En masteroppgave om formuesskatt

NRK:  - Formuesskatt rammer ikke bedrifter

To studenter ved NHH ble tidligere i uken hovedpersoner i NRKs valgkamp, og helter hos de rødgrønne, fordi masteroppgaven deres om virkningene av formuesskatten i følge NRKs oppslag i Dagsrevyen beviser at "formuesskatten ikke rammer bedriftene" og at Erna Solberg tar feil.

Jeg vil anbefale folk som er opptatt av saken å lese masteroppgaven før man uttaler seg skråsikkert om at dette er en riktig konklusjon. Utredningen heter "Den norske formuesskatten - En analyse av skattens virkninger på små og mellomstore bedrifter" og er på høyst overkommelige 87 sider tekst, der selve analysen ikke begynner før på side 45. Er man i tvil om hva formuesskatt  er kan sidene 17-29 anbefales. Der redegjør studentene både for skattereglene og for den politiske debatten i Norge om formuesskatt.

Jeg mener at dette er en godt skrevet masteroppgave som analyserer noen interessante avgrensede problemstillinger om bedrifters skatteevne, men som ikke er i nærheten av å bevise at "formuesskatt ikke skaper problemer for bedriftene", slik NRKs oppslag hevdet. Det er flere grunner, på litt ulike plan, til at en slik konklusjon er helt misvisende.

For det første er det en viktig faktafeil i innslaget når både NRK og en professor ved NHH i innslaget på TV bruker formuleringer som at "bedriftene har råd til å betale formuesskatt". Det er ikke bedrifter som betaler formuesskatt, men personer. Den viktigste kritikken mot formuesskatten  handler om vi gjør nok for å stimulere til privat eierskap, for eksempel i gründerbedrifter. Et eierskap som er avgjørende for at det blir etablert nye bedrifter og for at det investeres tilstrekkelig til å få eksisterende bedrifter til å vokse. Hvis det er bedriften som begynner å betale formuesskatt er det nettopp fordi eierne må ta penger ut av bedriften for å betale skatt, noe som er særlig uheldig dersom bedriften ikke har noe overskudd og trenger langt tid på å utvikle det som skal gi lønnsomhet.

For det andre har studentene valgt å undersøke et svært lite antall bedrifter. De har strengt tatt ikke gjort noen egen undersøkelse heller, men koblet allerede offentlige talloversikter for regnskaps- og skattedata. Ikke de 250 000 aksjeselskapene som finnes i Norge og deres eiere. Heller ikke, slik det hevdes i NRK-oppslaget, for de 70 720 små og mellomstore bedriftene i Norge som har en dominerende hovedeier. Det studentene har sett på er  1565 bedrifter som er plukket ut fordi de oppfyller to kriterier samtidig: De har både betalt mer i formuesskatt enn årsresultatet i bedriften og de har betalt ut mer utbytte enn årsresultatet.

Denne avgrensningen gir ingen mening. Det er ikke slik at det å betale skatt på eierskap bare er at problem i denne lille gruppen bedrifter. Behovet en eier har for å skaffe penger til å betale skatt kan løses på andre måter enn ved å ta ut et større utbytte enn årsresultatet, for eksempel ved å selge aksjer eller ved å låne penger. Men ingen av disse metodene er spesielt bra for eierens mulighet til å investere i bedriftens videre vekst.

For det tredje er det slik at i denne lille gruppen av 1565 bedrifter har masterstudentene bare analysert to avgrensede problemstillinger: 1) Om disse bedriftene blir tappet for kapital og 2) om de har likviditetsutfordringer. At det må gjøres en slik tematisk avgrensning i en oppgave er helt forståelig, men den gjør også at studentene ikke berører mange av årsakene til at formuesskatten er problematisk. Noe de også erkjenner i oppgaven der de skriver på side 85:

"I vår utredning har vi hatt hovedfokus på kun to av mange argumenter i debatten rundt formuesskatt. Vi er ikke i tvil om at debatten om formuesskatt vil bestå helt til formuesskatten eventuelt avvikles. Det vil derfor være mange andre interessante områder å forske videre på."

Det kan jo i denne sammenhengen være greit å minne om noen av formuesskattens mest problematiske sider som ikke er tema i denne masteroppgaven (jeg blogget også om dette i vår da Aftenposten trakk noen av de samme konklusjonene etter å ha lest en rapport, men glemte å nevne hovedargumentene mot formuesskatt):

Det første problemet med formuesskatten er at den må betales av eiere av bedrifter enten bedriften går med overskudd eller underskudd. Hvis man mener at hovedprinsippet for beskatningen av næringslivet bør være at bedrifter betaler skatt av sitt overskudd og eiere betaler skatt av utbyttet de tar ut av bedriften, er det ikke særlig smart å i tillegg ha en egen skatt på kapital som er investert i maskiner, utstyr og aksjer for å styrke bedriftens vekstkraft. Uten eiere som investerer og tar den risikoen det er å satse egne penger på bedrifter blir det ikke noe nytt næringsliv.

For det andre er formuesskatten veldig problematisk for mange gründere i vekstbedrifter, personer som har bygget opp virksomheter som vokser raskt og øker i markedsverdi, men trenger tid før de tjener penger. Eierne må da betale formuesskatt, men i og med at bedrifter ikke går med overskudd så har de gjerne ikke noen oppsparte midler å betale skatten med. Da må grunderne enten ta ut et utbytte for å betale skatt, en situasjon masteroppgavens analyser delvis fanger opp, eller så må de selge aksjer eller ta opp lån for å betale skatt, noe masteroppgaven ikke behandler. Og den fanger heller ikke opp eiere som flytter ut av landet for å unngå en særnorsk formuesskatt eller personer som velger å investere i eiendom fremfor bedrifter fordi rammevikårene for å investere i eiendom er bedre.

Et tredje veldig viktig argument mot formuesskatt er at den har blitt en særskatt på norsk eierskap i bedrifter i Norge. Utlendinger og utflyttede nordmenn som eier norske bedrifter betaler ikke formuesskatt,. Det er ikke akkurat fremtidsrettet politikk å gjøre det mindre attraktivt for folk som bor i Norge å eie bedrifter i Norge enn det er for folk som bor i andre land.

Samarbeid universitet-arbeidsliv

Rektoratets blogg på NTNU

Onsdag var jeg på mitt første møte i det nyopprettede Rådet for samarbeid med arbeidslivet ved NTNU. Der møtte nytilsatt rektor Gunnar Bovim og resten av universitetsledelsen hans, inkludert prorektor og dekaner, med representanter fra blant annet Norsk Industri, Abelia, Tekna, LO, Forskerforbundet, KS, Helse Midt Norge, Kulturrådet og Norsk Studentorganisasjon. Gunnar Bovims tanker om denne møteplassen har han blogget om her på Rektoratets blogg.

