The Economist har en artikkel med en bred analyse av den økende arbeidsløsheten som nå kommer i kjølvannet av finanskrisen. Det er blitt dramatisk mange steder, men det varierer hvor hardt ulike land er rammet. Og også den politiske responsen varierer en del.
I en lederartikkel reflekterer The Economist over hva riktig politisk dosering av tiltak for å møte den økte ledigheten bør være. For historen har selvsagt lært oss at politikerne må gjøre noe:
"Nothing evokes the misery of mass unemployment more than the photographs of the Depression. You can see it in the drawn faces of the men, in their shabby clothes, in their eyes. Their despair spawned political extremism that left a stain on society; but it also taught subsequent generations that public policy has a vital part in alleviating the suffering of those who cannot get work. Thanks to welfare schemes and unemployment benefits, many of which have their origins in those dark days, joblessness no longer plunges people into destitution, at least in the developed world."
Men hva skal man gjøre? Noe av problemet er at det kan være en motsetning mellom hva som er lurt og nødvendig på kort sikt for å bekjempe fattigdom og stimulere kortsiktig etterspørsel og hva som er lurt på lang sikt for å modernisere næringsstrukturen og få kapital til å flytte fra områder med lav lønnsomhet over til områder med høyere lønnsomhet. Gradvis må det legges om fra en hovedstrategi med krisetiltak til en arbeidsmarkedspolitikk som fremmer omstilling fleksibilitet og mobilitet. Der det investeres i kunnskap hos den enkelte slik at det blir lettere å få en ny jobb. Og helst bør vi fremme omtilling og fleksibilitet fra starten:
But the jobs crisis, alas, is unlikely to be short-lived. Even if the recession ends soon (and there is little sign of that happening), the asset bust and the excessive borrowing that led to it are likely to overshadow the world economy for many years to come. Moreover, many of yesterday’s jobs, from Spanish bricklayer to Wall Street trader, are not coming back. People will have to shift out of old occupations and into new ones. Over the next couple of years, politicians will have to perform a difficult policy U-turn; for, in the long term, they need flexible labour markets."
Det later jo til at den gjengse oppfattelsen til politikere globalt er at dette blir kortvarig - og at løsningen er å blåse luft inn i de boblene som har sprukket. Jeg tror de tar feil, og at mange av de tiltakene de har gjennomført faktisk er kontraproduktive.
SvarSlettMed det vi nå begynner å se, virker det som en stadig riktigere analyse at redningsaksjonene har vært tvilsomme. Man så ikke omfanget av krisen, man forstod ikke dens røtter og dens dynamikk, og handlet derfor på basis av urealistiske antakelser.
F.eks. er det utenkelig at man nå, etter å ha fylt milliard på milliard inn i diverse banker, velger å la dem gå konkurs likevel. Det ville være et prestisjenederlag. Det betyr med andre ord at dersom det vil bli nødvendig med ytterligere tiltak for å redde de store - enten de nå heter Citibank eller DnB NOR - så vil slike komme. Man vil kaste gode penger etter dårlige.
Hva skulle man gjort? Jeg tror at en klar avstandstagning fra moral hazard ville vært bedre. I stedet for å støtte institusjoner for at de skulle kunne leve opp til forpliktelser forårsaket av en hemningsløs utstedelse av Credit Default Swaps, tilsvarende mange ganger deres kapital, skulle man kanskje heller gjort grep for å fryse disse instrumentene.
Det som blant annet har skjedd, er at man har utstedt CDSer til aktører som ikke hadde noen kreditt å sikre. Soleklar spekulasjon. Og i tillegg en aktivitet som har bidratt til å forverre finanssektorens stilling.
Man skulle tvunget frem en gjennomgang av alle innvilgede lån, og straffet de som har avgitt åpenbart svikefulle egenerklæringer for å oppnå boliglån.
Det man skulle gjort, var å vise verden at man visste forskjell på rett og galt, og tatt den ørefiken som ville kommet, fremfor å premiere umoral og svik.
I stedet for å falle ned i et hull, for så å klatre opp med de skrammer og blåmerker man måtte ha fått, har verden nå kollektivt valgt å marsjere ut i en livsfarlig hengemyr.
Det som nå kommer kan meget vel vise seg å bli langt verre enn bare en økonomisk depresjon. Mulighetene for at verden reagerer som som den har gjort tidligere på langvarig kaos er avgjort tilstede - og vi vet ikke hvilke sterke menn som vil komme ut av tåken.