mandag 15. juni 2009

Fem bud for sosiale medier

Paul Gillin var redaktør i Computerworld da han i desember 2003 erklærte at:

"Blogging's wave has already crested, now that millions of online diarists are realizing that not many people actually read this stuff".

I dag sier han at han aldri har tatt mer feil om noen ting. For i januar 2004 var det en milloner blogger. Et år senere var det 8 millioner. I dag regner man med at det er 133 millioner blogger i verden. Og Paul Gillin har for lengst bestemt seg for at sosiale medier er fremtiden. Han skriver for øvrig også den utmerkede bloggen "Newspaper Death Watch" om avisdøden i USA.

I boken "The New Influencers" skriver Gillin om sosiale medier. Han har gjort en kategorisering av ulike typer blogger, og skriver også om hva slags mennesker disse "nye påvirkerne" som bidrar til sosiale medier egentlig er. Boken er skrevet på slutten av 2006 og flere endringer har skjedd siden den gang, blant annet den eksplosive veksten til først Facebook og så Twitter. Men hovedbudskapet står seg godt.

Noe av det Gillin er på jakt etter er forklaringen på hvordan noe så fragmentert og kaotisk som sosiale medier, der det mangler skrevne lover og regler, likevel er et sted der folk stort sett oppfører seg hensynsfullt og ordentlig. Mens gamle Usenet og nettavisenes debattfora renner over av anonym personhets, har blogger og Twitter en forbausende høy grad av positiv erfaringsutveksling mellom folk som vil hverandre vel. Og stadig flere skriver under med fullt navn.

Hva slags uskrevne regler er det egentlig der ute som gjør det mulig? Gillin mener det er fem bud som de toneangivende deltakerne følger:

1. Thou shalt link. Lenker er hard valuta i blogosfæren. Man lenker til kilder og man gir ære til den som æres bør. Noe som betaler seg fordi andre lenker til deg når du er først ute med noe bra. melder om tyveri fra blogger. Og grunnen er at de fleste som låner noe fra andre er flinke til å fortelle hvor de henter ting fra, og utstyrer postene sine med lenker tilbake.

2. Thou shalt not diss. Det er en forbausende sivilisert tone bloggere imellom. De skriver gjerne pent om hverandre selv om de er dundrende uenige om politikk og livssyn. Det virker som selve formatet inviterer til romslighet og nyanser. Noen vil kanskje hevde at dette er fordi tvitring og blogging er et elitefenomen, og at eliter alltid oppfører seg dannet når de har publikum. Jeg tror heller det handler om en felles interesse av å heve anseelsen til sosiale medier, og som medfører at folk som ødelegger blir oversett eller moderert. Og over tid har det virket. (Kanskje det er noe av grunnen til at mange reagerer negativt på at aviser som DN og Aftenposten harselerer litt over Twitter og omtaler det som en forlengelse av hagefestene på vestkanten. Men det at noen kjendiser strever med å finne ut av hvor private de skal være er jo morsomt mediestoff, men det betyr jo ikke at nye medier er bare er tull. Det er helt normalt at store aviser er opptatt av at kjente folk gjør rare ting).

3. Thou shalt be transparent. Dette budet dekker flere ulike fenomenter som har med integritet, ærlighet og åpenhet å gjør. Gillin trekker blant mye annet frem hvordan de fleste bloggere reagerer når noen dokumenterer at de har skrevet noe som er feil. Bloggeren vil takke kritikeren for hjelpen og korrigere opplysningene. Det kan skje i den opprinnelige posten eller i kommentarfeltet, men uansett på en måte som gjør at det fremgår tydelig at det er gjort en rettelse på bakgrunn av en kommentar fra en leser. I sosiale medier er leseren også er en bidragsyter som hjelper til.

4. Thou shalt comment. I tillegg til å åpne for leserkommentarer på egen blogg, sier kulturen at bloggere også bør bruke tid på å lese og kommentere andres blogger. Slik at det blir mer samhandling og økt trafikk. Litt uvant for nye bloggere som sitter og venter på trafikk, men det å delta i diskusjonen hos andre er viktig og nødvendig ting for å øke interessen for eget produkt.

5. Thou shalt not blather. Kort og hyppig er bedre enn langt og sjeldent. Lesing på skjerm favoriserer ting som helst ikke bør være over 500 ord (denne posten er litt lenger). Men her er det ingen absolutte regler, og bloggere som Nicholas Carr og Chris Anderson er blant dem som kan finne på å skrive ganske lange ting med litt lengre intervaller mellom.

Budene til Gillin er ikke så oppsiktsvekkende hver for seg, men summen av dem sørger for en ganske sterk selvregulerende kultur som det er fryktelig vanskelig å kopiere for mer hierarkiske organisasjoner. De fem "budene" blir derfor en slags kulturell samledefinisjon av sosiale medier.

Jeg tenkte på kulturproblemet etablerte og hierarkiske organisasjoner har med å angripe dette fenomentet da jeg innledet for noen dager siden på Teknologirådets seminar Demokrati 2.0, om hvordan stat og kommune skal forholde seg til sosiale medier. Å finne en teknologi som virker er blitt enkelt. Problemet er å finne ut av spillereglene rundt åpenhet, tilbakemeldinger og dialog. Og det er nok bare de sterkeste kulturene som klarer seg med en visjon og noen bud.