NTNU er nok den høyere utdanningsinstitusjonen i Norge som har i særklasse mest kontakt med næringslivet allerede, og da kan man jo lett falle for fristelsen til å mene at dette er en unødvendig møteplass. Jeg tror likevel rådet kan bli en verdifull arena både for NTNU og det arbeidslivet som er representert, av flere grunner:

Den løpende kontakten NTNU har med næringslivet skjer til daglig på institutt- og forskernivå, og handler om helt konkrete prosjekter. Rådet er derimot en arena som skal diskutere strategier og rammebetingelser for dette samarbeid med arbeidslivet ut fra et mer helhetlig institusjons- og samfunnsperspektiv. Og diskutere de rammebetingelsene samfunnet bidrar med og som fremmer eller hemmer et slikt samarbeid Rektor Bovim skriver på bloggen:

"Med opprettelsen av RSA vil vi systematisere det langsiktige samarbeidet med arbeids- og samfunnslivet. Vi vil også se på om vi skal ta i bruk flere kanaler og fora for kontinuerlig å vurdere og utvikle kvaliteten på utdanningen vår. Det gjelder ikke minst kontakten med politikere og andre instanser som har stor strategisk betydning for NTNU. (...) Det er helt avgjørende for måten vi løser vårt samfunnsoppdrag, at vi klarer å snappe opp de endringene som skjer i arbeidslivet raskt nok. Men vi kan ikke bare ha ambisjoner om å tilpasse oss utviklingen – det er også en del av vår rolle som universitet å påvirke den."

Et annet viktig poeng er at NTNU ikke har opprettet et råd for samarbeid med næringslivet, men et råd for samarbeid med arbeidslivet, et klart uttrykk for at at dette i tillegg  til næringslivssamarbeid også handler om offentlig sektor, inkludert helse, omsorg og skole. For NTNU som allerede har god kontakt med mange bedrifter er denne ambisjonen om å også få til et bedre samarbeid om utdanning, forskning og innovasjon med offentlig sektor veldig viktig. Bedre innovasjonsarenaer for å utvikle fremtidens velferdstjenester vil også næringslivet nyte godt av.

Vi hadde et veldig positivt første møte onsdag med en meget engasjert universitetsledelse som var helt åpne på en en del utfordringer og dilemmaer de opplever. Det lover godt for fortsettelsen, som vil handle om  et par møter i året, minst, der rådet diskuterer ulike sider av samarbeid universitet-arbeidsliv. Og forhåpentligvis vil vi også være i stand til å komme med noen innspill til politiske myndigheter om hva de kan gjøre med sine virkemidler for å bidra til mer og bedre samarbeid mellom akademia og arbeidsliv.

Studiestart i Stavanger

Denne uken er det semesterstart ved universiteter og høyskoler over hele landet, gjerne med en større formell markering for å ønske nye studenter velkommen. Mens Universitetet i Oslo har sin tradisjonsrike seremoni på Universitetsplassen i Oslo sentrum, har de nye universitetene funnet sine egne måter å markere dette. I fjor var jeg på de to campusene til universitetet i Agder, i Kristiansand og Grimstad, og holdt tale for studentene (jeg blogget om det her)

I år hadde jeg den meget hyggelige æren av å holde en tale til studentene ved Universitetet i Stavanger på den offisielle velkomstseremonien i den stappfulle Tjodhallen, der rektor Marit Boyesen, Stavangers ordfører Christine Sagen Helgø og studentleder Håkon Ohren også hadde gode taler. Det var dessuten flere kulturelle innslag, blant annet med Stavangerbandet Poor Edward som var et veldig positivt bekjentskap.

Universitetet i Stavanger har klart å gjøre denne velkomstseremonien til en fin møteplass der de også inviterer samarbeidspartnere og samfunnsaktører ganske bredt. Jeg møtte flere av de lokale stortingsrepresentantene, fylkesmann Tora Aasland, styremedlemmer ved UiS, innovasjonsaktørene rundt universitetet og ikke minst ledere fra næringsliv og næringslivsorganisasjoner i regionen. Universitetet i Stavanger er heldige som har landets mest dynamiske arbeidsmarked, med en globalt ledende petroleumsklynge i spissen, men det er godt å se at de inviterer dette næringslivet til å komme på besøk sammen med de nye studentene.

Hva sier man så til nye studenter som skal begynne på et universitet? Akkurat de er ikke så veldig vanskelig i en tid med mer globalisering, mer konkurranse og stadig raskere endringer, og der Norge har et langt høyere kostnadsnivå enn landene rundt oss. Utvikling av ny kunnskap, formidling og deling av kunnskap og evnen til å ta kunnskap i bruk blir enda viktigere enn før. Og det er opplagt at universitetenes rolle blir enda viktigere enn før i og med at universitetene har mulighet til å tenke langsiktig og være opptatt av å finne bedre svar på de virkelig store spørsmålene, mens bedriftene er nødt til å være kortsiktige og resultatorienterte på en helt annen måte.

Ut av et universitet formidles det kunnskap til omgivelsene på flere ulike måter, blant annet som forskningsresultater, lærebøker, foredrag og kronikker. Men det er studentene som er de aller viktigste bærerne av kunnskapen som skal bidra til at dagens næringsliv og arbeidsliv skal bli mer innovative og mestre omstilling i en verden der forandringene kommer stadig raskere. Næringslivet trenger kunnskapsmedarbeidere som ser ting andre ikke ser, griper nye muligheter når de oppstår, finner nye svar på problemer og stiller helt nye spørsmål. Forhåpentligvis vil også mange av studentene motiveres av studiene til å bli gründere som bygger egne bedrifter.

Vi har ingen bedre alternativer i Norge enn å satse på kunnskap for å møte utfordringene som oppstår på grunn av endringene rundt oss og kostnadsnivået vårt. Det synes jeg ikke valgkampen bærer helt preg av foreløping. Utfordringen er å bevege høyere utdanning og forskning fra å være "nok en sektor vil skal satse litt på" til å bli en hovedstrategi. For i et kunnskapssamfunn er høy studiekvalitet, fremragende forskning og gode rammevilkår for innovasjon i næringslivet selve forutsetningen for å få til alt det andre.

Browser wars

http://www.economist.com/blogs/graphicdetail/2013/08/daily-chart-4

I barndommen til worldwide web for fryktelig lenge siden, det til si midt på 90-tallet, foregikk "the browser wars", kampen om å ha den nettleseren som dominerte på internett. Det handlet om Netscape mot Microsoft. Og hvem var det til slutt som vant? I følge grafen til høyre fra The Economist er ingen av dem størst i dag.

The Economist har hentet tallene sine fra en rapport fra StatCounter som heter The Internet Wars Report - winners and losers. Den ser på markedsandelene til de ulike aktørene i flere av markedene som har med internett å gjøre, blant annet weblesere. Det man fort ser at midten av 90-tallet er nærmest steinalder og at fem år også er fryktelig lang tid.

