Positive retningsendringer i Soria Moria 2

Den politiske plattformen som er fremforhandlet mellom de tre rødgrønne regjeringspartiene er et interessant dokument. Litt langt, og definitivt gjenkjennelig når det gjelder rødgrønne honnørord, men på noen områder er det interessante forandringer i forhold til dokumentet for fire år siden.

De politiske kommentatorene har vært mest opptatt av oljeleting, asylsøkere og ulv. Områder der det er uenigheter. Og neppe de mest avgjørende spørsmålene for Norges fremtid. Det er mer spennende å lete etter endringer og nye innfallsvinkler andre steder i dokumentet.

Jeg synes det i hvert fall er fire positive endringer det er verdt å merke seg:

For det første er tonen i omtalen av næringspolitikken lagt om. For fire år siden handlet det mest om beskyttelse mot nedleggelser og om statlig eierskap og kontroll. Bakteppet var redsel for flere Union-situasjoner. En finanskrise senere er tonen blitt annerledes. Nå er man opptatt av at omstilling og konkurranse er positivt. Noen eksempler:

"Den økonomiske politikken skal legge til rette for økt produktivitet slik at vi produserer varer og tjenester på en mer effektiv måte, noe som også bidrar til å styrke konkurranseevnen."

"Eksportrettet industri og tjenesteleverandører utgjør en stor del av sysselsettingen og verdiskapingen. Mange bedrifter er verdensledende innen sine områder. Gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og inntektspolitikk vil vi bidra til å videreutvikle industrien og andre eksportrettede næringer. Konkurransedyktige rammebetingelser og aktiv handelspolitikk er også viktig for å sikre konkurranseutsatt sektor."

"Vi vil bidra aktivt til omstilling i næringslivet og tilrettelegging for nye og framtidsrettede næringer og arbeidsplasser. Vi vil snu utfordringer til muligheter for næringslivet gjennom å satse på fornybar energi og ny miljøteknologi."

Justeringer (men ikke fjerning) av formuesskatten for å fremme gode rammebetingelser for norske bedrifter, og stimulering av ansattes eierskap i bedrifter er nevnt spesielt som tiltak regjeringen skal arbeide videre med.

For det andre gjennomsyrer formuleringer om satsing på kunnskap, kompetanse og forskning hele dokumentet. Forskning har et eget kort avsnitt der det slås fast at forskningen skal styrkes i tråd med ambisjonene i forskningsmeldingen fra i vår. Det betyr at bevilgningene må økes.

Men vel så interessant er formuleringene om hvordan satsing på kunnskap og forskning må ligge til grunn når vi går løs på Norges verdiskapingsutfordringer og de store samfunnsmessige omstillingene vi står over for når det gjelder eldrebølge og miljø. I kapitlet om næringspolitikk understrekes det hvordan kunnskap og verdiskaping henger tett sammen i et høykostland som Norge:

"Det er viktig å produsere varer og tjenester med høye krav til kompetanse som det er vanskelig for andre å kopiere. Satsing på utdanning, næringsrettet forskning og kompetanseutvikling er derfor helt sentralt i regjeringens næringspolitikk. Vi vil styrke kommersialiseringen av forskningsresultater. Vi vil legge til rette for utvikling og bruk av norsk miljøteknologi. "

For det tredje er miljøpolitikk blitt til en næringspolitisk strategi i dette dokumentet. Hvordan det har skjedd kan man jo lure på, men det virker i hvert fall som troen på at det ligger store muligheter for å skape et eksportrettet næringsliv innenfor miljøteknologi og miljøtjenester har vunnet fram i større grad. Det blir spennende å se hva slags virkemidler som kommer som oppfølging. Selve innledningsavsnittet i det næringspolitiske kapittelet legger i hvert fall ambisjonsnivået ganske høyt:

"Regjeringen vil føre en næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv. Strategiske nasjonale satsinger skal bidra til å gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland og skape arbeidsplasser i hele landet."

Og for det fjerde har regjeringen nå en mer konsistent politikk for hvordan helse og omsorgssektoren skal møte eldrebølgen. Det er mye som ikke er på plass her, men det er i hvert fall en strategi som tar sikte på å gjøre jobben. Forskning, teknologi og e-helse er en del av svaret:

"Regjeringen vil etablere sterkere nasjonal koordinering på e-helse området, tidsfrister for utviklingsmål og etablere en nasjonal kjernejournal for alle innbyggere. Informasjonssikkerhet skal prioriteres høyt slik at personvernet ikke utfordres".

"Regjeringen vil styrke innsatsen til forsknings- og utviklingsarbeid innenfor pleie- og omsorgstjenesten."

Regjeringen kan ikke øse ut stadig mer penger i perioden som kommer, heller tvert imot. Derfor vil tiltak som øker produktivieten og innovasjonsevenen i offentlig sektor bli enda viktigere. Og derfor blir det viktigere å være tydelig, og prioritere. Ikke alt i dokumentet er helt slik man kunne ønske, blant annet er avsnittene om fornyelse av offentlig sektor mer opptatt av hva man skal bevare enn av hva man skal fornye. Men jeg synes likevel det er oppmuntrende at kunnskapsbygging, omstillingsevne og verdiskaping er såpass fremtredende som det er.

