Arena Ny Omsorg lanserer blogg

Arena Ny Omsorg, en innovasjonsarena for omsorgssektoren med mange spennende deltagere, har i dag lansert en ny blogg. Her vil det komme informasjon om prosjektet fortløpende. I tillegg vil dette være et kunnskapsnav som lenker til fakta, utredninger, forskningsrapporter og annen relevant informasjon om innovasjon og teknologi i omsorgssektoren.

I tillegg har vi en ambisjon om å være dagsaktuelle og presentere relevante eksempler og saker, som for eksempel Bærum Kommunes åpning av Fru Paulsens leilighet på Henie Onstads Seniorsenter. Det er laget en flott video om hva dette handler om. Fru Paulsen har også en egen Facebookside.

Det er mange andre gode eksempler på teknologier som kan bidra til økt valgfrihet og verdighet for eldre og til at flere kan klare seg selv hjemme. Og det er flere eksempler på at kommuner har prosjekter som tar sikte på om bruke omsorgsteknologi på en mer systematisk måte. Arena Ny Omsorg vil bruke bloggen til å fortelle mer om ulike erfaringer som er gjort på dette området, men da er det viktig å få innspill og tips om erfaringer og eksempler som er relevante. En annen viktig kanal for diskusjon om dette er den nye Facebooksiden til Arena Ny Omsorg, i hvert fall når den kommer i gang for fullt.

Selv om noenl kommuner er innovative i forhold til tjenestetilbudet sitt og tar i bruk omsorgsteknologi, er hovedbildet at det skjer alt for lite i forhold til omfanget av utfordringen vi står overfor. Teknologiene finnes, men av ulike grunner svikter det når det gjelder innovasjonen. Trude Andresen i KS holdt en glimrende presentasjon på seminaret i anledning åpningen av Fru Paulsens leilighet der hun viste fram en helt ny undersøkelse av hvilke planer norske kommuner har når det gjelder å ta i bruk velferdssteknologi. For å sitere fra Arena Ny Omsorgs blogg:

"KS har nylig laget en undersøkelse av kommunenes bruk av velferdsteknologi. Der fremgår det at cirka 50 prosent av kommunene i Norge ikke engang overveier å inkludere velferdsteknologi i deres fremtidige planer. Det finnes mange forklaringer på dette. En av årsakene er for lav kjennskap til allerede eksisterende velferdsteknologiske løsninger, og manglende økonomi til å teste ut og implementere løsningene som på lang sikt vil gi bedre økonomi og bedre omsorg til fordel for brukere og ansatte."

Samfunnet bruker i dag mye penger på omsorg. Flere eldre betyr at kostnadene vil øke enda mer. Spørsmålet er om vi gjennom innovasjon og smartere teknologibruk kan bruke disse pengene på en bedre måte, en måte som gir et langt bedre tilbud til brukeren samtidig som det skapes mer spennende jobber for de ansatte. Det er disse mulighetene Arena Ny Omsorg skal utvikle og synliggjøre.

Better Life Index fra OECD

For oss som liker å lese rangeringer og lister, for eksempel rangeringer der land blir sammenlignet for å finne ut hvem som lykkes best, er OECD Better Life Index en spennende nyskaping. Det er jo gammelt nytt at man rangerer land etter harde og målbare fakta, som hvor stort BNP er pr innbygger, landets boligpriser, hvor lenge folk lever eller hvor høyt utdanningsnivået er.

Litt nyere er det at man i tillegg forsøker å finne ut hvor tilfredse og lykkelige befolkningene er i ulike land og rangere dette. Det gjør man dels ved å spørre folk hvor tilfreds de er med livene sine og dels ved å sammenligne noen målbare fakta som man vet påvirker mange folks tilfredshet, som likestilling, miljø og helse. Det er jo ikke slik at rikdom alene avgjør lykkenivå, i hvert fall ikke i rike land. Når folk når et visst økonomisk nivå er det mye annet som påvirker om man er tilfreds. Det er slike sammenstillinger av ulike relevante data fra alle verdens land som  gjør at  UNDP utgir en Human Development Index som rangerer land etter livskvalitet. Den har jeg blogget om før.