Den nettleseren som nå er klart størst er Google Chrome, en nettleser som ble lansert for fem år siden, i 2008, som har en markedsandel på over 40 prosent. Microsofts Internet Explorer, som raskt utkonkurrerte Netscape på 90-tallet og kom i stadig nye versjoner, holdt fast på ledelsen til 2012, men har møtt stadig mer konkurranse, først fra Firefox og deretter også fra Chrome. Også gruppen "others" er i bra vekst og har passert 10 prosent. Den samlegruppen består av både Apples Safari og Opera.

Når det gjelder nettleserne som brukes på mobiltelefonene og nettbrettene som er koblet til internett leder Androids forhåndsinstallerte nettleser klart foran Safari og Opera. Her har ikke Chrome på langt nær samme sterke posisjon som på pc, men den er på rask vei opp fra et nivå på omtrent null for et år siden. Rapporten viser at både i USA og UK er det Safari som dominerer stort, så når Android er størst globalt handler det særlig om Asia.

En annen interessant statistikk i denne rapporten viser hvilke operativsystemer som er i bruk på de dingsene som er koblet til internett og som ikke er mobiler (stasjonære, laptop og nettbrett). Til tross for at Microsoft har lansert Windows 8 nylig har denne en markedsandel på bare 6 prosent foreløpig. Det er omtrent samme nivå som Windows Vista og Apples iOS. Klart størst med 52 prosent andel av brukerne er Windows 7. Og en klar nummer to, sikkert ganske overraskende for mange, er Windows XP, et operativsystem som kom helt tilbake i august 2001, men som var en stor og forbausende langvarig suksess.

Rapporten har også noen andre statistikker, blant annet for mest brukte søkemotor (Google), mest brukte sosiale medier (Facebook) og mest brukte operativsystem på mobiltelefon (Android). Ingen store overraskelser der, men det er nå likevel interessant å se hvordan det bare i løpet av et år kan skje ganske store endringer.

Vellykket Arendalsuke

Det er fortsatt et par dager igjen med tettpakket politisk program på Arendalsuka, men det er ingen grunn til å vente med å slå fast at det har vært en dundrende suksess. Arendalsuka er en dugnadsbasert politisk festival der tettheten av sentrale politikere, journalister og organisasjonsfolk er høyere enn noe annet sted i Norge denne valgkampen.

Målsettingen i Arendal har vært å bli Norges svar på den svenske Almedalsveckan, et årlig arrangement på Gotland som har samlet svenske toppolitikere og organisasjonsfolk helt siden 1968. Denne ambisjonen har Arendalsuken klart å få til i løpet av bare to år. Det er helt tydelig at det fyller et behov for en åpen møteplass for politiske samtaler om aktuelle saker, i debattmøter, på stands og på cafeer og puber.

Jeg har vært to turer i Arendal i løpet at den siste halve uken. En gang i forbindelse med "kunnskapsdøgnet" på Arendalsuka der Abelia samarbeidet med studentorganisasjonene NSO og ANSA, Akademikerne, Tekna og Forskningsrådet om en politisk debatt om norsk satsing på høyere utdanning og forskning. Hilde Wibe fra Abelia var eminent møteleder og debatten ble streamet live på VGTV og kan sees her (møtestart er 10:40 ut i klippet). Og så tok jeg turen ned igjen på søndag for å delta i en debatt NITO arrangerte om behovet for å endre arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Begge debattene var godt besøkt og handlet om temaer som det er viktig å adressere foran et valg.

Det er naturligvis ting som har talt mot at Arendalsuka skulle bli en suksess. Sjansen for å treffe vanlige velgere som ennå ikke har bestemt seg for hva de skal stemme er ikke kjempestor på et sted der hoteller, cafeer og puber er stappfulle av aktivister fra politiske partier og organisasjoner. Dette kunne gjort at politikerne valgte å prioritere andre møteplasser. Og rent reisemessig er ikke Arendal helt enkelt å besøke, med såpass lang avstand til Oslo at det ikke inviterer til å reise frem og tilbake så ofte. Fra andre steder i landet er reisen enda mer utfordrende.

Likevel har Arendalsuka lykkes med å skape den virkelig store politiske møteplassen i stortingsvalgkampen. Jeg skal ikke prøve å være ekspert på hvordan de har fått det til, men det er interessant å reflektere litt over hva det er som kjennetegner Arendalsuka som gjør at de til tross for noen utfordrende rammebetingelser har opplevd en slik suksess. Jeg tenker at det i hvert fall er et par ting:

For det første er Arendal et veldig hyggelig sted, med et lite og kompakt sentrum og et flott uteliv på cafeer og restauranter rundt Pollen, som er helt perfekt til formålet. Det er som en slags gigantisk Fafo-fest der man ved å vandre inn på hvilken som helst pub risikerer å treffe opp til flere statsråder, stortingsrepresentanter, politiske journalister og lobbyister, og kan sette seg ned og slå av en prat. I den "politiske gaten" var det også tett med folk som slo av en prat hos de 60-70 ulike partiene og organisasjonene som hadde stands. Arendal har dessuten behagelig lite biltrafikk i sentrum fordi de har ordnet seg med praktiske parkeringshus inne i fjellene rundt sentrum. Disse lokale fortrinnene blir utnyttet fullt ut hele uken og skaper en helt spesiell stemning.

For det andre er ikke dette et sentralstyrt og strengt regissert arrangement der en programkomité bestemmer temaer og innledere. Arrangøren begrenser seg til å ta ansvar for noen egne møter og har ellers innsett at nøkkelen til suksess er å la alle organisasjoner som vil arrangere noe få lov til å gjøre det, og satse på at summen av dette mangfoldet skaper en unik helhet . Stort sett alle møter er åpne for alle. Arendalsuka er en stor dugnad der deltagerne ikke bare kommer for å bli underholdt, men lager sine egne debatter om temaer de brenner for. Noen var nok redd for at det ikke ville være deltagere nok til alle møtene, men det jeg så mens jeg var der var noen svært tettpakkede møtelokaler og noen svært fornøyde deltagere.

Gratis kartdata

Det er en interessant artikkel i Aftenposten i dag om hva man kan oppnå når man inviterer brukerne sine til å være med på å rette feil og mangler og dermed skape bedre produkter. Statens Kartverk har gjort dette som en stor dugnad på nettsiden "Rett i kartet" der de til nå har fått 3600 tips om mangler i Kartverkets kart, med over 100 tips i uken.

Dette minner veldig om de erfaringene yr.no fortalte om tidligere i år da de på sitt jubileumsseminar oppsummerte sine 5 første år med deling av værdata (her kan man lese mer om yr.no sin historie). Det å slippe vanlige brukere til i tunge akademiske fagmiljøer er ikke ukontroversielt. Men som disses erfaringene viser kan man få mye glede av å ta sine brukeres lokalkunnskap på alvor.