Human Development Index fra UNDP

Norge er igjen kåret til verdens beste land å bo i, i følge FN-organet UNDP. Noe norske medier selvsagt er opptatt av å feire. Det er naturligvis viktig å være best, og litt pinlig var det å bli slått av Island i fjor. Men det skjer nok ikke igjen på en stund, for neste gang det skal måles er det finanskriseåret 2008 som gjelder.

Men hva er det denne Human Development Index egentlig måler? Indeksen er en del av Human Development Report, en omfattende rapport utgitt av UNDP, der rapportens hovedtema i år er sammenhengen mellom utvikling og migrasjon. Et viktig og spennende tema.

Selve indeksen i rapporten rangerer faktorer som utdanningsnivå, levealder og bruttonasjonalprodukt pr innbygger i 182 land, målt i 2007. Måleenheter som sier ganske mye om situasjonen i fattige land og forskjellen mellom rike og fattige land. Men dette er indikatorer som er veldig dårlige til å måle forskjellen mellom for eksempel Norge (nr 1) og Danmark (nr 16). Danskene lever litt kortere enn nordmenn, derfor er de litt lenger ned på listen. Men Danmark er neppe et dårligere land å bo i av den grunn. Noen vil vel hevde at danskenes livsstil gjør Danmark til et særdeles godt land å bo i. (Danskene blir 78,2 år i snitt, mens nordmenn blir 80,5 år).

Listen viser at det er i alt 38 land med "Very High Human Development", der forskjellene innbyrdes er ganske små. Slovenia som er nr 29 på listen er poengmessig der Norge var rundt 1990. Og hvorfor er for eksempel USA på trettende plass og ikke øverst? Denne artikkelen fra "Powerline" sier noe om både politisk slagside og noen metodiske svakheter, blant annet i måten man behandler BNP:

"The last factor is per capita GDP. There are two problems with this as a measure of societal well-being. First, it penalizes countries where there are children--like the U.S.--since the numerator, GDP, is divided by the total population, not the working-age population. Second, the U.N. takes the view that when it comes to money (unlike education), enough is enough. Thus, the top 13 countries in per capita GDP tie with a GDP index of 1.000, even though their actual per capita GDPs vary from $85,382 to $40,658."

Når det gjelder forskjellene mellom rike og fattige land er det imidlertid ingen tvil om at noen land er betydelig bedre å bo i enn andre. Et barn født i Norge lever 30 år lenger enn et barn i Niger. Og gjennomsnittsinntekten i Norge er 85 ganger høyere.

Det er ganske interessant å se medieomtalen i en del av landene nedover listen, og hvordan man sammenligner seg med andre. The Korea Times er opptatt av at Sør Korea (nr 26 på listen for fjerde året på rad) er lenger ned enn "other advanced Asia-Pacific nations such as Australia, Japan, Hong Kong and Singapore." I Venezuela (nr 58) sammenligner man seg med helt andre. Der feirer regjeringen at landet har klatret fire plasser på listen siden sist, men slår likevel fast at landet likevel er bak Chile, Argentina, Uruguay og Cuba.

I Sri Lanka (nr 102) er man opptatt av at man er best i regionen (unntatt Maldivene) ved å være foran India, Pakistan, Bangladesh og Nepal. The Daily Star i Bangladesh (nr 148) er fornøyd med å ha klatret to plasser, og mener at det er fullt mulig å komme mye lenger opp på listen. I Nigeria (nr 158) er de opptatt av at Gabon, Kongo og Kenya er foran dem på listen.

The Times of India har en større artikkel om det store bildet i UNDP tallene (de har også egne artikler om migrasjonsproblemstillingene) og er blant annet opptatt av at Kina har klatret syv plasser og nå er klatret til 92 plass på listen. Mens India selv er på 134. plass, et bekymringsfullt fall i forhold til de to siste rangeringene:

"The ranking clearly showed India has slipped in comparative terms in ensuring a better quality of life for its citizens as in the previous index, compiled together for 2007 and 2008, it ranked 128, while the position the year before was 126."

The Jakarta Post i Indonesia (nr 111) slår fast at landet har falt fire plasser og er langt bak sine naboer i regionen. Mens man i Vietnam er ganske fornøyd med å være på 116. plass, for det har gått riktig vei gjennom flere år. Og slik er mønsteret over hele verden; man sammenligner seg med naboer og med land i samme økonomiske situasjon som en selv.

Og dette er vel noe av poenget. Slike målinger gir ikke noen nøyaktig rangering av lands utvikling, i hvert fall ikke for rike land. Men rangeringer bidrar til innsyn, til sammenligninger med andre land og til debatt. Det er ikke bare i Norge vil liker å slå nabolandene våre.

Tøffere tider for det nye Stortinget

I min månedlige spalte i Dagsavisen under vignetten "Blåmandag" har jeg i dag skrevet om hvorfor regjeringen og det nye Stortinget vil få det tøffere i kommende fireårsperioden enn det har vært i denne, tross finanskrisen.