Svakheten med UNDPs rangeringer er at de forutsetter at vi alle blir mer lykkelige av det samme. Man lager en kurv av indikatorer basert på hva man tror at "folk flest" er opptatt av og så vekter man landene basert på dette. Problemet er at vi er forskjellige og har ulike preferanser. Mens noen er mest opptatt av nærhet til naturen vil andre være opptatt av et godt sosialt nettverk. Noen er mest bekymret for boligpriser, andre er mest opptatt av at barna får et godt skoletilbud.

Her har OECD i sin nye Better Life Index gitt oss muligheten til å skape vår egen rangering basert på våre egne preferanser. Det er 11 temaer man selv kan rangere på en skala fra 1 til 5. Og, vips så kommer det en liste over 34 OECD land der rangeringen er basert på dine preferanser. Egen liste over land kan man dele med andre på Facebook eller i en blogg. Min rangering er her. Mer om OECDs Better Life Initiative der de redegjør for metodikken de bruker og temaene som inngår i målinger av livskvalitet er her.

Nå er det for så vidt også et mer grunnleggende problem her, som heller ikke OECD besvarer helt. Financial Times tok det opp i en artikkel om rangeringer av verdens beste byer nylig. Problemet er omtrent som følger:

"The most recent surveys, from Monocle magazine, Forbes, Mercer and The Economist, concur: Vancouver, Vienna, Zurich, Geneva, Copenhagen and Munich dominate the top. What, you might ask, no New York? No London? No LA or HK? None of the cities that people seem to actually want to emigrate to, to set up businesses in? To be in? None of the wealthiest, flashiest, fastest or most beautiful cities? Nope. Americans in particular seem to get wound up by the lack of US cities in the top tier. The one that does make it is Pittsburgh. Which winds them up even more."

Kort oppsummert er det slik at folk i praksis ikke velger det rangeringene sier at de burde velge. De bosetter seg for eksempel i land og storbyer som havner litt lenger ned på listene over de sunneste, grønneste og tryggeste stedene å bo. Kanskje er de stedene som kåres til de beste stedene å bo litt kjedelige i forhold til New York og London? Det er jo ikke alle kvalitetene ved et sted det er like lett å beskrive og måle.

Behov for kunnskapsinnvandring

Det har vært noen litt underlige utspill de siste dagene om at Norge taper på ikke-vestlig innvandring. Derfor var det godt å se at både Statoil og Aker Solutions i E24 i dag slår fast at de er helt avhengige av å skaffe spesialister fra utlandet. Jannik Lindbæk jr i Statoil sier det slik til E24:

"Vi er avhengige av å rekruttere ikke-norske spesialister for å dekke våre behov for riktig kompetanse. Innenfor enkelte kjerneområder mangler Norge spesialister som oljeselskapet trenger. Da går de utenlands og rekrutterer fra hele verden. Land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige står høyt på listen, men vi ansetter også fra Russland, Kina, Nigeria og Brasil."

Slik er det i kunnskapsintensivt og konkurranseutsatt næringsliv. Media ville fått omtrent samme svar hvis de snakket med Det Norske Veritas eller Telenor. Eller med små forskningsbaserte bioteknologi- eller softwarebedrifter som skal ansatte nye medarbeidere. Er det noe vi som jobber i Abelia stadig får høre fra våre medlemsbedrifter så er det hvor viktig det er å legge bedre til rette for innvandring til Norge av de høyt utdannede spesialistene personene bedriften trenger. Kommer ikke de unge talentene til oss må bedriftene flytte dit kunnskapen er.

Bakgrunnen for debatten og utspillene den siste tiden er Brockmannutvalgets utredning om innvandringens effekter på den norske velferdsmodellen. Noen har i den påfølgende debatten valgt å gjøre det det et stort poeng at ikke-vestlig innvandring i seg selv utgjør en stor utfordring for velferdsmodellen vår. Ja også NHO har sendt ut en pressemelding med tittelen "Innvandring utfordrer velferdsordningene". Det er en upresis beskrivelse av utfordringen, av to grunner. For det første fordi det er mulig å gjøre noe med velferdsordningene hvis de ikke virker slik de burde, noe NHO også tar til orde for. Det er ikke innvandrerne som har vedtatt velferdsordningene, det er norske politikere. De kan også justeres av norske politikere.