Det som er enda et hakk vanskeligere enn å invitere brukerne sine på dugnad for å rette feil er å dele dataene sine på en gratis, åpen og uredigert måte med brukerne og la dem utvikle sine egne produkter og tjenester på basis av disse dataene. På yr.no sitt seminar hadde jeg en kort innledende innledning om hvorfor det både er prinsipielt viktig og kan gi stor samfunnsmessig verdiskaping å la andre få bruke offentlige data til å drive innovasjon og utvikle nye tjenester (Den innledningen ligger på Slidehare).

Her er det i dag stor forskjell på Meteorologisk Institutt og Statens Kartverk. Meteorologisk Institutt har delt sine rådata i fem år, noe yr.no er et svært vellykket bevis på. Det er også fritt frem for alle andre å få tilgang på samme vilkår. Det var en stor debatt i forkant av at denne beslutningen ble tatt, det var tross alt noen inntekter som ville forsvinne på grunn av bortfall av salg, men så vidt jeg vet er det ingen som i dag mener det var galt. De samfunnsmessige og økonomiske gevinstene ved å dele værdata overgår helt utvilsomt ulempene ved at noen små salgsinntekter forsvant og denne tjenesten er et interessant forbilde internasjonalt.

Statens Kartverk har foreløpig ikke gjort noe tilsvarende. Det gjør at tjenester og apper vi bruker daglig benytter kartdata med dårligere kvalitet fra for eksempel Google eller OpenStreetMap (slik Finn.no gjør) når de skal vise stedsinformasjon. Det er ganske paradoksalt at man har gratis tilgang til store internasjonale tjenester som dette når man skal vise en norsk adressse på et kart på et nettsted, men ikke tilgang til kartene som er finansiert av norske skattebetalere.

Men nå ser det endelig ut til at det er kommet bevegelse i denne saken, etter at den har vært på miljøvernminister Bård Vegar Solhjells bord og etter påtrykk fra blant annet IKT-Norge og Abelia. Hans forgjenger som miljøvernminister, Erik Solheim,  var totalt uinteressert og uinformert om saken. Solhjell har engasjert seg personlig fordi han er interessert i innovasjonsmulighetene som skapes når man digitaliserer, åpner og deler. Aftenposten skriver i dag:

"Samtidig jobber Kartverket med at deres kartdata skal bli gratis tilgjengelig for alle. I dag må de fleste kundene deres kjøpe produktene gjennom ulike forhandlere. Frislippet skal skje innen 1. oktober, og det er regjeringen som har satt av ti millioner til tiltaket. Frislippet vil særlig få betydning for næringsliv og offentlige etater som kjøper karttjenester, samt de som vil lage teknologiske løsninger basert på kartdatene. (...) - Ved å koble våre data med andre datakilder åpnes det utallige muligheter, og bare fantasien setter grenser. Vi er interessert i at våre data, som er de best oppdaterte, blir brukt flest mulig steder, sier Flakstad i Kartverket."

Det er interessant når ledelsen i en etat som har strittet så kraftig imot en slik endring plutselig erklærer at "det er uttallige muligheter, og bare fantasien setter grenser". Da er det virkelig et håp om at det endelig er i ferd med å skje en grunnleggende endring i forståelsen. At det er fullt mulig å få til mer på dette området gjennom politiske grep blogget jeg om i fjor da jeg beskrev hvordan "Danmark frigir sitt digitale råstoff".

Europas "energiewende"

Det var en interessant artikkel i Financial Times for noen dager siden om hvordan Europas energiutfordringer på forholdsvis kort tid har flyttet seg fra å handle om å skaffe nok elektrisitet til å dekke forbruket til å finne nye forretningsmodellsom virker når tilbudet av fornybar energi øker kraftig, mens forbruket flater ut. Financial Times skriver:

"Times are tough for the European utilities sector. Nearly 15 years after the power markets were liberalised, companies are being forced to find a new model of working in the face of increased regulation and a changing energy mix with pressure to build low-carbon generation. Weak demand for power thanks to the long-running economic crisis is perhaps an even bigger factor. The International Energy Agency estimates total EU energy demand is expected to decline by 2 per cent between 2010 and 2015, compared with a 10 per cent rise globally over the same period."

Hvis vi ser på veksten på tilbudssiden skyldes den flere ting. En viktig årsak er aktive virkemidler for å fremme utbygging av mer fornybar energi, av typen "grønne sertifikater" i Norge og ikke minst "Energiewende" i Tyskland. En pedagogisk og lettlest ebok om dette tyske fenomenet er "Clean Break", en artikkelsamling av Osha Gray Davidson som beskriver årsakene til og effektene av Tysklands energipolitiske snuoperasjon, og sammenligner dette med situasjonen i USA. 

Fordi denne utbyggingen av sol og vind i mange land er subsidiert gjennom skatteincentiver og tilkuddsordninger bidrar det til en overkapasitet i forhold til det markedet alene ville valgt å bygge ut. Dette overskuddet rammer eksisterende produsenter av kull-, gass og vannkraft hardt. Men kull- og gasskraftprodusentene får en dobbelt negativ effekt av overkapasiteten av sol og vind (som i mindre grad rammer vannkraft). Når det blåser mye i hele Danmark og Tyskland faller el-prisen som en sten, med den konsekvens at det blir stadig flere ulønnsomme dager for kull- og gasskraftverk,anlegg som ikke så lett kan skrus av og på etter behov. 

I tillegg fører skifergassen i USA til at kull som blir utkonkurrert der eksporteres til Europa og konkurrere med europeisk kull og gass, med det resultat at elektrisistetsprisene blir ytterligere redusert og påvirker lønnsomheten til både gassprodusenter og gasskraftverk negativt. Effekten av dette ser vi på aksjekursene i de store europeiske energiselskapene, som i følge Financial Times i gjennomsnitt er på omtrent 50 prosent av verdien i 2007. Mange store oppkjøp av energiselskaper og kraftverk skjedde i årene da det var dyrt, noe som fører til at store verdier nå har gått tapt. 

Vattenfall har for eksempel skrevet ned verdien av selskapet med 26,7 milliarder svenske kroner, eller 6 prosent av selskapets verdi, i møte med denne nye og vanskeligere virkeligheten. De reduserer også antall ansatte og selger unna eierandeler for å tilpasse seg den nye tøffere virkeligheten. De rene vannkraftprodusenter er ikke like hardt rammet fordi de har den store fordelen at de kan lagre energi i magasiner, som et stort batteri, og levere maksimal effekt når det er kaldt og vinden ikke blåser i Tyskland, Danmark og Nederland. Vannnkraft, er bra i kombinasjon med vind og sol. Men også disse rammes naturlig nok når energitilbudet vokser mye raskere enn etterspørselen og prisene faller.

