torsdag 2. juli 2015

Politiske testamenter

VG om AKP (ml)
Ok, jeg innrømmer at det å interessere seg for hva som skrives om 70-tallets norske tilhengere av væpna revolusjon kan virke litt politisk nerdete. De var aldri spesielt mange. Men det er fascinerende å se den voldsomme vreden som mobiliseres når temaet ml-bevegelsen kommer opp og de som opplevde fenomenet, særlig meningsmotstandere på venstresiden og frafalne medlemmer, forteller om galskapen de ble utsatt for.

Foranledningen denne gangen er en biografi om Tron Øgrim, en av de sentrale lederne i kommunistpartiet AKP (ml), skrevet av hans partikollega NRK-journalisten Bo Brekke. Bokanmeldelsene tyder på at boken er nokså uinteressant som biografi betraktet fordi den ikke er spesielt kritisk og ikke besvarer de mest interessante spørsmålene. Men om boken ikke er verdt å bruke tid på så er det ganske fornøyelig å lese noen av bokanmeldelsene, som slett ikke nøyer seg med å slå fast at det er en dårlig bok, men tar fullstendig av når de beskriver det forbryterske i hele dette politiske prosjektet.

Et godt eksempel er VG, som ikke har for vane å bruke plass på å anmelde så marginale bøker, men der debattredaktør Hans Petter Sjøli avslutter en lengre kommentar om boken og fenomenet AKP med å skrive:

"Jeg kjenner flere gamle AKP-ere med et ekte og oppriktig engasjement for de svakeste i samfunnet. Mange av disse ser tilbake på 70-tallet med et beskjemmet blikk. Jeg har undertiden kjent på lysten til å rose AKP (m-l) for kampen mot de verste utslagene av kapitalismen. Men nei, det går ikke. For Tron Øgrims politisk-ideologiske testamente er null verdt. Null."

Også Aftenposten bruker plass på boken og her er det avhoppet AKP-medlem Harald Skjønsberg, selv forfatter av boken "På parti med Stalin"fra 1990, som anmelder boken og oppsummerer hovedproblemet slik:

"Øgrims helter på 1960- og 70-tallet var størrelser som Josef Stalin, Mao Tsetung og Pol Pot, altså noen av det forrige århundredets mest notoriske forbrytere. Det betyr selvsagt ikke at Øgrim rent personlig ville mennesker vondt. Men han var villfaren, og han ledet andre vill. Hvordan det var mulig at intelligente, kunnskapsrike og i utgangspunktet velmenende unge mennesker kunne falle for denne mordergjengen og det de sto for, makter Brekke bare i beskjeden grad å forklare."

I Morgenbladet, som jo er selve avisen for denne type indremedisinske analyser av tilstanden på indre og ytre venstre (de etablerte også en havarikommisjon for SV for et par uker siden) har de naturligvis også kastet seg over ml-bevegelsen nok en gang. Bernt Hagtvet har for en gangs skyld ikke latt seg friste til å gi noen lengre analyse, men nøyer seg med å slå fast via et par sms-meldinger at:

"Orker ikke de politiske klovnene mer. La meg slippe (...) At presumptivt intelligente mennesker kunne la seg påvirke av en sjarlatan som Øgrim viser hvor lett unge mennesker kan la seg fascinere av uhyggelige utopier.(...) Nå har jeg viktigere ting fore enn å diskutere dårlige spyttere,"

Den som derimot tar for seg biografien om Tron Øgrim i Morgenbladet, og som tar såpass hardt i at jeg synes disse anmeldelsene fortjente et eget blogginnlegg, er Espen Søbye. I en glimrende etterlysning av hvor alt det politisk vesentlige og problematiske ble av skriver han:

"Gustav Flaubert sa at en biografi om en venn skal skrives som om du skulle ta hevn for ham. Bo Brekke har fulgt oppskriften. Resultatet er ikke vellykket. Det er to måter å oppfylle Flauberts biografiprogram på. Begge kan illustreres ved overbeviste nazisters handlingsalternativer da den Den røde armé trengte inn i Tyskland i 1945. Der den trofaste idealisten hang på seg alle sine utmerkelser, ikledde seg paradeuniformen og marsjerte mot de sovjetiske panservognene med dødninghodet på luen, lugeren i hånden og en Horst Wessel-sang i munnen, grov den opportunistiske Hitler-tilhengeren ned partiboken, brant SS-uniformen og fant frem medlemsboken for fagforeningene; da den røde armé banket på, fant de en mann bøyd over det kommunistiske manifestet med internasjonalen på grammofonen. Bo Brekkes biografi om Tron Øgrim, AKP(m-l)s sjefsideolog og hovedarkitekt, ja selve m-l-bevegelsens far, har lagt seg nært opp til alternativ nummer to. Her møter vi ikke en partigründer som forsvarer at det er riktig å manipulere medlemmene i den gode sakens tjeneste, som står fast på at Stalins utrenskninger var riktige og nødvendige, som hyller Det store spranget og kulturrevolusjonen i Kina, og som hadde vanskelig for å innrømme feil. Dette er ifølge boken nærmest et medieskapt bilde av en person som hadde så mange sider. Mulig det, men det er ikke disse andre sidene, blant annet at han skrev dårlige dikt, som gjør Tron Øgrim til et interessant biografisk objekt."

Et interessant spørsmål som dukker opp når man leser disse analysene er om denne mangelen på vesentlige og kritiske spørsmål til den ytterste venstresiden ikke bare gjelder denne boken, men også andre deltagere i den politiske debatten fra samme politiske miljø som også slipper å måtte forklare hva slags politisk og økonomisk system de egentlig vil ha i Norge, og hva slags pris de mener samfunnet må betale for å komme dit.