Det er tre grunner til dette. Første grunn til at det blir tøffere er at det ganske enkelt blir mindre penger til disposisjon for regjeringen:

"For det første vil de rødgrønne ha langt mindre penger til disposisjon. Forrige periode var først preget av tidenes høykonjunktur som ga masse ekstra skatteinntekter og deretter av en finanskrise som medførte et ekstra behov for å pøse ut statlige penger for å stimulere offentlig etterspørsel. Nå må regjeringen tilbake til handlingsregelen igjen, og det betyr innstramming."

I tillegg mener jeg at eldrebølgen vil føre til en krevende knapphet på kompetanse og arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Og at internasjonale forpliktende miljøavtaler for å redusere klimagassutslippene fører til at man ikke lenger bare kan snakke om miljø, man må gjøre noe også.

Jeg ser for øvrig at Elin Ørjasæter i E24 er inne på noe av det samme i dag når hun skriver at det er fint at de rødgrønne fortsetter, for i den forrige perioden var for lett. Jeg tror ikke det ble opplevd som spesielt lett å få en finanskrise i fanget. Men jeg er ganske sikker på at det blir tøffere nå.

Hvor dyrt er det å redde klimaet?

I sin faste spalte i New York Times skrev nobelprisvinner Paul Krugman for noen dager siden om bekymringen han har for at klimatiltakene Obama har foreslått i USA vil bli skutt ned i Senatet:

"But on climate change, as on health care, the sticking point will be the Senate. And the usual suspects are doing their best to prevent action. Some of them still claim that there’s no such thing as global warming, or at least that the evidence isn’t yet conclusive. (...) ...the main argument against climate action probably won’t be the claim that global warming is a myth. It will, instead, be the argument that doing anything to limit global warming would destroy the economy."

De som var på Zero 09-konferansen i forrige fikk en innføring av Jonathan Lash om hvordan Demokratene tross stort flertall både i representantenes hus og i senatet, sliter med "The Gang of 16", 16 partifeller av Obama, mange av dem fra kullproduserende delstater, som skaper problemer i Senatet.

Krugman ser litt på argumentene for at økonomien blir ødelagt av å gjennomføre klimatiltak. Han slår fast at det på ingen måte stemmer og argumenterer for det første for at sløsingen med energi og ressurser på en del områder er så stor at mange klimatiltak vil være direkte lønnsomme både for den enkelte og for samfunnet selv på helt kort sikt. Og selv om vi i tillegg gjennomfører store kutt i utslippene av klimagasser, tiltak som krever langt større omlegginger, så vil heller ikke dette påvirke økonomien mer enn at vi fint vil klare å betale for det:

"Second, the best available economic analyses suggest that even deep cuts in greenhouse gas emissions would impose only modest costs on the average family. Earlier this month, the Congressional Budget Office released an analysis of the effects of Waxman-Markey, concluding that in 2020 the bill would cost the average family only $160 a year, or 0.2 percent of income. That’s roughly the cost of a postage stamp a day.By 2050, when the emissions limit would be much tighter, the burden would rise to 1.2 percent of income. But the budget office also predicts that real G.D.P. will be about two-and-a-half times larger in 2050 than it is today, so that G.D.P. per person will rise by about 80 percent. The cost of climate protection would barely make a dent in that growth. And all of this, of course, ignores the benefits of limiting global warming."

Krugman er for øvrig også inne på noe av det samme som Nicholas Stern var på Zero 09, at det ikke først og fremst er næringslivet som i dag bremser når det gjelder klimatiltak. "It's easy being green" hevder Paul Krugman. Et synspunkt som for øvrig er helt på linje med det "Lavutspillsutvalget" ledet av Jørgen Randers la fra i kapittel 8 i sin rapport om "Et klimavennlig Norge" i 2006.

Klimapolitikk er med andre ord en form for moderniseringspolitikk der utfordringen er å gjøre ting på smartere måter enn før, og forbruke mindre energi enn før. Noen av tiltakene vil koste penger i form av omstillingskostnader, men forbausende lite egentlig. Og siden vi vil slippe opp for hydrokarboner (noe som vil gjøre energi dyrere) etter hvert uansett er det ikke så dumt å ligge langt fremme med løsninger som også andre kan ta i bruk.

Verden etter finanskrisen

The Economist har i siste nummer en "special report on the world economy", som det er vel verdt å lese. Den slår fast at selv om selve fallet i verdensøkonomien er stoppet opp, kan verden etter finanskrisen bli et mer dystert sted. Hvis vi ikke evner å skape ny vekst.

En oppsummering av synspunktene finnes i lederartikkelen, "After the Storm". Der filosoferer The Economist over hva som blir "det nye normale". Selv om regjeringer har sprøytet inn massive pengebeløp for å stimulere offentlig etterspørsel en periode, er ikke dette det samme som at situasjonen etterpå vil være som før. Det nye normale kan bli noe helt annet enn det gamle:

"Despite a welcome return to growth, the world economy is far from returning to “normal” activity. Unemployment is still rising and much manufacturing capacity remains idle. Many of the sources of today’s growth are temporary and precarious. The rebuilding of inventories will not boost firms’ output for long. Across the globe spending is being driven by government largesse, not animal spirits. Massive fiscal and monetary stimulus is cushioning the damage to households’ and banks’ balance-sheets, but the underlying problems remain."