Og som Financial Times helt riktig sier handler dette om forretningsmodeller og om innovasjon. Når markeder og verdikjeder endrer seg raskt er det ikke sikkert at de aktørene som vil vokse fremover er de samme som har opplevd nedturen. Raske endringer har alltid en tendens til å favorisere de innovative og de som forstår markedet de lever i.

Dingser på reise (8): Digitalbok Touch

Digitalbok Touch

Jeg begynte denne lille bloggserien om praktiske dingser på reise med en omtale av Kindle Paperwhite. For meg er den like naturlig å ha med meg som en telefon og en PC. Det som imidlertid er synd er at norske forlag har valgt å ikke selge ebøker via Amazon.com, verdens største bokhandel. Skal man lese norske ebøker må man ha et annet lesebrett i tillegg, eller eventuelt bruke iPad eller smarttelefon, men jeg foretrekker lesebrett.

De norske forlagenes satsing på ebøker har med rette fått mye kritikk. Den tekniske løsningen for å kjøpe bøker var så håpløs at jeg beskyldte dem for å ikke ha tro på ebøker her på bloggen. Det tragikomiske høydepunktet kom høsten 2011 med lanseringen av et lesebrett med plass på baksiden til et magnetkort med bok du kunne få kjøpt i bokhandelen. Som en iPod med påklistret kassettspiller, skrev Eirik Newth.

Derfor var det en gledelig overraskelse da jeg litt før jul så at Digitalbok.no, (som er nettbokhandelen til Tanum bokhandel, et søsterselskap til Cappelen Damm, eid av Bonnier og Egmont) reklamerte for Digitalbok Touch, et lesebrett som så veldig lovende ut. Ganske lett (225 gram), med touch-skjerm og til en helt akseptabel pris på 999 kroner. Den er utstyrt med wifi slik at du kan laste ned bøker du tidligere har kjøpt på nettet. Du kan også kjøpe nye bøker direkte med brettet. Digitalbok.no har en bra nettside med nyheter og tilbud der du også kan logge inn og holde oversikt over biblioteket ditt. Og i motsetning til Amazon som selger papirbøker og alt mulig annet er Digitalbok.no en ren ebokhandel.

Dette virket lovende, så det første jeg tenkte var å besøke Tanum på Karl Johan for å kjøpe et par brett, et som julegave til Lisa og et til meg selv. Men min tro på at Tanum bokhandel var interessert i å selge flest mulig lesebrett før jul var nok litt optimistisk, for i bokhandelen virket det ikke som de hadde hørt om lesebrett, så jeg gikk i stedet inn på nettstedet digitalbok.no og kjøpte to brett som kom til postkontoret rett før jul.

Hva er så erfaringene med dette brettet så langt? Det er såpass bra til å oppbevare og lese bøker på at Lisa, som leser flere norske og færre engelske bøker enn meg, tok det med seg på sommerferie og leste flere bøker. Jeg endte med å la mittt bli hjemme og heller ta med en Kindle og en iPad Mini. Det er dessverre litt for mye ved dette brettet som jeg ikke synes er bra nok og som skaper frustrasjon. Heldigvis er det ikke mer alvorlige ting enn at det burde være mulig å forbedre dem til neste versjon.

Det positive er som sagt at dette er et lesebrett som virker helt fint til å oppbevare og lese bøker, og det er jo det aller viktigste. I mai  leste jeg "Fyrsten" av Henrik Langeland på flyet fra London til San Francisco. Erfaringen var at skjermen er behagelig å lese på og man blar lett fram og tilbake. Av en eller annen grunn er det både touchskjerm og masse knapper, der noen er ganske unødvendige, men det skader jo ikke at man kan manøvrere på flere måter. Antall knapper står imidlertid  ikke i forhold til hva man kan gjøre med brettet, man kan ikke markere tekst, slå opp i en ordbok eller lage notater på samme måte som på en Kindle, men dette kan nok de fleste leve med

Det som skaper mer frustrasjon er enkelte praktiske ting som har med design, brukergrensesnitt og ting som ikke virker helt gjennomtenkt. Man skjønner at det har vært viktig å holde prisen så lav som mulig og ikke bruke mer en strengt tatt nødvendig på verken hardware eller software, men her er jeg redd resultatet er litt vel retro på feil måte. Det er litt som å gjenoppleve en gammel mobiltelefon med wap når man har brukt smarttelefon i noen år. Det virker helt unødvendig at det medfølgende omslaget ikke passer ordentlig og at strømforsyningen skjer via en mini USB-kontakt når mobiltelefoner i dag bruker mikro USB, slik at man må ta med en ekstra lader.

Mest frustrerende er imidlertid prosessen med å overføre bøker til brettet. Det skjer som sagt trådløst, men i motsetning til en Kindle, som logger seg automatisk på det trådløse nettet ditt og husker dine kontoinnstillinger hos Amazon, slik at bøkene kommer seilende på sekunder når du kjøper noe eller henter i nettskyen, så krever Digitalbok Touch både pålogging på det trådløse nettet og pålogging på kontoen din hos nettbokhandelen hver gang. Trykker du på "hjem"-knappen for å komme til hovedmenyen må du starte påloggingen på nytt hvis du skal se listen din med bøker eller laste ned. Da jeg skulle hjelpe Lisa med å laste ned en roman over en svært ustabil internettforbindelse i Spania i sommer måtte jeg logge meg inn minst ti ganger og skrive både brukernavn og passord på nytt hver gang.

De som designet denne løsningen må ha tenkt at det mest naturlige med et lesebrett er å være offline og at det bare unntaksvis er slik at man ønsker å koble seg til nettet. Nå skal det sies at appene Digitalbok har laget for Apple og Android ikke lider av det samme, men virker veldig moderne både i brukergrensesnitt og i forhold til at det normale er å være tilkoblet nettet via wifi eller 3G hvis du ikke har slått det av.

Denne serien handler om dingser på reise, men en viktig bonus da min første Kindle kom var at det ble bedre plass i stuen hjemme fordi den gjorde det mulig å fjerne mange hyllemetre med engelske bøker. Mangelen på en god norsk ebokløsning har tidligere hindret en tilsvarende ryddejobb for de norske bøkene. Jeg mener løsningen til Digitalbok er bra nok til at dette nå er mulig. Målt opp mot gevinstene ved å frigjøre plass hjemme og ha lettere håndbagasjen på reise, er Digitalbok Touch en god investering. Så får jeg satse på at selve brettet også blir mer brukervennlig i neste runde. Og aller helst vil jeg ha norske bøker på Amazon.

Tøffere tider for "big oil"

The Economist spår i en lederartikkel i siste utgave, om "Yesterday's Fuel", at hverdagen for de store oljeselskapene blir betydelig tøffere i tiden som kommer. Nå kan det være grunn til å minne om at The Economist har tatt grundig feil før om oljepriser, blant annet da de spådde at oljeprisen skulle ned fra 10 dollar på den legendariske forsiden og lederen om "Drowning in oil" i 1999. Og i mai 2008, noen uker før finanskrisen slo til for fullt var de i lederen "Recoil" opptatt av at oljeprisen ville forbli høy og svært volatil i lang tid. På oljefatet som prydet forsiden stod det $135.