For det andre er det ikke slik at Brockmannutvalget sier at innvandring truer velferdsordningene. Grete Brockmann var langt mer presis da hun la fram utvalgets innstilling og sa følgende:

"Utredningen viser imidlertid at ”innvandring” er en for grov kategori for slike analyser. Innvandring er ikke som sådan et problem for den norske velferdsmodellen, men antallet som kommer må sees i forhold til hvilke ressurser de bringer med seg og hvor godt de lykkes med å komme inn i det norske arbeidsmarkedet."

Og det er jo dette som er kjernen. Når vi har det arbeidsmarkedet i verden som har færrest jobber til de som bare har grunnskoleutdanning kan vi ikke bli overrasket over at innvandrere ikke får jobb når vi tar imot veldig mange uten den kompetansen som kreves i arbeidslivet i Norge. Det er kompetanse som er problemet, ikke nasjonalitet. Jeg vil for øvrig anbefale alle å lese Grete Brockmanns innlegg fra overleveringen til Regjeringen 10. mai, det er en glimrende redegjørelse for dilemmaene vi møter. Og de som har behov for å lese mer bør lese hele NOUen på 500 sider, der er det ikke minst mye viktig faktakunnskap.

Når vi vet at det er kompetanse som er nøkkelen til å lykkes i det norske arbeidsmarkedet, og at kompetanse blir enda viktigere i fremtiden, så er det interessant å se på hvor mange innvandrere som tar høyere utdanning sammenlignet med den norske befolkningen. Og kanskje enda viktigere, hvor mange barn av innvandrerforeldre som tar høyere utdanning. Hvis barn av innvandrere tar høyere utdanning på samme nivå som norsk ungdom er vil jo forskjellene utjevnes ganske raskt. Statistisk Sentralbyrå kom med ny statistikk på fredag som gir oss noen svært interessante svar på dette:

Kort oppsummert sier SSBs tabeller, som er oppsummert i grafen til høyre, at det i aldergruppen 19-24 år er slik at bare 16,4 prosent av innvandrerne er studenter, mens 32,9 prosent av de norske er det. Men blant norskfødte med innvandrerforeldre er det hele 38,3 prosent som er studenter. Dette går igjen i alle landsdeler og det er omtrent samme forhold også i aldersgruppen 25-29 år. De som er registrert som norskfødte med innvandrerforeldre i statistikken er i all hovedsak fra Asia og Afrika.

Derfor har næringspolitisk direktør Knut Sunde i Norsk Industri helt rett når han sier til E24 at det er grunn til optimisme når vi ser på hva barna til innvandrerne velger. Ikke bare er det flere studenter i den gruppen, men i følge Sunde er det slik at de i større grad velger studier innen realfag og teknologi som næringslivet i Norge trenger: 

"Det vi kaller andregenerasjons innvandrere har høyere studietilbøyelighet og bedre gjennomføringsgrad. I tillegg studerer de i større grad matematikk, natur- og teknologifag. Dette er fag der industrien trenger mange nye ansatte i årene fremover. Vi mener derfor det er på sin plass i innvandringsdebatten å få frem dette perspektivet."

Brockmannutvalget gjør helt rett i å reise noen vanskelige debatter om robustheten i velferdsordningene våre i møtet med økt migrasjon. Det er mulig vi må fjerne eller justere noen av velferdsordningene dersom de motvirker deltagelse i arbeidslivet. Vi må også tilpasse innvandringen til det arbeidsmarkedet vi faktisk har i Norge, og være varsomme med å ta imot mange som mangler den kompetansen som kreves for å kunne få jobb i Norge. Men det ville være en stor feil å begrense bedriftenes mulighet til å rekruttere kloke hoder fra utlandet, det er krevende nok som det er å få fatt i kompetansen man trenger. 

Dersom vi fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i må vi ha et kunnskapsbasert og innovativt næringsliv som tåler et høyt kostnadsnivå. Det vil kreve at det kommer flere og ikke færre kunnskapsarbeidere til Norge fra utlandet i fremtiden.

