Venstrebølge i revers i Latin-Amerika

Slate; Om valget i Venezuela

Med alle utfordringene vårt eget kontinent opplever for tiden, og et utfordrende naboskap i Midt Østen og Nord Afrika, kan det være lett å glemme at det skjer ting i resten av verden også. Og at noe av det som skjer er både svært viktig og svært gledelig.

Søndagens parlamentsvalg i Venezuela er en slik endring som kan få stor betydning også ut over landet selv. For selv om president Maduro fortsatt sitter, ble valget en enorm seier for opposisjonen, i et land som i mange år har vært ledet av politikere som har latt økonomisk ønsketenking og anti-vestlig demagogi gå foran økonomiske realiteter. Mange har også vært i tvil om det sittende regimet ville akseptere et valgnederlag. Nettavisen Slate skriver:

"Venezuela ended 17 years of authoritarian socialist rule on Sunday, as the opposition won a majority of the 167 parliamentary seats up for grabs during historic elections. Almost 85 percent of Venezuelans are dissatisfied with their country’s situation, according to a Pew Research Center poll, as staples like milk, bread, and toilet paper are increasingly scarce and waiting in multiple-hour lines for these goods has been a fact of everyday life for years. Looting is on the rise, as is violent crime, now at a historic high in the South American country, with the second highest peacetime murder rate in the world after Honduras and 98 percent of crimes going unpunished."

Men det er ikke bare Venezuela som har slitt med skadevirkningene av venstrepopulisme. I Argentina var det også et valg for litt over en uke siden som innebærer en stor forandring. Etter at den venstrepopulistiske familien Kirchner har styrt landet i til sammen 12 år, noe som har bragt inflasjonen opp i 25 prosent og budsjettunderskuddet opp i 6 prosent, tapte venstresiden valget, ganske overraskende, og Buenos Aires borgermester Mauricio Macri blir ny president. Han er til høyre for sentrum politisk og har lovet å gjeninnføre normale økonomiske spilleregler i Argentina, inkludert reformer som fjerner prisreguleringer og subsidier, gjeninnføring av frihandelsrelasjoner med andre land og åpenhet mot internasjonale kapitalmarkeder. Dessuten vil han i følge The Economist være opptatt av å reparere forholdet til USA og Europa:

"The new president wants to repair relations with the United States and European countries, which Ms Fernández snubbed in favour of friendship with authoritarian regimes such as those of Russia, Iran and China. Mercosur, a six-nation trade grouping including Brazil, is likely to be more open to agreements with other trade partners than it has been under the Kirchners."

Men hva med Brasil, landet som lenge lignet på et slags ventresidefyrtårn med opp til flere sympatiske trekk? Det virker ganske lenge siden nå. Kombinasjonen av lav oljepris og vedvarende korrupsjon har gjort at regjeringen etter hvert har sluppet opp for (andre folks) penger den kan bruke på populære prosjekter. Også president Dilma Rousseff er trukket inn i anklager om misbruk av sin maktposisjon etter at den brasilianske versjonen av riksrevisjonen har nektet å godkjenne presidentens regnskaper. Men selv om venstresiden også der har styrt i 12 år, og presidenten har store utfordringer både i opinonen og i rettsapparatet, mener The Economist i sin siste analyse at det er mer sannsynlig at hun sitter til helt frem til presidentvalget i 2018 enn at hun må gå før tiden:

"Her approval rating, sapped by the Petrobras scandal and the deteriorating economy, is around 10%, roughly where Mr Collor’s was on the eve of his impeachment. Here, though, the similarities between her and her disgraced predecessor-but-three end. Unlike him, Ms Rousseff has not been accused of enriching herself. And she retains the backing of the PT, which has not lost all its strength.Perhaps most important, there is little evidence that the opposition wants to take the mess off Ms Rousseff’s hands. It would rather watch her suffer and win an easy victory in the next election in 2018."