Venstresosialistisk nedsmelting

Det Socialistisk Folkeparti (SF) har opplevd de siste to årene må være som å lande inne i et mareritt man ikke finner veien ut av. Hver gang man tror det er over, og at man har våknet, viser det seg at det i den nye virkeligheten skjer noe som er enda verre. Og slik vil det mest sannsynlig fortsette helt til det ikke er noe parti igjen. Fordi ingen orker lenger.

SFs karrière som regjeringsparti har ytre sett mye felles med SV i Norge. Først fikk de høy oppslutning i opposisjon. Denne styrken skulle så omsettes til politisk makt gjennom deltagelse i en rød-grønn koalisjon og landet skulle males rødere fra regjeringskontorene. Begge partier hadde bortimot 20 prosent på meningsmålinger i forkant av valget, men opplevd at selve valgkampen ved innledningen til det rød-grønne prosjektet lugget kraftig og i realiteten ble starten på nedturen.

SV falt til 8.8 prosent i 2005 og gikk inn i regjering. SF fikk 9,2 prosent i 2011 og gikk inn i regjering. SV falt til 6,2 prosent i 2009, fortsatte i regjering og fikk 4,1 prosent i 2013 da det tok slutt. Nedgangen til 4-tallet og tapet av regjeringsmakt som SV brukte åtte år på å fullføre har SF klart å få til på litt over to år. Det er en så spektakulær kollaps at man må lure på hvordan det er mulig å få det til. Hvorfor havarerte den røde delen av det rødgrønne prosjektet så mye raskere i Danmark enn i Norge?

Jeg tror det er en ytre og indre årsak til denne nedsmeltingen, som delvis henger sammen, og som også andre partier kan lære av. Den ytre årsaken i Danmark heter Enhedslisten. I Norge hadde vi en rød-grønn flertallsregjering uten noen opposisjon til venstre. SVs nedtur i Norge kan bety slutten på et venstresosialistisk systemkritisk politisk alternativ som har vært der siden tidlig på 60-tallet. I dag truer miljøpartiet MDG med å ta over den systemkritiske rollen, men SV har gjennomført et generasjonsskifte og har relativt unge ledere som ikke vil gi fra seg posisjonen uten kamp. Og til venstre for SV er det ingen ting.

I Danmark er det annerledes. Enhedslisten har vokst på beskostning av SF og ligger på over ti prosent i meningsmålingene, omtrent tre ganger så stor oppslutning som SF. En konkurrent lenger til venstre skaper en slags målestokk alle kompromissene SF gjorde i regjering kunne sammenlignes med. Kompromisser er ikke noe som kommer naturlig for venstresosialistiske parlamentarikere som helst vil slippe å ta ansvar. Så det å ha en rød konkurrent som slipper å bry seg om flertall blir et forbilde for de regjeringskritiske. Og ekstremt slitsomt for de ansvarlige i regjeringsapparat og gruppeledelse.

Men den indre årsaken er nok den viktigste. SF har som andre venstresosialistiske partier sine røtter på 60- og 70-tallet, men slet i enda større grad enn SV med å fornye seg og slippe unge folk til i ledende posisjoner. De sure og moralistiske 68-erne passet på museet og var fornøyde med alt slik det var. Museumsvokterne hadde verken behov for å slippe inn yngre krefter eller utvikle en mer moderne politikk. Riktignok så det ut som SF endelig hadde fått til et generasjonsskifte forut for regjeringsskiftet i 2011 da flere unge politikere kom inn i regjeringsapparatet, men det skulle vise seg at den egentlige makten fortsatt lå hos de gamle 68-erne, som egentlig ikke ville styre landet men hadde makt til å ødelegge for dem som prøvde.

Revolusjonen spiser sine barn, heter det. I SF har helseminister Astrid Krag (31) denne uken meldt overgang til sosialdemokratene. Miljøvernminister Ida Auken (35) har gått til Radikale Venstre. Det er kanskje den overgangen som gjør mest vondt. Skatteminister Thor Möger Pedersen (28)  ble kastet ut av regjeringen da Anette Vilhelmsen ble løftet frem som partileder av de regjeringskritiske i 2012 Han har blitt sosialdemokrat. Hun går nå av som partileder og sosialminister etter å ha blitt dolket i ryggen av de samme museumsvokterne som løftet henne frem. Da den politiske gruppelederen i Folketingsgruppen, Jesper Petersen (32), gikk over til sosialdemokratiene i mars 2013 startet et skred av utmeldinger av unge talenter fra den såkalte "børnebanden" i SF. BT skrev 20.mars 2013 at:

"Få timer efter politisk ordfører Jesper Petersen offentliggjorde, at han søger optagelse hos Socialdemokraterne, går nu både Nanna Westerby og EU-parlamentariker, Emilie Turunen samme vej. Alle tre er en del af den gruppe, der har været betegnet 'børnebanden' i SF. 'Børnebanden' var gruppen af unge SFU'ere, som Villy Søvndal allierede sig med i arbejdet for at forny SF. Gruppen tæller tidligere skatteminister Thor Möger Petersen, hans kæreste Nanna Westerby, tidligere næstformand Mattias Tesfaye, EU-parlamentariker Emilie Turunen, nu tidligere politisk ordfører, Jesper Petersen og sundhedsminister Astrid Krag. Annette Vilhelmsen fyrede Thor Möger som skatteminister, da hun vandt valget. Han kvitterede med at melde sig ud af SF. Kort før jul forlod Mattias Tesfaye partiet, han er nu også medlem af Socialdemokratiet."

Dette er en fascinerende fortelling om hvordan et parti med noen av landets største politiske talenter på kort tid klarer å kaste dem alle over bord. Alle de nevnte er mellom 29 og 33 år. Flere av dem har ledet ungdomsorganisasjonen SFU og de har sittet i regjering, Folketinget og EU-parlamentet. En god gjennomgang av hvem som er blitt borte finnes her i Berlingske Tidende og her i DRs nettsider. Sjernene forlader SF, skriver en annen kommentator. SFs museumsvoktere vant de politiske slagene mot sine egne, men har tapt både makten, velgerne og talentene som skulle drive partiet videre.

I følge media blir ny partileder kanskje Pia Olsen Dyhr (42). Men også hun truer med å melde seg ut. Det er i grunnen ikke så lett å se hvorfor noen skulle ønske å lede SF akkurat nå. En partisekretær i NKP sa en gang på 1920-tallet at. "Det er ingen sak å få partiet lite. Men Gud bevares for er arbeide det er å få det stort.".