There's no one as Irish as Barack Obama

Da har etter hvert Barack Obama ankommet et hardt prøvet Irland i dag og han har vært i Dublin og har møtt blant annet Irlands president Mary McAleese og den ferske statsministeren Enda Kenny i formiddag. Men turens høydepunkt er naturligvis besøket i Moneygall, den lille landsbyen der Barack Obamas great-great-great grandfather på morssiden, Falmouth Kearney, bodde før han utvandret til USA i 1850. Obamas irske røtter er udødeliggjort av The Corrigan Brothers i sangen "Theres no one as Irish as Barack O'Bama", er i en animert videoversjon:



Teksten går blant annet slik:

O’Leary, O’Reilly, O’Hare and O’Hara
There’s no one as Irish as Barack O’Bama
You don’t believe me, I hear you say
But Barack’s as Irish, as was JFK 

Det er også laget en nyere versjon av sangen i forkant av Obamas besøk i Moneygall , en "Welcome Home President Barack O'Bama"-versjon, der innbyggerne i Moneygall deltar i videoen og man kan se den lille landsbyen. 

- Do you have a Facebook?

Thomas L. Friedman i New York Times har nok en gang skrevet en glimrende spalte om Midt Østen som beskriver kampen mellom de gamle autokratene og de unge aktivistene som behersker pc og internett, og tar de ulike virkelighetene på kornet. Han skriver:

"There is a story making the rounds among Lebanese Facebook users about a Syrian democracy activist who was stopped at a Syrian Army checkpoint the other day. He reportedly had a laptop and a thumb drive on the seat next to him. The Syrian soldier examined them and then asked the driver: “Do you have a Facebook?” “No,” the man said, so the soldier let him pass."

Det er et godt eksempel på hvordan et regime ikke helt skjønner hva som har truffet det. Før kunne de kontrollere nesten alt av betydning, nå er det noen unge studenter med pc, Facebook og mobiltelefoner med kamera som setter dagsorden. Og siden regimene ikke helt forstår hva dette er, så vet de heller ikke hva de skal gjøre med det. Syria er viktigst akkurat nå, og viktig for mange flere enn syrerne, mener Thomas Friedman:

This is a fight to the death now — and it’s the biggest show on earth, for one very simple reason: Libya implodes, Tunisia implodes, Egypt implodes, Yemen implodes, Bahrain implodes — Syria explodes. The emergence of democracy in all these other Arab countries would change their governments and have long-term regional implications. But democracy or breakdown in Syria would change the whole Middle East overnight.

Verdens siste valgte kommunister må gå

Why the red fort crubled in West Bengal

Det er gått to tiår siden Berlinmurens fall. En serie begivenheter dengang gjorde det raskt slutt for de fleste kommunister i maktposisjoner, men bemerkelsesverdig nok var det fortsatt folkevalgte kommunister med makt et sted i verden til for en uke siden, i India. Nærmere bestemt i de to indiske delstatene Vest-Bengal og Kerala.

"- News travels slowly in parts of India", hevder The Economist i artikkelen Red dusk, som oppsummerer de indiske delstatsvalgene i april og mai. Denne gangen ble endelig kommunist-partiet CPI (M) feid ut av regjeringskontorene både i Vest Bengal og Kerala, slik The Economist forutså og analyserte i artikkelen Red and buried for et par uker siden.

Kerala er en turistvennlig delstat helt sør i India med 33,4 millioner mennesker. Den er blant annet kjent for å være det første stedet i verden kommunister kom til makten etter et demokratisk valg, i 1957. Og Keralas historie har vært preget av fredelige maktskifter, opposisjonen vinner gjerne valg der, så det som har skjedd ved valget nå er ikke så uvanlig.

Vest-Bengal er noe helt annet. Her bor det hele 91,3 millioner mennesker, rundt 15 millioner av dem i og rundt byen Kolkata, en by flere sannsynligvis kjenner som Calcutta. Vest-Bengal har vært styrt av kommunistpartiet sammenhengende i hele 34 år, siden 1977. Noe som har bidratt til at denne delen av India har vært mindre attraktiv å investere i enn andre delstater, selv om kommunistene også har prøvd å virke næringslivsvennlige, blant annet ved å reklamere overfor utlendinger med at Vest-Bengal har lavere lønninger enn Bangalore, Bombay, Chennai og Dehli. Jeg var selv med i en norsk næringslivsdelegasjon i New Dehli for noen år siden der en delegasjon fra delstatsregjeringen i Vest-Bengal fikk presentere seg i et kort møte. Og det de fremhevet var to positive ting: Gode høyskoler og universiteter. Og lavere lønninger enn andre delstater. Kommunister er ikke helt som før i tiden.