The Economist beskriver tre mulige scenarier for hva som kan skje videre. Vi kan a) vende tilbake til gammel veksttrend slik at alt blir som før, vi kan b) få samme vekstrate som før, men ut fra et lavere utgangspunkt, noe som heller ikke er så helt ille, og vi kan c) få både et lavere utgangspunkt og en permanent lavere vekstrate, der gapet mellom den tidligere vekstrenden i verdensøkonomien og den nye vekstraten stadig øker . Dette alternativ c) er selvfølgelig en svært alvorlig situasjon som vi må søke å unngå, men som er ganske sannsynlig.

Rapporten til The Economist går dypere inn i ulike konsekvenser av finanskrisen og ser blant annet på problemene med offentlige stimulanspakker. De er helt nødvendige fortsatt for å stimulere etterspørsel, men har det problemet ved seg at de skyver enorme skattebyrder over på kommende generasjoner. Bare Sør Korea og Norge av de avanserte økonomiene har statsfinanser som går i pluss, så det vil bli noen ekstremt kraftige innstramminger i årene som kommer.

Det viktigste budskapet til The Economist er at for avanserte økonomier vil det være produktivitetsveksten som avgjør veien ut av krisen på lang sikt, ikke offentlige stimulanspakker. Og produktivitetsvekst er noe som må skapes gjennom økt innovasjon og ved å fremme effektiv og fri handel i verden. I denne delen av bilaget er det en fantastisk liten graf som viser sammenhengen mellom endringer i nivået på BNP i OECD-landene og endringer i nivået på industrial R&D i OECD-landene. Linjene er omtrent identiske. Når krisen rammer og BNP faller så rammes øyeblikkelig også de langsiktige investeringene i forskning og innovasjon i næringslivet (og næringslivet står typisk for rundt to tredeler av forskningen i del fleste rike land).

Og svaret på dette er naturligvis mer forskning, bedre forskningsinfrastruktur, tiltak som fremmer innovasjon, etter- og videreutdanning og handelsfremmende tiltak. Men akkurat hvordan stater skal fremme teknologiutvikling og innovasjon er det ikke alltid ikke helt enkelt å avgjøre. Det er viktig at politikerne ikke "plukker vinnere" eller bruker skattepenger til å leke investorer selv. Det vil bidra til å drepe konkurransen og innovasjonen, for et slikt system gjør at bedrifter blir bedre på lobbyvirksomhet enn på konkurranseevne. Ellers som The Economist skriver i sin leder:

"The path of productivity growth will determine the nature of the new normal more than anything else. In the rich world, innovation sets the pace. Elsewhere, trade is often more important. Both are now under threat. Cash-strapped companies are skimping on research and development. Emerging economies are having to rethink their reliance on exports for growth. Both rich and poor governments will be tempted to intervene. They should avoid cosseting specific industries with subsidies or protection. Allowing market signals to work will do more to boost productivity than cack-handed industrial policy."

Arbeidsløshetstallene fra USA på fredag (ledighet på 9,8 prosent og raskere vekst enn i august) er et varsel om at dette ikke er over selv om selve fallet i BNP har stoppet. Den fasen vi går inn i nå, der det skal skapes ny vekst, kan vise seg å være minst like vanskelig som å håndtere den akutte finanskrisen. For nå er det er ikke den med mest penger på bok som vinner. Det er den som er best til å skape innovasjon.

Mest makt i amerikanske medier

Jeg kom nylig over en nettside i USA som heter MEDIAite Power Grid og som har tatt mål av seg til å måle hvem som har mest makt i amerikanske medier.

Rangeringene er delt inn i 12 ulike kategorier og i hver kategori er det brukt empiriske data fra "Google Buzz" og "Blog Buzz", samt seertall, lyttertall og lesertall der det er relevant. I vektingen av de ulike komponentene ligger det naturligvis en subjektiv vurdering.

Noen av disse kategoriene er jo interessante fordi personene har innflytelse langt utover USAs grenser. Når det gjelder kommentarspalter (print og online) er akkurat nå Paul Krugman på topp foran Michelle Malkin, Maureen Dowd, Thomas Freidman, David Pogue, Malcolm Gladwell, Christopher Hitchens og Arianna Huffington. En liste som viser hvor viktig New York Times er, fire av de fem øverste på listen skriver der.

Mens avisene er noe dominert av venstresiden (med Malkin og Hitchens som klareste unntak fra den regelen) er radio i USA sterkt dominert av høyresiden. Blant radioprogramledere er Glenn Beck på topp foran Rush Limbaugh, Sean Hannity og Mark Levin (Howard Stern er bare nummer 13). Når det gjelder TV talkshows er Oprah Winfrey på topp foran Jay Leno, Katie Couric og Bill O'Reilly (her er for øvrig navn som dukker opp på norske kanaler som Dr Phil nr 6, David Letterman nr 8 og Jon Stewart nr 33 på listen).