Men til tross for at de i begge disse tilfellene bommet på selve konklusjonen, er det verdt å lese det The Ecomomist skriver om den nye versjonen av "peak oil" i denne helgens leder:

"We believe that (...) oil is close to a peak. This is not the “peak oil” widely discussed several years ago, when several theorists, who have since gone strangely quiet, reckoned that supply would flatten and then fall. We believe that demand, not supply, could decline. In the rich world oil demand has already peaked."

Resonnementet er at det ikke lenger er tilbudssiden som stanger i taket fordi store oljefelt tømmes og få nye oppdages, slik mange hevdet for noen år siden, men det er etterspørselen etter olje som snart har nådd toppen. De to viktigste grunnene lederartikkelen trekker frem er for det første det store gassoverskuddet som har kommet som et resultat av ny teknologi ("fracking") for å frigjøre ukonvensjonell skiftergass. Resultatet de siste to-tre årene er at gassprisene i USA har stupt og at det foregår en storstilt konvertering av energiproduksjon, transportsektor og industri til naturgass, noe som reduserer behovet for olje og kull. 

For det andre kommer redusert etterspørsel som et resultat av teknologiske fremskritt i bilindustrien. Bilene bruker lettere materialer og forbrenningsmotoren er langt mer drivstoffgjerrig enn før. Selv ikke et stadig større bilsalg i Kina og India vil være nok til å motvirke dette. Dessuten vil overgangen til hybridbiler, el-biler og hydrogenbiler gradvis også få en effekt på etterspørselen etter olje.

Briefingen "Supermajordämmerung" går enda grundigere til verks og beskriver hvorfor de nevnte drivkreftene sammen med et par andre forhold skaper noen helt nye rammebetingelser for "Big oil", de store integrerte oljeselskapene som vi er vant til at topper listene over de største selskapene i verden målt i markedsverdi. Energibransjen opplever raskere endringer i dag enn på flere tiår på grunn av flere forhold. En viktig endring som har utviklet seg gradvis over flere år er at "big oil" ikke eier så mye olje som mange tror:

"In the 1950s the seven sisters controlled some 85% of global reserves. Today over 90% of reserves are under the control of national oil companies (NOCs) which are owned, at least in part, by the governments sitting on the oil in question. In the past the NOCs relied on the technological expertise, project-management skills and global reach of the big international oil companies to produce, refine and sell their oil. These days more and more NOCs are able to do without the supermajors’ help. This means the supermajors are increasingly reliant on oil which is hard to get at: either because of geology (oil buried deep underwater and far from any shore); or because of chemistry (oil mixed up in tar sands and the like); or because of politics (oil in countries politically difficult to deal with)."

Dette har i hvert fall to viktige effekter. Den ene et det skjer en forskyvning i verdikjeden når det gjelder hvor det er mulig å hente ut gevinster når de statseide oljeselskapene går direkte til teknologileverandørene og ikke til "big oil" for å hente ekspertise og teknologi. Det er bra for leverandørindustri, blant annet den norske, som har investert i verdensledende kompetanse på leting, boring, subsea, design, bygging, integrerte operasjoner og ikt-systemer, men ikke fullt så bra for de store private oljeselskapene. Dessuten investere de fem største statlige oljeselskapene nå mer i forskning og utvikling enn de største private integrerte selskapene, i følge The Economist.

Den andre effekten er at når oljen de ønsker å eie blir stadig mer utilgjengelig, må oljeselskapene bruke stadig mer penger på hver dråpe de får opp. The Economist skriver at over halvparten at "the supermajors" kapitalinvesteringer nå går inn i ukonvensjonell olje og gass og dypvannsprosjekter. Det gjør dem betydelig mer sårbare for prisendringer enn de statlige oljeselskapene som kontrollerer mesteparten av den konvensjonelle oljen.

Mange er opptatt av at naturgass er den fremtiden oljeselskapene er nødt til å satse på når sjansen for å få tilgang til store nye oljefelt reduseres. Det er åpenbart riktig, og mange gjør nå store investeringer i teknologi og nye arealer for å tilpasse seg. Men, som The Economist skriver, er naturgass annerledes. Det er et helt annet behov for store investeringer i rørledninger, LNG-fabrikker, gasskraftverk og infrastruktur frem til sluttkunden for å gå løs på utbygging av nye felt.Derfor er kontrakter og prismekanismer annerledes, og det er langt mer krevende å få til samme høye avkastning på investeringene som oljeskapene tidligere har vært vant til. 

Det er ikke bare oljeselskapene som blir påvirket av den nye situasjonen med billig naturgass (og langt mer konkurransedyktig fornybar energi), men også de store elektrisitetsselskapene møter plutselig en helt ny konkurransesituasjon. Jeg tror det kan bli turbulent i energibransjen fremover, men kjedelig blir det ikke. Og som alltid er det når endringstakten øker at mulighetsrommet for innovasjon og å se ting andre ikke ser er størst. 

Bill Bryson om Shakespeare

En bok som har ligget leseklar ganske lenge og som jeg endelig fikk tid til å lese nå i sommer, er Bill Brysons biografi om William Shakespeare som heter "Shakespeare - The World as Stage". Nå skal det sies at det er svært lite man egentlig vet om store deler av livet til Shakespeare, men Bryson gjør en helt utmerket jobb når det gjelder å få frem det vi faktisk vet og ellers klare å skille det sannsynlige fra det mulige. Og det mulige fra det spekulative og usannsynlige.

Litt av problemet når en så kjent person som William Shakespeare etterlater seg så få sikre spor etter seg er at det åpner for både spekulative teorier og ren diktning, noe også mange av hans biografer har gjort seg skyldige i. I mangel på sikre fakta om Shakespeares liv handler derfor en god del av Brysons bok om det andre har skrevet som ikke er spesielt sannsynlig, eller ren gjetning. Bryson dissekerer flere av teoriene som stadig dukker opp om at det må være noen andre enn Shakespeare som er forfatter av skuespillene. Her er Bryson på sitt beste.

Og så er Bill Bryson naturligvis også svært god når han bruker sin historiekunnskap og sine fortellerevner til å beskrive det miljøet der Shakespeare bodde og jobbet i London på slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet. Han beskriver de politiske og religiøse dragkampene under Elizabeth I og James Is regjeringstid og den sentrale plassen teatrene fikk i folkelivet i disse årene. Sånn sett var Shakespeare og de andre teaterfolkene heldige med tidspunktet de levde, for noen år etter at han døde i 1616 ble teatrene stengt og senere revet ned i Oliver Cromwells autoritære puritanske regime på 1640-tallet. De ble ikke åpnet igjen før etter gjeninnføring av monarkiet i 1660.