Kommunistene har vært så innvevd i delstatens byråkrati og maktapparat at det åpenbart ville kreves noe helt spesielt for å vinne et valg der. Og den som lyktes med det var en kvinne, Mamata Banerjee, fra kongresspartiets allianserpartner Trinamool Congress Party. Hun har frem til nå vært Indias jernbaneminister, men blir nå statsminister i Vest-Bengal. Denne leseverdige artikkelen i The Guardian forteller litt om hennes bakgrunn, blant annet hvordan hun involverte seg i en stor konflikt rundt Tatas planlagte fabrikk i Singur  som skulle bygge Tata Nano. Den konflikten endte med at Tata trakk seg og etablerte seg i delstaten Gujarat i stedet. Det blir spennende å se hva et nytt regime vil bety for Vest-Bengal.

Jon Stewart om DSK og BHL

Selvsagt måtte også Jon Stewart kaste seg over Dominique Strauss-Kahn (DSK)  og hans støttespillere, inkludert stjernefilosof Bernard-Henri Levy (BHL). Og, mystisk nok, Nixons gamle taleskriver Ben Stein, som mener at det bare er kriminelle som står bak seksuell vold, ikke økonomer og ledere av internasjonale ideelle organisasjoner. Stewarts respons er klassisk Jon Stewart: "It turns out the invisible hand of the market is very touchy feely".

Amazon selger flere ebøker enn papirbøker

New York Times og Mashable melder at Amazon siden 1. april i år har solgt flere ebøker enn papirbøker. Dette skjer bare fire år etter at ebøkene kom, under et år etter at ebøker passerte hardbacks og fire måneder etter at ebøker passerte paperbacks. Og nå har altså salget av ebøker passert summen av hardbacks og paperbacks. Det selges 105 ebøker pr 100 papirbøker hos Amazon.

Nå er ikke Amazons salgstall representative for bransjen totalt, det selges fortsatt langt flere papirbøker enn ebøker totalt og Forrester regner med at salget av ebøker i USA nå utgjør omlag 14 prosent av det totale boksalget. Men det er i åpenbart i sterk vekst og noe av det som har endret seg er at Amazon ikke er alene lengre, men møter konkurranse fra Barnes & Noble, Apple og Google når det gjelder ebøker.

Er det slik at alt salg av ebøker går på bekostning av papir? Nei, mener Amazon, selv om det åpenbart er en del som bytter ut papirboka så er en viktig effekt av ebøker at de har bidratt til at folk leser mer bøker enn før. Forlagenes totale boksalg har økt, mener Amazon:

"Russ Grandinetti, vice president for Kindle content at Amazon, said that e-book sales had helped the publishing industry overall. “Even though some digital sales may be substitutions from print, one of the great impacts that the digital business has is people spend more minutes a day reading. They make reading more of a habit, and that’s good for the total book business,” he said.

Sammenhengen mellom religion og rikdom

Er det noen sammenheng mellom hvilken religion du tilhører og hvor høy inntekt du har? Jeg tror ikke noen har laget noen slik undersøkelse i Norge, men New York Times skriver om en undersøkelse fra USA som ser på sammenhengen mellom inntekt og religion. Det er Pew Forum on Religion and Public Life som står bak rapporten. En grafisk fremstilling av resultatene er her.

Som en kan se er jødedom og hinduisme øverst på inntektsoversikten, mens pinsevenner, baptister og jehovas vitner er nederst. Det er kanskje noen bakenforliggende forklaringer på disse forskjellene, men det vet ikke jeg så mye om. Interessant er det derimot å teste ut Max Webers gamle teorier om "den protestantiske arbeidsetikken", og se om det er slik at protestanter i gjennomsnitt gjør det bedre økonomisk enn katolikker. I USA er det slett ikke slik i følge New York Times:

"Overall, Protestants, who together are the country’s largest religious group, are poorer than average and poorer than Catholics. That stands in contrast to the long history, made famous by Max Weber, of Protestant nations generally being richer than Catholic nations."