Hvem er så de største "Media Moguls", de som har makt gjennom eierskap? I følge denne listen er Rupert Murdoch mektigst. Foran Michael Bloomberg, Oprah Winfrey, Mark Zuckerberg, Ted Turner, Martha Stewart og Sumner Redstone. Facebook (Zuckerberg) er med andre ord viktigere enn CNN (Turner) og CBS/Viacom/MTV (Redstone) i følge denne listen.

Det er noen kategorier til, i all hovedsak med navn som ikke er så godt kjent utenfor USA, for eksempel avisredaktørene, magasinredaktørene og TV-sjefene. Man kan sikkert diskutere om dette er gode kriterier for måling av mediemakt. Men dette er i hvert fall et spennende forsøk på å måle hvem som har størst innflytelse.

The Sun: Put the great back into Great Britain

Det blir omtalt som er stor og viktig politisk begivenhet i England når The Sun skifter side og går fra rødt til blått. De har sluppet ut blå røyk fra pipen over redaksjonslokalene og skriver i dag at:

"The Sun believes - and prays - that the Conservative leadership can put the great back into Great Britain."

Ganske pompøst, men sannsynligvis ganske viktig. The Sun er tross alt en av verdens største aviser med rundt 3 millioner i opplag. Nå skal man vel også minne om at The Sun ikke alltid har støttet Labour. På valgdagen 9. april 1992 da Neil Kinnock var Labours statsministerkandidat (og stor favoritt) skrev The Sun over hele forsiden:

"If Kinnock wins today will the last person to leave Britain please turn out the lights"

Mange hevdet at denne forsiden avgjorde valget i 1992. Men siden valget i 1997 da Tony Blair ble valgt og fram til nå, i til sammen tolv år, har The Sun støttet Labour. Nå ser det ut som Labours kommer til å tape valget som kommer (senest) til våren uansett. Snittet av målinger gir de konservative 39 prosent og Labour 26 prosent. De helt ferske målingene sier at forskjellen er under ti prosent, men dette kan ha med at Labour har en landsmøteeffekt nå. I det litt mer langsiktige bildet har de konservative nå et forsprang av thatcherske dimensjoner.

Hva er det så som har skjedd? Skulle ikke venstresiden rykke fram på alle fronter når finanskrisen begravet både troen på markedsfundamentalisme og kapitalismens som sådan? Og så har borgerlige partier styrket seg i stort sett hele Europa, med unntak av periferilandene Norge, Hellas og delvis Portugal. Partiene til venstre for sosialdemokratene er blitt både mer irrelevante ideologisk og (med unntak av Norge) uten makt. Sosialdemokratene er opptatt av å redde kapitalismen og arbeidsplassene, men blir ikke belønnet av velgerne. For det virker som velgerne i Europa (men ikke i USA) akkurat nå går et skritt til høyre når de velger politikerne de tror kan få fart i verdiskapingen igjen.

Jeg tviler imidlertid på at de sosialdemokratiske partiene er ute av regjeringene i de store landene i Europa på mer permanent basis. De kommer nok tilbake, sannsynligvis i en utgave som treffer høyt utdannede urbane velgere som er opptatt av miljøvern enda bedre. Men det er en analyse jeg får komme tilbake til senere.

Helse og sosiale medier - patientslikeme.com

Onsdag arrangerer InnoMed Innovasjonskonferansen 09 på Holmen Fjordhotell, en konferanse om mer og bedre innovasjon i helsesektoren. På programmet er, i tillegg til at Bjarne Håkon Hansen skal fortelle hva han mener om innovasjon i helsesektoren, noen ganske spennende presentasjoner av konkrete innovasjoner som gjør at flere pasienter kan få livsnødvendige helsetjenester hjemme i stedet for å måtte reise til et sykehus.

Men er det noen virkelig radikale nye ideer der ute? Kan vi for eksempel tenke oss at sosiale medier blir brukt på en systematisk måte slik at pasienter kan dele erfaringer og kunnskap, og at dette kan bidra til at vi blir friskere? Og hvis man tar dette enda et skritt lengre: Kan man utnytte selve delingskulturen i sosiale medier som input i innovasjonsprosessene og hjelpe dem som skal utvikle nye legemidler, medisinsk utstyr eller hjelpemidler?

Det sosiale nettverket Patientslikeme.com har som mål (se videoen over) å gjøre nettopp dette. Ideen er såpass radikal at den er inne på Wireds nye "The Smart List: 12 Shocking Ideas That Could Change the World", der den beskrives som "Forget Medical Privacy". Og tankegangen er virkelig radikal. I tillegg til å ta i bruk et eget nettsted til å lage en profil og dele erfaringer og data med andre med samme sykdom som en selv, et slags Facebook for pasienter, deler en også sine pasientdata med helt andre. Og begrunnelsen for dette finnes i Patients Like Me sin "Openness Philosophy":

"We believe sharing your healthcare experiences and outcomes is good. Why? Because when patients share real-world data, collaboration on a global scale becomes possible. New treatments become possible. Most importantly, change becomes possible. At PatientsLikeMe, we are passionate about bringing people together for a greater purpose: speeding up the pace of research and fixing a broken healthcare system. Currently, most healthcare data is inaccessible due to privacy regulations or proprietary tactics. As a result, research is slowed, and the development of breakthrough treatments takes decades. Patients also can’t get the information they need to make important treatment decisions. But it doesn’t have to be that way. When you and thousands like you share your data, you open up the healthcare system. You learn what’s working for others. You improve your dialogue with your doctors. Best of all, you help bring better treatments to market in record time."

