sovjetunionen hadde til spillet overført til Pajitnov slik at han kunne arbeide for å forsvare dem. Det ble etablert et selskap som het The Tetris Company (TTC) for å sørge for at rettighetene blir ivaretatt og som på et tidspunkt på slutten av 90 tallet truet alle som laget freeware versjoner av spillet med rettsak. Uten at jeg tror det har hjulpet så mye. Men på The Tetris Companys nettsider kan man i hvert fall spille Tetris i dag som en annerkjennelse til et av historiens viktigste dataspill.

Et politisk jordskjelv i England

	Councillors		Councils
Party	+/-	Total	+/-	Total
CON	+233	1476	+7	30
LD	-4	473	-1	1
LAB	-273	176	-4	0
OTH	+37	164	0	0
NOC	-	-	-2	3
33 of 34 councils officially declared.

Det er et politisk jordskjelv på gang i lokalvalgene i England. Labour er i ferd med å bli utradert i store deler av landet, i et par fylker er de helt uten representasjon. Og Labour har ikke lenger flertall i noen av de 34 "County Councils" der det har vært valg i dag. BBC sier:

"According to the BBC's estimated projected national vote share - the Conservatives are on 38%, Labour on 23%, a historic low - the Lib Dems on 28% and other parties on 11%."

Ser man på resultatene i de enkelte fylkene er flere av enkeltresultatene enda mer dramatiske. I den industrielle revolusjons vugge i Lancashire har de konservative tatt flertallet fra Labour:

Con 51 (+18) mandater

Lab 16 (-27)

LD 10 (+6)

Oth 7 (+3)

I Derbyshire har Labour mistet et flertall de har holdt i 30 år, Og i Staffordshire litt lenger vest er Labour omtrent utradert etter å ha hatt flertall ved forrige valg:

Con 44 (+22) mandater

Lab 3 (-29)

LD 4 (+2)

Oth 6 (+5)

Helt sør i England har Labour aldri stått spesielt sterkt, men nå er det fylker der de er ikke engang er tredje størst (Dorset, Surrey) eller blitt et miniparti med en eller to represantanter. The Guardian (som ellers prøver å være litt optimistiske på Labours vegne) skriver om hvorfor utslettelsen i sør er problematisk i forhold til det kommende valget til parlamentet:

"The party was already weak across much of the south of England. It has now almost died out in counties such as Buckinghamshire (0 councillors), Essex (1), Surrey (1) and Oxfordshire (1). This feeble showing across southern England will make it very hard for the party to fight parliamentary seats. Councillors are the bedrock of such local political activism as remains."

Det er også verdt å merke seg resultatet i Kent der Labour gjorde det brukbart sist. Det sier mye om hvor galt det nå er blitt:

Con 77 (+17)

Lab 2 (-18)

LD 7 (+1)

Oth 1 (+0)

Når resultatene fra valget til Europaparlamentet snart kommer inn, blir omfanget av dette politiske jordskjelvet enda klarere. Tilliten til regjeringen er helt borte, og det er ikke særlig sannsylig at Gordon Brown vil klare å snu dette før det blir nytt parlamentsvalg.