Når en leter etter mulige forklaringer på hva som forklarer hvorfor noen er rikere enn andre er det derimot en forklaring som er langt viktigere enn alle andre i følge New York Times:

"Many factors are behind the discrepancies among religions, but one stands out. The relationship between education and income is so strong that you can almost draw a line through the points on this graph. Social science rarely produces results this clean."

Og dette er vel selve kjernen. Det er ikke geografi, nasjonalitet eller religion som er hovedforklaringen på økonomisk suksess, det er utdanning og kompetanse som er den aller viktigste nøkkelen til å lykkes. Både land, familier og individer som satser på kunnskap vil ha bedre muligheter til å lykkes enn andre.

Cohen, Dowd, Welch vs Bernard-Henri Levy

Alle som synes den franske makteliten, dens presse og dens filosofer kan tippe over og bli litt vel pompøse og elitistiske, har mye å glede seg over for tiden. Etter arrestasjonen av IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn flommer franske medier over av hatske og konspiratoriske utfall mot USA. Noe som har utløst et skred av giftige motangrep  i amerikansk og britisk presse mot det franske generelt og franske filosofer spesielt.

Franskmennenes favorittfilosof Bernard-Henri Levy har naturligvis kastet seg inn i debatten med en kraftig støtte til Strauss-Kahn. Han mener at problemet er USAs rettsapparat og tabloide medier som gjør uskyldige mennesker til ofre, og ser ut vil å leve i den villfarelse at rettssystemet i USA er slik at det er den tiltalte som må bevise sin uskyld, ikke påtalemakten som må bevise skyld. Og så er Levy åpent bitter fordi Frankrike kan miste en av sine mest kompetente "tjenere" og fransk venstreside kan miste sin fremste leder, mannen som skulle vinne neste valg og bli president.

Levys forsvar for Strauss-Kahn er ganske spesielt og har utløst et skred av sarkastiske, spissformulerte og til dels svært morsomme kommentarer fra amerikanske og engelske kommentatorer. Noe av dem innrømmer for så vidt også at de har et svært dårlig forhold til franske stjernefilosofer allerede i utgangspunktet, som bloggeren Schumpeter i The Economist som skriver:

"Bernard Henri-Lévy, the author of perhaps the worst book on America ever written, "American Vertigo", which compounds its uselesness by mentioning Tocqueville, the author of the best book on America ever written, in its subtititle, has written a paean of praise to his friend, DSK, which is remarkable for its lack of sympathy for the unfortunate Muslim immigrant at the heart of the affair."

En annen det er verdt å lese i sakens anledning er Nick Cohen som blogger i The Spectator og skriver om "Rape and the French elite" der han går til frontalangrep på Levy, og blant annet skriver:

"In a display of hyperbole, extraordinary even by the standards of the French intelligentsia, he described the arrest last year of Roman Polanski, who had fled justice to live in France after pleading guilty to the statutory rape of a 13-year-old girl, as a “lynching”.

Maureen Dowd i New York Times, en profilert spaltist og kommentator på amerikansk venstreside, har også skrevet en sarkastisk kommentar om saken der tar for seg Levy og hans meningsfeller:

"Strauss-Kahn’s French defenders are throwing around nutty conspiracy theories, sounding like the Pakistanis about Osama. Some have suggested that he was the victim of a honey-pot arranged by the Sarkozy forces. Bernard-Henri Lévy, a friend of the accused, says he is outraged at the portrayal of Strauss-Kahn as an “insatiable and malevolent beast.” He wrote on The Daily Beast: “It would be nice to know — and without delay — how a chambermaid could have walked in alone, contrary to the habitual practice of most of New York’s grand hotels of sending a ‘cleaning brigade’ of two people, into the room of one of the most closely watched figures on the planet.” At least he didn’t mention Dreyfus. For years, I’ve stayed at the Sofitel and other hotels in New York City, and I’ve never seen a “brigade,” simply single maids coming in to clean."

Kanskje den aller giftigste av de kommentarene jeg har sett til nå er Matt Welch, redaktør i tidsskriftet Reason som har skrevet artikkelen "BHL: France's national disgrace." Den fungerer i likhet med de øvrige også godt som et slags lynkurs om hva den kulturelle avgrunnen på dette området mellom det franske og det amerikanske handler om.