Patients Like Me har en egen blogg som heter "The Value of Openness" som beskriver hva de holder på med og hvilke resultater de oppnår. Dette er definitivt ikke noe som passer for alle. Mange vil ha gode grunner til å ikke ønske å dele sine høyst private ting. Og retten til å bestemme over sine egne data selv er en helt grunnleggende rettighet. Men noen ønsker å dele, og her er det mange som har langt inn profilene sine, i full åpenhet. Her kan man for eksempel finne personer som står fram i full åpenhet i grupper for HIV/AIDS, ALS/MND, Mood Conditions, Parkinson's Disease og flere andre sykdommer.

Det er tusenvis av blogger og andre helserelaterte sosiale medier der ute, og det er få områder der veksten er like eksplosiv som helsenettsteder. De fleste er helt uavhengige av myndighetene og det organiserte helsevesenet. En liten oversikt over hvor folk i dag henter informasjon om helse på nettet finnes her på Health 2.0 (den sier at 70 % bruker søkemotorer som Google, rundt 20 % bruker Wikipedia). Et annet interessant eksempel er "Wego Health - empowering health activists to help others", et sosial medienettsted som har som mål å bygge nettverk som lar opinionsledere og aktivister diskutere og utveksle kunnskap.

Jeg tror vi trygt kan slå fast at vi bare har sett begynnelsen på noe som kommer til å bli virkelig stort fremover. Og at det er god plass til mer innovasjon på dette området.

Zero 09: miljø, næringsliv og Lord Stern

Mandag åpnet Zero 09 - The Zero Emission Conference på Gardermoen. En møteplass med flere hundre deltagere fra miljøvernorganisasjoner, myndigheter og næringsliv. Og med foredragsholdere som er blant de største navnene ute og hjemme.

Selve hovedattraksjonen er Lord Nicholas Stern, mannen bak the Stern Review, en 700 siders klimarapport som viser hvor alvorlig situasjonen er på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Men også en rapport som beskriver hvordan aktive tiltak må kombineres med vekst og markedsøkonomi. Ja, han sa vel ganske eksplisitt i dag at vekst er helt nødvendig dersom vi skal kunne mobilisere nødvendig politiske støtte til klimatiltak, ikke minst i utviklingslandene.

Nicholas Stern leder The Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment ved London School of Economics (LSE), på denne nettsiden kan man se en oversikt over ulike rapporter og foredrag Stern står bak.

Nicholas Stern var i likhet med andre foredragsholdere opptatt av at vi ikke må surre oss bort i prosentdiskusjoner som tåkelegger utfordringen. Det er en øvre grense for hvor store absolutte utslipp verden tåler. Og fordeler vi dette på verdens innbyggere er regnestykket egentlig ganske enkelt i følge Stern (hentet fra Zero 09s eget referat):

"- Jeg ser at Stern-rapporten underdrev effekten av klimaendringene. Endringene skjer kjappere, og er større enn vi antok. Dette innebærer at vi må redusere utslippene internasjonalt fra 50 gigatonn nå, via 35 gigatonn i 2030 til 20 gigatonn i 2050. På det tidspunktet vil det være ca 9 milliarder mennesker på jorda, det betyr at vi ender med ett gjennomsnitt på to tonn pr hode i mulig utslipp årlig (I Norge i dag ligger vi på ett utslipp på elleve tonn pr person). Og det er viktig at dette er ett gjennomsnitt; noen vil holde seg under dette, men ingen kan gå noe særlig over grensen, understreket Stern."

BI-professor Jørgen Randers delte ut karakterer til regjeringens klimapolitikk og mente det på de fleste områder er lite å skryte av. Men mens oljenæringen fikk kritikk av Randers så fikk industrien ros: "- Industrien er den store helten! Utslippene har sunket vesentlig, og ligger godt under referansebanen, sa Randers".

Det at klimapolitikk for tiden er viktigere for mange i næringsliv og industri enn det er for velgerne var også et tema Jonathan Lash ved World Resources Institute (WRI) tok opp da han analyserte den politiske situasjonen i USA. Han sa at:

"I USA er ikke klima et spørsmål i folkeopinionen nå. De fleste er mer opptatt av finanskrisen og føler at dette er et mer akutt spørsmål. Men på den andre siden er deler av industrien veldig opptatt av å gjennomføre klimatiltak."

Jeg tror dette er en presis beskrivelse, og en situasjon som kan være litt forvirrende for enkelte miljøvernere. For det er uvant å være på samme side som næringslivet mens opinionen generelt er mer negativ til miljøtiltak. Hvorfor er det slik? Noen i næringslivet er investorer som er interessert i bygge ny industri og tjene penger fordi det er litt tidligere ute. Som Jens Ulltveit Moe, som sa at "- Tiden for de store ideer vil komme".

