Venstrevridde reisehåndbøker

Foreign Policy: Leftist Planet

Tidsskriftet Foreign Policy har en interessant artikkel på nettsidene sine om at reisehåndbøker som Lonely Planet og Rough Guides er politisk venstrevridde i sin omtale av mange land, og særlig brutale diktaturstater som Nord Korea, Iran, Cuba og Syria. Eller for å si det slik de gjør det:  "Why do so many travel guides make excuses for dictators?"

Artikkelen dokumenterer hvordan de store bestselgerne blant reisehåndbøker har en alvorlig slagside i sin fremstilling av hva som egentlig foregår i noen av verdens mest undertrykkende diktaturstater, og i stedet legger vekt på hvor "autentisk" og flott det er å ikke være overtatt av materialisme og vestlige ideer. Selv når det gjelder kravet om bruk av burka i Afghanistan har Lonely Planet funnet en optimistisk vinkling:

"The burqa can be seen as a tool to increase mobility and security, a nuance often missed in the outside world's image of the garment. Assuming that a burqa-clad woman is not empowered and in need of liberation is a naïve construct."

Artikkelforfatter Michael Moynihan i Foreign Policy mener at denne formen for reiserådgivning som bagatelliserer overgrep og menneskerettighetsbrudd har tradisjoner som i hvert fall går tilbake til Sovjetunionen under Stalin. Under den kalde krigen ble Cuba, Grenada, Nicaragua og andre eksotiske reisemål populære på venstresiden, mens en tilsvarende politisk turisme på høyresiden for å finne det frie markedet aldri slo til på samme måte. Det at den kalde krigen tok slutt er heller ingen hindring for venstresiden, det bedrives fortatt ideologisk turisme til land som Cuba og Venezuela. Og reisehåndbøkene bidrar fortsatt, i følge Moynihan, til svært lite objektive beskrivelser av systemene i de landene man besøker:

"Throughout, there is the consistent refrain that economic backwardness should be viewed as cultural authenticity, not to mention an admirable rejection of globalization and American hegemony. The hotel recommendations might be useful, but the guidebooks are clotted with historical revisionism, factual errors, and a toxic combination of Orientalism and pathological self-loathing."

Det er som sagt en del interessante eksempler på en slik slagside i artikkelen. Nå skal man kanskje ikke overdrive reisehåndbøkenes betydning for politiske analyser. Det er fullt mulig å reises til de aktuelle landene, se hva slags forhold befolkningene lever under og gjøre seg opp sin egen mening. Akkurat dette anbefaler den fremste norske reiseguruen Jens A. Riisnæs folk å gjøre i et glimrende intervju i Minerva nylig. Her beskriver han hvordan han brøt med 68er-hegemoniet på Blindern og venstresiden nettopp fordi han begynte å "reise politisk" og oppsøkte de mest politisk interessante stedene:

" I motsetning til mine medstudenter og jevnaldrende, som dro til Marrakech og Amsterdam, så jeg Sovjetveldet førstehånds – med hviledager på de greske øyer. På frukten skal treet kjennes. Da jeg hadde sett at kommunisthelvetet var nettopp et helvete, og kom tilbake til Blindern, begynte jeg å se det sosialistiske dillet vi drev med for hva det var."