Et nytt digitalt gullrush

Er vi i ferd med å få en ny IT-boble, noe som ligner på dot.com-perioden for litt over ti år siden? Spørsmålet stilles i en god lederartikkel i The Economist, og den umiddelbare bakgrunnen for spørsmålet er noen verdivurderinger og noen oppkjøp av teknologibedrifter i det siste til svært høye priser. For eksempel Microsofts kjøp av Skype til 8,5 milliarder dollar. Det er 10 ganger omsetning og rundt 400 ganger fortjenesten i fjor. Men det er også andre eksempler. The Economist skriver:

"Facebook and Twitter are not listed, but secondary-market trades value them at some $76 billion (more than Boeing or Ford) and $7.7 billion respectively. This week LinkedIn, a social network for professionals, said it hopes to be valued at up to $3.3 billion in an initial public offering (IPO). The next day Microsoft announced its purchase of Skype, an internet calling and video service, for a frothy-looking $8.5 billion—ten times its sales last year and 400 times its operating income."

Det er naturligvis vanskelig å vite hva som er rett prising av denne type skalerbare teknologiselskaper, men The Economist har rett i at prisen i noen av eksemplene virker høy. Det  smitter over på andre bedrifter i samme sektor. I en lengre og grundigere artikkel, Another digital gold rush, ser The Economist litt bredere på utviklingen i markedsverdi for teknologibedrifter, blant annet på verdien av børsnoterte kinesiske internettselskaper. De har hatt samme utvikling. Søkemotoren Baidu er for eksempel verdt 50 milliarder USD, mens den sosiale nettverkstjenesten Renren, med 113 millioner brukere er verdt 5,8 milliarder USD.

Er vi så vitne til en ny boble, eller er ting helt annerledes i dag enn under dot.com-boblen? Det er utvilsomt både likheter og forskjeller, og The Economists lederartikkel tar opp begge deler, også flere av de mest interessante forskjellene. Jeg tror det i hvert fall er tre ting som helt eller delvis er forskjellige fra den situasjonen internett og internettselskapene hadde i 2000:

For det første er internett globalt i dag, noe det ikke var i 2000. I dag er det over 2 milliarder nettbrukere, og  fem milliarder mobiltelefoner er i bruk, Det er størst vekst i Asia og Afrika. For det andre var det mye som ikke fantes i 2000 som finnes nå. Ikke var det noe særlig bredbånd, ikke var det smarttelefoner og ikke var det sosiale medier. I dag har de fleste i vår del av verden og stadig flere andre steder tilgang til alt dette. Det gir helt andre muligheter for alle som lager filmer, spill, apps eller tjenester. Det mange snakket om ved årtusenskiftet var enda ikke kommet, i dag er det der.

Og for det tredje, og dette er vel strengt tatt ikke noen forskjell fra ti år siden, så er ikke alltid verdivurderinger basert på omsetning eller fortjeneste rett målestokk ved denne typen oppkjøp. Når et selskap som Google kjøper YouTube eller Microsoft kjøper Skype, er det jo ikke for å drive det videre som før, det er for å få tilgang til noe man mangler i sine egne tjenester. Da vil man bruke teknologien og kompetansen i det oppkjøpte selskapet til å utvikle noe helt nytt eller til å forbedre egne eksisterende tjenester. Hvor stor verdien av det selskapet man kjøper er i en slik situasjon vil være avhengig av hvor stort problem det løser og hvor mye penger løsningen er verdt for kjøperen.

Steve Jobs, Xerox PARC og Malcolm Gladwell

I siste utgave at The New Yorker skriver Malcolm Gladwell om innovasjon i artikkelen Creation Myth. Man må kjøpe tidsskriftet, for eksempel på iPad, for å få tilgang til hele artikkelen. Men en liten lysbildeserie med bilder av prototyper til PC-mus, ting Steve Jobs i Apple fikk se da han fikk besøke Zerox PARC i 1979, er lagt ut på nettsiden.

Xerox PARC, som står for Palo Alto Research Corporation, ble grunnlagt i 1970 i Silicon Valley og er blitt berømt som verdens kanskje mest innovative forskningsmiljø i mange år. Her utviklet de prototyper til de første PCene, laserskrivere, PC-mus, ethernet og grafisk brukergrensesnitt med vinduer og ikoner. Det mest spesielle med dette miljøet, i tillegg til den ektreme innovasjonskraften, er at det som ble utviklet bare i liten grad ble kommersialisert av Xerox. De store kommersielle suksessene ble oppnådd av helt andre.