Men også andre i næringslivet tar en mer proaktiv rolle en tidligere i miljøsammenheng. Det henger sammen med kvoteregimer og reguleringer som gjør at miljøhensyn må prises inn i beslutningene på en annen måte enn før. Og om en vanskelig overgangsperiode til et lavkarbonsamfunn vi vet kommer uansett. Fordi bedrifter og eiere misliker usikkerhet om fremtidige rammebetingelser mer enn noe annet, er det ikke helt unaturlig at man ber om å få fremtidens regler på plass så tidlig som mulig.

Einar Håndlykken, Petter Stordalen og Zero skal ha ros å synliggjøre at disse skillelinjene ikke alltid går der man tror. Og for å lage en møteplass med fremtidsoptimisme der man snakker sammen på tvers av sektorer og skillet stat-privat. Og ja, næringslivet er opptatt av å tjene penger. Men det å tjene penger er ikke så dumt når man skal utvikle fremtidens miljøløsninger.

Ny regjeringserklæring - 50 forslag

I dag begynner de tre rødgrønne partiene forhandlinger om innholdet i en ny regjeringsplattform. Abelia har sendt brev til forhandlerne og vedlagt 50 forslag til punkter en ny regjeringserklæring bør inneholde.

Disse 50 tiltakene for Kunnskapslandet Norge er laget av kunnskaps- og teknologibedrifter som er medlemmer i Abelia. Det ble blant annet gjort sammen med en del sentrale norske politikere fra alle partiene på Abelias sommerkonferanse i juni i år.

Etter at dokumentet ble ferdig ble det sendt til alle partiene ved starten av valgkampen. Og flere av partiene har sagt at de er enige i de fleste tiltakene. For eksempel har noen av SV stortingskandidater slått fast at de støtter 40 av de 50 tiltakene. Inga Marte Thorkildsen sa til Sandefjords Blad under valgkampen at:

"– En av de største landsorganisasjonene i NHO, Abelia, har laget et forslag til regjeringserklæring på 50 punkter. Der kan SV slutte seg til 40 av punktene. Abelia representerer kunnskapsbedrifter, så det er ikke overraskende at SV finner mye felles med den delen av næringslivet. Grunnen til at SV gjør det bra, er vårt partis overordnede mål om å legge om til en grønn kunnskapsøkonomi, legger hun til."

Det gir jo et visst håp om at flere at disse tiltakene for kunnskapssamfunnet vil finne veien inn Regjeringens plattform for neste fireårsperiode. Dokumentet er delt i tre tiltaksområder: Det er tiltak for å fremme innovasjon og skape fremtidens næringsliv. For det andre er det tiltak for å styrke kvaliteten på utdanning og forskning. Og det er for det tredje tiltak for å skape en modernisert og samspillende offentlig sektor.

Summen av satsinger på disse områdene vi avgjøre hvordan Norge klarer overgangen til å bli et kunnskapsland som mestrer raskere endringstakt og mer global konkurranse. Det betyr selvsagt også mye hvilke personer som får hvilke posisjoner i en ny regjering. Men selv de dyktigste statsråder trenger en ambisiøs plattform å jobbe ut fra.

Borgerlig Tyskland - historisk nederlag for SPD

Hvis vi spoler tilbake fire år til 2005 vil noen sikkert huske at det egentlig ble uavgjort ved valget i Tyskland. Angela Merkel overtok makten etter et SPD og CDU/CSU begge gikk tilbake, men fordi ingen av dem fikk flertall sammen med sine partere ble Merkel statsminister i en storkoalisjon med SPD. Og grunnen at at hun ble statsminister var at CDU var ørlite grann større enn SPD (35,2 % mot 34,2 %).

Denne gangen har CDU/CSU gått tilbake til 33,8 prosent, det laveste siden 1949. Men sett i lys av finanskrise og regjeringsslitasje er dette et godt resultat for Merkel. Særlig når sosialdemokratene har gått tilbake med over ti prosent til 23,1 prosent, det klart dårligste resultatet for SPD noen gang i etterkrigstiden. (Så sent som i 1998 da Schröder tok over fra Kohl fikk de hele 40,9 prosent). SPDs resultat nå er med andre ord helt katastrofalt.

Alle de tre mindre partiene gjør gode valg (Die Linke gjør det bra og tar åpenbart en del fra SPD og de grønne gjør det ok), men mest imponerende resultat har det liberale partiet FDP som får 14,1 prosent. De gjør sitt beste valg noen gang og går inn i regjeringen sammen med CDU/CSU. Resultatet er en klar borgerlig valgseier og en borgerlig koalisjonsregjering ledet av Angela Merkel med kristendemokratene CDU/CSU og det liberale FDP.

Jeg kjenner ikke FDP veldig godt i dagens utgave, men det virker som det er et parti som er både mer økonomisk liberalt og mer kulturliberalt enn CDU. Det blir spennende å se hva det betyr at et parti som er tilhengere av lavere skatter og mindre statlige reguleringer får være med og lede landet igjen i en situasjon der utfordringen er å komme ut av krisen og skape ny vekst.

