Et britisk firepartisystem

I de siste valgene i Storbritannia har de to største partiene oppnådd en stadig høyere samlet valgoppslutning. Mens Labour og de konservative til sammen bare fikk 65 prosent av stemmene i 2005, hadde denne andelen økt til hele 82 prosent i 2017.  Tallene viser at topartisystemet dominerer enda mer enn før.

Men skal vi tro en artikkel i siste nummer av The Economist med tittelen "Britain now has å four-party system", er det tvert slik at når man skraper bort overflaten er det egentlig ikke to, men fire partier som konkurrerer om makten. Landsmøtene som gjennomføres i disse dager viser at begge de store partiene er splittet i to. Derfor har Storbritannia følgende store partier nå: "Corbynites, Social Democrats, Whigs and Tories."

Labour er delt i to en radikal og en moderat fløy, der førstnevnte mener de vant et valg alle spådde at de kom til å tape, mens sistnevnte mener at de tapte et valg de burde ha vunnet:

"Len McCluskey, the leader of the pro-Corbyn Unite union, gave vent to the Corbynite interpretation when he told the conference that he was tired of “whingers and whiners” who point out that Labour didn’t win. “I say we did win. We won the hearts and minds of millions of people, especially the young. (...)  The Social Democrats, meanwhile, believe that Labour lost a winnable election by backing a candidate and a set of policies that stand far outside the mainstream. The psephological evidence points in both directions. Mr Corbyn pulled off a remarkable feat by getting 40% of the vote. But his party is running neck-and-neck with the Conservatives in the polls, despite the fact that the government is doing its best to tear itself apart. A more centrist politician could be leading by double figures.

Det så en stund ut som selvdestruksjonen Labour satte i gang under Corbyn ville gi konservativ valgseier mer eller mindre automatisk og i lang tid fremover, uten at de konservative trengte å anstrenge seg så mye. Men Brexit har synliggjort at det ikke er slik lenger, blant annet fordi det konservative partiet også opplever splittelse. Dagens flertallslinje henter solid støtte der partiet allerede står sterkt, i landlige valgkretser i Sør-England. Problemet er at de unge og urbane ønsker en helt annen politisk oppskrift:

The Conservatives’ Manchester conference will be no less confusing. It will be shared by the Whigs, a cosmopolitan party that wants Britain to remain as close as possible to Europe, and the Tories, a nationalist party that worries about immigration and cultural change. The Whigs are mostly young and urban—David Cameron’s Notting Hill set writ large—while the Tories are older and rural. The Whigs think the Conservative Party must move with the times in order to survive, whereas the Tories think that moving with the times will mean surrendering everything they hold dear.

The Economist spekulerer i mulige partisplittelser med utgangspunkt i at fløyene i de to partiene ideologisk er uvanlig langt fra hverandre. Holdningen til frihandel har ført til partisplittelse før. Og liberale, frihandelsvennlige og europavennlige velgere mangler en talerør for tiden. Nå tror ikke jeg at motsetningene i noen av de to partiene er så store at vi er kommet dit at de vil splittes, men det blir uansett spennende å følge fortsettelsen.