Steve Jobs fikk under sterk tvil lov til å komme på en omvisning hos PARC i 1979 for å studere hva de jobbet med i laboratoriene sine. Og akkurat dette møtet er en god illustrasjon på problemet, for det ble Apple som introduserte både datamus og grafisk brukergrensesnitt til kundene, i en av de første og datidens mest solgte personlige datamaskiner. Apple laget Lisa og senere Macintosh maskiner som kunne selges til kunder. Xerox hadde laget en maskin kundene ikke kjøpte, og gikk ut av PC-bransjen. Nå var det var ikke bare Apple som fikk suksess på toppen av forskning og innovasjon hos Xerox PARC, ringene i vannet fra dette helt unike miljøet går langt.

Det Malcolm Gladwell på glimrende vis gjør er å problematisere den vanlige oppfatningen av Xerox PARC som en fiasko for Xerox. Hvis man er opptatt av å telle suksesser og ikke det man ikke lyktes med, ser ikke regnestykket så galt ut hevder Malcolm Gladwell, og siterer Microsofts tidligere sjefsforsker Nathan Myhrvold:

"When you have a bunch of smart people with a broad enough charter, you will always get something good out of it. It's one of the best investments you could possibly make - but only if you chose to value it in terms of sucesses. If you chose to evaluate it in terms of how many times you failed, or could have succeded and didn't, then you are bound to be unhappy. Innovation is an unruly thing. There will be some ideas that don't get caught in your cup. But that is not what the game is about. The game is what you catch, not what you spill".

Mye av det Xerox ikke fikk til var langt utenfor kjerneområdet. De var sentrale i å utvikle PCen og så oppfant de laserprinteren for at PCen skulle kunne skrive ting på papir. Xerox lykkes ikke med den store ideen, selv om de prøvde seg med en egen PC-modell, men de lyktes med den litt mindre ideen, printeren, som lignet mye mer på kopimaskiner, noe de behersket. Og slik må det være i følge Gladwell, man lykkes sjelden med produkter eller tjenester i bransjer man ikke kan noe om og ikke er skrudd sammen for å beherske.

Han tar også opp et viktig poeng i forhold til at det å finne opp noe og utvikle en prototype ikke er det samme som å ha et produkt som er klar til å selges i markedet. Det er først når du har et produkt til riktig pris og et produkt kundene ønsker å kjøpe at du har gjort jobben ferdig. Og problemet med mange at teknologiene som ble utviklet av Xerox PARC var at selv om de var geniale på et konseptuelt nivå, var de svært langt unna kommersialisering. De var rett og slett alt for upraktiske og dyre. Apple var en av flere bedrifter som tok disse uferdige ideene videre og gjorde dem ferdig. Gladwell skriver for eksempel om musen:

"The difference between (...) three buttons and one button, and a roller ball supported by ball bearings and a free rolling ball is not trivial. It is the difference between something intended for experts, which is what Xerox PARC had in mind, and something that's appropriate for a mass audience, which is what Apple had in mind. PARC was building a personal computer. Apple wanted to buy a popular computer."

Det er flere slike eksempler i artikkelen også, eksempler som minner oss om at det å industrialisere et produkt slik at det får rett pris og det å designe det slik at kunden vil ha det, er minst like viktig som selve teknologien. Det er her mange svært gode ideer stopper. Enten dør de helt, eller så må noen andre ta dem videre. Refleksjonene til Malcolm Gladwell er viktige både i forhold til hvordan bedrifter skal arbeide med innovasjon og måle hva de får til, men også i forhold til den mer omfattende diskusjonen om hvordan et godt innovasjonssystem som fanger opp og viderefører gode ideer bør se ut.

Oppdatert 16.05.2011: PARC eksisterer fortsatt i dag og har lagt ut en utfyllende kommentar til analysene på sitt nettsted.  Et poeng de tar opp, og som Gladwell ikke berører, er om dagens åpne innovasjonsmodeller gjør at samspillet mellom PARC og Apple i dag ville foregått på en annen måte enn i form av et bedriftsbesøk, slik det var i 1979. Meget leseverdig respons fra PARC selv, som for øvrig ikke lenger er en del av Xerox.