Hvem er jeg på nett? - iam.no og Personas gir svar

De siste dagene har det vært rettet mye kritikk mot den nye nettjenesten iam.no som lar deg søke etter personopplysninger om deg selv og andre, og presenterer dem oversiktlig og greit på en nettside. Mange blir nok litt overrasket over hvor lett der er å finne og sette sammen slik informasjon.

Det er startet Facebookgrupper og twitterkampanjer (#iamfail) mot nettsiden og Dagbladet skriver at Datatilsynet skal vurdere lovligheten. Mange lar seg åpenbart sjokkere hvordan søkemotorteknologi kan sette sammen informasjon på nettet til et mer helhetlig bilde. Men hvis det er slik at alt som dukker opp iam.no allerede ligger der åpent og tilgjengelig på nett tipper jeg at Nettavisgründer Odd Harald Hauge og Trine-Lise Jagge i iam.no står på forholdsvis trygg grunn.

Det er vel egentlig snakk om en forretningsmodell der man lager en form for utvidet telefonkatalog der mye av dataene kommer fra telefonkatalogen, med der disse suppleres med data fra Brønnøysundsregistrene og Skattedirektoratet som allerede ligger åpent på nett. Siden dette er en type søketjeneste alle kan lage og der tjenesten med mest trafikk og reklameintekter vinner, tipper jeg iam.no jubler over all oppmerksomheten de har fått i både gamle og nye medier.

Nå er ikke nytt eller dramatisk at man kan finne ut hvor folk bor eller hvilket telefonnummer de har, det er bare litt raskere enn før med internett. Det som ikke er like opplagt er at din og naboens inntekt, formue og skatt ligger åpent og tilgjengelig på nettet. Ved å tillate dette har myndighetene lagt til rette for en form for kikking inn i folks privatliv som er ganske spesiell. Og dette er det ikke iam.no som har funnet på, det er regjering og storting som har bestemt at det skal være slik.

Før man bruker alt for kraftig skyts mot iam.no vil jeg anbefale alle å søke etter seg selv i 1) Telefonkatalogen (inkludert kart og flyfoto av huset ditt), 2) Purehelp (for informasjon om roller) og 3) Aftenpostens skattesøk. Og så se om iam.no viser noe annet enn opplysninger det allerede er svært lett å få tak i. Iam.no tilfører neppe så mye annet enn å gjøre oss oppmerksomme på hvordan nettidentiteten vår ser ut for folk som ikke kjenner oss. Det kan jo være en nyttig påminnelse.

Jeg ser at iam.no også prøver å generere profilinformasjon utover det som ligger i disse offentlig tilgjengelige databasene, og at dette skjer ved å gjøre et enkelt Googlesøk. For de fleste tipper jeg dette ikke blir til noen profil, men at det blir en ganske tilfeldig liste over offentlige nettsider, og uansett noe vi ville foretrekke å gjøre selv gjennom en Facebookside, en offentlig Googleprofil eller en blogg, for å sikre at det ikke er bare er tilfeldige (eller negative) versjoner av hvem vi er som dukker opp når noen søker navnet vårt på nettet.

Men i den grad vi skal spekulere i hvordan fremtiden blir annerledes, tror jeg nok "intelligente søk" som henter ustrukturerte data om deg på nettet og setter sammen bildet til et hele er et spennende område å følge. Et eksempel på en slik tjeneste er Personas fra MIT Media Lab. Den stiller spørsmålet "How does the internet see you?" (Erik Newth har blogget om internettversjonen av seg selv her). Nå er selvsagt problemet at de fleste ikke har spesielt sjeldne navn. Heter du John Smith eller Jan Johansen er det lettere å være usynlig på nettet, og vanskelig å generere en riktig profil basert på ustrukturert informasjon på nettet. Men gradvis vil søkemotorene finne ut av dette også, for eksempel via bruk av Facebookprofiler som helt entydig er knyttet til en bestemt identitet. Og muligheten til å være anonym blir stadig mindre.

Vi står overfor en form for tofrontskrig der det å ikke være på nettet ikke er noe alternativ og det å forby søkemotorer som finner fram til offentlige data om deg heller ikke er noe alternativ. Den ene fronten blir å ta kontroll over og bygge sin egen nettidentitet ved ta i bruk sosiale medier aktivt og under egen identitet slik at din versjon av deg kommer fram, uten at du legger ut informasjon som kan være skadelig eller ikke hører hjemme i offentligheten.

Den andre fronten blir å trekke opp grensene for retten til privatliv på områder der ikke alle skal ha rett til å vite ting om deg. Jeg mener at inntekts- og skattedata på nett er en uting. Det samme er den registreringen av trafikk- og posisjonsdata det legges opp til i EUs datalagringsdirektiv. Når teknologien muliggjør så effektive innsyn i privatlivet vårt må myndighetene etablere noen nye grenser for hva de trenger å vite og hva de trenger å fortelle om oss. Å nekte noen å lete når opplysningene allerede er der ute kommer ikke til å virke.