Det er også veldig interessant å lese om hvordan en såpass liten by som London omkring 1600 klarte å holde liv i flere teatre som fremførte skuespill mange dager i uken. Og det til tross for at byen hadde alle mulige plager i form av fattigdom, knapphet på mat, kriminalitet og helseproblemer. Med noen års mellomrom ble byen rammet av store pestutbrudd som var så alvorlige at teatrene måtte holde stengt i lange perioder av gangen. Men ved hjelp av ledende adelsmenn som sponset ulike teatertropper, på samme måte som Mediciene i Toscana sponset renessansens store kunstnere og bygget Uffizi-palasset, sørget de for at teatrene kom igjennom krisene og Shakespeare og andre forfattere kunne fortsette å skrive.

En ting jeg ikke var klar over før jeg leste denne boken var at Shakespeare i tillegg til å skrive skuespill også var skuespiller selv i egne og andres stykker og dessuten investor og medeier i teatret. Det at han hadde en brukbar inntekt skyldtes mest det siste. Manusforfattere ble ikke spesielt godt betalt og hadde mye lavere status enn for eksempel poeter. Det at stykkene hans i det hele tatt ble utgitt i trykt form skyldtes at et par av hans venner bestemte seg får å lage en bok med hans samlede verker rett etter hans død, ellers ville mange av skuespillene sannsynligvis vært tapt for alltid.

Det boken til Bill Bryson mangler er en gjennomgang av hva selve skuespillene til Shakespeare handler om. Skal man lese en analyses av innholdet og konteksten rundt skuespill som Henry VI eller Richard III må man gå til andre kilder, og det kan jo være en god ide uansett. Bryson skriver derimot glimrende om lengde og stil, om Shakespeares mange språklige nyskapninger i form av imponerende mange nye ord og uttrykk som fortsatt er i bruk i det engelske språket i dag, om hvordan ulike utgaver av stykker kan skape forvirring og hvordan senere redaktører noen ganger skapte problemer ved å gjøre endringer i teksten der de ikke var fornøyd med originalen til Shakespeare.

Boken er på omkring 200 sider og er både humoristisk og tettpakket med fakta, og derfor vel verdt å lese, selv om den som sagt godt kan suppleres med annet lesestoff om selve verkene. Er man veldig ambisiøs kan man jo i tillegg skaffe seg Shakespeares samlede verker i digital form hos Amazon til $ 4,99 og lese alt selv.

Arbeidsmarkedet 2. kvartal

Klikk på bildet for å forstørre

Hvert kvartal legger Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem nye tall om hvordan arbeidsmarkedet ser ut. Det kom nye tall på onsdag om status i andre kvartal 2013, ledsaget av en haug med tabeller om kjønn, alder, fylker, næringer, deltid, midlertidighet og andre forhold som er interessante. Tabellen til venstre viser for eksempel sysselsetting i ulike næringer i Norge.

I en annen tabell kan man se at antall sysselsatte i Norge har økt med 7000 personer fra 2. kvartal i 2012 til 2. kvartal 2013. Det totale antallet i jobb er da kommet opp i 2 611 000. I den grad vi skal bekymre oss for noe her må det være at sysselsettingsveksten på 7000 er lavere enn veksten i arbeidsstyrken, som økte med 17 000 personer. Og denne er igjen lavere enn befolkningsveksten siste år som var på 54 000 personer mellom 15 og 74 år. Noe som betyr at andelen yrkesaktive gikk litt ned.

Er man ikke fornøyd med de 24 tabellene SSB har laget kan man lage sine egne tabeller i statistikkbanken deres. Det er nødvendig hvis man vil se på utviklingstrekk og trender over tid, utover det som har skjedd det siste året. En ting det kan være interessant å se på er ulikheten i sysselsetting mellom menn og kvinner i et av verdens mest likestilte land. Lager man en slik tabell viser den at 66,2 prosent av kvinnene og 71,4 prosent av mennene i Norge mellom 15 og 74 år er i arbeid. Andelen kvinner i jobb har økt kraftig i tidligere tiår, men det siste tiåret har den vært helt stabil, mens andelen sysselsatte menn har falt litt, fra 73,2 prosent i 2003.

Den store kjønnsforskjellen ligger ikke i andelen yrkesaktive, men i hvor mange som jobber deltid. Ved å bruke statistikkbanken kan man lage en tabell som viser at menn har en gjennomsnittlig arbeidstid på 36,4 timer pr uke, mens kvinners gjennomsnittlige arbeidstid er 30,3 timer, fordi langt flere yrkesaktive kvinner jobber deltid. Statistisk sentralbyrå har funnet ut at 73 000 av de som jobber deltid er undersysselsatte i den forstand at de kunne tenke seg å jobbe flere timer. Men dette er et lavt tall sammenlignet med hvor mange som faktisk jobber deltid i Norge. Det er i dag 371 000 som jobber lang deltid (20-36 timer i uken) og 333 000 som jobber kort deltid (1-19 timer).

Når det gjelder utviklingen i antall sysselsatte i ulike næringer over tid er dette litt vanskeligere å sammenligne. Bransjer endrer seg og definisjonene av de ulike næringene ble forandret for noen år siden slik at man ikke kan lage så lange tidsserier . Men det er mulig å lage en ganske detaljert tabell over sysselsettingen i ulike næringer som sammenligner dagens tall med tallene for fem år siden. Da ser vi at de store sysselsetterne i Norge, som varehandel, byggenæringen og transportbransjene har vært nokså stabile de siste fem årene.

Bransjene som vokser er dels i en offentlig sektor som vokser, der særlig helse og omsorg har vokst kraftig (fra 499 000 til 530 000 sysselsatte), men også offentlig administrasjon vokser. I privat sektor er det en imponerende vekst i Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, en kategori som omfatter konsulenter av ulike slag, rådgivende ingeniører og anvendt forskning. Summen av disse har vokst fra 131 000 til 150 000 sysselsatte på fem år og er blitt en stor næring i norsk sammenheng.

Når det norske kostnadsnivået øker og gjør det vanskeligere å konkurrere i bransjer der andre land har langt lavere lønnskostnader, vil sysselsettingen falle i disse bransjene. Den vil også falle i bransjer som kan automatisere vekk store deler av arbeidsprosessene sine, blant annet gjennom mer bruk av roboter og informasjonsteknologi. Den nye veksten må da komme i næringer som tåler et noe høyere lønns- og kostnadsnivå fordi de er mer kunnskapsintensive, ,mer spesialiserte, mer innovative eller på annen måte kan håndtere kostnadsbildet. Veksten i konsulentbransjene er et eksempel på at denne omstillingen skjer i Norge. Det samme gjelder informasjonsbransjen, som inkluderer ikt-tjenester, og programvare, medievirksomheter og forlag, som har vokst fra 95 000 til 107 000 sysselsatte på fem år.

