- We just shorted Merril Lynch

Oliver Stones film "Wall Street" fra 1987 med Gordon Gekkos (Michael Douglas) tale om at "Greed is good" er kanskje den mest kjente oppsummeringen av tidsånden og eksessene på 80-tallet. To andre slike tidsbilder er "The Bonfire of the Vanities", film og bok av Tom Wolfe og "Barbarians at the Gate", en bok om raidet på RJR Nabisco.

Og så var det "Liars Poker" av Michael Lewis fra 1989 som beskriver tiden hans som selger i Salomon Brothers i London. Thomas Friedman har i sin siste spalte i New York Times gjort oppmerksom på at Michael Lewis fortsatt skriver godt og at han nå har skrevet en helt glitrende sak om røttene til finanskrisen.

Artikkelen som er i et tidsskrift som heter Portfolio.com er den mest pedagogiske gjennomgangen jeg har sett av hvordan noen råtne boliglån i USA kan true hele verdens finansmarked. For det er jo litt mystisk at regjeringer over hele verden må trå til med finansielle redningspakker som er mange ganger større enn selve boliggjelden som startet problemet. Eller?

Lewis forteller om investoren Steve Eisman og en liten gruppe investorer som så at subprimesektoren var i alvorlige problemer og begynte å shortselge boliglån, og gradvis oppdaget at problemet var blitt mye større enn de råtne lånene. Så begynte de å nøste og oppdaget at boliglånene ble pakket om og ble innmat i mye større og mer kompliserte pakker. Men der man hele tiden var avhengig at boligprisene måtte gå opp for at korthuset ikke skulle kollapse.

"Hintz wanted to know what Eisman was up to. “We just shorted Merrill Lynch,” Eisman told him. “Why?” asked Hintz. “We have a simple thesis,” Eisman explained. “There is going to be a calamity, and whenever there is a calamity, Merrill is there.” When it came time to bankrupt Orange County with bad advice, Merrill was there. When the internet went bust, Merrill was there. Way back in the 1980s, when the first bond trader was let off his leash and lost hundreds of millions of dollars, Merrill was there to take the hit. That was Eisman’s logic—the logic of Wall Street’s pecking order. Goldman Sachs was the big kid who ran the games in this neighborhood. Merrill Lynch was the little fat kid assigned the least pleasant roles, just happy to be a part of things.".

Hele artikkelen kan som sagt anbefales (Obs! Den er på ni sider).