Tony Blairs råd til venstresiden

Etter at de tapte parlamentsvalget grundig tidligere i år er Labour i Storbritannia kastet ut i en ny ganske opprivende lederdebatt. For utenforstående fremstår den også som litt bisarr i og med at i hvert fall tre av de fire aktuelle lederkandidatene mener at det ikke var noe i veien med politikken eller partiprogrammet de gikk til valg på, de var bare ikke tydelige nok. Ja, en kandidat, Jeremy Corbyn fra ytre venstre fløy, mener at svaret ligger i å dreie politikken mye lenger til venstre. Og han får stadig større oppslutning fra egne partilag, sikkert til David Camerons store glede.

Nå mener jeg at et Storbritannia ledet av David Cameron er et bra alternativ, og at det slik sett ikke er så farlig om Labour bruker litt tid på å finne veien videre. Men jeg tror utfallet av denne lederstriden kan vise seg å være ganske viktig, blant annet fordi sentrum-venstre partier over hele Europa ser ut til å slite med noen av de samme politiske veivalgene for tiden. Og når de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene mislykkes med å presentere en troverdig politikk er det ikke over alt borgerlige partier er i stand til å fylle rommet. Som vi har sett i Hellas kan det like gjerne være koalisjoner av venstrepopulister og kommunister som vinner fordi de kommer med uansvarlige løfter det er helt umulig å holde.

Det er nok dette som har fått Tony Blair til å kaste seg inn i lederdebatten i Labour med noen meget klare advarsler og anbefalinger. Han begynte innlegget han holde for tenketanken Progress i forrige uke med å slå fast noe som merkelig nok ikke har vært opplagt på britisk venstreside, at det er viktig å vinne valg:

"Twenty-one years ago yesterday I became leader of the Labour party. A lot has happened since then. We discovered winning successively. And now we have re-discovered losing successively. Personally I prefer winning. I could make a speech to you about how to win. You win from the centre; you win when you appeal to a broad cross-section of the public; you win when you support business as well as unions. You don’t win from a traditional leftist position."

Man kan sikkert mene mye om hva Tony Blair oppnådde i sin tid som statsminister og hvordan arven etter han så ut, men jeg har inntrykk at en del av den negativiteten rettet mot Blair, som mange av Labours aktive medlemmer og tre av lederkandidatene gir uttrykk for, stadig kommer i veien for evnen til å lage ny politikk tilpasset tiden vi lever i. Der man analyserer hva slags endringer verden opplever og hva dette vil kreve av omstilling i samfunnet og av fornyelse i politikken. Tony Blair har gode poenger fortsatt når han snakker om hvordan de aller største fremtidsutfordringene ser ut:

"The most important characteristic of this world is: the scope, scale and speed of change. Change defines it. Technology alone is a revolution with vast consequences for every sphere – business, public services, lifestyle and government. Globalisation is opening the world up, with attendant opportunities and of course risks. Individuals – partly through these changes – live quite differently, with infinitely more choice over their own life. Businesses grow and decline with bewildering speed, making a thriving entrepreneurial sector a necessity. Development of human capital becomes vital for the future economy. And the fallout from all this creates new problems – like social care for increased numbers of elderly – and new victims like those left behind or disadvantaged by the changes whirling round them."

Og Tony Blair sa dette om hvor svarene må ligge for et Labour som vil vinne valg:

"We won elections when we had an agenda that was driven by values, but informed by modernity; when we had strength and clarity of purpose; when we were reformers not just investors in public services; when we gave working people rights at work including the right to join a union, but refused unions a veto over policy; when we understood businesses created jobs not governments; and where we were the change-makers".

Sett fra utsiden kan det virke litt rart at folk blir provosert av denne type utsagn. Det er jo ganske opplagt at det er regjeringers og politikeres jobb å møte endringer i omgivelsene med omstilling og reformer for at landet skal få til nødvendig fornyelse. Og at det er innovasjon og investeringer i privat sektor som må være motoren når vi skal skape flere arbeidsplasser. Men for tiden er et slikt budskap kontroversielt i Labour, og den kandidaten som åpent støtter et reformprogram av typen Tony Blair argumenterer for har, i følge meningsmålingene som er gjort internt i Labour, minst oppslutning av de fire kandidatene. Slik det ser ut nå er det ikke mye som tyder på at Labour har tenkt å styre landet med det første.