En annen litt interessant bransje er kultur, underholdning og fritid, som har vokst fra 38 000 til 54 000 sysselsatte, og er på nivå med finansnæringen. Man kan sikkert diskutere om denne veksten er et eksempel på denne vridningen over til mer kunnskapsintensive bransjer med høyere verdiskaping, eller om denne veksten mer er et resultat av at vi er blitt rikere og mer villige til å bruke penger på underholdning og fritid. Mest sannsynlig er det en kombinasjon av begge deler.

Dingser på reise (7): Asus 6-in-1 ruter

Jeg har vært inne på hvordan man kan koble flere dingser til internett når man er på reise via en 4G-miniruter når man er i Norge eller via en miniruter fra Huawei, der man setter inn et lokalt SIM-kort, når man er utenfor Norge. Men det kan være dyrt å basere seg på mobilnettet. Vi vil helst ha en Wifi- eller kablet tilkobling.

Problemet er at når dette finnes, for eksempel på hoteller og flyplasser, så får man ikke mer enn en dings av gangen på nett uten å betale flere ganger. På hoteller kan man dessuten risikere at signalet er dårlig hvis rommet er langt unna senderen. Det å forberede seg på alt som kan skape utfordringer krever at man må dra med seg et lass av ekstra rutere, kabler og ladere for å være forberedt på alle eventualiteter. Eller?

Asus har laget en knøttliten, billig og ganske genial dings som kan løse flere av disse utfordringene. Den er vel omtrent så stor som en gammeldags tipakning sigaretter og veier bare 36 gram. I den lille boksen som heter ASUS WL-330N3G 11n 6-in-1 3G Router  er det plassert tre kontakter, en mikro-USB inngang til strøm, en vanlig USB inngang til å koble til en 3G USB-stick og en inngang for en ethernet nettkabel, noe som er ganske uvanlig på en så liten dings. Den har ikke noe batteri, så den er avhengig av strøm, men kan drives med strøm fra en USB-port på en PC.

Det fantastiske med denne smarte lille dingsen er at den kan gjøre seks ulike ting som man i verste fall ville dratt med seg seks forskjellige dingser for å gjøre. Den gjør riktignok bare en ting av gangen. Hvilken av de seks rollene den settes i styrer man ved å kommunisere trådløst med boksen fra PC via et web-grensesnitt. Min erfaring var at dette var forholdsvis enkelt når man hadde fått opprettet den første kontakten med enheten, som må gjøres når man har koblet boksen til PCen med en ethernetkabel. De seks tingene denne lille Asus-boksen kan gjøre er som følger:

For det første har den en "router mode", som er den mest opplagte rollen. Da fungerer den som en vanlig trådløs ruter, slik man har i hjemmenettverket. Man kobler ganske enkelt inn en nettvkabel som har kontakt med internett. Denne muligheten kan også være svært nyttig når man er på et hotellrom der det finnes en nettverkskontakt i veggen, men der man mangler nettkontakt på det man vil koble til eller når man vil dele intenettforbindelsen mellom flere enheter.

Andre mulighet er "access point mode", hvilket ligner på den første, ved at man kobler en nettkabel til boksen, men her står det en trådløs eller kablet ruter i den andre enden. Hensikten er å kunne koble flere PCer trådløst til en eksisterende forbindelse som har begrenset kapasitet eller mangler Wifi. Fordi det er allerede er en ruter tidligere i kjeden trenger ikke Asus-boksen settes opp som en ruter med egen brannmur og annen ruter-funksjonalitet, men fungerer som et såkalt aksesspunkt.

Tredje modus er "repeater mode", hvilket vil si at man dropper kabelen og kobler seg trådløst til en eksisterende ruter og videresender signalet fra denne på samme kanal og med samme ID. For brukeren fremstår det som det samme Wifi-nettet. Hensikten er å utvide rekkevidden til et eksisterende signal slik at flere brukere, for eksempel i en annen del av et stort hus, kan koble seg til det trådløse nettverket.

Fjerde rolle er "Wifi account sharing mode", også kalt "hotspot mode", som er ekstremt nyttig på reise. Her kobler man seg også til et eksisterende Wifi-nettverk trådløst, men hensikten er å gi tilgang til et nett som krever autorisasjon, og kanskje betaling, til en begrenset gruppe. Det kan for eksempel være aktuelt på et hotell eller en flyplass som tar betalt for Wifi. Jeg brukte denne modusen på en litt annen måte i sommer i Spania. Leiligheten vi bodde i var i et leilighetskompleks med et felles gratis, men ganske svakt Wifi-signal. Man måtte helst være utendørs for å få kontakt med nettet, og det falt lett ut. Men ved å sette opp Asus-boksen ute på veggen der signalet var sterkest bedret det stabiliteten og personer innendørs kunne få tilgang til nettet.

Femte mulighet er "Ethernet adapter mode". Her er kobler man seg også trådløst til en wifi-ruter for å få tilgang til internett, men signalet videresendes via nettkabel til en PC eller annen dings. Retningen er med andre ord motsatt av den første rollen. Dette er veldig nyttig hvis man skal koble PCer, spillkonsoller, DVD-spillere eller andre enheter til nettet som mangler innebygget Wifi, men som har en kontakt for nettkabel.

Mest overraskende er kanskje sjette mulighet, "3G sharing mode", der man deler en mobil bredbåndstilkobling med flere via Wifi. Her er det ikke snakk om å sette inn et lokalt SIM-kort i boksen slik jeg beskrev når det gjaldt Huaweis miniruter, men om å koble til en 3G USB-stick i USB kontakten. Har man et USB-modem som man stort sett bruker selv, men der man av og til har behov for å dele forbindelsen med noen andre, er dette et godt alternativ til å kjøpe en egen mobilruter.

Jeg kjøpte min ASUS WL-330N3G 11n 6-in-1 3G Ruter hos Komplett. Den koster bare kr 399, inkludert nettkabel og strømledning. Det er ikke dårlig for en dings som kan brukes til så mange nyttige ting. Nå har jeg foreløpig litt begrenset erfaring og har bare brukt den som hotspot (fjerde rolle), men jeg synes det fungerte forbausende bra (og når ting ikke fungerte var det på grunn av et svakt Wifi-signal, og ikke Asus-boksen sin skyld).

Poenget med en dings som dette er ikke en daglige bruken. Til hverdagsbehovene må man velge "tyngre", mer spesialisert utstyr. Dette er en dings man har i tilfelle det oppstår et uforutsett behov når det gjelder tilgang til internett. Det uforutsett kan handle om behov for en trådløs ruter, behov for å sette opp et hotspot, mulighet for å koble seg til en kablet internettforbindelse, behov for å øke rekkevidden til et Wifi-signal eller behov for å dele en tilgang til mobilt bredbånd med flere. Fordi den er liten, lett og kan dekke så mange ulike behov blir dette en del av standardutrustningen jeg alltid har med meg på jobbreiser og ferieturer.